Samboeren min er utdannet ingeniør, men får ikke jobb innen fagfeltet sitt, og gidder ikke å jobbe med noe annet. Jeg holder på å klikke!

[Nyttårs barn]

 

Vel det er flere sider av saken.

Jeg ville ikke slitt ut mannen min eller hatt så dårlig råd at vi ikke hadde det vi trengte.

Nå er jeg gift med en mann som har en god jobb, med hans inntekt og det jeg tjener sporadisk har vi nærmere 900000 i årsinntekt og klarer oss helt greit.

Klart vi kunne hatt mye mer ferie og dyre ting om jeg også jobbet fullt men vi klarer oss bra nå.

Han er dessuten veldig glad i å jobbe og jeg tar meg av all levering og henting og mye av organisering av familien...

Men jeg føler jo på det at jeg er avhengig av han, tjener lite og går en del ledig.

 

Så jeg vil ikke konkludere med noe, bare si litt om hvordan det er fra den andre siden.

Men nå skriver jo Hi at de sliter økonomisk fordi mannen ikke vil ta en jobb han ikke identifiserer seg med. Det er så tungt og vanskelig at hun vurderer å gå fra ham på grunn av dette.

 

Da kan han faktisk ikke sitte og være fin på det og vente i all evighet på den Riktige Jobben. Han må bidra til å betale regninger og få mat på bordet til ungene. Så enkelt er det faktisk.

 

Ja nå var jo dette et svar til HI på respons hun kom med etter mitt første innlegg.

Jeg ser jo det jeg også, ville bare si litt om hvordan ting kan se ut fra den andre siden.

15000- i snitt i måneden er jo penger det også. Jeg regner med at han som jobber så lite har mye tid til ungene sine og det har jo også en verdi etter min mening.

[Anonym bruker]

Hei, og takk for svar.

 

Vi bor på et veldig lite sted, og det er uaktuelt å flytte, siden det er her familiene våre kommer fra, ungene er godt integrerte og vi har kjøpt oss hus.

Jeg kunne for så vidt ha flyttet, men det er uaktuelt for mannen, og jeg ser jo også at det er best for barna at vi blir boende her.

 

 

Det er ikke så mange ingeniørjobber her, men jeg tror nok at mannen kunne ha fått seg jobb hvis han bare var litt frampå.

Jeg tror han gjør en grei jobb i de prosjektene han har holdt på med, men det er klart at det er mulig at han rett og slett ikke er så flink.

 

Jeg mener at han bare må finne seg noe annet, om det så er i kassa på Rema for en periode, slik at regningene blir betalt uten at hver eneste krone må vris og vendes på.

 

 

Jeg ser helt klart at det er en fordel for ungene at han jobber lite, for de har mye kortere dager i barnehagen og slipper Sfo, men når det hver mnd er en eller annen regning som må legges til side, og når hver uforutsette utgift er krise, hjelper det på en måte ikke så mye.

 

Spørsmålet mitt er egentlig om jeg skal stille ham et ultimatum; 100% jobb før jul ellers flytter jeg ut, men jeg er usikker på om det er det riktige å gjøre.

Vil jo ikke gå fra ham, men vet snart ikke hva jeg skal gjøre for å få ham til å forstå alvoret.

 

 

Hva hadde dere gjort?

 

Anonymous poster hash: a8aaa...018

[Anonym bruker]

Jeg hadde klikket i vinkel. Du har hatt det sånn i FEM år, jeg hadde gitt ham verbalt inn for flere år siden. At han ikke skjems av å ikke gjøre det han kan for familien, jeg begriper det ikke.

Anonymous poster hash: c0859...f2a

[Luksusdyret]

 

Jeg hadde klikket i vinkel. Du har hatt det sånn i FEM år, jeg hadde gitt ham verbalt inn for flere år siden. At han ikke skjems av å ikke gjøre det han kan for familien, jeg begriper det ikke.

 

Anonymous poster hash: c0859...f2a

 

 

 

Signerer. At en voksen mann som liksom skal forsørge familie ikke gidder å jobbe fordi han er for KRESEN på jobber er uhørt. Har selv jobbet i ukurante jobber for min helse og utdanning da vi hadde behov for cash mens jeg ventet på at den "riktige" jobben dukket opp. Har både vasket dasser på Burger King, sittet i kassa på Kiwi og jobbet på sykehjem som ferievikar og vasket rumper. Aldri klaget over hvor ille det var for meg å jobbe med noe jeg ikke var utdannet til, så lenge det brakte penger i hus. Hadde ikke holdt ut med slik kresen mann i 5 år, du er jo den eneste som drar det økonomiske lasset her!

[Anonym bruker]

Hva annet kan du gjøre, HI? Du risikerer jo at det går enda fem-ti-femten år før han får fingeren ut av ræva. 

Anonymous poster hash: b8b5f...b7e

[Anonym bruker]

Send barna til besteforeldrene en dag i helgen og ta praten med ham da. Fortell ham omtrent det du har skrevet her, at de stadig langvarige problemene deres har begynt å tære så på deg og forholdet at du har begynt å lure på om dere egentlig har en fremtid sammen. Si at du er glad i ham og ønsker å være glad i ham, men at du føler at du ikke lenger takler at han ikke vil ta andre jobber.

 

Få ham i snakk helt konkret hva han kan gjøre, sende flere søknader når han er i prosjekt, kan han en periode pendle og ta jobb et annet sted som ingeniør (hvis han fremdeles nekter å ta noe annet på si), eller kan han en periode jobbe med noe annet i tillegg der dere bor.

 

Hvis han er helt steil fremdeles, så får du ta opp det at da er du ikke sikker på om du greier mer hvis han ikke har skaffet seg mer jobb innen et halvt år.

Og så snakker dere om hva som skjer da. Da må dere trolig selge huset, hvordan blir økonomien deres da?

 

Si at du synes det er forferdelig synd om forholdet skal havarere pga av noe som egentlig er en bagatell. Om han tar en jobb et annet sted så betyr jo ikke det at han blir der for alltid.

 

Når han har gått slik han har gjort i 5 år vil jeg tro at det også har gjort noe med selvtilliten hans, noe som kanskje kan forklare hvorfor han ikke er mer frempå enn han er. Kanskje trenger han hjelp til å lage en bedre CV og ikke minst bedre søknader? Av og til prøver man å skjule sine "mangler" når man søker jobb, og av og til kan det fungere. Men av og til kan det være bedre å være helt åpen om disse "manglene", for da er de liksom ikke noe å henge seg opp i, de blir rett og slett mer ufarlige for fremtidig arbeidsgiver.

F.eks. kan han si at etter studiet har han ikke hatt fast ansettelse som ingeniør, men han har jobbet på x antall prosjekter. Dette har gjort at han lært seg mye om f.eks. det å være fleksibel, få oversikt, kunne omstille seg, samarbeide med mange forskjellige folk, fått god forståelse av de ulike feltene han har jobbet innen osv. osv..... men at selv om prosjektarbeid har vært svært givende og lærerikt, så ønsker han nå å jobbe mer fast, bl.a. fordi dere som familie er godt etablert på stedet, har barn og begge har familie. På den måten signaliserer han at han er en de kan regne med i lang tid fremover (stadige prosjektarbeid kan av noen bli tolkes som at han ikke har ro på seg til å være på ett sted).

 

Vær kjempebevisst hvordan søknadene skrives og vinkles. Og like bevisst må han være når det kommer til hvordan han presenterer seg selv. Han må gå inn i en intervjusituasjon som om han VET at han har mye godt å tilføre den nye arbeidsplassen. Ikke overlegen og ikke ukritisk tro på seg selv, men vise at han er trygg og sikker i sin tro på det kan kan yte for arbeidsgiver.

 

Eksempel: jeg kom en gang til andregangsintervju. Meg og ei til det stod om. Vi hadde eksakt samme utdannelse fra samme kull på samme skole, hun hadde mer arbeidserfaring fra andre felt før utdannelsen enn det jeg hadde, jeg hadde et stort hull på CV'en min pga skade før utdannelsen, dette var første jobb etter utdannelse. Jeg kjørte på alt jeg hadde lært de årene jeg var ute av yrkes-/skoleliv som kunne ha overføringsverdi til den jobben jeg søkte.

Til slutt sukket sjefen tungt og sa: "Du vet det at alt tilsier at vi bør ansette den andre?" Da svarte jeg ærlig, at ja, det var jeg fullstendig klar over, og hvis de gjorde det så ville de også få en dyktig og engasjert medarbeider som garantert ville gjøre en kjempegod jobb (jeg og hun andre kjente hverandre også, noe arb.giver visste om). Så sa jeg bare at det var opp til dem hvordan de ville vektlegge de ulike egenskapene vi hadde og tidligere erfaringer. Jeg sa videre at på papiret så var jeg et veldig usikkert kort, og hvis det var det de ville fokusere på så hadde jeg full forståelse for det. Og så sa jeg at jeg selv imidlertid ser på disse "svakhetene" som en styrke, for det hadde gitt meg masse personlig erfaringer som man ikke kan få på annen måte enn å være syk og ta kampen for å komme tilbake. Jeg sa også at det sa mye om min evne til gjennomføring det at jeg hadde tatt studiet på normert tid, med så gode karakterer.... når jeg på forhånd var dømt til egentlig å bli uføretrygdet. At det var opp til dem, valgte de hun andre så kom de til å få en veldig god medarbeider, men at jeg trodde de ikke ville få en dårligere medarbeider i meg.

Da ristet sjefen på hodet og sa: "Du greier til og med å snu de verste ulempene til en fordel for både deg selv og oss som bedrift, argumentene dine er så overbevisende i måten du legger dem frem på at vi kan ikke bruke det mot deg selv om vi gjerne vil."

Jeg fikk jobben...

Poenget var ikke å skryte, men å vise at det er veldig avhengig av hvordan man presenterer seg selv. Både CV, søknad, ev. kontakt med bedriften før et intervju og på selve intervjuet

 

Etter dette har alle jobber jeg har hatt vært jobber som jeg enten har blitt tilbydt ut av det blå av folk jeg kjente innen faget eller folk som har hørt om meg, eller at jeg uten at det er lyst ut noe bare har gått innom et sted jeg kunne tenkt meg å jobb og så bare sagt akkurat det. "Hei, jeg heter... er utdannet...... har mye erfaring som jeg tror dere kan ha nytte av. Jeg har hørt litt rundt om bedriften deres og mener at dette er et sted jeg kan trives og hvor samarbeidet kan være givende for begge parter, at vi kan få gode resultater."

 

Snakk med mannen din om alt! Tenk nøye gjennom hvordan du legger dette frem for ham. Han synes garantert ikke at det er noe kjekt å bidra med så lite økonomisk når han egentlig har en utdanning som burde gitt ham god økonomi. Dette gjør noe med en person, og kanskje enda mer med en mann som tradisjonelt sett liksom skal være "forsørgeren" av familien (jada, forferdelig gammeldags, men holdningene ligger ganske dypt i de fleste av oss, trolig hos din mann også). Kanskje har selvtilliten hans fått en knekk som kan gjøre det vanskeligere for ham å selge seg selv. Da blir det ikke bedre om han føler seg sett ned på, kjeftet på osv. Jeg tror tidsperspektivet ditt er kort - frem til jul kan være for kort tid. Men et halvt år er rimelig, samt at du får vite hva han har søkt på når han søker.

 

Få ham til å forstå at han risikerer å miste familien sin om han ikke greier å finne seg i å ha en annen jobb på si en periode. Men få ham også til å forstå at det IKKE er dette du ønsker. At det du ØNSKER er å fortsette å ha det godt sammen med ham fordi du elsker ham.

 

Lykke til!

Anonymous poster hash: afc56...488

[Anonym bruker]

 

 

 

Man går ikke fra en mann som man elsker og har barn med fordi han ikke har jobb vel! Herregud altså..

 

Anonymous poster hash: 8309c...d4d

 

Når den mannen man elsker ikke GIDDER å finne seg en jobb, så er det absolutt grunn til å gå. Hadde det vært tak i mannen hadde han jobbet på Rema, men nei. Han IDENTIFISERER seg ikke med kassearbeid stakkars, så da er det bedre å sitte på ræva hjemme uten å bidra. Fy faen.

 

Anonymous poster hash: c0859...f2a

Skjønner godt at han ikke vil ha jobb i kassa på Rema altså. Forøvrig kan man ikke bare "ta med seg barna og dra".

 

Anonymous poster hash: 8309c...d4d

[Anonym bruker]

Jeg støtter henne som foreslår å sende barna bort for å ta en alvorlig planleggingssamtale.

 

Slik jeg ser det, har dere forholdsvis mange valg, men a,le har ulemper og fordeler, og valget MÅ tas sammen.

 

- dere kan flytte et sted der det er lettere å få relevant jobb for begge 2. Man kan stille spørsmål rundt hvorfor han har utdannet seg til ingeniør hvis det ikke er relevante jobber der dere bor og han ikke ønsker å være mobil.

 

- han kan omskolere seg til noe som kam gi han en jobb der dere bor. Hvis det er så viktig for han å bo der, er det et alternativt.

 

- han kan ta seg en deltidsjobb mellom de relevante oppdragene, slik at dere har bedre økonomi, og ellers ta seg av huset som hvilken som helst ektefelle som jobber deltid. Og da får du konsentrere deg på karrieren din og komme hjem til rent hus og ferdig middag.

 

- dere kan gå fra hverandre. Økonomisk er det nok ikke det lureste, men jeg ser at situasjonen virker veldig låst for deg. Personlig synes jeg han virker passe tafatt og jeg forstår deg veldig godt!

 

Poenget er at valg knyttet til karriere og jobb ikke kan tas helt alene når man er en familie, man må vurdere hvordan det påvirker familien som helhet. Han kan derfor ikke sette økonomien deres på spill sånn uten videre, dere må bli enig sammen om hva som er best for FAMILIEN.

 

Jeg er nå hjemmeværende, det er ikke spesielt kjekt (ikke spesielt ille heller), men det var et valg vi tok SAMMEN ifm at min mann fikk et jobbtilbud som var uforenelig med jobben min, og vi ble enig om at det var best for familien. Er ikke i tvil et sekund på at mannen min ville gjort det samme om det hadde vært meg som hadde fått tilbudet. Det er det man gjør når man er en familie.

 

 

Anonymous poster hash: fcdab...6f8

[Anonym bruker]

Hvis han ikke har fått seg fast jobb i det markedet som har vært for ingeniører de siste 5 årene tror jeg faktisk ikke han er i stand til å få en jobb. Desverre. Er det  så viktig for deg som du beskriver kan du like godt ta din hatt og gå...

Anonymous poster hash: 3afeb...d7d

[Anonym bruker]

Det ville vært mye enklere å gi råd om HI kunne si hvilket fagfelt det dreier seg om. Men hun er kanskje redd for å bli gjenkjent.

 

En byggingeniør kan for eksempel fint jobbe som kalkulatør for en byggentreprenør. Det er til og med faglig relevant! Eller regne anbud for entreprenører. Selger av teknisk utstyr i bransjen er en annen mulighet. Med litt omskolering/pedagogikkk kan han kanskje jobbe som faglærer på vgs?

 

Mange kommuner har tekniske utvalg som trenger fagfolk. Det trenges ofte politikere med teknisk forståelse også. Hva med styrearbeid? Takstmann? Finnes etterutdanninger for det.

 

Anonymous poster hash: caee3...cc7

[Anonym bruker]

Jeg er vel i en relativt lik situasjon som din samboer, det er veldig vanskelig å få jobb innenfor mitt fagfelt, men nå ser det endelig ut til å ordne seg. Jeg skjønner mannen din godt, det er et nederlag å jobbe med noe som ikke er relevant for utdannelsen din og som du er overkvalifisert for. Det er veldig umotiverende, men samtidig kan han ikke holde på slik han gjør.

 

Mitt forslag til dere er at du setter deg ned sammen med mannen din, i første omgang går dere inn på finn.no og nav, og finner alle jobber innenfor hans felt. Hjelp ham med søknad, det er veldig godt å ha en person som er der i en tung søknadsprosess (ja, jeg vet hvor lite motiverende det er å søke jobber en ikke får). Om dette ikke fungerer, må dere skrive en liste over alle bedriftene som kan ha bruk for hans kompetanse. Be ham om å ringe den ansvarlige i bedriftene for å avtale et møte i de aktuelle bedriftene. Om ikke dette virker, bør han ta en vanlig jobb, i tillegg til å prøve å ta litt tilleggsutdannelse i et ingeniørfelt som har mer arb.plasser i nærområdet deres, om det er mulig.

 

Ikke still ham ultimatumet ditt enda, det blir enda mer nederlag for mannen din. Jeg tror ikke han er lat, man mister litt troen når det tar så lang tid før det ordner seg med jobb. Tenk deg hvor vanskelig det blir for ham å både miste deg og samtidig ikke ha jobben han drømmer om. Lykke til.

Anonymous poster hash: eabe4...9ff

[Anonym bruker]

 

Jeg er vel i en relativt lik situasjon som din samboer, det er veldig vanskelig å få jobb innenfor mitt fagfelt, men nå ser det endelig ut til å ordne seg. Jeg skjønner mannen din godt, det er et nederlag å jobbe med noe som ikke er relevant for utdannelsen din og som du er overkvalifisert for. Det er veldig umotiverende, men samtidig kan han ikke holde på slik han gjør.

 

Mitt forslag til dere er at du setter deg ned sammen med mannen din, i første omgang går dere inn på finn.no og nav, og finner alle jobber innenfor hans felt. Hjelp ham med søknad, det er veldig godt å ha en person som er der i en tung søknadsprosess (ja, jeg vet hvor lite motiverende det er å søke jobber en ikke får). Om dette ikke fungerer, må dere skrive en liste over alle bedriftene som kan ha bruk for hans kompetanse. Be ham om å ringe den ansvarlige i bedriftene for å avtale et møte i de aktuelle bedriftene. Om ikke dette virker, bør han ta en vanlig jobb, i tillegg til å prøve å ta litt tilleggsutdannelse i et ingeniørfelt som har mer arb.plasser i nærområdet deres, om det er mulig.

 

Ikke still ham ultimatumet ditt enda, det blir enda mer nederlag for mannen din. Jeg tror ikke han er lat, man mister litt troen når det tar så lang tid før det ordner seg med jobb. Tenk deg hvor vanskelig det blir for ham å både miste deg og samtidig ikke ha jobben han drømmer om. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: eabe4...9ff

Mannen har vært uten jobb i 5!!! År. Dette er langt utover det å være noen mnd uten den ideelle jobben.

 

For 10 år siden var det nedgangstider innenfor min bransje og jeg var nyutdannet siv.ing. Fra første dag etter studieslutt jobbet jeg på sykehjem. Og etter noen mnd hadde jeg jobb, men jobb må man ha!!!!

 

Anonymous poster hash: 60a19...44c