Jeg trenger råd...

[Anonym bruker]

Hva gjør dere for dere selv og forholdet for å overleve den påkjenningen det er å bli skuffet gang på gang over at det ikkje klaffer? Jeg føler jeg konstant går å er irritert, frustrert og lever liksom i min egen boble. Går bare å venter..

 

Anonymous poster hash: 86daa...2e7

[Anonym bruker]

Det er en utrulig kjip situasjon og være i. Vi har tunge og gode tider, men det er jo egentlig ikke så mye man kan gjøre enn å vente. Kanskje prøve å ha det artig i lag, finne på ting i lag som kjærester, fær på kino, gå ut å spise, rett og slett hygge seg. Ha andre ting å se fram til også, slik at man ikke bare går å tenker på det å bli gravide. Tiden går fortere hvis man finner gleder i andre ting også, slik at man "glemme" den prøvingen for en stund. Det har hjulpet oss masse. Det fungerer kanskje ikke for alle, men for oss gjør det det. Selv om man sliter med og få barn må man ikke glemme å ha det godt i lag som et par :-)

Anonymous poster hash: 78d84...d04

[klishe89]

Det er veldig vanskelig og det er mange nedturer. Noen ganger har vi skikkelig nedturer og vi krangler, føler ikke mannen forstår noe. Likevel så ser jeg hvordan det går inn på mannen når forsøk blir avbrutt eller vi får dårlig nyheter og det viser meg at han virkelig bryr seg, men han har vanskelig for å forstå alt før og mellom. Vi har faktisk fått et bedre og sterkere forhold. Det er klart det er veldig tungt på forholdet.

Vi prøver å gjøre koselige ting utenom forsøket for å huske litt hvordan "det gode liv" er også. Det kan være å gå ut å spise, dra på ferie, dra på grilltur/fisketur.

 

Prøv å husk det dere hadde felles før og hva dere.liker å gjøre sammen.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Vi må rett og slett begynne å leve igjen. Føler alt er satt på vent. Ikke orker vi treffe venner eller være sosiale. Vi har liksom låst oss inne bak døra den siste tiden. Vi har det sånn sett fint sammen, selvom noen dager er tøffere enn andre. Men vi sliter ute blant de som ikke vet hva vi går igjennom for det er alltid spørsmål om snart vi skal ha barn for alle våre venner har fått den siste tiden

 

 

Anonymous poster hash: 86daa...2e7

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Vi må rett og slett begynne å leve igjen. Føler alt er satt på vent. Ikke orker vi treffe venner eller være sosiale. Vi har liksom låst oss inne bak døra den siste tiden. Vi har det sånn sett fint sammen, selvom noen dager er tøffere enn andre. Men vi sliter ute blant de som ikke vet hva vi går igjennom for det er alltid spørsmål om snart vi skal ha barn for alle våre venner har fått den siste tiden

 

 

Anonymous poster hash: 86daa...2e7

Kjent stoff, bare at jeg gjennomgår den biten alene. Mannen har barn, så for ham er det ikke krise om det ikke kommer flere.

 

Ved mange av livets problemer hjelper det å legge ned masse innsats, tid, energi, tenke gjennom ulike vinklinger osv. I dette, som føles så enormt viktig, er det ikke så mye mer å gjøre enn å leve sunt og håpe på at legene finner et regime som virker. Men det føles som jeg må prøve å ta kontroll likevel, og jeg grubler og sørger og stresser. Nå har jeg tenkt lenge, og det er lenge siden jeg produserte nye tanker, alt kommer bare i reprise og er bortkastet tid. Det er måneder og år av livet vårt, og jeg vil prøve å være mer sosial, drive mer med hobbyer, lese bøker, trene og være med kjæresten min. Og så heller gå i tenkeboksen hvis vi kommer ut av de resterende planlagte forsøkene tomhendt. Mer tenking på dette tidspunktet gjør meg ikke mer gravid, bare mer sliten. Har også valgt å si det til noen blant venner og familie, så har flere å lette på trykket til. Det hjelper også:-)

 

Anonymous poster hash: 5e613...1ae

[Ringfinger]

Sykt vanskelig.. Hadde det vanskelig de årene før vi kom til klinikken siden vi aldri ble gravide, så fikk vi endelig henvisning, i ventinga var det også vanskelig, for måtte igjennom hsg, blodprøver, undersøkelser... Året med 3 Ivf behandlinger var helt sykt vanskelig, skuffelser nedturer, helt forferdelig.. M jeg er gravid nå, men klarer ikke tro på det selv, og klarer ikke ta det inn over meg, føler alle andre er mer glad for det enn meg... At jeg ikke klarer å være glad, har hatt to aborter , men mistet det da veldig tidlig. så så langt jeg er kommet nå, er det jo liten sjanse for å miste, men følelsen og tanken er der enda.. Sykemeldt pga, psykiske tanker.. (19 uker på vei) og har vært sykemeldt hele svangerskapet.. Såå redd for at om jeg gjør noe galt så er sjansene for å miste enda høyere... Ikke noe god følelse i det hele tatt, bare forferdelig.. Skulle ønske jeg kunne hoppe av glede og fortelle det til alle rundt meg at jeg er gravid og "skrike det til verden", føler egentlig for å holde hele graviditeten hemmelig men nei... "Folk må jo vite det såklart" er svarene jeg får... Så nå er det "spredd"

 

Ivf er syyyykt psykisk belastende, vet ikke om så mange gode råd, men finn deg noen å snakk med om det, kanskje en profesjonell..?

[Ringfinger]

Bare tanker som jeg har/hadde, for meg hjelper det å lese om folk i samme situasjon, og om folk som "har det værre enn meg".. Dumt sagt, en slik er det... håper det klaffer snart!!

[Kanskje snart <3 86]

Hva gjør dere for dere selv og forholdet for å overleve den påkjenningen det er å bli skuffet gang på gang over at det ikkje klaffer? Jeg føler jeg konstant går å er irritert, frustrert og lever liksom i min egen boble. Går bare å venter..

 

Anonymous poster hash: 86daa...2e7

 

Mitt råd etter 6 SA/kjemiske og 6 IVF:

 

De aller fleste blir mamma til slutt, det er nesten garantert:D!

 

På den andre siden er det som ikke er garantert er hvilken måte du blir mamma på. Jeg var langt nede etter 6 IVF og valgte å avslutte all behandling i Norge. Tok et års pause, tenkte litt på alternativer og nå er jeg gravid på første eggdonasjonsforsøk. Ingen garanti for at dette går bra, men jeg er nærmere målet og lengre på vei en jeg noen gang har vært! Hvis eggdonasjon ikke går, så adopterer vi:) Både eggdonasjon og adopsjon virket fjernt for noen år siden og jeg tenkte at jeg ikke kom til å innfinne meg med at jeg ikke blir genetisk mor, men rart hvor tiden leger sår og endrer tankegang;)