Bekymrer meg så mye denne gangen.

[Gjest MiffaBlir3Barnsmor]

Da jeg ble gravid med sønnen min for snart åtte år siden var bekymringene små. Jeg visste lite, det eneste jeg visste var at man ikke skulle røyke, drikke eller løfte for tungt, annet enn det levde jeg som før uten så veldig mye bekymringer.

 

Nå derimot, har jeg mange års fartstid på forumet. Nå er bekymringene så mange, ikke spise ditt og spise datt, ikke gjøre sånn eller sånn, ikke ta sol, ikke farge hår, ikke stresse, ikke anstrenge seg for mye. Det er bare de små bekymringene.

 

Tenker slike tanker som enn om det går galt, enn om det er utenfor livmoren, enn om det er sånn tom fostersekk, enn om det er to.. Osv. De første dagene gikk jeg med redsel for å få svakere tester, enn om det er en kjemisk, jeg testet jo så tidlig osv.

 

Så får jeg lyst til å ta tidlig ultralyd, bare for å fjerne noen av tankene og bekymringene. Men så bekymrer jeg meg for at enn om tidlig ultralyd kan føre til spontanabort, noen mener jo at det kan skje.

 

Forum er kjekt å ha, men å lese masse her i mange år har sannelig gitt meg bekymringer jeg ikke eide før, sukk :/

 

Flere som har det slik som meg?

[Firsttimemommy]

Stor klem, kjære Miffa! :* Tror ikke du er alene om dette... Jeg grubler ganske mye selv, og kjenner at jeg kjører berg og dalbane emosjonelt... Veldig bekymra i det ene øyeblikket, og superglad i det neste... Merker bl.a. at jeg bekymrer meg en del for at jeg har vært skikkelig syk helt i starten av svangerskapet, og tanken om at det har skadet fosteret vender hele tiden tilbake til meg. Men det er egentlig litt godt å se at andre også har lignende bekymringstanker, ting de grubler på og er redde for. Det gjør det lettere for meg å begrunne bekymringene mine med at det er normalt å bekymre seg, og god sjanse for at alt står bra til. <3 Krysser fingrene for at vi får til dette, og får friske, fine babyer i mai neste år! <3 <3 

[Fuglekassa]

Jeg har det litt som deg! 8 år siden sist jeg var fikk barn og da var jeg lykkelig uvitende. 10 mnd etter datteren min kom til hadde jeg en SA i uke 10 og det knekte meg, tok det utrolig tungt og kroppen min ville ikke støte det fea seg. Noe som resulterte i mye smerter og litt angst for å bli gravid igjen. Nå er jeg i uke 7 og er liivredd, sømfarer papiret etter hvert dobesøk for å se etter blod. Ekkelt å ha det slik og jeg håper det snart går over. Skal til legen fredag for å be om tidlig ul, kanskje det hjelper litt

[Gjest MiffaBlir3Barnsmor]

Selv om det såklart er kjipt at vi har det sånn, trøster det å vite at man er flere Slitsomt når det er sånn at mye murringer i magen en dag får fram skrekken, mens lite murringer en annen dag også får fram skrekken :/  Man håper jo alt er bra og som oftest er det jo det, jeg går i tilegg å er kjemperedd for å få tvillinger, lite sannsynlig, men er symptomene sterke tenker jeg sånn " skal de være så sterke så tidlig, enn om det er to og at det er derfor ?". Alle barn er jo en velsignelse, jeg bare har ikke så veldig lyst til å få alle på en gang

 

Kjenner meg igjen i å studere papiret hver gang og føle seg veldig lettet hver gang papiret er slik det skal !

 

Men jeg tør ikke tidlig ultralyd, selv om det nok hadde hjulpet på noen av tankene :/ Uff tigermammaer blir man nesten med en gang testen er positiv tydeligvis

[Fuglekassa]

Hehe har uttolig like tanker vi ser jeg men ja det er greit at man er flere, man føler seg mere "normall" da jeg er "heldigvis" veldig kvalm da noe jeg har hørt øker sjansene for at det skal gå bra 1.trimester er skummelt synes jeg, men jeg får vel mine bekymringer senere også