Mistet. Igjen.

[Anonym bruker]

Så sliten i dag. Beklager grafiske detaljer.

 

 

I går hadde jeg min tredje spontanabort i år. Har mistet totalt syv ganger, men da ganske tidlig i graviditetene (alle før uke 7). Tidligere har jeg spottet litt brunt i noen dager, så mistet følelsen av å være gravid, før spottingen har gått gradvis over i jeg hva jeg vil kalle en kraftig menstruasjon. Det kan faktisk godt være at jeg har spontanabortert flere ganger; noen ganger har det jo skjedd bare en dag eller to etter at jeg testet positivt på tidlig test -og hvilken dag jeg velger å teste kan var litt tilfeldig.

 

Vel, i går var det annerledes. Jeg hadde passert 10 uker. Hadde begynt å håpe på at det skulle gå bra denne gangen. Riktignok har jeg hatt godt med brunlig utflod denne gangen også - faktisk daglig i tre uker. Men senest i forgårs banket det et lite hjerte til meg på ultralyd.

 

Vel, i går var jeg på kurs et par timer hjemmefra. Satt i ro da jeg helt uten forvarsel følte at noe liksom løsnet nederst i magen. Fikk reist meg og kom meg på et vis ut, bare for å finne toalettet i ustand. Kjente det varme blodet renne nedover det ene beinet, treffe skoen og dryppe i dråper ut på gulvet. Og en større klump. Var så redd for at den skulle falle ut på gulvet, men fikk nå smøget meg avsted til bilen hvor jeg fant en jakke og et pledd til å sitte på. Lente meg tilbake og kjente tårene komme. Knappe fem minutter hadde gått, men hele buksen var nå gjennomtrukket av blodet. Jeg opplevde det som veldig skremmende.

 

Hadde bare en tanke i hodet: Å komme meg hjem. Så jeg kjørte. Midtveis måtte jeg til alt overmål ta ferge hjem. Jeg var en av de siste på, og den var langt fra full, allikevel måtte jeg nesten krangle meg til en plass på øvre bildekk (der kan man bli sittende i bilen under turen - i fergens underetasje er det ikke lov). Jeg måtte jo "for helvete forstå" at jeg ikke kunne bestemme selv hvor jeg skulle stå. At jeg forklarte situasjonen hjalp ikke ("jeg sitter her og fossblør fordi jeg aborterer"). Endte med å gråtende flytte meg litt til siden så han kunne se med egne øyne det blodige teppet under meg. så fikk jeg i alle fall stå oppe.

 

Kom meg på et vis hjem. Inn i dusjen. Har virkelig aldri sett så mye blod. Og den bittelille... Hva gjør man? Har ikke hjerte til å skylle fosteret ned i do.

 

Anonymous poster hash: a2663...520

[JessicaM50]

Sender deg en stor klem. Jeg beklager at dette skjedde deg.. ❤️ En dag vil spiren sitte! Jeg forstår at du er helt knust og sender deg masse gode tanker ❤️

[blomstgull]

huff av meg <3< <3 <3 så utrolig trist og helt forferdelig! føler veldig med deg! hadde et parr slike spontanaborter og det er virkelig helt j"@#lig! gir deg en gods klem <3 <3 <3 håper du har folk rundt deg som kan støtte deg! <3 <3  <3

 

hat du dratt til sykehuset? når du har SA så sent anbefaler jeg deg å ta en utskrapning, jeg syns hvertfall det var mye midre traumatisk med andre og tredje SA da jeg bad om utskrapning.

 

etter 3 sa fikk jeg utredning og så neste gang jeg ble gravid ble jeg fulgt opp med hyppig kontroller og medisiner, nå har jeg en herlig liten gutt på 1 år <3

 

klem <3 <3 <3

 

 

 

[Anonym bruker]

Så forferdelig vondt og trist.

Jeg har også opplevd akutt spontanabort, jeg gikk bortover gaten og kjente plutselig at buksen klistret seg til bena mine. På et øyeblikk var den helt gjennomtrukket av blod. Det føltes veldig dramatisk, og jeg ble redd. Har hatt mange aborter, men ingen som det. I tillegg til frykt og sorg er det også ydmykende å abortere på så 'offentlig' måte. Jeg løp til nærmeste cafe og tvang meg inn på toalettet for å redde ansikt. Etter det har jeg alltid gått med bind som gravid.

Etter totalt syv aborter har jeg nå to barn.

Jeg ønsker deg god bedring og lykke til med veien videre.

 

Anonymous poster hash: 2814f...36d

[Anonym bruker]

Takk, dere, trengte noen trøstende ord!

 

Jeg har ikke vært på sykehuset. Snakket med legen min. Tror alt er borte, det kom ut MYE. Både blod og... vel, annet. Blødningen har avtatt nå, og jeg har ingen smerter - tenker liksom at naturen har ordnet opp. Får ta en sjekk etter høstferien.

 

Føler meg bare så tom. Gruer meg til neste gang, kjenner liksom på meg at det vil skje igjen.

 

Anonymous poster hash: a2663...520

[Anonym bruker]

Så forferdelig vondt og trist.

Jeg har også opplevd akutt spontanabort, jeg gikk bortover gaten og kjente plutselig at buksen klistret seg til bena mine. På et øyeblikk var den helt gjennomtrukket av blod. Det føltes veldig dramatisk, og jeg ble redd. Har hatt mange aborter, men ingen som det. I tillegg til frykt og sorg er det også ydmykende å abortere på så 'offentlig' måte. Jeg løp til nærmeste cafe og tvang meg inn på toalettet for å redde ansikt. Etter det har jeg alltid gått med bind som gravid.

Etter totalt syv aborter har jeg nå to barn.

Jeg ønsker deg god bedring og lykke til med veien videre.

 

Anonymous poster hash: 2814f...36d

 

Det er sant det du skriver, det var så ydmykende - jeg ville ikke at noen skulle se det. Det dryppet på asfalten mens jeg prøvde å finne noe å sitte på i bilen, var så redd hun som svingte inn på plassen ved siden av meg skulle se det. Litt usikker på hvorfor jeg skammet meg, egentlig - det føltes bare så uendelig privat.

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: a2663...520

[Anonym bruker]

Sender deg en stor klem. Jeg beklager at dette skjedde deg.. ❤️ En dag vil spiren sitte! Jeg forstår at du er helt knust og sender deg masse gode tanker ❤️

Takk :-)

 

Anonymous poster hash: a2663...520

[Anonym bruker]

ikke for å mase altså men viktig å få sjekket opp med ultralyd. jeg mistet så sent som deg og jeg fikk kompliksjoner, hadde rester og måtte få ut resten, pluss at HCG ikke gikk ned, så det er viktig å være nøye.

Anonymous poster hash: f1bb8...b4e

[lioness*]

Kjære vene, så ufattelig trist. Ble virkelig lei meg da jeg leste innlegget ditt. Du beskriver så godt den fortvilelsen og maktesløsheten alle disse abortene fører med seg. Og å måtte grine seg til en plass til bilen på ferja hvor du slapp å rusle opp i allmennheten full av blod... har ikke ord. Håper de rundt deg forstår og tar godt vare på deg. Vet du noe om hvorfor du har mistet?

 

Har selv vært der du er, med 6 aborter. Nå har jeg endelig kommet i mål. For min del fikk jeg svar på utredningene, det var genetiske årsaker hos meg. Har en abortrisiko på 80-85 % ved hvert svangerskap pga en translokasjon i kromosomene mine (en slags bærertilstand, gir kromosomfeil i eggcellene men ikke i "meg"). 

 

Håper lykken snur for deg også! Det er håp! Har selv fått tre nydelige barn. Tre aborter, før et lykketreff av en graviditet ga meg en sønn. Nye tre aborter, (hvorav den siste også så bra ut på ultralyd før skjermen til sist viste dødt foster ved 10 uker) - før vi til sist gikk for ivf med donoregg og ble foreldre til tvillinger. 

 

Brukte sju år av livet mitt på utredninger for barnløshet, ivf-forsøk, aborter, utredninger for habituell abort, nye ivf-forsøk med pgd og til slutt ivf med donoregg. Det var uendelig tøft, og jeg er evig takknemlig for at jeg kan sette punktum for alt som handler om graviditet og aborter - for resten av livet. Det er faktisk en stor, stor lettelse.

Men de tapene jeg har opplevd, og sorgen over graviditetene som gikk til grunne, vil alltid være med meg. Derfor kjenner jeg det nesten på kroppen når du forteller om det du står midt i. Og jeg kan ikke få sagt tydelig nok hvor lei jeg er meg på dine vegne! Ønsker deg alt godt, og særlig baby - veldig snart!