Klarer ikke helt glede meg over graviditeten

[Paeonia]

Jeg sitter her og prøver å kjenne litt på følelsen av å vite at jeg er gravid.

 

Jeg var gravid for aller første gang, men mistet i uke 6 i august. Før jeg mista da, gikk jeg rundt med en skikkelig lykkefølelse og en slags visshet om at det var en bitteliten spire inni meg.

 

Vi ble gravide igjen med en gang, og er selvfølgelig kjempeglade og takknemlige for det! I alle fall oppi hodet. Det er en uke siden jeg fikk første positive test. Men fortsatt klarer jeg liksom ikke glede meg så over det, føler på en måte jeg distanserer meg fra det og prøver å ikke tenke på det. Jeg får overhode ikke den følelsen av at jeg er gravid som jeg hadde i august - og jeg syns det er kjempetrist...!

 

Kan hende jeg får den følelsen mer når jeg passerer milepælen min på 5+6 (da jeg mista sist). I dag er jeg vel 4+3 tror jeg.

 

Andre som har vært gjennom SA tidligere som kjenner igjen noen av disse tankene og følelsene? Jeg vil på en måte bare spole fram tida til neste fredag, så jeg i det minste passerer 5+6. Håper det hjelper da.

[Mamma2011]

Jepp! Jeg kjenner veldig på den. Når jeg fant ut at jeg var gravid med 3 åringen vår så følte jeg med en gang en enorm lykke. Fikk panikk om noen kjørte litt for skarpt i en sving. Når jeg ble gravid igen forrige gang var det akkurat likt. Gledet meg før positiv test (var skrå sikker på at jeg var gravid). Planla alt fra minste detalj. Det endte i en sa i uke 11+5. Nå er jeg gravid, er i dag i uke 11+5 og føler endeligen at jeg tør så vidt å begynne å glede meg over det. Graviditeten har knapt vært et samtaleemne mellom meg og mannen fordi jeg ikke orker å bli like gira som jeg ble sist for så å bli skuffet igjen. Men kjenner så smått nå at jeg begynner å planlegge litt, ser for meg hva jeg vil handle inn, tenker litt på navn og lurer fælt på hvordan den ser ut Men kommer nok ikke til å slappe skikkelig av før om 2 uker etter ul. Kanskje etter legetimen om 1 uke. 

Forstår deg veldig godt på begge områder. Både i det at du ikke klarer å glede deg på samme måte, men også følelsen av at det er så trist og sårt at du ikke klarer det. Men jeg kan med håndet på hjertet si at gleden kommer <3 Krysser fingere for dere

[Paeonia]

På en måte veldig godt å høre du sier dette og skjønne jeg ikke er alene..!

Samtidig utrolig trist at dere mistet så seint..! Tenk at er der i dag! Håper du klarer senke skuldrene etter legetime og UL. Har du vært på tidlig UL?

Den graviditeten som gikk galt tenkte jeg at det ikke var nødvendig med noe tidlig UL, at vi kunne vente til OUL. Men nå kjenner jeg at jeg syns det hadde vært godt å vite at det er et hjerte der som slår, at ting ser så bra ut som det kan gjøre så tidlig - men jeg vet ikke om det er "god nok" grunn at jeg har vært gjennom "bare" en SA i uke 6 for å få henvisning til det? Evt kan vi alltids betale selv også, men vet liksom ikke helt enda om jeg hadde blitt roligere eller mer stressa av en tidlig UL.

[Mamma2011]

Vi var på tidlig ul 4 dager før sa. Viste et bankende hjerte men at det ikke var kommet så langt som jeg mente jeg var (110% sikker selv). Så det var nok ikke helt som det skulle. Nå skal vi på ul i uke 14. Blir så sent pga jeg har en mann som jobber borte, så da passet det ikke før. Blir spennende
Du får det nok ikke dekket, må nok betale selv. Men om det gjør deg roligere er det vært hver krone Ville kanskje ventet til litt nærmere uke 12 om det var jeg som bestemte

[Firsttimemommy]

Ja! Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Var gravid for første gang i våres, og da mistet vi på dag 5+0. Var jo veldig tidlig, men jeg rakk selvfølgelig å glede meg og var overlykkelig over at vi ventet barn! Så det var utrolig trist å miste... Når vi begynte å prøve igjen nå i august, så var vi überklare, og ble helt henrykte når det gikk på første forsøk. Testet tidlig, så fant ut at jeg var gravid 3+3. På ca 4+0 begynte jeg for alvor å kjenne på triste følelser, selv om jeg ikke hadde grunn til det. Kanskje ble det slik fordi jeg hele tiden hadde i underbevisstheten at vi mistet forrige gang, og det kan skje igjen. Klarte ikke å glede meg så mye som jeg ønsket, og følte meg til tider helt knust og fortvilet. Og ikke minst bekymret jeg meg for ALT! Men så snart tidspunktet for den forrige SA var passert, ble plutselig alt mye lettere. Det kjentes virkelig som en milepæl for meg. I tillegg var jeg hos legen for noe annet og han tok hcg-måling av meg, og den var på 28000, så det var også en beroligende faktor for meg. Ting kan fremdeles skje, og jeg vet at humøret går opp og ned, men jeg klarer å glede meg igjen nå, og det føles ikke så trist lenger... håper du føler deg bedre snart du også! Stor klem!

[Paeonia]

Tusen takk for svar, mamma2011 og firsttimemommy! Det gjør litt godt å høre at en ikke er alene om følelsene og tankene en sitter med.

Har egentlig bestemt meg for å prøve å glede meg over dette, med den tanken at det hjelper ingenting om jeg går og bekymrer meg masse - jeg får ingenting ut av bekymringene før det evt går galt, og heller ikke noe etter det evt går galt, om det skulle gå galt igjen. Og jeg tror skuffelsen vil være like stor om det skulle gå galt enda en gang til, enten jeg bekymrer meg nå eller gleder meg.

Derfor prøver jeg innom og se på app'en på telefonen hver dag for å se hvor langt jeg er kommet, lese om ting som er spesielt for denne uken, osv. Prøver å drømme meg litt bort, og det klarer jeg litt inniblant

[Firsttimemommy]

Det er helt sikkert en lur tankegang, Paeonia! Jeg bruker også apper og surfer på nettet... Og nå er det superspennende å lese alt mulig! Jeg sluker alt jeg kommer over av info... 🙊

[BKH]

Jeg også kjenner meg veldig igjen i dette. Hadde en SA i august, og var så heldig å bli gravid igjen med en gang. Denne gangen har jeg hatt litt brunlig utflod, så det gjør meg veldig bekymret 😳 Har fått god oppfølging av fastlege og hatt fin stigning i hcg, men klarer ikke å bli kvitt redselen av å se blod når jeg er på toalettet. Har veldig lyst å glede meg, men er redd for at det skal gå galt igjen.

[celise]

Slik har jeg det også. Det var liksom ikke en bekymring engang første gangen, men så mistet jeg tidlig. Nå er jeg kontinuerlig redd for å miste. Sjekker dopapiret for blod hver gang jeg er på do og klarer ikke helt å tenke på at jeg er gravid. Jeg vet ikke når jeg tør å kjenne på at jeg er gravid igjen. Jeg er 9+3 i dag. Tenkte meg på tidlig ul rundt uke 12, men det er jo kun en garanti for at det går bra med lille akkurat mens man er der. Jeg lurte på å fortelle det til en venninne i håp om å virkeliggjøre det hele for meg selv. Kanskje det hjelper?

[mayamor26]

jeg forstår virkelig hva du føler .. jeg mistet både før og etter jeg fikk jentungen .. det å gå livredd for at noen ting skal skje er helt forferdelig .. jeg er gravid igjen og er 7+0 uker på vei .. men har begge gangene mine mistet i uke 10 så jeg er ganske nervøs for at det skal gå galt igjen .. jeg er faktisk sykemeldt pga at jeg skal ta det ganske med ro .. får tidlig ultrallyd på sykehuset men skal du privat så må du regne med og bruke 800 kr mer eller mindre .. gjorde det sist ... men vil heller vente til sykehustimen. lykke til og håper virkelig spira sitter denne gangen ..  

 

[Anonym bruker]

Helt enig. Jeg hadde MA (blighted ovum) i desember i fjor, som vi ikke fant ut før vi var på UL i uke 12. Siden alt hadde gått fint (trodde vi) så langt hadde vi begynt å glede oss skikkelig.

 

Så denne gangen orker jeg ikke glede meg så inmari mye før vi har vært på UL. Fikk anbefalt å ta tidlig UL i uke 7 for da er det vel sikkert at man ser hjerteslag (??) og da slipper vi å gå like lenge hvis det skulle skje igjen.

 

Er vel ikke vits i å ta UL før uke 12 for "vanlige folk", men har man vært gjennom SA/MA så kan det jo være greit for  å slippe å være redd til uke 21 eller når OUL er. Veldig glad for at vi betalte for UL i uke 12 forrige gang og ikke måtte vente enda lenger for å finne det ut!

Anonymous poster hash: 28e6b...680