Er det umulig at samværsforeldre kan drive med foreldrefiendtliggjøring?

[Anonym bruker]

Er det noen har samværsforeldre til barna eller kjenner noen som har det, som systematisk prøver å ødelegge forholdet med bostedsforelder?

 

Faren til barnet mitt lyver og gjør alt han kan for å så alvorlig mistillit til meg. Han fremstiller meg som en person som i all hemmelighet vil han/henne vondt. Han kan si de grusomste ting, ting man bare ikke sier, og enser ikke at barnet faktisk syns dette er både trist og skremmende.

 

Jeg prøver å lese litt om emnet, men i all litteratur jeg finner, står det at dette er et fenomen som neste utelukkende gjelder bostedsforeldre. Jeg finner det litt vanskelig å tro. Jeg tror heller at fokus på foreldrefiendtliggjøring mot samværsforelder er bedre kartlagt og at det er mer fokus på det fordi slike saker ender i retten, siden samværssabotasje som oftest er en del av problemet.

 

Når jeg har prøvd å henvende meg til div instanser for hjelp, oppdager jeg at det egentlig ikke er noen som fanger det opp i og med at det er en samværsforelder som forårsaker problemet i mitt tilfelle.

 

Så igjen; Er det bare jeg som opplever dette?

 

Og ikke minst; Er det noen som har noen gode råd? Jeg føler jeg er nødt til å ta dette på alvor, spesielt etter å ha lest om hvordan det påvirker barn, enten firendtliggjøringen "lykkes" eller ikke.

Anonymous poster hash: 0ed0f...f87

[Anonym bruker]

Nei ikke mot far men mor setter stygge tanker i hodet på mitt stebarn angående et søsken som snart kommer.

Har sagt ting som at vi da ikke vil være like glad i h*n. At lillebror/søster kommer til å skrike og vekke alle om natten. H*n vil stjele lekene og ødelegge de.

I det hele tatt gjort alt for å skape sjalusi.

 

 

Anonymous poster hash: ed36d...579

[Anonym bruker]

Tror dette er et utbredt problem. Så vidt jeg vet har ikke eksen min sagt ting av alvorlig karakter til ungen vår, men han har blant annet sagt.

 

- Mamma spiste is hele tiden da hun var gravid, det er derfor hun ble så tjukk.

- Det er synd på meg, mamma har gjort sånn at vi ikke kan være sammen hver dag.

Anonymous poster hash: e2200...e83

[Anonym bruker]

Jeg kjenner det irriterer meg umåtelig at det bare tas på alvor dersom det er et problem hos bostedsforelder.

 

Familievernkontor henviser til barnevern, barnevern fritar ham ansvar siden han er samværsforelder, de fritar også meg fra ansvar fordi de skjønner at det ikke er lett for meg å gjøre noe med det, og dermed er de også fritatt fra alt ansvar selv også.

 

Resultatet er at barnet blir sittende rettsløs tilbake, og sier han/hun ikke orker mer. SItuasjonen er ganske alvorlig.

 

Jeg kan ikke, som en samværsforelder kunne gjort, ta det til sivilretten (her dreier det seg oftest om sabotasje i så fall), for da måtte jeg i så fall bedt om samvær under tilsyn i og med at jeg er bostedsforelder, og det er det høy terskel for.

 

Fordømt og, altså Hva gjør man?

 

Anonymous poster hash: 0ed0f...f87

[Anonym bruker]

At barna står rettsløse er desverre ikke noe nytt problem. Det ser en ofte i tilfeller hvor barnevernloven blir satt til tide for barneloven, og derfor står samværsrett over barnas beste; selv på et nivå hvor barnevernloven burde vært gjeldende.

 

 

 

Anonymous poster hash: 15260...ac2

[Anonym bruker]

Og selvfølgelig kan det du beskriver gå begge veier. At litteraturen beskriver det kun ene veien har nok med omfang å gjøre. Hadde faren hatt omsorgen og du kun noe samvær, ville jo det han driver med gjort større skade. Da kan det hende du hadde "mistet" henne etterhvert rett og slett.

Siden du har omsorgen forventes det av alle instanser at du klarer gjenopprette skadene han gjør siden hun er mest hos deg. Derfor får du tid/ mulighet til å trygge henne. At hun ikke har det bra mens hun er der er underlagt barneloven og samværsretten desverre.

 

Anonymous poster hash: 15260...ac2

[Anonym bruker]

Og selvfølgelig kan det du beskriver gå begge veier. At litteraturen beskriver det kun ene veien har nok med omfang å gjøre. Hadde faren hatt omsorgen og du kun noe samvær, ville jo det han driver med gjort større skade. Da kan det hende du hadde "mistet" henne etterhvert rett og slett.

Siden du har omsorgen forventes det av alle instanser at du klarer gjenopprette skadene han gjør siden hun er mest hos deg. Derfor får du tid/ mulighet til å trygge henne. At hun ikke har det bra mens hun er der er underlagt barneloven og samværsretten desverre.

 

Anonymous poster hash: 15260...ac2

Klart man må anta at skadeomfanget vil være større dess mer tid en slik person tilbringer med barnet. 

 

Det jeg reagerer på, er at all litteratur eksplisitt sier at dette er et fenomen som nesten utelukkende er å finne blant mødre (bostedsforelder), og at det er nærmest ikke-eksisterende hos fedre. Derfor er det et hull i systemet da det ikke er fokus på problemet, og fordi det er et hull i systemet, blir det aldri satt fokus på det heller.

 

Det er ikke rett overfor de barna det gjelder.

 

Anonymous poster hash: 0ed0f...f87

[Anonym bruker]

 

 

Og selvfølgelig kan det du beskriver gå begge veier. At litteraturen beskriver det kun ene veien har nok med omfang å gjøre. Hadde faren hatt omsorgen og du kun noe samvær, ville jo det han driver med gjort større skade. Da kan det hende du hadde "mistet" henne etterhvert rett og slett.

Siden du har omsorgen forventes det av alle instanser at du klarer gjenopprette skadene han gjør siden hun er mest hos deg. Derfor får du tid/ mulighet til å trygge henne. At hun ikke har det bra mens hun er der er underlagt barneloven og samværsretten desverre.

 

Anonymous poster hash: 15260...ac2

Klart man må anta at skadeomfanget vil være større dess mer tid en slik person tilbringer med barnet.

 

Det jeg reagerer på, er at all litteratur eksplisitt sier at dette er et fenomen som nesten utelukkende er å finne blant mødre (bostedsforelder), og at det er nærmest ikke-eksisterende hos fedre. Derfor er det et hull i systemet da det ikke er fokus på problemet, og fordi det er et hull i systemet, blir det aldri satt fokus på det heller.

 

Det er ikke rett overfor de barna det gjelder.

 

Anonymous poster hash: 0ed0f...f87

Tviler på at dette er kjønnsbestemt. Ikke minst er det utrolig synd at det ikke vies mer forskning og oppmerksomhet slik at det hadde kommet frem at det ikke dreier seg om kjønn.

Idag står mange barn med bosted hos far, mange har 50/50 eller tilnærmet dette så den litteraturen som er om emnet virker avleggs. Da med utgangspunkt i det du sier.

Tviler på at fenomenet forsvant om alle bodde 50/50 så det faller på sin egen urimelighet.

 

Ville tatt kontakt med helsesøster og bedt henne ta en prat med faren. Det han driver med er skadelig. Mager trøst men jenta bor heldigvis hos deg. Hun vokser til og det faren driver med kan han få rett i trynet en dag. Antagelig er det hans forhold til henne som tar støyten- på sikt!

 

 

 

Anonymous poster hash: 15260...ac2

[Anonym bruker]

 

 

Og selvfølgelig kan det du beskriver gå begge veier. At litteraturen beskriver det kun ene veien har nok med omfang å gjøre. Hadde faren hatt omsorgen og du kun noe samvær, ville jo det han driver med gjort større skade. Da kan det hende du hadde "mistet" henne etterhvert rett og slett.

Siden du har omsorgen forventes det av alle instanser at du klarer gjenopprette skadene han gjør siden hun er mest hos deg. Derfor får du tid/ mulighet til å trygge henne. At hun ikke har det bra mens hun er der er underlagt barneloven og samværsretten desverre.

 

Anonymous poster hash: 15260...ac2

Klart man må anta at skadeomfanget vil være større dess mer tid en slik person tilbringer med barnet.

 

Det jeg reagerer på, er at all litteratur eksplisitt sier at dette er et fenomen som nesten utelukkende er å finne blant mødre (bostedsforelder), og at det er nærmest ikke-eksisterende hos fedre. Derfor er det et hull i systemet da det ikke er fokus på problemet, og fordi det er et hull i systemet, blir det aldri satt fokus på det heller.

 

Det er ikke rett overfor de barna det gjelder.

 

Anonymous poster hash: 0ed0f...f87

Tviler på at dette er kjønnsbestemt. Ikke minst er det utrolig synd at det ikke vies mer forskning og oppmerksomhet slik at det hadde kommet frem at det ikke dreier seg om kjønn.

Idag står mange barn med bosted hos far, mange har 50/50 eller tilnærmet dette så den litteraturen som er om emnet virker avleggs. Da med utgangspunkt i det du sier.

Tviler på at fenomenet forsvant om alle bodde 50/50 så det faller på sin egen urimelighet.

 

Ville tatt kontakt med helsesøster og bedt henne ta en prat med faren. Det han driver med er skadelig. Mager trøst men jenta bor heldigvis hos deg. Hun vokser til og det faren driver med kan han få rett i trynet en dag. Antagelig er det hans forhold til henne som tar støyten- på sikt!

 

 

 

Anonymous poster hash: 15260...ac2

 

Nei, det er relativt nytt i Norge i det hele tatt. Tanken er nok ikke at det skal være kjønnsbestemt, men peker heller i retning av at det er flest kvinner som er bostedsforeldre. Dette står ofte forklart i de samme tekstene.

 

Anonymous poster hash: 0ed0f...f87

[Anonym bruker]

 

Er det noen har samværsforeldre til barna eller kjenner noen som har det, som systematisk prøver å ødelegge forholdet med bostedsforelder?

 

Faren til barnet mitt lyver og gjør alt han kan for å så alvorlig mistillit til meg. Han fremstiller meg som en person som i all hemmelighet vil han/henne vondt. Han kan si de grusomste ting, ting man bare ikke sier, og enser ikke at barnet faktisk syns dette er både trist og skremmende.

 

Jeg prøver å lese litt om emnet, men i all litteratur jeg finner, står det at dette er et fenomen som neste utelukkende gjelder bostedsforeldre. Jeg finner det litt vanskelig å tro. Jeg tror heller at fokus på foreldrefiendtliggjøring mot samværsforelder er bedre kartlagt og at det er mer fokus på det fordi slike saker ender i retten, siden samværssabotasje som oftest er en del av problemet.

 

Når jeg har prøvd å henvende meg til div instanser for hjelp, oppdager jeg at det egentlig ikke er noen som fanger det opp i og med at det er en samværsforelder som forårsaker problemet i mitt tilfelle.

 

Så igjen; Er det bare jeg som opplever dette?

 

Og ikke minst; Er det noen som har noen gode råd? Jeg føler jeg er nødt til å ta dette på alvor, spesielt etter å ha lest om hvordan det påvirker barn, enten firendtliggjøringen "lykkes" eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 0ed0f...f87

Min bestevenninne har det slik som du beskriver. Jeg viste ikke engang at det hadde et navn.. Jeg forstår fortvilelsen din svært godt.. Dere er maktesløse og barna lider. Sønnen til min venninne har fått endel psykiske problemer som antaes skyldes dette.. Alikevel blir min venninne frarådet å kreve kun samvær under tilsyn fordi det skal svært mye til for at dette skal gå igjennom. Har desverre ingen råd og komme med foruten at du på en eller annen måte må kompensere for di skadene far gjør.. Min venninnes sønn går også å prater med helsesøster jevnlig samt annen fagperson.

 

Anonymous poster hash: 7d276...da5