Noen andre som bor med Asperger voksne?

[Anonym bruker]

Jeg søker noen i samme situasjon.

Min mann fikk diagnosen etter vi fikk vårt 3. Barn.

Gleden var stor over å ga fått svar, men sorgen enorm over at det bare blir verre nå som han ikke trenger å presse seg til å være normal.

 

Noen i samme sko?

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

[Anonym bruker]

Jeg var. Var sammen med en som unnlot å fortelle meg det. Han var virkelig en stor kjærlighet men jeg taklet dessverre ikke den følsomme usikre siden.

Ååååå, ikke kjeft på meg.

Elsker du meg ikke lengre.

Vet ikke hva din mann sliter med?

 

Anonymous poster hash: b6841...fd9

[Anonym bruker]

Litt i samme bane oss imellom.

 

Størst er utfordringen med å få ham til å forstå hvordan hans ytringer her oppfattes for andre og barna. Vanskelig å få til å delta i familielivet, vanskeligheter med å være våken på dagtid. Mye fokus på egne interesser.

Aldri positiv og støttende.

 

 

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

[Anonym bruker]

Jeg søker noen i samme situasjon.

Min mann fikk diagnosen etter vi fikk vårt 3. Barn.

Gleden var stor over å ga fått svar, men sorgen enorm over at det bare blir verre nå som han ikke trenger å presse seg til å være normal.

 

Noen i samme sko?

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

Eksen min har asperger, fikk diagnosen etter at vi fikk barn og jeg kjenner veldig igjen det med at han plutselig ikke trengte å "presse seg" til å være normal lenger. Han er en kjempesjarmerende og trivelig fyr, men utrolig slitsom å forsøke å leve et voksenliv sammen med. Han ødelegger enhver samtale han snubler over, ved å bryte inn og skifte tema til noe bare han er interessert i, og forstår ikke helt grunnleggende uskrevne regler. Et mareritt å ha med på foreldremøter, fordi han ikke greier å forholde seg til en oppsatt saksliste og forsvarer det med at han MÅ spørre om ting AKKURAT når han kommer på det.

 

I forhold til barn så er han elendig på å lese følelser og signaler, og forholder seg kun til oppsatte planer.

 

Jeg valgte å gå fra ham, rett og slett fordi det ble for mye "stakkars meg, du kan ikke forvente at jeg skal greie...", og han ble en større byrde både økonomisk og praktisk enn ungene. Og ja, det eskalerte fullstendig etter at han fikk diagnosen. Da hadde han plutselig en helt uangripelig unnskyldning for å være en slaskete premieegoist :-P

 

 

Anonymous poster hash: 9a2d1...72a

[Anonym bruker]

Lurer på om min x også har denne diagnosen....

Anonymous poster hash: 89adf...34b

[MammantilNurket]

En AS-diagnoe er ingen "unnskyldning" for å oppføre seg dårlig mot andre

Det første jeg tenker er at dere burde få veiledning. Nordvoll Skole og Autismesenter på Trosterud i Oslo har flotte kurs for pårørende.

Jeg kan også anbefale litteratur av Tony Attwood og Carol Grey

Masse lykke til og klem <3

[Anonym bruker]

Jeg dytter på denne tråden selv om min eks (og far til våre tre barn) ikke har noen diagnose så vidt jeg vet....

 

Vi har en lang historie sammen, og det er først etter at jeg brøt ut at jeg har lest meg opp på Asperger.

Er nesten 100 % sikker på at han har det, men det er hverken omsnakket eller nevnt noen gang....

At vi og jeg ikke klarte å holde sammen har vært en stor sorg for meg, og jeg har gått så mange runder med meg selv at jeg ikke har tall på det lenger... Men jeg ORKET bare ikke mer...

Ekstra nederlag er det fordi jeg jobber med mennesker og kommunikasjon, og har aldri opplevd å "feile" så til de grader på dette feltet før.

Hverdagen nå er slitsom, men likevel lettere enn før, da han på mange måter var det "største barnet".

Det som er frustrasjonen nå er samarbeidet oss i mellom. Han bor for seg selv, og siden han i hverdagen ikke trenger å ta særlig hensyn til andre mennesker lenger, har "sidene" hans bare blitt mer fremtredende. Han sover halve dagen, har sine rigide og ensformige rutiner, og snakker vi sammen på tlf vet jeg på forhånd hva han kommer til å si... Han er helt på "repeat". Jeg blir så frustrert at jeg har lyst til å hyle! Barna er hos han annenhver helg (de har det bra når de er der, bare så det er sagt), men alt er på hans premisser, og han takler ikke at barna blir eldre og stiller krav. Barna kommer hjem og er sinte og lei seg fordi pappa sover halve dagen og ikke lytter til noen av deres ønsker for samværet.. Dukker det opp noe uforutsett blir han fort sint/irritert og han kommer alltid for sent til avtaler, henting og bringing osv selv om han har hatt fri hele dagen. Da er det noe han har gjort som han måtte bli ferdig med - han klarer rett og slett ikke å gå fra noe "uferdig".

Trenger noen gode tips selv, jeg, til hvordan å få samarbeidet med en mulig Asperger-mann til å gå greit..!? Jeg har jo lært litt om hva jeg bør og ikke bør si og gjøre selvsagt. Også at han trenger laaaang forberedelsestid når noe skal forandres. 

Tør ikke nevne temaet Asperger for han engang..... og det bør jeg vel kanskje ikke heller...?

 

Anonymous poster hash: 19030...cf1

[Anonym bruker]

Jeg kan bare snakke for meg.

 

Etter diagnosen stolte jeg mer på egne avgjørelser. Vi sliter med stor forskjell i oppfatning av hendelser, situasjoner, ting som er sagt. Han tar korrigeringer på ting han sier som er ufølsomme eller sårende. Problemet er jo at det da allerede er sagt og skaden gjort- ihvertfall ovenfor barna.

Sliter med at han bruker mye tid på seg selv ifht søvn og data.

Jeg Jan ikke stole på at han stiller opp for familien, for plutselig vil/klarer han ikke å ha ungene hvis jeg f.eks. har et kveldsmøte. Går bare og legger seg og jeg må ordne annen barnevakt på 30-40 minutter. Jeg ordner alltid en backup. Hjelper heller ikke til hjemme.

Jeg har prøvd mye med lister, avtaler, alvorsprater osv.

Er tøft å jobbe 45 timers uker og ikke kunne stole på at partneren din er der for deg. Spesielt når han bare går hjemme.

 

Jeg hadde heller ønsket en arbeidsnarkoman over dette. Da hadde jeg kunne roet ned fordi noen andre tok litt av den økonomiske byrden.

Jeg er sliten og føler meg fanget!

 

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

[Postman Pat]

Anbefaler dere å lese denne boka:

http://www.adlibris.com/no/product.aspx?isbn=0307275655

 

Kan også lastes ned her:

http://dfiles.eu/files/0adqsfif1

 

Boken er skrevet av en autist. Hun forklarer hvordan hun tenker, og hun reflekterer rundt forskjellen på hennes måte å tenke på kontra alle andres måte å tenke på. Hun har forstått at hun tenker på en annen måte enn hvordan "normale" mennesker tenker. Hun forklarer hvorfor hun tenker som hun gjør og hvorfor hun misforstår "normale" menneskers tenkemåte.

 

Litt vanskelig å forklare, men det er en veldig god bok som har gitt med mange a-ha opplevelser om hvorfor autister oppfører seg som de gjør.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest den, men mye annet.

 

Ja, jeg forstår at han har en diagnose, og at han er er menneske også. Det vanskelige er at han velger å være diagnosen selv.

 

Han ønsker aksept for den han er, jeg ønsker en likeverdig partner jeg kan dele ansvarsbyrden med, ikke en som blir en del av ansvarsbyrden.

 

Hos oss klarte han seg bra fram til vi fikk første barn.

Jeg lurer på hvordan andre par klarer seg?

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

[Anonym bruker]

Jeg har et urovekkende og "ekkelt" spm til dere som virkelig sliter i forhold til partner med diagnosen; Hvorfor blir du? Hadde du blitt værende hvis en "normal" mann hadde hatt de samme nykkene og samme oppførsel?

 

Det er ikke synd på mennesker med diagnoser! De skal ikke unnskyldes og det skal ikke godtas at de kan ture gjennom og være egoistiske surrehuer som bare lager krøll! Ja, de har en utfordring, og de må jobbe 10 000 ganger hardere enn de som ikke har diagnose, og det må også forventes. At de må ha andre metoder for å få det praktiske til å gå opp (lister, rutiner, rådgivning osv) er helt innafor, så lenge de prøver å innrette seg i familien og være en voksen og ikke et forvokst barn må man godta og hjelpe med metoder som kan virke tåpelige. Kanskje dere må planlegge alt i detalj, kanskje dere må endre på ting, men det skal være for det formål at parten med diagnosen skal kunne bidra via metodene.

 

Det er ikke synd på, det er ikke stakkars!! Blir så sint på de som sykliggjør de med diagnoser, de er ikke syke, de er anderledes og må jobbe hardere, men sånn er livet.

 

Anonymous poster hash: 8fddb...314

[Anonym bruker]

Jeg har et urovekkende og "ekkelt" spm til dere som virkelig sliter i forhold til partner med diagnosen; Hvorfor blir du? Hadde du blitt værende hvis en "normal" mann hadde hatt de samme nykkene og samme oppførsel?

 

Det er ikke synd på mennesker med diagnoser! De skal ikke unnskyldes og det skal ikke godtas at de kan ture gjennom og være egoistiske surrehuer som bare lager krøll! Ja, de har en utfordring, og de må jobbe 10 000 ganger hardere enn de som ikke har diagnose, og det må også forventes. At de må ha andre metoder for å få det praktiske til å gå opp (lister, rutiner, rådgivning osv) er helt innafor, så lenge de prøver å innrette seg i familien og være en voksen og ikke et forvokst barn må man godta og hjelpe med metoder som kan virke tåpelige. Kanskje dere må planlegge alt i detalj, kanskje dere må endre på ting, men det skal være for det formål at parten med diagnosen skal kunne bidra via metodene.

 

Det er ikke synd på, det er ikke stakkars!! Blir så sint på de som sykliggjør de med diagnoser, de er ikke syke, de er anderledes og må jobbe hardere, men sånn er livet.

 

Anonymous poster hash: 8fddb...314

[MammantilNurket]

Fikk din mann noen form for oppfølging i etterkant av diagnostisering?

[Anonym bruker]

Fikk din mann noen form for oppfølging i etterkant av diagnostisering?

 

Tilbud om psykolog. Han skjønte ikke selv hvorfor han var der. De snakket bare om religion, politikk og fysikk.

Han sluttet å gå.

Prøvde tildelingstjenesten, men han må ønske hjelp for at de skal kunne hjelpe.

 

Hadde vært mer hjelp å få om han var lam. Det er vel stygt å si, men er litt fortvilet.

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

[Anonym bruker]

Jeg har et urovekkende og "ekkelt" spm til dere som virkelig sliter i forhold til partner med diagnosen; Hvorfor blir du? Hadde du blitt værende hvis en "normal" mann hadde hatt de samme nykkene og samme oppførsel?

 

Det er ikke synd på mennesker med diagnoser! De skal ikke unnskyldes og det skal ikke godtas at de kan ture gjennom og være egoistiske surrehuer som bare lager krøll! Ja, de har en utfordring, og de må jobbe 10 000 ganger hardere enn de som ikke har diagnose, og det må også forventes. At de må ha andre metoder for å få det praktiske til å gå opp (lister, rutiner, rådgivning osv) er helt innafor, så lenge de prøver å innrette seg i familien og være en voksen og ikke et forvokst barn må man godta og hjelpe med metoder som kan virke tåpelige. Kanskje dere må planlegge alt i detalj, kanskje dere må endre på ting, men det skal være for det formål at parten med diagnosen skal kunne bidra via metodene.

 

Det er ikke synd på, det er ikke stakkars!! Blir så sint på de som sykliggjør de med diagnoser, de er ikke syke, de er anderledes og må jobbe hardere, men sånn er livet.

 

Anonymous poster hash: 8fddb...314

Jeg krevde at han fikk hjelp for sine problemer, hvis ikke kom jeg til å flytte. Resultatet var denne diagnosen + depresjon og angst. En vanlig kombinasjon har jeg forstått.

 

Nå går det i:

 

-stakkars meg. Vil du gå fra meg fordi jeg er syk. Jeg kan jo ikke noe for den jeg er. Jeg aksepterer deg, hvorfor kan ikke du akseptere meg? Vil du virkelig splitte familien vår? Løy du ved alteret? Hvis du var syk ville jeg skaffet deg hjelp, ikke forlatt deg.

 

Så her sitter jeg... :-(

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

[MammantilNurket]

 

Fikk din mann noen form for oppfølging i etterkant av diagnostisering?

Tilbud om psykolog. Han skjønte ikke selv hvorfor han var der. De snakket bare om religion, politikk og fysikk.

Han sluttet å gå.

Prøvde tildelingstjenesten, men han må ønske hjelp for at de skal kunne hjelpe.

 

Hadde vært mer hjelp å få om han var lam. Det er vel stygt å si, men er litt fortvilet.

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

Dette høres veldig strevsomt ut. Ta kontakt med Nordvoll - jeg er sikker på at de kan hjelpe

[Anonym bruker]

Så glad jeg er for at min mann ikke gir meg opp og aksepterer meg som jeg er. Jeg har ikke Aspergers, men på grunn av utstrakt mobbing og null venner gjennom hele barndommen kan jeg ingenting om de sosiale kodene. Flyttet også til Norge fra et annet land, der de sosiale kodene er annerledes. Problemet er at jeg ikke kan få hjelp med dette problemet, uansett hvor mye jeg ønsker det. Ingen gidder å forklare de sosiale kodene for voksne mennesker eller ta deg inn i en vennegjeng for så å jobbe med deg slik at du blir som alle andre. Og man kan ikke akkurat gjette hva de sosiale kodene er

 

Da jeg prøvde å få meg venninner, det eneste jeg oppnådde var å få kritikk for alt jeg sa og gjorde, alt var galt (selv om andre gjorde akkurat det samme som meg, og folk forklarte heller ikke hva som var riktig i den gitte situasjon). De som er annerledes blir rett og slett baksnakket og frosset ut, et par av disse damene jeg prøvde å få vennskap med forsøkte å få mannen til å gå fra meg ved å si til ham at alt jeg gjør er bare feil og blir ikke akseptert av andre, ingen vil til slutt ha kontakt med ham på grunn av min oppførsel osv, uten å utdype hva konkret de mente var galt med min oppførsel.

 

Så her sitter jeg - med en mann og svigers som aksepterer meg og er glad i meg, en glad barneflokk, solid ekteskap, god utdanning, høy lønn og bra forhold til ledelsen på arbeidsplassen (der min oppførsel både i hverdagen og også når det gjelder konflikter med kollegaer/ledelsen om prinsipielle ting plutselig er helt rett (!)). Men jeg har ingen venner, ingen kommer i bursdagsselskapet mitt, ringer meg, inviterer meg på venninnekvelder, shopping, turer ut. Jeg måtte rett og slett lære meg å være nok med bare meg. Det var tung og lang prosess, men det gikk. Så jo, jeg er veldig glad for at min mann ikke har gitt meg opp og at jeg ikke trenger å gå gjennom livet som singel og ensom, i tillegg til å være venneløs.

 

Jeg klager forresten aldri og unnskylder ingenting med verken diagnose (som jeg uansett ikke har) eller andre ting. Manipulerer ikke mannen ved å si "elsker du meg ikke" og grine for å få viljen min.

Anonymous poster hash: 17e8b...948

[Muriel2]

 

Så glad jeg er for at min mann ikke gir meg opp og aksepterer meg som jeg er. Jeg har ikke Aspergers, men på grunn av utstrakt mobbing og null venner gjennom hele barndommen kan jeg ingenting om de sosiale kodene. Flyttet også til Norge fra et annet land, der de sosiale kodene er annerledes. Problemet er at jeg ikke kan få hjelp med dette problemet, uansett hvor mye jeg ønsker det. Ingen gidder å forklare de sosiale kodene for voksne mennesker eller ta deg inn i en vennegjeng for så å jobbe med deg slik at du blir som alle andre. Og man kan ikke akkurat gjette hva de sosiale kodene er

 

Da jeg prøvde å få meg venninner, det eneste jeg oppnådde var å få kritikk for alt jeg sa og gjorde, alt var galt (selv om andre gjorde akkurat det samme som meg, og folk forklarte heller ikke hva som var riktig i den gitte situasjon). De som er annerledes blir rett og slett baksnakket og frosset ut, et par av disse damene jeg prøvde å få vennskap med forsøkte å få mannen til å gå fra meg ved å si til ham at alt jeg gjør er bare feil og blir ikke akseptert av andre, ingen vil til slutt ha kontakt med ham på grunn av min oppførsel osv, uten å utdype hva konkret de mente var galt med min oppførsel.

 

Så her sitter jeg - med en mann og svigers som aksepterer meg og er glad i meg, en glad barneflokk, solid ekteskap, god utdanning, høy lønn og bra forhold til ledelsen på arbeidsplassen (der min oppførsel både i hverdagen og også når det gjelder konflikter med kollegaer/ledelsen om prinsipielle ting plutselig er helt rett (!)). Men jeg har ingen venner, ingen kommer i bursdagsselskapet mitt, ringer meg, inviterer meg på venninnekvelder, shopping, turer ut. Jeg måtte rett og slett lære meg å være nok med bare meg. Det var tung og lang prosess, men det gikk. Så jo, jeg er veldig glad for at min mann ikke har gitt meg opp og at jeg ikke trenger å gå gjennom livet som singel og ensom, i tillegg til å være venneløs.

 

Jeg klager forresten aldri og unnskylder ingenting med verken diagnose (som jeg uansett ikke har) eller andre ting. Manipulerer ikke mannen ved å si "elsker du meg ikke" og grine for å få viljen min.

 

Anonymous poster hash: 17e8b...948

 

Du virker som et utrolig sterkt menneske, og at du har akseptert situasjonen din. Håper likevel at du finner gode venner der du bor for jeg tror du har mye å gi til andre mennesker. Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en mann med Asperger. Vi har vært sammen i 10 år, gift i 3, har et barn sammen..og det er tøft...han er sta, sier aldri unnsyld, jeg må tilpasse til ham hele tiden og gjøre mange ting på hans måte..han er ofte deppa, frodi mange ting sliter ham ut..dette går utover meg også...

Vi prøver å prate sammen, emn oftest ender det med masse tårer..vi klarer ikke å kommunisere bra nok..han sier det er min skyld. Jeg kan ikke neket at alt er hans skyld, emn han godtar ikke at han gjør noe galt..han er stakkars, ahn har en diagnose og kan ikke gjøre noe med det...

i starten var jeg forelsket og det gikk lettere..nå kommer ofte tanker om skilsmisse, men jeg vil ikke gi opp enda...

Det er mye fokus på barn med Asperger, litt på de voksne, men jeg savner noen støttegrupper for dem som er gift med Asperger..hadde vært en lettelse å dele erfaringer med noen som "forstår"...

 

Anonymous poster hash: 4c9f4...e28

[Anonym bruker]

Hvordan ble dere kjent med partneren deres som har aspergers? Merket dere ikke tidlig at det var noe som ikke stemte med personen? Virket de helt normale i starten, og så helt plutselig etter at dere fikk barn så forandret han seg helt?

Anonymous poster hash: 33d67...c44

[Anonym bruker]

nr.19 her...

Jeg merket helt fra starten at noe ikke stemte helt..men jeg var forelsket og alle de tingene som plager meg nå så veldig små ut. Jeg var ung og trodde at de små problemer kunne vi fikse.. 

Anonymous poster hash: 4c9f4...e28

[Anonym bruker]

Hi her

 

Min var veldig blyg, men helt fantastisk på tomannshånd. Omtenksom, flink til å lytte, kjærlig.

 

Han endret seg da jeg ble gravid med vår første. Rett før fødsel ble han helt rar. Og siden har det dukket opp mer og mer.

 

Jeg har lest en del om Asperger på amerikanske nettsider. Det virker som om de skjerper seg og du blir aspergerens nye interessefelt. Da gjør og sier de alt det riktige. Og så går interessen over. Noen allerede etter noen måneder, andre etter et par år.

 

Hadde jeg visst om denne diagnosen ville jeg løpt andre veien.

Har nå skjønt at barn utløste mye. Barn = kaos. Og kaos takler han ikke. Alt skal følge systemer og ha en struktur.

 

Jeg savner også testes å henvende seg når man er partner av Aspergere.

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

[MammantilNurket]

Hi her

 

Min var veldig blyg, men helt fantastisk på tomannshånd. Omtenksom, flink til å lytte, kjærlig.

 

Han endret seg da jeg ble gravid med vår første. Rett før fødsel ble han helt rar. Og siden har det dukket opp mer og mer.

 

Jeg har lest en del om Asperger på amerikanske nettsider. Det virker som om de skjerper seg og du blir aspergerens nye interessefelt. Da gjør og sier de alt det riktige. Og så går interessen over. Noen allerede etter noen måneder, andre etter et par år.

 

Hadde jeg visst om denne diagnosen ville jeg løpt andre veien.

Har nå skjønt at barn utløste mye. Barn = kaos. Og kaos takler han ikke. Alt skal følge systemer og ha en struktur.

 

Jeg savner også testes å henvende seg når man er partner av Aspergere.

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

Mennesker med AS håndterer som regel uforutsigbarhet og forandringer dårlig. Barn er uforutsigbare og en graviditet/fødsel er, for å si det mildt, en stor forandring.

Jeg har primært erfaring med barn og ungdom med AS, men jeg kan en del om denne diagnosen. Send meg pm om du vil ha tips om litteratur, kurs etc. Det finnes mange gode verktøy som kan være nyttige i forbindelse med å sette ord på følelser, tilegne seg brukbare sosiale strategier, refleksjon rundt egen person og diagnose

Jeg holder fremdeles en knapp på at du tar kontakt med Nordvoll.

God klem til deg <3

[Anonym bruker]

Dytter denne opp i håp om solskinnshistorier eller gode råd.

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 55c72...3e4

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en mann med Aspergers.
Han er den mest støttende og hjelpsomme mannen jeg har vært borti, svært kjærlig (merkelig nok!), men svært dårlig på å forklare hva han føler og sliter litt med kroppsspråk.

Akkurat nå har vi kranglet fordi jeg ble såret over kroppsspråket hans i går, og han har sovet hele dagen etter å ha snakket om å ta livet av seg.

Det er kanskje en dårlig dag av femti-hundre, så det er ikke nok til at jeg drar. Men det er slitsomt! Det skal jeg ikke benekte. Han er klar over problemene sine og har aldri brukt diagnosen til å oppføre seg dårlig.

Anonymous poster hash: 1adb7...5f1