Blir litt trist :(

[Anonym bruker]

Har verdens herligste samboer men akkurat nå i starten av graviditeten så skjønner han meg bare ikke. Jeg er utrolig dålig, kaster opp hele tiden og er super trøtt. Har heller ikke noe energi så klart siden jeg ikke får i meg noe næring. Jeg ligger mye på sofaen og er fjern, men jeg mener ikke å være sånn. Samboeren min blir så frustrert for det er så lite liv i meg, han synes det blir så kjedelig når det er sånn. det er akkurat som at det er han det er så ubeleilig for at jeg er så dålig liksom. Hvordan få han til å fårstå at jeg ikke gjør det med vilje men at jeg faktisk ikke har energi og er så dålig? Han er sånn hard type som aldri har en sykedag og som tåler utrolig mye, jeg er ikke helt likedan men tåler mye jeg også. Nå er jeg jo satt ut pga mangel på næring..huff jeg synes det er så ekkelt. Føler jeg må sette meg opp å tvinge meg til å se mer opplagt ut enn jeg er når han er hjemme. Føler også at han synes det er teit at jeg ikke er på jobb for tiden. huff

Anonymous poster hash: 3b294...691

[Anonym bruker]

Spør ham: " hvem oss oss er sterkest?" Han vil svar ham.

Da skal du si jeg: "får jeg lager barn".

 

Det går over etter uke 12, men forbered ham på at det vil starte igjen rundt uke 26.28.

Sånn er det bare, du var ikke alene om dette, og dere er begge allerede foreldre. Be han klappe igjen å støtte deg. Det er ikke pent gjort av ham, det kan være en gjyselig jobb å være gravid.

 

 

Min mann tilber meg, og det sku bare mangle. Men jeg også opplevd det motsatte da jeg gikk med elsdte.

 

 

Anonymous poster hash: b9b91...8b9

[Lessismore]

Vet du? Det går over. Min var også sånn i starten da jeg var gravid med nr 1. De skjønner det rett og slett ikke.

 

Men jeg fant ut at det beste var å slutte og synes synd på seg selv, og prøve å fokusere på det positive. Nettopp det at det lages et lite barn inni deg. Prøv å fylle dagene med noe fint. Gå turer, lag en god middag, besøk venner. Det blir bedre.

[Anonym bruker]

Jeg var slik hele forrige svangerskap. Jeg var sengeliggende med intens kvalme i flere uker, og var generelt VELDIG kvalm konstant, i 9 måneder. Ingen matlyst, sliten, trøtt, hele tiden. Svimmel/blodtrykksfall både da jeg reiste meg og da jeg bare sto stille, hodepine, bekkenlåsninger... Jeg var stort sett å finne på sofaen eller i senga. 

Hos de fleste varer det bare til de bikker 12 uker. 

Jeg var mye alene. Heldigvis hadde vi ikke barn fra før. Mannen forsto det ikke. Var absolutt ikke støttende. Jeg var veldig mye deprimert i svangerskapet, men jeg valgte å tenke positivt; Jeg lager faktisk et barn her, om samboer vil ta stilling til det eller ei. Jeg lukket ofte øynene, husker jeg, og drømte meg bort. Jeg drømte om ting jeg skulle finne på med lille barnet i magen, navn, håp og drømmer... Jeg vet noen gjør dette med partneren sin, men jeg måtte gjøre det alene. Det ble bra, det også, om enn ensomt til tider. 

Jeg synes faktisk du skal drite i samboeren din akkurat nå. Du har nok med deg selv og barnet inni deg! Svangerskap tærer på, om samboeren din vil eller ikke, så synes han du er kjedelig og teit og hva enn annet, så si til ham at han kan gå et annet sted å være negativ. Nå er det slik, og om du så er slik i 9 måneder, så må han bare tåle det. Han kan lukke skravla igjen om han ikke har noe bedre og positivt å si, for du har nemlig ikke tenkt å høre på ham og eventuelle beskyldninger. Du lager nemlig et barn, og hvis det er dèt han vil, er du gjerne alene med dine tanker og drømmer om barnet! Han kan delta om han ønsker, men da får han jaggu være støttende og positiv, om enn bare utapå. Du vil ikke høre av ham om han skal være negativ.

Jeg kommer til å si dette om min samboer blir like lite støttende denne gangen og jeg blir like ille, og jeg angrer på at jeg ikke satte foten ned første gang ;-) 

Anonymous poster hash: 66342...db8