Fosterhjem/familiehjem. Noen her som er det?

[Anonym bruker]

Kan man ikke bli det hvis man har små barn?

 

Anonymous poster hash: d7b52...b78

[Anonym bruker]

Man kan bli det, men i det fleste tilfeller er det ikke ønskelig. Det er både for å ivareta de små barna i huset og fosterbarnet.

Fosterbarn kommer ofte med mange utfordringer og det kan innebære mye jobb som kan gå utover de små barna i familien. Det an også gå utover fosterbarnet som ikke blir ivaretatt på best mulig måte pga. at d små barna krever sitt. Små barn krever ofte mer enn store barn.

 

Man kan bli det dersom fosterbarnet har få eller ingen utfordringer (noe som sjelden er tilfelle) eller om det haster å finne familie og ingen andre familier er tilgjengelig.

Anonymous poster hash: 51aa3...3d8

[Anonym bruker]

 

Man kan bli det, men i det fleste tilfeller er det ikke ønskelig. Det er både for å ivareta de små barna i huset og fosterbarnet.

Fosterbarn kommer ofte med mange utfordringer og det kan innebære mye jobb som kan gå utover de små barna i familien. Det an også gå utover fosterbarnet som ikke blir ivaretatt på best mulig måte pga. at d små barna krever sitt. Små barn krever ofte mer enn store barn.

 

Man kan bli det dersom fosterbarnet har få eller ingen utfordringer (noe som sjelden er tilfelle) eller om det haster å finne familie og ingen andre familier er tilgjengelig.

 

Anonymous poster hash: 51aa3...3d8

Ja, jeg skjønner det.. Har et sterkt ønske om å hjelpe og føler at det er et slags "kall". Men vi får kanskje vente noen år.

 

Anonymous poster hash: d7b52...b78

[Anonym bruker]

Jo, man kan det. Men det begrenser veldig. De fleste fosterbarn trenger å være yngst i familien. Så hvis du har et barn som er veldig lite er det ikke så mange barn som passer inn hos dere. Vet også at enkelte kommuner ikke bruker fosterhjem som begrenser seg veldig i aldersgrupper. Vanligvis går det i aldersintervaller. 

 

Du må også tenke på at du antagelig ikke vil få et "normalt barn", men et barn som kommer til å kreve veldig mye av deg en god stund fremover. Er barnet du har fra før så stort at det ikke trenger deg på samme måte? Tåler det å bli litt tilsidesatt? Vil det skjønne at det andre barnet har "spesielle behov" og derfor trenger deg så mye? 

 

Husk også at fosterbarn også innebærer veldig mange møter, både ute og hjemme. Det skal være samvær med foreldre som du antagelig må kjøre og hente fra (kan være lange avstander), du skal ha en tilsynsfører hjemme hos deg minimum 4 ganger i året, du skal ha en barnevernspedagog hjemme hos deg ganske ofte i starten, og du skal ha mange møter hos barnevernet. I tillegg må du regne med en god del ekstra møter i bhg eller sånn. Tror du barnet ditt takler å ha så mange ukjente hjemme hos dere som hn må forholde seg til? Barnet kan ikke være med på møtene tenfor huset så da må dere ha barnevakt. Er det ok? VIl det kunne forstå hvorfor?

 

Vet jeg høres kritisk ut, men det er mye mange ikke tenker gjennom.... Har selv jobbet i barnevernet så vet en del om at mange ikke tenker nøye nok gjennom det. Har ikke selv fosterbarn, men om ivf ikke går nå så starter vi nok en prosess for å bli det Men vi har et eldre barn da...

Anonymous poster hash: fdec8...bef

[Anonym bruker]

 

Jo, man kan det. Men det begrenser veldig. De fleste fosterbarn trenger å være yngst i familien. Så hvis du har et barn som er veldig lite er det ikke så mange barn som passer inn hos dere. Vet også at enkelte kommuner ikke bruker fosterhjem som begrenser seg veldig i aldersgrupper. Vanligvis går det i aldersintervaller.

 

Du må også tenke på at du antagelig ikke vil få et "normalt barn", men et barn som kommer til å kreve veldig mye av deg en god stund fremover. Er barnet du har fra før så stort at det ikke trenger deg på samme måte? Tåler det å bli litt tilsidesatt? Vil det skjønne at det andre barnet har "spesielle behov" og derfor trenger deg så mye?

 

Husk også at fosterbarn også innebærer veldig mange møter, både ute og hjemme. Det skal være samvær med foreldre som du antagelig må kjøre og hente fra (kan være lange avstander), du skal ha en tilsynsfører hjemme hos deg minimum 4 ganger i året, du skal ha en barnevernspedagog hjemme hos deg ganske ofte i starten, og du skal ha mange møter hos barnevernet. I tillegg må du regne med en god del ekstra møter i bhg eller sånn. Tror du barnet ditt takler å ha så mange ukjente hjemme hos dere som hn må forholde seg til? Barnet kan ikke være med på møtene tenfor huset så da må dere ha barnevakt. Er det ok? VIl det kunne forstå hvorfor?

 

Vet jeg høres kritisk ut, men det er mye mange ikke tenker gjennom.... Har selv jobbet i barnevernet så vet en del om at mange ikke tenker nøye nok gjennom det. Har ikke selv fosterbarn, men om ivf ikke går nå så starter vi nok en prosess for å bli det Men vi har et eldre barn da...

 

Anonymous poster hash: fdec8...bef

Tusen takk for et fint svar. Jeg vet at det er mye å tenke på i forbindelse med dette og vi har helt sikkert en lang vei å gå. Jeg tenker egentlig mest på en ungdom. Jeg har et sterkt ønske om at vi kan bli en familie for en ungdom som ikke har opplevd et godt familieliv. Vi har tre barn under skolealder, så det er ikke ønske om et barn til som driver meg/oss.

 

Anonymous poster hash: d7b52...b78

[Anonym bruker]

 

Jo, man kan det. Men det begrenser veldig. De fleste fosterbarn trenger å være yngst i familien. Så hvis du har et barn som er veldig lite er det ikke så mange barn som passer inn hos dere. Vet også at enkelte kommuner ikke bruker fosterhjem som begrenser seg veldig i aldersgrupper. Vanligvis går det i aldersintervaller.

 

Du må også tenke på at du antagelig ikke vil få et "normalt barn", men et barn som kommer til å kreve veldig mye av deg en god stund fremover. Er barnet du har fra før så stort at det ikke trenger deg på samme måte? Tåler det å bli litt tilsidesatt? Vil det skjønne at det andre barnet har "spesielle behov" og derfor trenger deg så mye?

 

Husk også at fosterbarn også innebærer veldig mange møter, både ute og hjemme. Det skal være samvær med foreldre som du antagelig må kjøre og hente fra (kan være lange avstander), du skal ha en tilsynsfører hjemme hos deg minimum 4 ganger i året, du skal ha en barnevernspedagog hjemme hos deg ganske ofte i starten, og du skal ha mange møter hos barnevernet. I tillegg må du regne med en god del ekstra møter i bhg eller sånn. Tror du barnet ditt takler å ha så mange ukjente hjemme hos dere som hn må forholde seg til? Barnet kan ikke være med på møtene tenfor huset så da må dere ha barnevakt. Er det ok? VIl det kunne forstå hvorfor?

 

Vet jeg høres kritisk ut, men det er mye mange ikke tenker gjennom.... Har selv jobbet i barnevernet så vet en del om at mange ikke tenker nøye nok gjennom det. Har ikke selv fosterbarn, men om ivf ikke går nå så starter vi nok en prosess for å bli det Men vi har et eldre barn da...

 

Anonymous poster hash: fdec8...bef

Tusen takk for et fint svar. Jeg vet at det er mye å tenke på i forbindelse med dette og vi har helt sikkert en lang vei å gå. Jeg tenker egentlig mest på en ungdom. Jeg har et sterkt ønske om at vi kan bli en familie for en ungdom som ikke har opplevd et godt familieliv. Vi har tre barn under skolealder, så det er ikke ønske om et barn til som driver meg/oss.

 

Anonymous poster hash: d7b52...b78

 

En ungdom ville dere nok ikke fått nei. Ungdommer er stort sett mye vanskeligere enn barn. Mange av dem har rusproblemer og er utagerende. Gjennom min tid i bv har jeg møtt veeeeeldig mange ungdommer og alle var veldig utfordrende på hver sin måte, men tror kun jeg møtte 2 stk som var "snille ungdommer". Barna dine ville opplevd høylytt krangling, kanskje kasting og knusing av ting, rømming (hvor dere må ut og lete), kanskje rus i hjemmet.... 

 

Skal sies at jeg virkelig elsker disse "vanskelige" ungdommene! Jeg er fast bestemt på å bli ungdomshjem selv, men IKKE før mitt barn er flytte ut. Veldig lite sannsynlig du ville fått en ungdom uansett med småbarn i huset. Husk også at dine barn vil ta etter det store.... En ungdom kan fort kreve MYE mer av dere som foreldre. Ikke i form av kos og klenging, men beinhard oppfølging og oppdragelse. 

 

Anonymous poster hash: fdec8...bef

[Anonym bruker]

Jeg har et barn på 4 år og fikk beskjed på informasjonsmøtet om at siden jeg er enslig ville jeg ikke få et lite barn. Men, et større barn (12 og oppover) kunne gå fint. Mange av disse synes det er fint å ha et mindre "søsken". Da er avstanden så stor at det ikke blir sammenligning. Selvsagt kunne jeg aldri sagt ja til å ha et veldig utagerende barn med tanke med mitt eget barn. Men det er mange roligere, større barn som også trenger et fosterhjem. Det er spesielt stort behov for hjem til disse større barna. De fleste foretrekker de yngste.

Anonymous poster hash: 9e96b...c1a

[Anonym bruker]

 

Jeg har et barn på 4 år og fikk beskjed på informasjonsmøtet om at siden jeg er enslig ville jeg ikke få et lite barn. Men, et større barn (12 og oppover) kunne gå fint. Mange av disse synes det er fint å ha et mindre "søsken". Da er avstanden så stor at det ikke blir sammenligning. Selvsagt kunne jeg aldri sagt ja til å ha et veldig utagerende barn med tanke med mitt eget barn. Men det er mange roligere, større barn som også trenger et fosterhjem. Det er spesielt stort behov for hjem til disse større barna. De fleste foretrekker de yngste.

 

Anonymous poster hash: 9e96b...c1a

 

Tror nok det varierer veldig fra kommune til kommune i så fall.... her i vår kommune og også nabokommunen er det veldig sjelden det er rolige, snille ungdommer som trenger nytt hjem. De få som finnes blir som regel plassert hos slektninger.

 

Anonymous poster hash: fdec8...bef

[Anonym bruker]

 

Jeg har et barn på 4 år og fikk beskjed på informasjonsmøtet om at siden jeg er enslig ville jeg ikke få et lite barn. Men, et større barn (12 og oppover) kunne gå fint. Mange av disse synes det er fint å ha et mindre "søsken". Da er avstanden så stor at det ikke blir sammenligning. Selvsagt kunne jeg aldri sagt ja til å ha et veldig utagerende barn med tanke med mitt eget barn. Men det er mange roligere, større barn som også trenger et fosterhjem. Det er spesielt stort behov for hjem til disse større barna. De fleste foretrekker de yngste.

 

Anonymous poster hash: 9e96b...c1a

Å, takk! Dette gir meg håp. Kanskje smart å gå på et slikt informasjonsmøte. 😊

 

Anonymous poster hash: d7b52...b78

[Anonym bruker]

Jeg var 14 når jeg ble flyttet i fosterhjem, og jeg var verken rusavhengig eller spesielt interessert i å kaste ting rundt meg. Litt vanskelig var jeg jo, 14 år og null grenser/feil grenser fra jeg var liten osv. Ikke vandt med en velfungerende familie. Klart det ble jobb og mye bekymringer for min fostermor. De hadde to barn under 5 år når jeg flyttet inn.

 

Sånn er det bare, sånne som meg trenger også fosterhjem. 

Anonymous poster hash: c5815...25e

[Anonym bruker]

 

Jeg var 14 når jeg ble flyttet i fosterhjem, og jeg var verken rusavhengig eller spesielt interessert i å kaste ting rundt meg. Litt vanskelig var jeg jo, 14 år og null grenser/feil grenser fra jeg var liten osv. Ikke vandt med en velfungerende familie. Klart det ble jobb og mye bekymringer for min fostermor. De hadde to barn under 5 år når jeg flyttet inn.

 

Sånn er det bare, sånne som meg trenger også fosterhjem.

 

Anonymous poster hash: c5815...25e

Hvordan opplevde du å komme til denne familien, da? Hva må en fosterfamilie gjøre/være for at en ungdom skal føle seg velkommen? Spennende å høre😊

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: d7b52...b78

[Anonym bruker]

Jeg jobber i en barneverntjeneste i Oslo, og det er slett ikke uvanlig at vi har ungdommer i fosterhjem hvor familien har flere yngre barn. Man vurderer selvsagt det enkelte fosterbarnet opp mot den aktuelle fosterfamilien.

Anonymous poster hash: afed2...2fc

[Anonym bruker]

 

Jeg jobber i en barneverntjeneste i Oslo, og det er slett ikke uvanlig at vi har ungdommer i fosterhjem hvor familien har flere yngre barn. Man vurderer selvsagt det enkelte fosterbarnet opp mot den aktuelle fosterfamilien.

 

Anonymous poster hash: afed2...2fc

Takk! Da er det kanskje mulig. 😊

 

 

Anonymous poster hash: d7b52...b78

[Anonym bruker]

Jeg var barnevernsbarn, og hadde virkelig hatt en for jævlig barndom. Men jeg oppførte meg veldig bra, og fungerte bra. Jeg bodde i Oslo, så bodde på ungdomshjem, da det ikke var lett å finne fosterhjem til tenåringer.

 

Alt jeg ønsket var å føle at noen brydde seg om meg, jeg ville ha regler og faste grenser, konsekvenser hvis jeg gjorde noe galt. Ønsket at noen kunne hjelpe meg med lekser, vise interesse for de tingene jeg brydde meg om. Tilbringe tid med meg, og finne på ting. Få være en del av en bra familie.

 

Anonymous poster hash: 6f3c6...f51

[Anonym bruker]

 

Jeg var 14 når jeg ble flyttet i fosterhjem, og jeg var verken rusavhengig eller spesielt interessert i å kaste ting rundt meg. Litt vanskelig var jeg jo, 14 år og null grenser/feil grenser fra jeg var liten osv. Ikke vandt med en velfungerende familie. Klart det ble jobb og mye bekymringer for min fostermor. De hadde to barn under 5 år når jeg flyttet inn.

 

Sånn er det bare, sånne som meg trenger også fosterhjem.

 

Anonymous poster hash: c5815...25e

Hvordan opplevde du å komme til denne familien, da? Hva må en fosterfamilie gjøre/være for at en ungdom skal føle seg velkommen? Spennende å høre

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: d7b52...b78

 

Helt ærlig, det var dritskummelt. Hadde mye kontakt med min biologiske familie i starten, noe som var helt jævlig. De fordømte meg for at jeg bodde i fosterhjem, og prøvde å "lokke" meg hjem. Følte meg dratt i flere retninger, men etter et års tid flyttet foreldrene mine fra byen, og det samme gjorde besteforeldrene mine. Først da klarte jeg å slappe av i mitt nye hjem. Så jeg tror kanskje min fostermor trodde jeg ikke ville bo der, men det er kjempevanskelig å balansere biologisk familie opp mot fosterfamilie. Jeg ville jo egentlig ikke engang HA kontakt med den biologiske familien min, jeg klarte bare ikke å si nei.

 

Ellers følte jeg meg veldig hjemme etter hvert, men også at jeg dessverre ikke passet inn helt. Jeg var jo 14 år når jeg kom, og hadde jo allerede levd mange år, og hatt en form for oppdragelse. Jeg følte at fosterfamilien min så ned på meg pga hvor jeg kom fra, og dette preget nok oppdragelsen de hadde av meg. Jeg måtte være forsiktig med sånn og sånn, for ellers kunne jeg bli som mine foreldre. Ikke spesielt hyggelig å høre så ofte at hver gang man gjorde noe feil var det omtrent det samme som å bli som sine foreldre. 

 

Stort sett hadde jeg det bra altså, men jeg kjente jo litt på det når jeg ble voksen og de fremdeles syntes valgene jeg hadde tatt var feil. Mine "søsken" gjorde alt riktig, og derfor var de verdt mer. Pga at jeg nok tok litt gale valg og rotet ting litt til(ikke noe alvorlig, og ikke noe som ikke kunne ordnes opp i, bare generelt litt feil rekkefølge på ting og tang), så sluttet de å ta kontakt. Jeg skjemmet dem ut. 

 

Utrolig sårt den dag i dag, jeg savner dem hele tiden. Nå har jeg orden på livet, og er slett ikke noe special case, så ja, det svir noe enormt at de ikke vil ha noe med meg å gjøre pga dumme tenåringsvalg. 

 

Høres kanskje ut som jeg syter, men dette er ikke noe jeg bare har følt, det har blitt sagt rett ut til meg bl.a. 

 

Anonymous poster hash: c5815...25e

[Anonym bruker]

Jeg hadde en venninne på videregående som kom i fosterhjem som tenåring. Fosterforeldrene kastet henne ut da de ikke fikk penger av barnevernet lenger, og tok heller ikke kontakt i ettertid eller brydde seg på noen annen måte. Hun var ikke utagerende eller noe typisk problembarn, men hadde ADHD som hun tok medisiner for. Den biologiske moren tok kun kontakt når hun ville ha av medisinene hennes, og faren når han trengte å låne penger.

 

Det hun savnet og trengte aller mest var en familie for livet. Noen som var der for henne hele tiden, og ikke bare når de kunne få noe ut av det selv.

 

Dette har jeg inntrykk av ikke er så uvanlig for ungdommer som havner i fosterhjem. Hvis man kommer dit som baby så blir man en del av familien, mens en ungdom blir mer et midlertidig "prosjekt".

Anonymous poster hash: 5d578...365