Vanlig at barnefar oppfører seg slik?

[Anonym bruker]

Hei! I det siste har barnefar/kjæresten min oppført seg veldig rart, og lurer egentlig på om det er noen andre som er i samme situasjon som meg.

 

Er nesten i uke 13.

 

Siden jeg er sykemeldt akkurat nå pga sinnsyk kvalme med oppkast er jeg ikke på jobb/skole. Jeg er litt lei meg for tiden, siden det ikke virker som om han bryr seg noe særlig. Om nettene gråter jeg en del, og jeg vet at han da er våken. Sist gang i natt spurte jeg han "gjør det deg ingenting om jeg ligger her å gråter?" etter mange netter han bare har latt som at det ikke har eksistert. Da sa han bare at siden jeg har grått noen netter på råd nå gidder han ikke gjøre noe med det. Da ble jeg ganske sjokkert, han har ikke forsøkt å trøste meg eller høre om det er noe eller lignende. Han kom hjem fra en dagstur med noen venner i går kveld, og virket ikke det minste glad for å se meg, gir meg ikke klem, kyss eller noe som han pleide. Han var mer opptatt av proteinpulveret sitt og at han måtte sette det på plass og finne ut hvor mye han kunne ta osv. Han sitter mye på pcen og ser på youtubevideoer, og i går kveld spurte jeg han om han kunne legge det fra seg litt. Da kalte han meg bitch og sa at jeg var så sinnsykt egoistisk. Jeg ble selvsagt veldig lei meg, gråt og fortalte han at det såret meg veldig, når jeg gjorde det begynte han og smile akkurat som at han synes det var morsomt. Da knakk jeg helt sammen og fortalte han jeg ikke ville være i samme rom som han på en stund. han sa aldri unnskyld og svarer meg frekt og hever stemmen for den minste ting. Overreagerer jeg? Jeg kan også legge til at jeg selv ikke føler jeg har gjort noe som skulle tilsvare hans oppførsel. Jeg håndterer hver diskusjon på en voksen og moden måte, men vet ikke helt om det er vanlig at barnefar oppfører seg sånn? hjelper ikke ta det opp, for det har jeg prøvd. Han forsøker da bare og legge skylden over på meg, og jeg sitter igjen med dårlig samvittighet for ting jeg ikke har gjort

Anonymous poster hash: 47960...d46

Anonymous poster hash: 47960...d46

[Gutt2015Lille2017]

Ikke normalt i det hele tatt :-( ingen skal behandle noen slik

[Anonym bruker]

Uff, dette hørtes farlig kjent ut. Var for mange år siden selv sammen med en som oppførte seg lignende. Den beste avgjørelsen jeg noensinne har tatt var å forlate han. Du fortjener absolutt IKKE å bli behandlet slik du beskriver. Jeg tenker at du må kjenne på hvilken far du vil barnet skal vokse opp med. En som ikke har evne til å vise empati? Nei, det var vondt å lese dette. Håper du kjenner deg sterk nok til å komme frem til en løsning som gagner deg og barnet ditt. Lykke til <3

Anonymous poster hash: b7f57...71b

[Anonym bruker]

Huff, det høres veldig trist ut! Forstår veldig godt at du blir opprørt, og enda mer når han reagerer og svarer slik han gjør når du forteller hvordan du føler det. Har han oppført seg slik tidligere også, eller i det siste etter du ble gravid? Jeg tror ikke jeg kunne funnet meg i det. Har du familie i nærheten? Har du evt mulighet til å bo der noen dager, og se om han har noe fornuft og skyldfølelse overhodet? 

Ingen burde oppleve sånt fra kjæresten sin!

 

Klemmer til deg HI, håper du finner på noe lurt!

Anonymous poster hash: 6da54...c31

[MayPandora]

Det var ekstremt dårlig oppførsel av han!!!! Har aldri blitt behandlet slik og hadde heller ikke akseptert det. Det er bare du som kan avgjøre hva du synes er riktig å gjøre, men jeg hadde forlatt han. 

Lykke til videre med svangerskapet og trist å høre om hvordan du hadde det Håper ting blir lettere for deg <3

Endret 12. september 2014 av MayPandora

[Anonym bruker]

Har du beklaget deg mye, vært dramatisk Ila svangerskapet?! Har det vært ett eneste "one mans show" er det mulig han er lei. Hvis det konstant er klaging og syting er det mulig han har sluttet å ta deg seriøst og skylder på hormoner..

 

Anonymous poster hash: 4f68d...ed6

[Anonym bruker]

Klager ikke noe særlig og er ikke dramatisk. Oppfører meg bra til tross for hormoner, så føler ikke det er jeg selv som er "problemet" isåfall.

 

TS

 

Anonymous poster hash: 47960...d46

[Anonym bruker]

Nei du skal ikke godta dette, og det er ikke vanlig oppførsel. Men for meg er det skremmende kjent. Faren til min datter oppførte seg også slik mot meg før svangerskapet, men det ble ekstra ille under svangerskapet. Det ble til slutt slik at jeg ikke visste hvem som skulle kjøre meg til sykehuset ettersom han iallefall ikke skulle kjøre meg dit når fødselen startet. Jeg holdt ut under svangerskapet og trodde det skulle bli bedre, men etter at barnet kom ble det bare verre. Etter 20 måneder så hadde jeg ikke mer å gi for å prøve å få han til å bli snillere mot meg så da ble skilsmisse resultatet. Et tøft valg da jeg fortsatt elsket mannen, men noen ganger må slike valg tas for å beholde selvrespekten. 

Når det er sagt så er det slett ikke sikkert dette gjelder din samboer, men din situasjon gjør meg litt skeptisk.

Anonymous poster hash: 49377...a7e

[Lillemyk]

Enig med disse over, høres ikke bra ut...

Min samboer hadde vanskelig med å virkelig forstå at det var et lite barn der inne, og var litt lite støttende i starten (dog ikke i nærheten av så ille som du beskriver). Vi dro på tidlig ultralyd og fra den dagen han så det lille hjerteslaget på skjermen endret han seg og har gjort alt han kan for å forstå og støtte, kan jo hende det kunne hjelpe for dere også? Det tar gjerne litt tid for mannfolka før det går opp for dem når det er så tidlig at det ikke synes heller... Bare et tips..

[Corneliuss]

Er han sånn til vanlig? Eller har han begynt med dette etter du ble gravid?

[Anonym bruker]

Det der er ikke bra nei.... Eksmannen min var slik mot meg også, i flere år (det gikk selvfølgelig litt opp og ned - men mest ned). Når jeg ble gravid var han alt annet enn sympatisk. Uansett hvor kvalm jeg var så måtte jeg tømme kattedoen f.eks. Det var jo min drittkatte fikk jeg beskjed om.  Det hendte at jeg gråt fordi jeg var utsultet på klemmer og kjærtegn, kvalm og utslitt pga svangerskapet og redd for at han skulle være utro (igjen) når han dro på fest.

Ble ikke bedre når barnet kom, så når barnet var halvannet år så sa jeg at nok var nok og tok ut separasjon. Da ble han sint og sa at jeg brøt opp en familie og at det fikk være på min samvittighet. Nyttet ikke å forklare at man må ta vare på hverandre hvis man skal ha et forhold.

Slike personer som samboeren din og eksmannen min er dessverre store egioster som mangler empati og som ikke elsker andre så lett. Kanskje fordi de ikke ble vist hva kjærlighet og godhet var når de var i sin oppvekst...?

 

Samboeren din elsker deg opplagt ikke nok til at du skal orke å bruke all din energi på å være han til lags slik at han blir god mot deg. Det skjer ikke er jeg redd.... Han er ikke motivert. Alt later til at han ikke føler det han burde føle for deg, og du kan ikke skape disse følelsene i ham uten å utslette deg selv i forsøket. Han kommer ikke til å forandre seg. Jeg og utallige andre kvinner har nok prøvd dette før deg.

 

Lykke til - du fortjener bedre <3

 

 

Anonymous poster hash: bcbd7...743