Noen andre som bor med Asperger voksne?

[Nyttårs barn]

Er det få kvinner med denne diagnosen, og viser det seg anderledes hos kvinner?

[MammantilNurket]

Er det få kvinner med denne diagnosen, og viser det seg anderledes hos kvinner?

Menn er nok overrepresenterte når det gjelder en AS-diagnose. Det arter seg annerledes hos kvinner.

[Anonym bruker]

Er det få kvinner med denne diagnosen, og viser det seg anderledes hos kvinner?

 

Ja det er få, og som regel annerledes. Veldig annerledes utfra det jeg leser i denne tråden og har lest andre steder fra kvinner som lever med menn med asperger. Man får nesten inntrykk av at asperger = drittsekk og/eller at det brukes som en unnskyldning for å være drittsekk og ikke ta ansvar.

 

Jeg har det selv, og kjenner meg ikke igjen i noen av beskrivelsene. Bortsett fra det med kroppsspråk, det er noe av det som skaper mest frustrasjon her i huset. Jeg har null peiling på hva det jeg "signaliserer" med kroppspråket betyr på de "normales" språk, og som regel så har jeg ikke ment å signalisere noe i det hele tatt. Men mannen tolker dette utfra sitt språk, og blir fornærmet. Det er jo som om en kineser skulle sagt noe på kinesisk som han ikke visste at tilfeldigvis hørtes ut som et skjellsord på norsk, og jeg dermed ble fornærmet...

 

Anonymous poster hash: 17409...eb9

[Anonym bruker]

Lykke til alle sammen her inne, har jobbet med ungdom med autisme og asperger i mange år. Og hvordan dere klarer er meg et mysterium! Mange sterke kvinner her! Autisme (asperger) er overrepresentert når det gjelder menn. Det har noe med celledelingen i mors liv å gjøre. Mener at alle i utgangspunktet er "jenter", og at det skjer noe når fosteret blir til gutt som kan føre til autisme dersom det går galt. Jeg har jobbet med dette som sagt. Vi hadde vel 20 gutter ca., og kanskje 3 jenter.

 

Anonymous poster hash: edb4f...41b

[Anonym bruker]

 

Er det få kvinner med denne diagnosen, og viser det seg anderledes hos kvinner?

 

Ja det er få, og som regel annerledes. Veldig annerledes utfra det jeg leser i denne tråden og har lest andre steder fra kvinner som lever med menn med asperger. Man får nesten inntrykk av at asperger = drittsekk og/eller at det brukes som en unnskyldning for å være drittsekk og ikke ta ansvar.

 

Jeg har det selv, og kjenner meg ikke igjen i noen av beskrivelsene. Bortsett fra det med kroppsspråk, det er noe av det som skaper mest frustrasjon her i huset. Jeg har null peiling på hva det jeg "signaliserer" med kroppspråket betyr på de "normales" språk, og som regel så har jeg ikke ment å signalisere noe i det hele tatt. Men mannen tolker dette utfra sitt språk, og blir fornærmet. Det er jo som om en kineser skulle sagt noe på kinesisk som han ikke visste at tilfeldigvis hørtes ut som et skjellsord på norsk, og jeg dermed ble fornærmet...

 

Anonymous poster hash: 17409...eb9

 

 

"Min Asperger" er så lite drittsekk som det går an. Tror nok mye av det du leser her er frustrasjon.

 

Anonymous poster hash: 1adb7...5f1

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Er det få kvinner med denne diagnosen, og viser det seg anderledes hos kvinner?

Ja det er få, og som regel annerledes. Veldig annerledes utfra det jeg leser i denne tråden og har lest andre steder fra kvinner som lever med menn med asperger. Man får nesten inntrykk av at asperger = drittsekk og/eller at det brukes som en unnskyldning for å være drittsekk og ikke ta ansvar.

 

Jeg har det selv, og kjenner meg ikke igjen i noen av beskrivelsene. Bortsett fra det med kroppsspråk, det er noe av det som skaper mest frustrasjon her i huset. Jeg har null peiling på hva det jeg "signaliserer" med kroppspråket betyr på de "normales" språk, og som regel så har jeg ikke ment å signalisere noe i det hele tatt. Men mannen tolker dette utfra sitt språk, og blir fornærmet. Det er jo som om en kineser skulle sagt noe på kinesisk som han ikke visste at tilfeldigvis hørtes ut som et skjellsord på norsk, og jeg dermed ble fornærmet...

 

Anonymous poster hash: 17409...eb9

"Min Asperger" er så lite drittsekk som det går an. Tror nok mye av det du leser her er frustrasjon.

 

Anonymous poster hash: 1adb7...5f1

Jeg har erfaring med mange, og heldigvis er de alle så forskjellige som oss 😊 Jeg har opplevd fantastiske gutter som har litt sosiale problemer men kan få et fantastisk liv og gjøre kvinner svært lykkelige. Men har også møtt på de som ikke tar ansvar og generelt er egoistiske. Godt du har en som ikke er som de sistnevnte! For det har jo ikke nødvendigvis noe med diagnosen å gjøre 😊😊

 

 

Anonymous poster hash: edb4f...41b

[Anonym bruker]

Min sønn med barneautisme er en følsom og smart gutt. Ser så mye godt i ham som sier meg at han bli en god partner og far, men samtidig ser jeg at det kan bli utfordringer ;-) Han har allerede proklamert at han aldri skal gifte seg og få barn. Det er jo kanskje lurt, men sååå trist :-(

 

Anonymous poster hash: ac591...d53

[MammantilNurket]

Jeg har stor tro på at mennesker med AS er en ressurs.

Dette fordrer imidlertid at vi tilegner oss kunnskap og søker veiledning slik at vi kan møte hverandre på en god måte. Det handler om å se igjennom diagnosen, legge tanker om steriotyper og fordommer til side, slik at vi ser individet.

[Anonym bruker]

Jeg har stor tro på at mennesker med AS er en ressurs.

Dette fordrer imidlertid at vi tilegner oss kunnskap og søker veiledning slik at vi kan møte hverandre på en god måte. Det handler om å se igjennom diagnosen, legge tanker om steriotyper og fordommer til side, slik at vi ser individet.

Min mann er fantastisk, når han klarer og når HAN vil. Personer med diagnosen er like forskjellige som ordinære mennesker.

 

Problemet vårt er at fantastisk skjer kanskje en gang pr måned. Hvis vi er heldige.

 

Hadde jeg ikke kjent ham ville jeg trodd han var narsissistisk, egoistisk, psykipatisk og paranoid.

Men jeg vet at han innerst inne ikke mener det han sier eller gjør, for han blir veldig lei seg de gangene jeg forklarer hvordan de rundt ham føler det når han ignorerer, sier eller gjør uheldige ting. Men så har vi barn midt oppi dette, som skal bli selvstendige mennesker. De blir ofte såret og forvirret, og jeg forklarer og trøster. Far skjønner sjelden hva han har sagt eller gjort som gjør at de gråter.

 

Så da håper jeg på noen gode råd for hvordan vi skal kunne leve MED diagnosen og komme ut av dette som sterkere individer.

Begynner å tvile på at det er håp for familien, og at det beste for barnas psykiske velvære vil være å kun se pappa på hans gode dager.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

[Anonym bruker]

 

Jeg har stor tro på at mennesker med AS er en ressurs.

Dette fordrer imidlertid at vi tilegner oss kunnskap og søker veiledning slik at vi kan møte hverandre på en god måte. Det handler om å se igjennom diagnosen, legge tanker om steriotyper og fordommer til side, slik at vi ser individet.

Min mann er fantastisk, når han klarer og når HAN vil. Personer med diagnosen er like forskjellige som ordinære mennesker.

 

Problemet vårt er at fantastisk skjer kanskje en gang pr måned. Hvis vi er heldige.

 

Hadde jeg ikke kjent ham ville jeg trodd han var narsissistisk, egoistisk, psykipatisk og paranoid.

Men jeg vet at han innerst inne ikke mener det han sier eller gjør, for han blir veldig lei seg de gangene jeg forklarer hvordan de rundt ham føler det når han ignorerer, sier eller gjør uheldige ting. Men så har vi barn midt oppi dette, som skal bli selvstendige mennesker. De blir ofte såret og forvirret, og jeg forklarer og trøster. Far skjønner sjelden hva han har sagt eller gjort som gjør at de gråter.

 

Så da håper jeg på noen gode råd for hvordan vi skal kunne leve MED diagnosen og komme ut av dette som sterkere individer.

Begynner å tvile på at det er håp for familien, og at det beste for barnas psykiske velvære vil være å kun se pappa på hans gode dager.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

Takk for råd tidligere forresten, men de hadde lite annet å tilføye enn det jeg tidligere har lest.

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

[Anonym bruker]

Jeg har en bror med Asperger og en venninne med det samme og de er så ulike som man kan få det. Hun er 5 år eldre enn min bror, men likevel. Hun sliter med å forstå ironi og kroppspråk og har vanskelig for å klare å lyve. Hun snakker rett fra sjela som vi kaller det. Mens min bror er det man kan kalle "vanskelig". Han har en del angst og mange ting han reagerer på. Han er lite selvstendig, grisete og kan få seg til å si de verste ting. Han hater barn som han sier selv og har voldsomt sterke meninger. Han tenker stort sett kun på seg selv og sliter med å vise medfølelse. Unntaket her er dyr, når det kommer til dyrene våre er han veldig god og omsorgsfull. Han lyver mye og er ganske voldsom. Mens min venninne har en lederstilling og jobber 100% pluss at hun er mor så ble min bror uføretrygdet uten å ha fullført skole eller prøvd ut jobbing. Spekteret innenfor denne diagnosen er svært stor, men jeg ser iallefall at min bror har tatt knekken på foreldrene mine som er helt utslitte og jeg er glad for at jeg var egoistisk nok til å flytte langt unna dem. Jeg har selv en diagnose som gjør at jeg må skåne meg selv litt ekstra så jeg kunne rett og slett ikke bo i nærheten. Broren min bor nå stort sett for seg selv, men jeg tviler på at han kommer til å fungere i en familie med barn, da han har vanskelig for å forstå andres behov og setter seg selv først. 

Anonymous poster hash: 9c41b...9fc

[Anonym bruker]

Jeg er også gift med en som har Asperger. Han har også ofte lyst å ta livet sitt når vi får flere problemer/utfordringer. Jeg kjenner at han drar meg nedover også. Verst at vi har en sønn og jeg er veldig redd at han også blir påvirket at sin fars humør..

Kanskje vi skulle støtte hverandre, HI og gå fra våre menn sammen?...... jeg har prøvd i 10 år, men det blir ikke mye bedre...

 

Anonymous poster hash: 4c9f4...e28