Mobbing - snakker du med barna dine om religion/tro? Hvorfor?/Hvorfor ikke?

[lizzi06]

Lørdag 16 august hadde Vårt Land en artikkel om religiøs mobbing. I artikkelen møter vi blant annet Liv- Christine Hoem (19) som ble mobbet gjennom store deler av skolegangen fordi hun er kristen. Det gjorde intrykk på meg fordi jeg selv er kristen og har blitt mobbet på grunn av det. De som jeg har blitt mobbet av, har jeg bare vært hyggelige mot, og bare fått dritt tilbake. Ufattelig at folk kan gjøre slik! Det er akuratt som de tror at kristendom er noe farlig, noe som ikke er tilfellet. Men jeg har også merket at det er uvitenhet ute og går, noe som også kom fram i Vårt Land sin artikkel. Mange har ikke en klart tro/religion, fordi en ikke er blitt opplært i å reflektere/snakke om tro/religion. Og når det dukker opp en religiøs person er det lett å mobbe denne fordi denne stikker seg ut. Derfor er det viktig å lære barn om tro/religion og hjelpe dem å finne sin tro/religion, for å øke toleransen for religiøse mennesker.

 

Jeg synes også det er viktig at en snakker med barna sine om tro/religion på grunn av det som skjer i Midtøsten nå (Islamsk stat sine herjinger). Noen kan kanskje tro at alle muslimer er som dem i IS, noe som ikke stemmer.

[Anonym bruker]

I barnehagen er dem innom ulike trosretninger og så snakker vi om det de har lært der. Ellers er det samtalene rundt døden som kommer inn på det temaet. Hva skjer når vi dør og redselen for det. Jeg spør barna hva dem selv tror og så snakker vi om at mennesker tror forskjellig om disse spørsmålene, men jeg understreker at det kalles tro fordi det er noe vi tror og ikke noe som er bevist. Jeg fokuserer mer på hva barnet tror og tenker og kanskje filosoferer litt sammen med dem om det og hva jeg håper/tror og ønsker. Samme er det med spørsmålet om "hvor er jeg før jeg blir født"? Nå er eldste 8 bare, men har ingen negative ytringer om andres trosretning, vi snakker videre om det de snakker om på skolen og reflekterer ift andre han kjenner/ser.

 

Snakker også om at slemme/de som vil andre vondt kommer i alle varianter. Og at det er vanskelig å si hvorfor noen gjør slemme ting, men at noen kan ha veldig annerledes meninger om div saker og ting.

Anonymous poster hash: c0c9a...ae4

[Anonym bruker]

"Derfor er det viktig å lære barn om tro/religion og hjelpe dem å finne sin tro/religion, for å øke toleransen for religiøse mennesker."

 

Jeg skjønner ikke helt... mener du at jeg skal lære mitt barn å tro, slik at han ikke mobber andre som tror? Mulig jeg misforstår, men... Jeg tror ikke selv, så det kommer i alle fall ikke til å skje.

 

Den dagen han spør, så kommer jeg til å svare etter beste evne, kommer nok til å si noe sånt som at noen tror sånn og noen tror sånn, men man kan ikke vite helt sikkert. Derfor kan man heller ikke si at noen tar feil, selv om de tror annerledes enn en selv. Eller noe i den duren.

Anonymous poster hash: c4c71...265

[Anonym bruker]

Vi voksne er ateister og har ikke tenkt å lære gutten å tro. Samtidig, om han skulle bestemme seg for å bli troende en dag er det helt greit for oss, så lenge han ikke går for en fundamentalistisk variant eller en sektarisk bevegelse. Foreløpig tror ikke 5,5-åringen på julenissen en gang, så jeg ser ikke helt den store risikoen for at han skal ende opp som Jehovasvitne.

 

Vi reiser mye og treffer på mange forskjellige folk, og har fått en del spørsmål om religioner ol. Da svarer vi at noen folk tror på gud(er) og sånn er det bare. Til spørsmålet om hvorfor noen tror på gud(er) (det kom mens vi snakket om gudene i faraotiden), sa jeg at noen føler et behov for å tro, og noen tror fordi alle andre rundt seg tror. Vi har besøkt kirker, vært i muslimske land, han har sett bilder fra våre turer til India og Egypt; vi sier ting som de er, uten å bruke en dømmende eller nedlatende tone. Så får han skaffe seg en mening selv.

 

Vi er veldig opptatt av humanistiske verdier som toleranse og åpenhet og har ingen problemer med å omgås religiøse personer så lenge de tilhører de vanligste trosretningene. Integrister av alle slags sliter vi med, men vil fremdeles møte dem med respekt, uten å slippe de for nært oss.

 

Anonymous poster hash: 52200...c38

[Anonym bruker]

Vi snakker noe om tro med barna, men det blir litt på nivå med andre eventyr.. Barn er vel naturlig lite dømmende, så det handler vel først å fremst om å ikke lære de dømmende holdninger samt aksept for at folk er forskjellige.

 

De som FAKTISK trenger opplæring i religion er heller den eldre garde, synes skremmende ofte at jeg hører eldre lire av seg ting som "disse muslimene, samma pakket hele gjengen" og generelt nedsettende kommentarer om alle andre trosretninger enn sin "egen" opphøyde kristendom. Navlebeskuende uvitenhet.

 

Anonymous poster hash: 5f46f...8fc

[lizzi06]

 

"Derfor er det viktig å lære barn om tro/religion og hjelpe dem å finne sin tro/religion, for å øke toleransen for religiøse mennesker."

 

Jeg skjønner ikke helt... mener du at jeg skal lære mitt barn å tro, slik at han ikke mobber andre som tror? Mulig jeg misforstår, men... Jeg tror ikke selv, så det kommer i alle fall ikke til å skje.

 

Den dagen han spør, så kommer jeg til å svare etter beste evne, kommer nok til å si noe sånt som at noen tror sånn og noen tror sånn, men man kan ikke vite helt sikkert. Derfor kan man heller ikke si at noen tar feil, selv om de tror annerledes enn en selv. Eller noe i den duren.

 

Anonymous poster hash: c4c71...265

 

 

Hei. Jeg ser at det førstnevnte kan virke noe uklart. Jeg tenker at selv om du ikke tror på noe, så har du likevel en tro. Du tror ikke på noe, fordi du ikke kan være helt sikker på noen religion/livssyn. - veldig bra at du vil lære gutten din om forskjellige religioner/livssyn.

 

Men jeg har møtt folk som har en tro som er motsetningsfull. De holder ikke fast på det de mener er rett/verdifullt. De tilpasser seg for mye omgivelsene.

 

Men jeg er enig i at religiøse mennesker må passe seg litt. Jeg jobbet sammen med en muslim en gang som ble litt vel ivrig i sitt snakk om Allah. En bør kanskje bli kjent med folk litt før en begynner å prate om religion/livssyn med dem.

[lizzi06]

Litt mer om motseningsfull tro:

 

Jeg har møtt folk som har vært veldig tollerate overfor muslimer, men ikke kristne. Dette synes jeg er merkelig, da muslimer og kristne har en del fellesting; nemlig troen på en Gud og visse moralske normer.

 

(Samtidig er ikke alle kristne like, og heller ikke muslimer er like. Det glemmer gjerne slike folk også.)

[Anonym bruker]

Mine barn har ikke fått store samtaler om religion.

De går i kirken med skolen et par ganger i året for jeg syntes ikke de har vondt av det men de er ikke døpt.

Ene barnet mitt har vanskelig nok med å forstå ting hun kan se og kjenne på så å snakke med henne om tro er ikke en mulighet. hun har like liten mulighet å forstå tanken om en gud som tanken om påskeharen.

Hun har en diagnose som bl.annet gjør at hun ikke skjønner abstrakte ting.

Hun kunne prentes inn at en ide er riktig men siden jeg selv ikke er troende har jeg ikke tenkt å påtvinge mine barn en tro heller.

Mine andre barn har jeg hatt samtaler med om at folk tror på forskjellige ting, vi har snakket om hva de har lært i forhold til rle på skolen og det blir flere samtaler framover siden de skal lære om flere religioner.

Jeg lærer barna mine at man selv må velge hva man skal tro på, enten det gjelder religion, tannfeen eller annet og at samme hva man tror selv gir det en ikke lov å, erte eller le av andre som tror noe annet.

 

Anonymous poster hash: f83a7...cf9

[lizzi06]

Det er veldig bra å lese at dere lærer barna å ha respekt for annerledestenkende.

 

Men jeg må innrømme at jeg biter litt tennene sammen, når min mann lærer sønnen vår at det er guden Tor som er ute og rir når det tordner. Poenget til min mann er nok å lære gutten vår å reflektere over tro og at folk tror forskjellig. Samtidig støtter min mann meg at jeg synger kristne sanger til gutten min, og forteller ham fortellinger ifra bibelen. Jeg tror nok min mann også tror på Gud, bare at han synes det kan være litt vanskelig å snakke om det. For øvrig er vi begge to med i en bibelgruppe.

Endret 20. august 2014 av lizzi06

[lizzi06]

Vi vil også hjelpe gutten vår til å få sin egen tro, selv om det blir forskjellig ifra vår.

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp i en ateistfamilie og er selv ateist. Hjemme lærte vi ungene om ulike religioner og jeg kommer til å lære datteren min det samme. Kompetanse, også innen religion, er viktig.

 

Anonymous poster hash: 62aa4...778

[Anonym bruker]

Jeg er ateist på innsiden, og har valgt å være religiøs på utsiden.

 

Vitenskapelig og beviselig er det ingen grunn til å tro, og for meg er alt bare eventyr. Likevel synes jeg det kan være veldig hyggelig og nyttig for oss mennesker med religion, med en felles "fortelling" og ramme for ting. Jeg tror mange (ikke alle) trenger det. 

Anonymous poster hash: 5565e...46f

[Anonym bruker]

Jeg og min mann er begge ateister og driver derfor ikke med noen trosopplæring av barna. Men vi snakker med barna om religion og livsyn, eksponerer dem for religiøse festivaler og bygninger når vi reiser, oppfordrer dem til å snakke om religion med sine kristne besteforeldre og å lære om andre religioner fra våre venner og famile som er muslimer, hinduer, buddhister, kristne og humanister / ateister.

 

Vi lærer dem å være tolerante og åpne, til å møte folk med respekt og nysgjerrighet, men samtidig til å selv tenke kritisk.

 

Når det er sagt synes jeg det er viktig ikke bare å lære barn å respektere andres religion, men også å ikke bruke sin tro for å hevde seg. Selv har jeg erfaringer fra barndommen av både kristne og muslimske barn som hevdet at jeg, som udøpt og ikketroende, var dømt til fortapelse og var mindre verdt. Og det synes jeg er akkurat det samme som mobbing av religiøse barn.

 

Anonymous poster hash: d5f9e...c73

[Anonym bruker]

Litt mer om motseningsfull tro:

 

Jeg har møtt folk som har vært veldig tollerate overfor muslimer, men ikke kristne. Dette synes jeg er merkelig, da muslimer og kristne har en del fellesting; nemlig troen på en Gud og visse moralske normer.

 

(Samtidig er ikke alle kristne like, og heller ikke muslimer er like. Det glemmer gjerne slike folk også.)

 

Jeg tenker at hvis min sønn skulle bli religiøs, så ønsker jeg heller at han blir kristen enn muslim. (Ønsker, men kommer ikke til å prøve å styre det.) Dette har ikke med enkeltindivider og deres tro å gjøre, men kulturen innenfor religionen, og skikkene mange av dem praktiserer. Jeg har f.eks. inntrykk av at kvinnesynet blant mange muslimer ikke er noe å rope hurra for, for å nevne noe... Dette er sjeldnere blant kristne i vårt samfunn i dag.

 

Anonymous poster hash: c4c71...265

[Anonym bruker]

Ja, vi snakker om religon hjemme med spesielt det eldste barnet ( 10 år). Målet med samtelene våre er ikke å forhindre mobbing, men å åpne opp for forståelse.

De tingene vi snakker mye om er ting som har blitt misforstått i undervisningen på skolen og ting som blir plukket opp på tv, gjennom nettet og i kameratgjengen.

 

Det som sjokkerer meg er at de grunnleggende tingene i hver enkelt religion ikke er tydlig nok slik at det kan føre til misforståelser, en annen ting er også at likhetene mellom religioner ikke blir vektlagt og forskjellene innenfor den enkelte religion. Eks forskjellen og likeheter mellom en katolik, priotostant og en ortodoks troende, alle er under paralpyen kristen. 

Hos muslimer er det muslimer, sunimuslimer og islamister mm. Forskjellen på en muslim og en islamist er innlysende for de fleste av oss, men for en 10åring som har fått med seg nyhetene i bilen på vei til skolen er det ikke det så det hadde vært veldig godt å bryte ned ting litt mer for å få mer forståelse for hverandre.

 

 

Anonymous poster hash: 9c38c...05b

[Anonym bruker]

Derfor har jeg valgt en privat, kristelig skole til barna mine. Jeg er selv troende, og barna kan utvikle seg til å tro på det som føles naturlig for dem, uten at de trenger å bli mobbet for det.

Jeg hadde en barnetro som jeg vokste av meg pgr skolemiljøet jeg vokste opp i, og ble den verste "pøbelen". Haha. Fant heldigvis tilbake igjen

Anonymous poster hash: 8f123...c18

[Elsker livet]

Jeg er sikkert dårlig på å få frem poengene mine, men jeg prøver.

Da jeg var liten var kristendom fast på timeplanen, alle lærte om kristendom og alle pugget bønner og bibelvers. Men jeg vet ikke om det hadde så stor betydning for toleranse. Det som hjalp var at vi var mange kristne, så det ble ikke sett på som spesiellt. Men vi som var kristne ble gjerne sett på som skinnhellige, naive og godtroende. Slik oppfatter jeg det fremdeles, men da er det fra voksne mennesker. Allikevel er det ikke mobbing, det er bare en blanding av uvitenhet og en viss grad av sannhet. Det viktigste for å unngå mobbing er å lære toleranse og empati, da tror jeg de som skiller seg ut lettere får gå i fred. Er man ikke troende selv ville det vært rart å prøve å få barna til å tro. Man prøver ikke å overbevise dem om noe man ikke har tro på selv.

 

Barna lærer om forskjellige religioner fra 1. klasse. Mer undervisning om kristendom kunne hjelpt om det gav flere kristne, men jeg tror ikke undervisning i skoletiden vil frelse så mange. Uansett mener jeg de aller fleste barn/ungdom ikke er modne nok til å føle seg trygg på at sin tro er riktig for dem. Det er komplisert og mye å lære, noe man må gjøre på egenhånd om man vil prøve å komme så nært sannheten som mulig. Det er veldig mye som er uklart og tekstene gir stort rom for tolking. For min del var kristendomsundervisningen kjedelig, forvirrende og gav ingen forklaring på hvordan man bør se kristendom helhetlig.

 

Vi lærer barna om kristendom fordi vi er kristne selv. Vi har jo et håp om at de skal bli kristne når de er voksne. Når de spør om ting som handler om religion sier vi hva vi tror, og så sier vi at andre tror gjerne noe helt annet. De må selv finne ut hva de vil tro. Vi er opptatt av moral og toleranse og ser på det som vår viktigste oppgave å lære dem når de er små. Drypp av kristendom får de hele tiden hjemme, så når de blir store får de selv finne ut om de ønsker å lære mer og om de tror. Å lære de om andre religioner tar vi når det er på timeplanen, det dukker opp spørsmål eller det blir naturlig sammenheng til at vi kan snakke om det.

[Iiiiik]

Nei, jeg snakker ikke så mye om religion og tro med mine barn, i hvert fall ikke eksplisitt. Jeg snakker imidlertid mye med dem om å godta at andre er annerledes enn dem selv på mange plan og med mange innfallsvinkler. Snakker også med dem om at man bør være nyskjerrig på hva andre tenker og føler og at ulikhet er helt greit. Vi er ikke troende, er utmeldt av statskirken begge vi voksne og datteren min hadde nylig borgerlig konfirmasjon. I den forbindelse ble det naturlig nok snakk om forskjellen på konfirmasjon i kirken og i rådhuset. Barna har visst siden de var helt små at vi ikke tror på Gud og de har visst like lenge at mange andre tror. Da eldste gikk i barnehagen husker jeg at hun sa "Mamma, du tror ikke på Gud. Det gjør Grethe. Grethe er jo mange år mer enn deg, så jeg tror hun har skjønt det som er riktig. Derfor tror jeg også på Gud". Og så var det greit. Nå er datteren min aktivt ikke-troende og jeg ønsker å tro at hun har opplevd at hun selv har kunnet ta et standpunkt. Samtidig er det jo veldig mye lettere å "velge" det foreldrene tror enn noe annet. Hun er heldigvis akkurat så tolerant som jeg hadde håpet at hun skulle bli og lar seg engasjere av rasisme og negative holdninger mot dem som tror noe annet enn flertallet.

[Anonym bruker]

Snakker med barna mine om forskjellige religioner, og at noen og ikke tror på noe. Synes de skal få høre om alle muligheter, og få velge selv. Barna kommer jo også, og prater om barn med andre religioner de kjenner, og da prater vi litt om det, og alltid på en positiv måte. Lærer og barna mine at alle er forskjellige, og hvor fint det er. Og ikke minst hvor galt mobbing er, og hvor vondt det er for den som er utsatt for det.

 

Anonymous poster hash: abe6e...1c7

[lizzi06]

 

Ja, vi snakker om religon hjemme med spesielt det eldste barnet ( 10 år). Målet med samtelene våre er ikke å forhindre mobbing, men å åpne opp for forståelse.

De tingene vi snakker mye om er ting som har blitt misforstått i undervisningen på skolen og ting som blir plukket opp på tv, gjennom nettet og i kameratgjengen.

 

Det som sjokkerer meg er at de grunnleggende tingene i hver enkelt religion ikke er tydlig nok slik at det kan føre til misforståelser, en annen ting er også at likhetene mellom religioner ikke blir vektlagt og forskjellene innenfor den enkelte religion. Eks forskjellen og likeheter mellom en katolik, priotostant og en ortodoks troende, alle er under paralpyen kristen. 

Hos muslimer er det muslimer, sunimuslimer og islamister mm. Forskjellen på en muslim og en islamist er innlysende for de fleste av oss, men for en 10åring som har fått med seg nyhetene i bilen på vei til skolen er det ikke det så det hadde vært veldig godt å bryte ned ting litt mer for å få mer forståelse for hverandre.

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9c38c...05b

 

Det er fint at du prater med barna om ting de har lært i religionstimen i skolen. For jeg vil hevde at det er vanskelig å undervise helt nøytralt om religion. Jeg har studert religion (med fordypning i kristendom) på Høgskolenivå. For eksempel tok det meg en stund før jeg helt forstod katolisismen. De mest åpenbare forskjellene fra protestantisme var helgene og paven. Men det reiste igjen flere spørsmålet. Tror de på flere guder fordi de ber til helgener? Dette har jeg spurt flere katolikker om, og fått forskjellige svar.

 

En annen ting er rettferdiggjørelseslæren til katolikkene. Blir en frelst ved tro alene (som Gud gir)? Dette synes jeg kan virke noe uklart (det er noen ganger snakk om gode gjerninger), men jeg tror vel at de mener det samme som protestantene (nemlig at en blir frelst ved tro alene).

[lizzi06]

 

Jeg er ateist på innsiden, og har valgt å være religiøs på utsiden.

 

Vitenskapelig og beviselig er det ingen grunn til å tro, og for meg er alt bare eventyr. Likevel synes jeg det kan være veldig hyggelig og nyttig for oss mennesker med religion, med en felles "fortelling" og ramme for ting. Jeg tror mange (ikke alle) trenger det. 

 

Anonymous poster hash: 5565e...46f

 

Dette er interessant  .  Jeg har ikke møtt noen med den holdningen. Er det kristendommen du har valgt å være religiøs om eller en annen religion?

[lizzi06]

Ellers så kjenner jeg meg igjen i det Elsker livet skriver om kristne (skinnhellige, godtroende og naive). Jeg har møtt ikke- kristne som har den holdningen overfor kristne, og desverre så er det kristne som er slik.

 

Men noen ganger er det også en holdning at kristne skal gå rundt å være snill hele tiden, og ikke tenke på seg selv. Slik har jeg vært, inntil det gikk opp for meg, da jeg leste Bibelen at jeg ikke alltid trengte å være snill og at jeg måtte tenke på meg selv (En skal elske sin neste som seg selv (bl.a)). Jeg oppdaget det også gjennom undervisningen i kristendom på høgskolen som jeg gikk på.

 

Desverre er det ting i Bibelen som kan tolkes slik at en må være godtroende, naive og snille hele tiden. Det kan godt være at en finner oppfordring til å være skinnehellig i Bibelen også, men det er jeg mer usikker på.

 

Jeg prøver i hvert fall å unngå det

[Anonym bruker]

Litt mer om motseningsfull tro:

 

Jeg har møtt folk som har vært veldig tollerate overfor muslimer, men ikke kristne. Dette synes jeg er merkelig, da muslimer og kristne har en del fellesting; nemlig troen på en Gud og visse moralske normer.

 

(Samtidig er ikke alle kristne like, og heller ikke muslimer er like. Det glemmer gjerne slike folk også.)

 

Dette ønsker jeg å si anonymt. 

 

Men, for min del så er jeg kanskje ofte mere dømmende over Norske som er kristene av den grunn at jeg forventer at de burde ha mere "vett" til å skjønne at gud og en evnt bibel ikke er sann! 

 

At en opplyst person som er oppvokst i norge som ikke "trenger" noe å tro på tror at jesus er guds sønn, og at han sto opp fra de døde, og en pratende busk osv.. 

 

Jeg skjønner ikke hvordan opplyste folk kan tro på noe slikt. Så derfor "dømmer" jeg ofte nordmenn mere når de forteller at de er kristende. 

 

 

At en fra et krigsherjet land tror på gud, har jeg mere forståelse for. Jeg skjønner at man prøver å gripe til seg det man kan av "goder" når man er utsatt for så mye ustabilitet og tristhet. 

 

Jeg skjønner også at om man er redd for å bli drept, så er det fint å ha en tanke om at det finnes en gud som kan passe på deg, evnt en gud å komme "hjem" til om man dør/blir drept. 

 

Og i et krigsherjet land har man heller ikke tid til å bli opplyst om andre religioner og livssyn. 

 

Også har vi andregenerasjons innvandrere som ikke er oppvokst i krig, men de har fremdeles foreldre som kommer fra krigsherjert land som har disse tro synene. Og som ønsker å vidre føre de til barna sine fra en veldig tidlig alder av. 

 

Og da blir det heller ikke så lett for de barna å ha et upartisk syn til religion. Så jeg gir de mere "slack" også. 

 

 

Men, jeg husker når jeg fant ut at naturfag læreren min var kristen. Han var norsk og opplyst mann. Jeg mistet desverre ganske mye respekt til han da jeg fant ut at han var kristen. 

 

Anonymous poster hash: 7bed7...6d0

[lizzi06]

Så lenge du ikke har noen konkrete bevis for at Gud ikke finnes, så holder jeg meg til Gud. Men hvis en skal komme med et vitenskapelig argument for religion, så kan en peke på at fenomenet har eksistert i noen tusen år. Det har også monoteismen (troen på en Gud). Slik sett kan en hevde at i hvert fall en religion er sann.

 

Jesus er også omtalt av ikke- kristne i sin samtid av historikerne Josefus og Tacitus. Josefus nevner bl.a. disse tingene om Jesus/ de kristne:

 

1. Jesus ble ansett for å være en vis og rettskaffen mann

2. Mange jøder og folk fra andre nasjoner ble hans disipler

3. Pilatus dømte ham til døden på korset

4. Disiplene vitnet om at han hadde stått opp fra graven tre dager etter.

Ellers så er det ikke noen konkrete "beviser" for kristendommen. De mest konkrete "bevisene" kan en kanskje få gjennom bønn til Gud. For eksempel ble jeg alvorlig syk for noen år siden. Så fikk jeg forbønn for det og ble frisk. Jeg fikk også legebehandling for sykdommen, utenom forbønnen. Jeg har også fått hjelp gjennom forbønn til å få meg jobb.

[Elsker livet]

 

Litt mer om motseningsfull tro:

 

Jeg har møtt folk som har vært veldig tollerate overfor muslimer, men ikke kristne. Dette synes jeg er merkelig, da muslimer og kristne har en del fellesting; nemlig troen på en Gud og visse moralske normer.

 

(Samtidig er ikke alle kristne like, og heller ikke muslimer er like. Det glemmer gjerne slike folk også.)

 

Dette ønsker jeg å si anonymt. 

 

Men, for min del så er jeg kanskje ofte mere dømmende over Norske som er kristene av den grunn at jeg forventer at de burde ha mere "vett" til å skjønne at gud og en evnt bibel ikke er sann! 

 

At en opplyst person som er oppvokst i norge som ikke "trenger" noe å tro på tror at jesus er guds sønn, og at han sto opp fra de døde, og en pratende busk osv.. 

 

Jeg skjønner ikke hvordan opplyste folk kan tro på noe slikt. Så derfor "dømmer" jeg ofte nordmenn mere når de forteller at de er kristende. 

 

 

At en fra et krigsherjet land tror på gud, har jeg mere forståelse for. Jeg skjønner at man prøver å gripe til seg det man kan av "goder" når man er utsatt for så mye ustabilitet og tristhet. 

 

Jeg skjønner også at om man er redd for å bli drept, så er det fint å ha en tanke om at det finnes en gud som kan passe på deg, evnt en gud å komme "hjem" til om man dør/blir drept. 

 

Og i et krigsherjet land har man heller ikke tid til å bli opplyst om andre religioner og livssyn. 

 

Også har vi andregenerasjons innvandrere som ikke er oppvokst i krig, men de har fremdeles foreldre som kommer fra krigsherjert land som har disse tro synene. Og som ønsker å vidre føre de til barna sine fra en veldig tidlig alder av. 

 

Og da blir det heller ikke så lett for de barna å ha et upartisk syn til religion. Så jeg gir de mere "slack" også. 

 

 

Men, jeg husker når jeg fant ut at naturfag læreren min var kristen. Han var norsk og opplyst mann. Jeg mistet desverre ganske mye respekt til han da jeg fant ut at han var kristen. 

 

Anonymous poster hash: 7bed7...6d0

 

Jeg har full forståelse for de som tenker slik du gjør om kristne. Det har jeg nemlig gjort selv, da jeg ikke lenger var naive og godtroende. Ungdomskolen og deler av videregående var jeg i opprør. Jeg sammenlignet troen på Gud med troen på julenissen og tannfeen. Jeg mistet tro på voksne ressursterke som var kristne, blant annet mine foreldre. De måtte jo mangle en skrue og være vettløse. Det meste som stod i bibelen var svada og eventyr. Men så begynte jeg å endre tankegang, gradvis. Jeg tok ikke alt bokstavelig, og begynte å lese selv. Prøve å tolke, snakke med andre om det. Etterhvert forstod jeg at det å tro på var nok, ikke gjøre det for vanskelig, og ikke tro at vitenskap og bibelen ikke er enige. Hver enkelt selv må ta ansvar for å leve slik det står bibelen, og hva det innebærer må man nesten finne ut selv. Gjerne får man svar gjennom bønn. Det står mye rart i bibelen, mye helt borti natta om man tar det bokstavelig. Men man må huske på at bibelen er både gammel og oversatt mange ganger. Den er skrevet litt om, forenklet, delvis tilpasset samfunnet osv. Noen velger å forholde seg til hele bibelen, noe bare nye testamentet.