Jeg er i nød

[Anonym bruker]

Kjenner det gjør vondt å skrive dette innlegget, men jeg er faktisk hjelpesløs, så råd fra andre tas i mot med stor tusen takk.

 

Jeg har flyttet fra familien min (4 timer unna, fordi jeg egentlig skulle gå skole her, også fordi kjæresten min bor her/barnefar. Jeg ble gravid, og bestemte meg for å beholde etter mye om og men. Kaster opp flere ganger daglig, og er så dårlig at skoleplassen min kunne jeg bare glemme, selvfølgelig ikke uten grunn. Skulle egentlig få stipend av Lånekassen som dekker husleie, men siden jeg ikke går på skolen får jeg ikke den. Jeg er 16, så får heller ingen penger av NAV/sosialkontoret, husbanken osv. Sparte alt av bursdagspenger, konf penger osv før jeg flyttet, som da har gått til husleie og mat, selv de alene dekket ikke nok, så mine foreldre hjalp til (selv om de egentlig ikke har råd) jeg har søkt jobber her jeg bor siden juni/mai i år, og fått avslag på alt. Har gode språkkunnskaper og grunnen til at jeg ikke har fått jobb er ikke at jeg skriver dårlige søknader heller. Alle har rettet mot alderen min, og jeg forstår jo at bedriftene ikke ønsker å tape noe penger når jeg kun kan rydde, vaske osv. Og ikke stå i kassen, servere osv. Jeg har søkt på alt og møtt flere. Jeg har prøvd og prøvd, men har ikke fått jobb etter så lang tid som 16 åring, og å være gravid i tillegg er vel ikke noe som folk ønsker å ansette, trist men forståelig. Har ca 300kr, husleie er på 6000. Har absolutt ingen inntekt, og ingen penger utover de 300. Ingen ting. Er jeg heldig og får skaffet meg deltidsjobb så vil den ikke dekke husleie og mat uansett. Vil ikke flytte hjem ettersom jeg var i avstandsforhold i 10 mnd, og nå som jeg er gravid og barnefar/kjæresten går på skole blir det ikke riktig å flytte hjem, 4 timer unna han. Han har ikke råd til å ta tog å treffe meg om så jeg må flytte hjem, og det har heller ikke jeg. (Det ville uansett kun ha blitt i helgene siden han går skole Når jeg har født får han nok penger til å kunne bo med meg (penger i 49 uker etter fødsel), og jeg får engangstøtnaden, da begynner han også som lærling og får lærlinglønn, noe som også vil hjelpe. Barnet kommer i mars 2015. . Hva ville dere gjort? Er så frustrert og knust av tanken på at jeg kanskje må flytte fra han med barnet i magen og alt.. Hadde selvfølgelig bitet i det sure eplet og heller sittet på skolen og kastet opp annenhver time frem til ettermiddagen, om jeg hadde visst hvordan situasjonen hadde blitt. At det ikke finnes en eneste økonomisk støtte for meg, og at nav kun sier at foreldrene har ansvaret frem til man er 18, når jeg selv ser hvor lite penger de også har..men det er lite å gjøre med nå, ettersom man mister plassen om man ikke møter opp første dagen.

 

Værsåsnill å la være å kommenter om du selv vet du bare har negative kommentarer, jeg har nok negativitet i livet mitt akkurat nå.

 

Mener ikke at det er så sinnsykt synd på meg eller noen ting, men trenger faktisk råd. Gjerne fra eldre mennesker, som 16 åring har jeg lite livserfaring og kunnskap i forhold til eldre. Tusen takk.

 

Anonymous poster hash: 35fcf...f80

[Marriet]

Oi! For en situasjon du har havnet i! Stakkar. Jeg er litt trøtt nå, og faktisk opprørt selv (det er en helt annen historie) så jeg veit ikke hvor fornuftig jeg klarer å formulere meg, men sånn jeg ser det har du tre alternativer;

1. Få deg en jobb. Ser du søker, men får avslag, det er heller ikke gunstig at du er gravid. Det er liksom ikke bare alderen din som hindrer deg. Arb.giver har ikke lov å diskriminere gravide, men jeg vet allikevel at det skjer. Så denne er tricky for deg, med ditt utgangspunkt, jeg tenker på både graviditet og alder....

2. Dra med deg mor og far og samboer(?)/barnefaren på NAV. Hør om mulighetene dine. Kanskje hjelper det om mora og faren din blir med og forklarer situasjonen. Jeg veit ikke, men det bør jo finnes noen stønadsordninger for deg i din situasjon også.

3. Siste punktet mitt er det kjipeste og siste utvei, men det er å bite i det sure eple og flytte hjem til mor og far. Det er noe med å se realiteten i øynene. Går det ikke så går det ikke, du har en baby i magen og den kommer ut og da trenger den et trygt og forutsigbart sted å bo.

 

Jeg vil bare ønske deg lykke til, og aldri gi opp, dette fikser du

[skiberta]

Det høres veldig vanskelig ut, men slik jeg ser det med formen og situasjonen din så ville jeg anbefalt deg å flytte hjem. Kanskje kan du få en jobb på hjemstedet ditt og spare opp litt til barnet kommer? Det er ikke lenge til mars så tenk at det er midlertidig og du og kjæresten skal bo sammen når barnet kommer. Er også enig i Marriet at du burde oppsøke NAV for å få lagt frem alle mulighetene dine.

Har du fortalt det til foreldrene dine enda? Hva sier de? Er du nære dem? Hadde jeg hatt en datter på din alder og i din situasjon hadde jeg nok ønsket hun kom hjem slik at jeg kunne gitt henne den støtten hun trengte!

Du er ung og har hele livet ditt foran deg, å eventuelt bite i det sure eplet for en periode trenger ikke være så ille hvis det betyr det vil bli bedre for deg i fremtiden. Skjønner likevel veldig godt det er uutholdelig å se for seg lange perioder uten kjæresten.

Håper du finner ut av det! Lykke til!

[Anonym bruker]

Er det vgs du har mistet plassen din på? Du kan jo eventuelt ta kontakt med skolen og høre om du kan få plass likevel (kanskje noen har slutta osv)? Ellers er jeg enig med svarene over her at kanskje det "beste" for deg er å flytte hjem en periode? da bor du gratis, og kan prøve å få deg en liten jobb. Eventuelt melde deg som privatist og ta opp fag via nett? (Bjørknes, sonans osv). Dette koster penger, men du får dekket skolepengene fra lånekassen.. Det forutsetter at du har god selvdisiplin og er i form til å lese..vet ikke om det var et så veldig godt råd, men det er ihvertfall et alternativ.. kanskje dumt å pådra seg enda mer gjeld dersom du/dere allerede er i en økonomisk knipe.. lykke til!

Anonymous poster hash: e5932...764