Dere som har barn (4-5-6 år) med voldsomme raserianfall

[Anonym bruker]

Kan dere skrive litt om hvordan dere håndterer dette? Jeg vet at alle kan gjøre som de vil her inne, men jeg vil likevel uttrykke et ønske om at dere som ikke aner hva det vil si å ha barn som reagerer så voldsomt, ikke blander dere inn i tråden. Her hjelper det ikke med råd som fungerer på normal trass. Jeg er en erfaren mamma, og har tre eldre barn som også har trasset, men da i mer normale mengder hvor normale tiltak har fungert.

 

Barnet mitt fyller 5 år i høst, og raserianfallene hennes er helt hinsidig noe jeg har opplevd før. De begynte allerede da hun var 9-10 mnd gammel, men har eskalert og utviklet seg gjennom årene. Det vanlige er at hun har 2-4 slike ekstreme anfall i uken, samt mange små raserianfall som ikke er så voldsomme (mer som det som er normalt for barn på hennes alder). På det verste har hun 2-3 anfall på en dag, men de dagene er heldigvis sjelden.

 

I et klassisk raserianfall illskriker hun og blir helt rabiat. Hun slår, sparker, spytter, kniper, klorer, hva som helst egentlig. Øynene blir nesten litt sløret, og det er vanskelig å oppnå kontakt med henne, akkurat som hun forsvinner over i en annen verden. I tillegg kaster hun gjerne på ting, ofte på oss/søsken, og flere ting har blitt ødelagt under anfallene hennes. Gjerne også ting hun egentlig er glad i, og hun blir da helt knust etterpå når hun ser at tingen er ødelagt. Siden vi ikke får skikkelig kontakt med henne, er det også vanskelig (umulig) å snakke henne til fornuft når hun holder på slik. Time-out går overhode ikke, hun blir ikke sittende uansett, men vi må av og til holde henne fast et sted for at hun ikke skal løpe vilt rundt og rasere ting. Et slikt raserianfall varer normalt i ca 30-70 minutter. Vi har snakket med henne utallige ganger etterpå, når hun er rolig igjen, og hun er enig i at oppførselen ikke er ok, men det hjelper bare fram til neste raserianfall.

Anonymous poster hash: 1befa...402

[Anonym bruker]

Vi valgte (hadde ikke et reelt valg) å sette oss ned med barnet i fanget og rett og slett holde det fast. Da prøvde gutten ofte å smelle hodet bakover for å treffe oss. Hvis vi ikke holdt han fast var jeg ærlig talt redd for at han skulle skade oss. Det var veldig rart med de meltdownene han hadde, for han var som i transe, og etterpå "våknet han" og var like blid som før, mens vi satt igjen dødsslitne og uforstående. Heldigvis sluttet de da han var rundt 7 år, for jeg hadde snart ikke klart å holde ham lenger. Han ble kjempesterk i sånt sinne. 

Anonymous poster hash: fd6e8...a9a

[Anonym bruker]

Femåringen hadde et igår.. Vekte søsteren sin også (babyen) gikk inn på rommet til babyen og hylte. Vi forlot rommet hver gang hun nærmet seg eller ba henne gå på sitt eget rom og lot henne rase fra seg. Å være pedagogisk her hjelper Ikke! Hun hylte fra kl 20 (leggetid)-22. Pause. Våkna kl 24, fortsatt sint. Meget ille.

 

Anonymous poster hash: a0c52...5cc

[Anonym bruker]

 

Vi valgte (hadde ikke et reelt valg) å sette oss ned med barnet i fanget og rett og slett holde det fast. Da prøvde gutten ofte å smelle hodet bakover for å treffe oss. Hvis vi ikke holdt han fast var jeg ærlig talt redd for at han skulle skade oss. Det var veldig rart med de meltdownene han hadde, for han var som i transe, og etterpå "våknet han" og var like blid som før, mens vi satt igjen dødsslitne og uforstående. Heldigvis sluttet de da han var rundt 7 år, for jeg hadde snart ikke klart å holde ham lenger. Han ble kjempesterk i sånt sinne. 

 

Anonymous poster hash: fd6e8...a9a

 

Ja, dette gjør hun også. Kaster hode bakover eller prøver å skade oss når vi holder henne fast. Jenta vår blir sliten av det da, men like blid er hun. Hun har generelt sett en fantastisk humor og ler en så trillende latter at ingen andre klarer å la være å le, men disse anfallene tar på oss alle sammen, og jeg synes bare de blir mer og mer hyppig og verre og verre Håper virkelig det vil gå over etter hvert.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 1befa...402

[Anonym bruker]

Femåringen hadde et igår.. Vekte søsteren sin også (babyen) gikk inn på rommet til babyen og hylte. Vi forlot rommet hver gang hun nærmet seg eller ba henne gå på sitt eget rom og lot henne rase fra seg. Å være pedagogisk her hjelper Ikke! Hun hylte fra kl 20 (leggetid)-22. Pause. Våkna kl 24, fortsatt sint. Meget ille.

 

Anonymous poster hash: a0c52...5cc

Hun hører ikke på oss når hun er sint, så det å be henne gå på sitt eget rom (eller noe annet sted) ville ikke hjelpe. Dersom vi geleider henne til et sted og prøver å gå vår vei, løper hun etter. Ofte plukker hun da også opp ting og kaster på oss om vi går bort fra henne.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 1befa...402

[Anonym bruker]

Hva forårsaker dette da? Jeg er ganske overbevist om at anfallene her sluttet da ting falt på plass i livet hans og vi ble mer bevisste vår egen væremåte. Han byttet skole til en skole der han føler seg trygg og sett, vi lærte nye teknikker for å møte han på en mer riktig måte, vi forberedte han mer på hva som skulle skje (visuelt) etc. Jeg mener ikke at væremåten vår var veldig feil eller noe, men akkurat for ham trengtes noe annet enn det vi ga. 

Anonymous poster hash: fd6e8...a9a

[Anonym bruker]

Vi bad om hjelp, og fikk via helsestasjonen kontakt med noen i barnevernet. Vi hadde et møte, og der snakket vi blant annet om Circle of Security.

 

 

Anonymous poster hash: b28a8...d87

[Anonym bruker]

 

Hva forårsaker dette da? Jeg er ganske overbevist om at anfallene her sluttet da ting falt på plass i livet hans og vi ble mer bevisste vår egen væremåte. Han byttet skole til en skole der han føler seg trygg og sett, vi lærte nye teknikker for å møte han på en mer riktig måte, vi forberedte han mer på hva som skulle skje (visuelt) etc. Jeg mener ikke at væremåten vår var veldig feil eller noe, men akkurat for ham trengtes noe annet enn det vi ga. 

 

Anonymous poster hash: fd6e8...a9a

 

Det er ikke alltid vi finner en årsak. Som nevnt i HI, så har hun hatt voldsomme raserianfall helt i fra hun var baby, men de er blitt mer voldsomme og hyppige med årene. Vi foreldre er gift og har et godt forhold, søsken er stort sett greie og harmoniske, hun har gått i samme barnehage hele tiden (liten bhg med trygt og god personale) og er ellers et barn som er trygg og fungerer godt. Direkte utløsende årsaker kan være at akkurat den fisken hun fikk på fatet lå feil vei, eller at glasset med vann jeg hadde funnet var feil. Det er ubetydelig detaljer som er umulig å forutsi at hun vil reagere på.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 1befa...402

[Anonym bruker]

Mitt barn hadde også slike langvarige anfall som du beskriver i den alderen. Mitt barn har nå diagnose asperger syndrom og ADHD.

 

Anonymous poster hash: 28f33...c92

[Anonym bruker]

Vi meldte oss på de utrolige årene, der vi var på et kurs og barnet var på et annet. Der lærte vi mer om bl.a. relasjonsbygging og konfliktløsning. På barnekurset lærte barnet om å kjenne igjen følelser, om å være en god venn, problemløsning, gi komplimenter osv. Med dette kurset og myyyyye jobbing på hjemmebane har vi fått ett nytt barn. Hun har lært seg å kjenne igjen før hun blir så rasende at hun ikke er kontaktbar og hun sier fra så prøver vi å finne en god løsning.

Men når det av og til tilter for henne likevel har vi laget en "safesone" der hun ikke kan skade andre eller seg selv. Vi har pratet med henne i fredstid og hun vet at hun må dit når dette skjer. Men da er det det som er konsekvensen, ikke noe mer utover det. Ofte må hun trøstes når hun er over det.

 

Det har vært svært tøffe tider her, men med mye jobbing har ting endret seg. Lykke til

 

Anonymous poster hash: 86d42...5e9

[Anonym bruker]

Sønnen vår har slitt med emosjonelle utbrudd i flere år. I perioden han var i stor avdeling i barnehagen (3 -6) var det tøffest. Han blir ikke sint, men veldig lei seg. Som det skrives over er det vanskelig å forutse hva som trigger et utbrudd. Typisk kunne være at noen delte en brødskive i to, at han ikke klarte å vrenge en genser etc.

Dette er mindre ting, utfordringen var/er hvordan han reagerer. Av og til er det som hele verden faller i grus.

Som flere andre skriver er han like blid når han roer seg. Nesten som en av og på bryter.

 

Nå er sønnen vår syv år og han er ferdig med første klasse. Han har virkelig vokst og endret seg på dette året. Vi har hatt en strålende samarbeid med SFO og skolen. Utbruddene skjer mindre og mindre. I løpet av sommerferien hadde han 1 utbrudd og det er bare helt fantastisk.

Jeg tror sønnen vår har blitt mer moden og takler følelsene sine bedre. I tillegg har han hatt fantastiske lærere og personale i SFO som har vært forståelsesfulle. Jeg grudde meg så til skolestart og var redd for at alt det nye ville eskalere utbruddene. For sønnen vår har skolen, med mer rutiner, hatt motsatt effekt. Han får litt ekstra undervisning en til en og det vil nok fortsette en stund. Der fokuseres det på det å takle følelser og sette ord på ting.

 

Ønsker dere virkelig lykke til. Det er tøft å se barnet sitt endre seg i løpet av sekunder + å lure på om hva som skal trigge et utbrudd neste gang.

Anonymous poster hash: 22a8e...e42

[Anonym bruker]

Hadde nøyaktig samme problem, fra min sønn var bitte liten. Det ga seg aldri. Vi prøvde ALT! I tolv-årsalderen fikk han diagnosen ADHD og Tourettes Syndrom.

 

Anonymous poster hash: 41526...643