Vil ha meg fast jobb!

[Anonym bruker]

Jeg var nyutdannet sosionom for 10 år siden, fikk meg lett et vikariat i hjemplassen min og gikk fra det ene vikariatet til det andre i nesten 4 år, som sosionom. Fikk meg fast jobb i Oslo (som sosionom) og flyttet ditt, men der vanntrivdes jeg både i jobben og i byen. Så jeg sa opp og flyttet til en by ikke så langt unna min hjemplass, dvs Bodø. Her bor jeg ennå og det har gått 4 år og jeg har ikke rørt en sosionomstilling.

 

Ikke har jeg fått meg fast jobb. Jeg begynte å søke på ALT som ikke krever en utdannelse jeg ikke har, altså jeg søkte på sosionomstillinger, butikkstillinger, barnehageassistent osv. Men selvfølgelig ikke legestillinger, ingeniørstillinger osv. Jeg fikk da dagpenger og saksbehandleren min sa at jeg skulle kutte ut å søke butikkstillinger  ol. og kun søke på sosionomstillinger. Jeg ba om en praksisplass for å få en fot innenfor. Han ba meg tenke på det og sende han en mail når jeg hadde bestemt meg, og han sendte meg til en veileder for å se over mine jobbsøknader og snakke om intervju. Jeg var hos henne og hun mente at jeg ikke trengte hennes hjelp, så hun avsluttet mitt opplegg hos henne, egentlig skulle jeg ha 10 timer hos henne. To timer i uka i 5 uker. Jeg sendte så mail til saksbehandleren min, fikk aldri svar. Prøvde å ringe mange ganger men han var alltid i møter eller lignende, alltid opptatt. Sendte ny mail, fikk aldri svar. Jeg ga opp. Jeg snakket med en kompis som er butikksjef og han bekreftet det saksbehandleren min sa, han ansetter aldri folk med høyere utdannelse i frykt for at de skal forsvinne fort, men hvor skal jeg forsvinne henne? Jeg fikk også den samme tilbakemeldingen når jeg søkte butikkstillinger og ringte de/sendte mail ang stillingen. At jeg ikke måtte søke, det var bare bortkastet. Derfor har jeg ikke gått rundt i butikker som er generelt anbefalt når man søker jobb og levert en åpen søknad. 

 

Fikk jobb via Manpower og jobbet mer enn 100% men det var så elendig betalt at jeg fikk mer i dagpenger og jeg gikk i minus hver mnd, fikk ikke betalt alle regningene og hadde ikke kr til mat, så måtte låne kr av mine foreldre hver måned. Sa opp, men fikk da fortsette å ta vakter på en skole hvor jeg hadde jobbet litt via Manpower, der jobbet jeg i 1,5 år og i 80-100%. Trivdes veldig godt, men så fant de ut at de hadde brukt for mye på vikarer og alle vi vikarer ble "dumpet". Fikk meg fort et vikariat i en barnehage, 100%, stortrivdes der og. Men jeg var gravid (ikke planlagt pga ikke fast jobb) og pga veldig vond bekkenløsning ble jeg 100% sykemeldt ut svangerskapet og vikariatet gikk ut og ble gitt til ei anna. Når permisjonen var over var hun ennå i den stillingen men jeg skulle få ta vakter. Men de hadde så mange nye vikarer da at de ikke trengte meg allikevel, men de savnet meg sa de. Og de skal ta kontakt om det blir behov.

 

Her sitter jeg uten jobb. Samboer sin permisjon er snart over og poden skal begynne i barnehagen på onsdag. Jeg føler meg så dum og udugelig. Jeg har søkt på flere hundre stillinger siden jeg flyttet hit, jeg har søkt mens jeg har jobbet i vikariater, vil jo ha fast jobb. Jeg sluttet å søke butikkstillinger som "NAV" og andre sa, men søkte på andre stillinger som ikke krever utdannelse. Det eneste jeg har holdt meg unna er nattstillinger fordi jeg sliter med søvnvansker og legen har sagt at jeg ikke bør jobbe natt, helst ikke kveldsvakter heller. Så har holdt meg litt unna turnusjobber. Jeg jobbet forresten en sommer (pga skoleferie) i hjemmetjenesten her men det gikk ikke så bra pga søvnen. Men nå har jeg begynt å søke butikkstillinger igjen, og turnusstillinger, men ikke natt. Kvier meg for å søke i hjemmetjenesten pga stressnivået, men også på restauranter. For mye stress på kveldsstid gjør at jeg ikke får sove. Har sendt vikarskjema til kommunen, altså en åpen søknad som vikar, som er sendt til alle ledere i skole, barnehage ol. Ikke hørt ett kvekk. Var sånn jeg fikk meg jobb i barnehagen i fjor.

 

Ja jeg føler meg udugelig. Venner spør om jeg jobber og jeg er kjempe flau som sier at jeg ikke jobber. Alle sier at jeg ikke skal tenke sånn, men de har aldri vært i mine sko de som sier det. Det er vondt, har en stor vond klump i magen når jeg sier det. Så nå er jeg lite sosial, vil ikke snakke om jobb lenger og det er alltid et team andre tar opp. Hvorfor vil ingen gi meg en sjanse når jeg søker jobb? Jeg har knapt vært på et jobbintervju, og joda det er som regel 40-50 søkere på de stillingene jeg søker på, så mange om benet. Men faktisk de gangene jeg har vært på intervju så har jeg blitt innstilt som nr 2 eller 3 til å få jobben, og nr 1 har takket ja. Så NESTEN! Jeg har mange venner og er en oppegående person, alltid fått masse positive tilbakemeldinger i jobb. Gjør jobben min, er ikke redd for utfordringer, yter god service, er blid og løsningsorientert. Jeg må ikke jobbe som sosionom, kan godt jobbe som noe annet resten av arbeidskarrieren min så lenge jeg trives! Trivsel og penger så jeg klarer meg er mye viktigere enn å bruke utdannelsen min, og jeg må ikke bli rik, kan tjene mindre enn en sosionomstilling pleier å gi bare jeg klarer meg. Er ikke bare bare å flytte, for samboer har en utdannelse hvor det er enda mer håpløst å få seg jobb, så kan ikke be han om å si opp sin fast jobb hvor han bruker sin utdannelse og trives.

 

Jeg er så lei, skriver her fordi jeg trenger å få det ut! Jeg vil ikke gjøre samboer lei så kan ikke klage så mye som jeg egentlig vil. Har ingen å snakke med føler jeg, fordi alle jeg kjenner har fast jobb og sier bare "du får deg jobb snart" og noen sier til og med "er jo bare å søke på en jobb og så får du den!". Som om at jeg er eneste søker på hver stilling, eller at de ikke trur at jeg søker. De vet ikke hvordan jeg har det. Jeg gir snart opp å søke jobb, begynner å bli negativt innstilt, deprimert kanskje? Men en jobb er løsningen! Hva gjør jeg? Hvor mange flere 100 jobbsøknader må jeg skrive? Hvor lenge skal jeg gå sånn her? Noen som har vært her jeg er? Brukte du lang tid på å få deg fast jobb?

 

Takk for at du gadd å lese. Vil egentlig ikke ha trøst, har hørt alt før Tips til hva jeg kan gjøre? 

Anonymous poster hash: b2968...74d

[Anonym bruker]

Hmm, gikk i kull med ei fra Bodø. Hun gikk på sosialt arbeid, jeg gikk bvp., og hun har fått fast jobb i Bodø. Vi var ferdig i vår.

Jeg har også fått fast jobb i likhet med mange i kullet mitt, men ikke i Bodø da. Kanskje dere må vurdere å flytte? På små steder i nord er det ofte få søkere og man kan være heldig. Slik jeg var.

 

Anonymous poster hash: cf676...4df

[Anonym bruker]

Høres ut som dere må vurdere flytting, når du har prøvd så lenge og så mye hadde jeg faktisk flyttet for lenge siden. 

Anonymous poster hash: f5266...dbd

[Anonym bruker]

Så samboer skal gå arbeidsledig istedenfor meg? Og som sagt jeg må ikke jobbe som sosionom, kan godt jobbe i kassa på Rema.

 

HI

Anonymous poster hash: b2968...74d

[Anonym bruker]

Enten må dere flytte et sted hvor begge kan få jobb. Ellers så må en fire på kravene. En kan ikke kreve å få fast jobb til begge akkurat der en ønsker i akkurat de stillingene en har mest lyst på. 

Anonymous poster hash: 0e1a9...f74

[Anonym bruker]

 

Enten må dere flytte et sted hvor begge kan få jobb. Ellers så må en fire på kravene. En kan ikke kreve å få fast jobb til begge akkurat der en ønsker i akkurat de stillingene en har mest lyst på. 

 

Anonymous poster hash: 0e1a9...f74

 

 

Som sagt jeg kan godt jobbe i kassa på Rema. Hva skal jeg fire ned på? Har du i det hele tatt lest hva jeg har skrevet?

 

HI

 

Anonymous poster hash: b2968...74d

[Anonym bruker]

Men når du ikke FÅR jobb på Rema har du jo et problem?

 

Anonymous poster hash: f5266...dbd

[Anonym bruker]

Først må jeg bare si at du har min medfølelse, det må ikke være en lett situasjon! Jeg har ofte hatt den diskusjonen om overkvalifiserte folk med min far (som jobber med å ansette folk), og jeg tror jeg har fått han på gli til å forstå hvor håpløst det er når ingen vil ansette deg fordi de antar at du raskt forsvinner. Selv slapp jeg å havne der, da riktig jobb brått dukket opp, men din situasjon var absolutt noe jeg fryktet selv. (Det hjelper jo ikke deg, men vil bare få frem at du har min medfølelse).

 

Det er ikke kanskje aktuelt for deg å ta mer utdannelse? I enten en annen retning, eller noe som kan kombineres med sosionomutdannelsen? Og dermed få en annen kompetanse som kanskje kan brukes? Er en del studier over nett, evt seminarbasert. Og jeg vil tro at når du til slutt får deg en jobb, så vil det være mer givende å jobbe en plass med større kompetansekrav. :-)

 

( Jeg beklager dårlig formulert svar, men er trøtt :-) )

 

Anonymous poster hash: d73c2...3c2

[Anonym bruker]

Først må jeg bare si at du har min medfølelse, det må ikke være en lett situasjon! Jeg har ofte hatt den diskusjonen om overkvalifiserte folk med min far (som jobber med å ansette folk), og jeg tror jeg har fått han på gli til å forstå hvor håpløst det er når ingen vil ansette deg fordi de antar at du raskt forsvinner. Selv slapp jeg å havne der, da riktig jobb brått dukket opp, men din situasjon var absolutt noe jeg fryktet selv. (Det hjelper jo ikke deg, men vil bare få frem at du har min medfølelse).

 

Det er ikke kanskje aktuelt for deg å ta mer utdannelse? I enten en annen retning, eller noe som kan kombineres med sosionomutdannelsen? Og dermed få en annen kompetanse som kanskje kan brukes? Er en del studier over nett, evt seminarbasert. Og jeg vil tro at når du til slutt får deg en jobb, så vil det være mer givende å jobbe en plass med større kompetansekrav. :-)

 

( Jeg beklager dårlig formulert svar, men er trøtt :-) )

 

Anonymous poster hash: d73c2...3c2

 

Takk for et ordentlig svar! 

 

Jo jeg har selvfølgelig tenkt på det med utdannelse, glemte å nevne det. Greia er at jeg har noe lærevansker som ikke ble oppdaget før i voksen alder, og jeg fikk diagnosen min som 28 år. Så karakterene mine er elendige så jeg kommer meg ikke inn på noe studie som er relevant for min utdannelse. De krever et snitt på C, mitt er på D. Og jeg kan jo ikke ta opp sosionomfagene sånn som man kan med videregående. Har prøvd å finne andre videreutdannelser men ikke funnet noe.

 

Ang lærevanskene så er ikke det noe som jeg nevner i søknader eller på intervju, og ikke noe som kommer lett frem. Hun veilederen som jeg nevnte tidligere som NAV sendte meg til ble sjokkert når jeg nevnte det fordi hun kunne ikke gjettet det. Det samme med saksbehandleren min. Og ja mine nære venner og familie ble og sjokkert, faktisk så nektet mine foreldre å tro på det. Men jeg har alltid slitt på skolen, skolen var et mareritt fra 1. klasse. Fordi jeg gjorde det så dårlig fikk jeg bare kjeft av lærerne, de mente at jeg var bare lat, ingen tok tak i det og fikk meg sjekket. Selv trodde jeg at jeg var dum. Veldig surt egentlig, det har ødelagt MYE for meg.

 

Anonymous poster hash: b2968...74d

[Anonym bruker]

Men når du ikke FÅR jobb på Rema har du jo et problem?

 

Anonymous poster hash: f5266...dbd

 

Ja det er nettopp det jeg prøver å få frem. Jeg er overkvalifisert sier de alle, bare fordi jeg gikk noen ekstra år på skolen enn noen andre.

 

Anonymous poster hash: b2968...74d

[Anonym bruker]

 

Først må jeg bare si at du har min medfølelse, det må ikke være en lett situasjon! Jeg har ofte hatt den diskusjonen om overkvalifiserte folk med min far (som jobber med å ansette folk), og jeg tror jeg har fått han på gli til å forstå hvor håpløst det er når ingen vil ansette deg fordi de antar at du raskt forsvinner. Selv slapp jeg å havne der, da riktig jobb brått dukket opp, men din situasjon var absolutt noe jeg fryktet selv. (Det hjelper jo ikke deg, men vil bare få frem at du har min medfølelse).

 

Det er ikke kanskje aktuelt for deg å ta mer utdannelse? I enten en annen retning, eller noe som kan kombineres med sosionomutdannelsen? Og dermed få en annen kompetanse som kanskje kan brukes? Er en del studier over nett, evt seminarbasert. Og jeg vil tro at når du til slutt får deg en jobb, så vil det være mer givende å jobbe en plass med større kompetansekrav. :-)

 

( Jeg beklager dårlig formulert svar, men er trøtt :-) )

 

Anonymous poster hash: d73c2...3c2

 

Takk for et ordentlig svar! 

 

Jo jeg har selvfølgelig tenkt på det med utdannelse, glemte å nevne det. Greia er at jeg har noe lærevansker som ikke ble oppdaget før i voksen alder, og jeg fikk diagnosen min som 28 år. Så karakterene mine er elendige så jeg kommer meg ikke inn på noe studie som er relevant for min utdannelse. De krever et snitt på C, mitt er på D. Og jeg kan jo ikke ta opp sosionomfagene sånn som man kan med videregående. Har prøvd å finne andre videreutdannelser men ikke funnet noe.

 

Ang lærevanskene så er ikke det noe som jeg nevner i søknader eller på intervju, og ikke noe som kommer lett frem. Hun veilederen som jeg nevnte tidligere som NAV sendte meg til ble sjokkert når jeg nevnte det fordi hun kunne ikke gjettet det. Det samme med saksbehandleren min. Og ja mine nære venner og familie ble og sjokkert, faktisk så nektet mine foreldre å tro på det. Men jeg har alltid slitt på skolen, skolen var et mareritt fra 1. klasse. Fordi jeg gjorde det så dårlig fikk jeg bare kjeft av lærerne, de mente at jeg var bare lat, ingen tok tak i det og fikk meg sjekket. Selv trodde jeg at jeg var dum. Veldig surt egentlig, det har ødelagt MYE for meg.

 

Anonymous poster hash: b2968...74d

 

 

Forresten bra at du har tatt dette opp med din far Flere ledere burde tenkt seg om og hatt et mer åpent sinn!

 

Anonymous poster hash: b2968...74d

[Anonym bruker]

Løsningen er enkel, dere må flytte til en plass begge får jobb. Du sier selv du ikke får napp uansett stilling, så da er det beste å prøve et annet sted.

 

Du er granske krass når du ikke fikk svaret du ville ovenfor her, så hvis det er slik du fremstår utad , er kanskje noe av nøkkelen der....

 

Anonymous poster hash: d3c65...3e6

[Anonym bruker]

Bodø er et håpløst sted å få jobb for tiden så ville flyttet et sted med flere arbeidsplasser.

 

Anonymous poster hash: fca6d...bf1

[Anonym bruker]

Løsningen er enkel, dere må flytte til en plass begge får jobb. Du sier selv du ikke får napp uansett stilling, så da er det beste å prøve et annet sted.

 

Du er granske krass når du ikke fikk svaret du ville ovenfor her, så hvis det er slik du fremstår utad , er kanskje noe av nøkkelen der....

 

Anonymous poster hash: d3c65...3e6

Hørte du tonefallet mitt når jeg skrev siden du syns jeg er krass? Må vel være lov å bli oppgitt når folk svarer som om at de ikke har lest hovedinnlegget? Og da spør jeg om folk har lest. Har selv gjort den tabben å lest et hovedinnlegg for fort at jeg ikke har fått med meg viktige poeng og derfor selv gitt svar som er "feil".

 

Kan jo fortelle om samboer da han brukte 7 år på å få seg jobb innenfor sin utdannelse her, han hadde fast jobb før det da men som vekter. Vil ikke si hva han jobber med nå for vil ikke bli gjennkjent. Men hans utdannelse er veldig spesiell og hans yrke finnes ikke i alle kommuner. Så å kreve at vi flytter nå som han endelig har jobbet et par år innenfor sin utdannelse har jeg ikke samvittighet til. Jo vi følger begge med på NAV og utlyste stillinger, og sis vi så en ledig stilling for hans utdannelse i Nordland og som ikke var i Bodø, det var i fjor. Å flytte utenfor Nordland vil vi ikke av mange grunner. Og det er uansett ikke lett for han å få seg jobb i storbyer som Oslo eller Bergen. Var jeg enslig så hadde jeg flyttet fra Bodø for lenge siden. Jeg har prøvd å friste samboer til å flytte men han vil bruke utdannelsen sin, men jeg må ikke bruke utdannelsen min. Er ikke viktig for meg å være sosionom lenger, jeg vil være fast ansatt.

 

Så er ikke bare å flytte for oss!

 

Anonymous poster hash: b2968...74d

[Anonym bruker]

Dere gjør det vanskelig for dere selv. Du får omskolere deg. Er visstnok mangel på biologer i Bodø

 

Anonymous poster hash: fca6d...bf1

[Anonym bruker]

Dere gjør det vanskelig for dere selv. Du får omskolere deg. Er visstnok mangel på biologer i Bodø

 

Anonymous poster hash: fca6d...bf1

Tviler for at jeg kommer meg inn på biologstudie men takk for tipset.

 

 

Kan jeg spørre hvorfor det virker som at flere her syns at det er greit at samboer som vil jobbe innenfor sitt yrke ikke skal det (ved å flytte), men jeg som godt kan jobbe med hva som helst bør flytte for å jobbe med min utdannelse? Han tjener mye mer enn en sosionom (siden han er i et manneyrke), så vi taper økonomisk sett en god del på det. Hvis vi ser bort fra at Bodø er håpløs. Hvorfor skal han ofre sin karriere og ikke jeg?

 

Anonymous poster hash: b2968...74d

[mmoe100]

Jeg har lest alle innleggene fort

Ikke hør på alle som sier at du/dere må flytte fra Bodø, det er ikke bedre noen andre steder.. utenom vestlandskommune, der er det færre arbeidsledige.

Sosionom er en latterlig utdannelse i dagens moderne verden, husk at den var ment for å tette igjen gapet mellom de høyt utdannende og mannen i gata før i tiden. Nå er mannen i gata mer utdanna enn sosionomer, så behovet faller liksom bort.

Hva er liksom sosionomer god på? kan vi føre det over til andre yrker? Organisering, menneskelig kontakt, forståelse for hva den andre personer egentlig sier.

Jeg er i samme båt som deg, har utdanning, fikk en ppt diagnose som 21 åring, dårlige karakterer, føler meg ikke god nok, og søker jobber. Jeg skrev om hele CVen min, skriver ikke utdanning hvis jeg føler jobben vil tolke det som neggativt, eller arbeidserfaring. Jeg fyller da inn med stillinger som Vikar barnehage, eller Vikar butikk. Dette er stillinger som ikke vil slå ut på lønn, og ingen vil spørre om, fordi de ikke er relevante for jobben du søker.

Søk butikkjobb, skriv hva du er god på, men ikke lever inn cv med høyere utdanning sosionom; heller kunsthistorie og si du tok det for interesse og romantikk. Det er ingen lov som sier at du ikke kan lyge, så lenge den ikke gir deg noe du ikke har krav på. Etter jeg pyntet på min cv har jeg vært på 3 intervjuer på kort tid. Fikk ikke jobbene, men fikk god trening på intervju, alle syntes jeg ga et godt intervju men andre hadde mer erfaring.

Vi vet det er viktig å være i nærheten av familie og nettverk, flytter du må du bruke 10 år på å få nye venner her i Norge, gresset er ikke grønnere, men mulig vi kan gjøre noe med bonden.

Dette har jeg prøvd ut:

1. LEgemiddelstudiet gir deg lov til å sette medisiner i dosebeholder, denne er viktig for å få jobb i psykiatrien, problemet er at du må studere sykepleier eller vernepleier, 3 år studie.

2. Klinisk sosionom er flott, men bare når du er i jobb får du ta den.

3. Samfunnrelaterte fag som er videreutdanning for sosionomer er unødvendige i samfunnet. Disse er ment for at skolen skal tjene penger på deg som student og fra støtte fra staten.

4. Du kan ikke få fast jobb i skole, kun viariat i 3 år som lærer.

5 Nav har ingen tiltak som du kan benytte deg av, de liker bare å fortelle mest mulig for å sikre seg at de har sagt det, slik at de ikke kan få skyld for mangelfull rådgivning. Ingen lov om dårlig rådgivning.

Du kan lykkes med dette:

Finn små enkeltbedrifter som muligens kan ha bruk for 10 % hjelp til dokumentføring. Denne jobben er tidkrevende, men alle løsninger er nå over internett, så du kan jobbe hjemmefra med å føre dokumenter inn i et system. Nei du får ikke betalt opplæring av slike småbedrifter, dere må avtale en fast betaling for første oppdrag. Nei de vil sikkert ikke betale hvitt, penger i handa til å begynne med må du nok akseptere, selv om du ønsker feriepenger og pensjon.

Vikariater med turnus, men det er tungt og energitappende.

 

Håper vi finner jobb, fordi vi ønsker ikke å bare sitte her.

Til alle andre, ikke studer sosionom, Norge trenger dere ikke mer!