Er det noen som forstår meg?

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg må bare få luftet tankene litt og høre om det er noen som faktisk forstår hvordan jeg tenker, eller om jeg er helt på jordet.

 

For å prøve å gjøre en lang historie kort:

Jeg er altså veldig ung og gravid, vært sammen med barnefar i flere år og bestemte meg for å beholde. Man kan vel si at det er har vært et helvete for meg å motsi barnefars familie, i og med at alle der har fortalt meg at jeg bør ta abort og at det definitivt er det riktige å gjøre. Jeg har følt på stort press men har til tross for det ikke latt meg overtale til å gjøre noe jeg selv ikke ønsket. Det har spesielt vært svigermor som blant annet har brukt det at noen i barnefars familie har adhd som et argument for at jeg bør ta bort barnet, og hele tiden kommet med rare argumenter om hvorfor hennes mening er riktig. Jeg har hele tiden møtt motstand fra familen hans, tilogmed etter jeg fortalte at valget er tatt og at "noen abort blir det ikke". Jeg orker faktisk ikke ramse opp flere episoder av fæle ting de har sagt og argumenter de har brukt for at jeg absolutt skulle ta abort, for det gjør meg faktisk skikkelig trist, men dette er mildt sagt hva de har gjort/sagt.

 

Poenget er uansett at jeg helt ærlig synes det er trist å tenke på at de helt garantert kommer til å ha lyst til å ha kontakt med barnet når det kommer, og at jeg på en måte "synes det blir feil" når de hele veien har vært så utrolig strenge på at jeg absolutt skulle fjerne det, og at jeg på en måte synes det er en væremåte som er litt "falsk"? Rettere sagt: At de har lagt sin sjel i å overtale meg til å ta abort, og ikke gitt seg før 12 uke i svangerskapet, for å så sitte der noen år senere med barnet på fanget og fortelle det hvor glade de er i det? Vet ikke om det er noen som skjønner hva jeg mener, og har på ingen måte tenkt å nekte barnet samvær med besteforeldrene sine og hans del av familien, men når de har gått så langt med hvor mye og tydelig de har sagt at jeg bør ta abort, med tydelige baktanker om å overtale meg, så føler jeg på en måte det blir litt feil...

Takk for alle svar

 

Anonymous poster hash: 1860b...2d9

[Villmarksjenta]

Huffda!

Har ikke vært i en sånn situasjon selv men skjønner hvordan du tenker og jeg skjønner at det er skikkelig frustrerende! Kanskje du som ung mor bare bør heve deg over det og virkelig vise dem at det er ditt valg fullt og helt som du har tatt og at du er voksen nok til å ikke la deg påvirke. Når babyen kommer og de får se hvor god mor du er, så vil de nok innse at de har tatt feil av både deg og valget ditt;) Hvis de gnager nå mer om den saken så sier du bare det du føler og at hvis de fortsatt mener det de mener så er de vel heller ikke interessert i å ha kontakt med babyen når den har kommet. Kan tenke meg at pipen får en annen tone da;) håper iallefall det for din del. Masse lykke til med svangerskapet og babyen. Ikke la noen ta fra deg lykken ved å være gravid uansett hvor ung du er;)

Hilsen lykkelig gravid for første gang!

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg må bare få luftet tankene litt og høre om det er noen som faktisk forstår hvordan jeg tenker, eller om jeg er helt på jordet.

 

For å prøve å gjøre en lang historie kort:

Jeg er altså veldig ung og gravid, vært sammen med barnefar i flere år og bestemte meg for å beholde. Man kan vel si at det er har vært et helvete for meg å motsi barnefars familie, i og med at alle der har fortalt meg at jeg bør ta abort og at det definitivt er det riktige å gjøre. Jeg har følt på stort press men har til tross for det ikke latt meg overtale til å gjøre noe jeg selv ikke ønsket. Det har spesielt vært svigermor som blant annet har brukt det at noen i barnefars familie har adhd som et argument for at jeg bør ta bort barnet, og hele tiden kommet med rare argumenter om hvorfor hennes mening er riktig. Jeg har hele tiden møtt motstand fra familen hans, tilogmed etter jeg fortalte at valget er tatt og at "noen abort blir det ikke". Jeg orker faktisk ikke ramse opp flere episoder av fæle ting de har sagt og argumenter de har brukt for at jeg absolutt skulle ta abort, for det gjør meg faktisk skikkelig trist, men dette er mildt sagt hva de har gjort/sagt.

 

Poenget er uansett at jeg helt ærlig synes det er trist å tenke på at de helt garantert kommer til å ha lyst til å ha kontakt med barnet når det kommer, og at jeg på en måte "synes det blir feil" når de hele veien har vært så utrolig strenge på at jeg absolutt skulle fjerne det, og at jeg på en måte synes det er en væremåte som er litt "falsk"? Rettere sagt: At de har lagt sin sjel i å overtale meg til å ta abort, og ikke gitt seg før 12 uke i svangerskapet, for å så sitte der noen år senere med barnet på fanget og fortelle det hvor glade de er i det? Vet ikke om det er noen som skjønner hva jeg mener, og har på ingen måte tenkt å nekte barnet samvær med besteforeldrene sine og hans del av familien, men når de har gått så langt med hvor mye og tydelig de har sagt at jeg bør ta abort, med tydelige baktanker om å overtale meg, så føler jeg på en måte det blir litt feil...

Takk for alle svar

 

Anonymous poster hash: 1860b...2d9

Hei!

 

Dette må være vondt å tenke på. Det skjønner jeg godt. Hvis du forteller dem hvor vondt dette er for deg eller tom. har mot til å vise dem innlegget (eller en redigert versjon av det) får de kanskje større forståelse for hvordan dette må føles for deg? Når folk tenker så forskjellig om en ting er det ofte fordi man har helt ulikt utgangspunkt for hvordan man tenker, og hvis man kan dele litt mer av årsaken til at man tenker slik eller slik deles kan det danne utgangspunkt for mer forståelse.

 

Uansett hva du velger å gjøre med disse gledesdreperne, masse lykke til! Og gratulerer med å ha tatt et godt valg som jeg er helt sikker på at du ikke vil angre på! :-)

 

Anonymous poster hash: 9c0e2...a89

[Anonym bruker]

Sinnsyk oppførsel!

 

En presser ikke noen til abort!

Anonymous poster hash: 4a79a...5fb