.... og derfor er stebarn faktisk kun stebarn !

[*Yuna*]

Man skal ikke behandle stebarnet likt i TILFELLE det blir slutt?!

Logikken?

[Anonym bruker]

Barnet var der først, før deg. Det gifter deg ikke med en mann, men med hele "pakka", der barnet inngår. Dere må gjerne få flere barn, men dette første barnet er minst like viktig som de som kommer senere. Det er ikke et spørsmål om det er en del av familien, det ER familien. Liker du det ikke, burde du ligget lang unna denne mannen/pakka. Da er du feil person for den familien.

 

Anonymous poster hash: 75933...ff7

[Mandala]

Sønnen min har samvær med sin stefar selvom vi har gått fra hverandre. Han er hos sin stefar samtidig som vårt felles barn er der.

 

Jeg er også veldig sikker på at jeg ville fått truffet mine stebarn om det hadde blitt slutt mellom meg og kjæresten om fem,syv eller ti år. Både deres mor og far er fornuftige personer som klarer å se barnas beste.

Endret 14. september 2014 av Mandala

[Anonym bruker]

For meg var stebarn faktisk kun stebarn, etter at hun terroriserte meg i flere år, planlagt, i en alder av 12-16, altså en ungdom som bør forstå en del. Hun spredte blant annet rykter på bygda sammen med mora, helt horrible rykter, meldte meg til barnevernet uten grunn (saken henlagt etter en telefonsamtale og et besøk, så nei, det er ikke jeg som mangler selvinnsikt her) og laget livet mitt generelt til helvete, faren sa ingenting, men han ville samtidig ikke gå fra meg. Jeg synes det er feil når foreldre lar barna bestemme hvorvidt de kan få seg ny kjæreste eller ikke - da jeg traff faren var han allerede singel på 8. året, sikkert fordi han ikke fikk lov av dattera til å ha kjæreste. Det er greit at barn er bare barn, men etter å ha brukt mye tid, forståelse og kjærlighet på dette barnet, valgte jeg å gå for å spare meg selv og hennes halvsøsken (som ble behandlet som dritt av henne) og kunne leve et normalt liv. Kommer aldri til å se på henne som noe annet enn et menneske som prøvde å ødelegge livet mitt og livet til mitt barn (hun skrev blant annet åpent på facebook-veggen at hun trodde aldri babyer var så stygge, helt til hun så sin halvbror på fødestua og flere lignende statuser om ham). De tre første årene prøvde jeg å forstå, behandle henne som mitt eget barn, ta henne med på jentekino, turer, shopping, inkludere henne i alt som var, hun var med på å bestemme middag som jeg laget, jeg brukte også en del penger på interiør til rommet hennes, klær og sminke til henne osv. Etter 3 år med helvete ga jeg opp og var der bare det siste året som "sikkerhetsansvarlig" i hjemmet.

 

Så, alle historier er forskjellige, og dere som mener at man må ha morskjærlighet til stebarnet sitt, uansett situasjon, er noe unyanserte.

Anonymous poster hash: e236d...ae9

[Klarer selv!]

 

Behandler ikke mine stebarn, som mitt eget. Kommer aldri til å bry meg om mine stebarn, slik jeg bryr meg om mitt eget. ALDRI!!

 

Anonymous poster hash: 532a6...9cf

Du høres ut som min stemor som mente at jeg måtte vente til hennes ekte familie hadde spist seg mett på middag, så kunne jeg få hvis det ble noe igjen!

For å si det sånn, å vokse opp med en sånn heks er helt for jævlig og barn merker fort når en person som egentlig skal være glad i en ikke er det!

 

Anonymous poster hash: 5373f...566

Er det mulig? Din stemor høres jo helt grusom ut 😡 Hvor var faren din? Jeg er alene med min datter, og hadde en eventuell stefar gjort noe slik mot henne hadde han fått fem sekunder til å komme seg ut av livet vårt.

[Anonym bruker]

For meg var stebarn faktisk kun stebarn, etter at hun terroriserte meg i flere år, planlagt, i en alder av 12-16, altså en ungdom som bør forstå en del. Hun spredte blant annet rykter på bygda sammen med mora, helt horrible rykter, meldte meg til barnevernet uten grunn (saken henlagt etter en telefonsamtale og et besøk, så nei, det er ikke jeg som mangler selvinnsikt her) og laget livet mitt generelt til helvete, faren sa ingenting, men han ville samtidig ikke gå fra meg. Jeg synes det er feil når foreldre lar barna bestemme hvorvidt de kan få seg ny kjæreste eller ikke - da jeg traff faren var han allerede singel på 8. året, sikkert fordi han ikke fikk lov av dattera til å ha kjæreste. Det er greit at barn er bare barn, men etter å ha brukt mye tid, forståelse og kjærlighet på dette barnet, valgte jeg å gå for å spare meg selv og hennes halvsøsken (som ble behandlet som dritt av henne) og kunne leve et normalt liv. Kommer aldri til å se på henne som noe annet enn et menneske som prøvde å ødelegge livet mitt og livet til mitt barn (hun skrev blant annet åpent på facebook-veggen at hun trodde aldri babyer var så stygge, helt til hun så sin halvbror på fødestua og flere lignende statuser om ham). De tre første årene prøvde jeg å forstå, behandle henne som mitt eget barn, ta henne med på jentekino, turer, shopping, inkludere henne i alt som var, hun var med på å bestemme middag som jeg laget, jeg brukte også en del penger på interiør til rommet hennes, klær og sminke til henne osv. Etter 3 år med helvete ga jeg opp og var der bare det siste året som "sikkerhetsansvarlig" i hjemmet. Så, alle historier er forskjellige, og dere som mener at man må ha morskjærlighet til stebarnet sitt, uansett situasjon, er noe unyanserte. Anonymous poster hash: e236d...ae9

Jøss, her var det mye likt til vår historie :-/

 

 

 

Anonymous poster hash: 35152...e11

[PrinsesseHengepupp]

Så man skal ikke behandle andre godt/likt/rettferdig i tilfelle de kanskje, en vakker dag, ikke lengre er en del av livet ditt...? 

[Anonym bruker]

 

Hører så mange av dere sier at stebarnet er jo en like stor del av familien, og at steforelderen bør behandle det som sitt eget. Familien til stemor/stefar skal også ta i mot barnet fukt og helt. Gjør man ikke det er man en dritt. Man skal også gi stebarnet nøyaktig det samme som andre barn i familien. Men vet dere hva? Hvis/når stemor/stefar og barnets forelder går fra hverandre da har faktisk ikke stemor/stefar rett på noe som helst. Da ser man ikke det barnet mer. 

 

Så nei, jeg synes ikke man skal trenge å behandle stebarn helt likt som egne barn. 

 

Anonymous poster hash: 94685...7aa

 

 

Vel ja, her har vi min datter fra et tidligere forhold i hus. Og en felles datter i hus (Baby). Dør jeg mister samboeren min både meg og min eldste datter, da må hun bo hos faren sin fast. Det er veldig trist å tenke over. Men, jeg tror og håper både han og familien hans vil se eldste også om vi skulle gå fra hverandre noen gang, gir det han rett til å ikke behandle henne likt som sin egen datter? Jeg syns man skal behandle alle barn, bonus og egne barn likt og rettferdig. Begge mine barn er fullverdige medlemmer av familien vår... 

 

Anonymous poster hash: 41f06...0a3

[Anonym bruker]

 

 

Behandler ikke mine stebarn, som mitt eget. Kommer aldri til å bry meg om mine stebarn, slik jeg bryr meg om mitt eget. ALDRI!!

 

Anonymous poster hash: 532a6...9cf

Du høres ut som min stemor som mente at jeg måtte vente til hennes ekte familie hadde spist seg mett på middag, så kunne jeg få hvis det ble noe igjen!

For å si det sånn, å vokse opp med en sånn heks er helt for jævlig og barn merker fort når en person som egentlig skal være glad i en ikke er det!

 

Anonymous poster hash: 5373f...566

Er det mulig? Din stemor høres jo helt grusom ut Hvor var faren din? Jeg er alene med min datter, og hadde en eventuell stefar gjort noe slik mot henne hadde han fått fem sekunder til å komme seg ut av livet vårt.

 

 

Dessverre så er min far en som ikke er så flink å si fra, hun som er sjefen der. Faren min vet hva jeg syns om henne og jeg drar ikke på besøk dit mens hun er der. å jeg er snart 30, så sitter ganske dypt alt det psykiske hun har gjort mot meg gjennom årene. 

 

Anonymous poster hash: 5373f...566

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke man kan forvente at steforeldre skal elske stebarna sine like høyt som egne barn, like lite som man kan forvente at barn skal elske steforeldre like høyt som de elsker foreldrene sine.

Men, man må behandle likt, og anstrenge seg for å hente all den kjærligheten man kan ovenfor noen andres barn.

 

Anonymous poster hash: 1f59a...779

[Anonym bruker]

Min pappa har vært stefar for mine 3 eldre søsken fra han var rundt 20 år gammel. Han hadde ingen barn fra før da, og tok seg av dem som sine egne. Han har i flere tilfeller vært der mer for dem enn deres egen far har, til den dag idag. Jeg ser ikke hvorfor han ikke skulle ha behandlet dem som sine egne, "bare fordi".

Anonymous poster hash: 76818...baa

[bonusmamma]

Nei fy fader. Skam deg. Kunne aldri tenkt å hatt din tankegang mot mitt bonusbarn.

Hun behandles likt, og jeg gir henne all kjærlighet og nødvendige goder. Til tross for at jeg og mor ikke går overens, så lar jeg ikke det eller et "eventuelt brudd" i framtiden hindre meg i ta vare på et barn og vise og gi den kjærligheten den trenger.

 

Hun har jo ikke valgt å ha skilte foreldre, mener du at vi skal gni det inn i ansiktet dems og si at de ikke er like mye verdt? Stakkars barn.