Er dette helt vanlige tanker/følelser eller en fødselsdepresjon?

[Pastel Peach]

Jeg fødte for 11 dager siden og dette er vår første baby. Jeg aner ikke hvordan jeg skal ordlegge meg, dette er virkelig vanskelig. Men... Jeg hadde på en eller annen måte forventet noe helt annet etter fødselen. 

 

Jeg trodde at det å ha en nyfødt baby var bare kos, en dans på roser. Jeg trodde at vi kom til å bare henge over henne 24/7 og kikke på henne. Vi gjør det mye, men de gangene hun sover må vi også slappe av og koble av litt. (Er jeg en dårlig mamma pga. det?)

 

Jeg trodde ikke at babyen ville kreve så mye av meg, av oss. Ammingen gjør kjempevondt, selv om teknikken er god. Jeg gruer meg til hver amming i stedet for å nyte å mate det lille nurket. 

 

Når jeg ammer fra det ene brystet så renner det en elv fra den andre. Og når alt har vært bra i en halv dag så får jeg helt melkespreng/brystspreng og den lille skriker så voldsomt ved amming. Jeg blir så utrolig stresset av det

 

Den lille kan være våken i to timer i strekk og da "leker" vi litt i babygymmen hennes eller bare snakker litt sammen, men hva annet kan man finne på? Hun forstår jo ingenting, stakkar. Når begynner egentlig babyer å forstå litt mer? 

 

I tillegg føler jeg at jeg og samboeren ikke kan være med hverandre på samme måte lenger, og jeg savner ham så fælt selv om han er hjemme på pappaperm. Jeg legger meg 7 om kveldene sammen med en lille, står opp mange timer før ham, og i løpet av dagen er det så lite tid til å finne på noe sammen eller kose seg litt...

 

Jeg gråter én´gang om dagen fordi alt er så annerledes enn jeg hadde forestilt meg. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare det første halvåret med amming. Jeg elsker den lille over alt i hele verden og er kjemperedd for henne, men samtidig er jeg så lei og sliten av at jeg får så mye vondt, lite søvn osv i forbindelse med henne. Jeg trodde at fødselen var det siste "vonde"... 

 

Er det andre som har hatt det litt sånn? 

Endret 5. august 2014 av Pastel Peach

[Kenga]

Jeg kjenner igjen den overveldende følelsen veldig godt. Man vet det blir slitsomt, men ikke hvor slitsomt det faktisk er. Du er også full av hormoner, ubehag ymse plasser og ting holder på å gå seg til.

 

Tror nok dessverre at det er helt normalt, men ofte bedrer det seg i løpet av de neste ukene og mnd. Kontakt ammehjelpen hvis du trenger en oppløfting om amming. Man er alltid redd for at noe skal skje med de små, selv i de verste periodene med søvnmangel. Mine beste tips er å aldri google symptomer på nett, samt bruk tid sammen med kjæresten din. Mange gir illusjonen av at alt etter fødselen er greit, og de av oss som sliter med f.eks amming sier det ofte ikke høyt. Pass også på at partneren tar en del av arbeidet og prøv å få fokusert litt på deg selv og på kjærligheten. Utrolig hva en dusj uten skrik med litt selvpleie gjør ;-).

[9desember]

Huff, føler veldig med deg. Jeg hadde det ikke spesielt bra i begynnelsen, jeg heller. Tror det er ganske vanlig, men dessverre er det få som snakker om det. Overgangen fra ingen barn til ett barn er virkelig stor. I hvert fall syntes jeg det. Jeg trodde at jeg skulle kunne gjøre og leve på samme måte som før, bare med en baby. Men sånn er det jo ikke. Og mye av grunnen til det er at man orker rett og slett ikke. Tidvis angret jeg veldig på at jeg i det hele tatt fikk barn. Følte at det kanskje ikke var riktig for meg likevel. Gråt masse og opplevde at jeg var mye sint, noe som var veldig nytt for meg for det er en følelse jeg faktisk ikke har kjent så mye på tidligere. Dette sinnet gikk aldri utover babyen altså, jeg ga henne fra meg og til mannen når jeg kjente sinnet komme.

Men hvis det hjelper noe i det hele tatt, så vil jeg bare si følgende: Det blir bedre!

Når du får mer respons fra barnet så vil det bli lettere å ønske å tilbringe tid med det (hvis du skjønner hva jeg mener). Som mødre er vi forskjellige; vi foretrekker ulike stadier av barnets liv. Jeg har innsett at det helt nyfødte stadiet ikke helt er min greie, men nå som datteren min er 8 mnd syns jeg hun er helt fantastisk

Mine beste råd for å overleve er for det første: snakk med kjæresten din. Fortell han nøyaktig hvordan du har det og føler det. Og prøv å finne litt tid til å være sammen etter hvert. Men det er ikke så lett når barnet er så lite som ditt er nå. Jeg begynte med leggerutiner da barnet mitt var 6 uker. Det funka fint. Før det lå hun i fanget mitt og spiste og sov omtrent hele dagen og til utpå natta ofte. Kjæresten min og jeg benyttet anledningen til å se på tv-serier sammen, før hun skjønner hva tv er kunne vi jo se på hva som helst

Et annet råd er: Bruk familien (venner) til å hjelpe deg. Om de enten kan bære litt på barnet eller gå tur eller vaske litt eller lage mat eller hva som helst, alt hjelper! Og da kan du enten sove eller være litt sammen med mannen.

Syns du er flink som prater til barnet og har det i babygym og sånt, det begynte ikke jeg med før senere (eller prate gjør man jo hele veien). Ikke stress med å underholde barnet for mye enda, husk at for henne/han er alt nytt så bare det å se fargen grønn feks er underholdning Alle disse tingene kommer senere. Prøv å nyte tiden der du egentlig kan gjøre hva du vil, barnet krever ikke så mye annet enn samvær og mat og kos. Og slapp av litt. Ikke la deg lure av alle disse "perfekte" foreldrene der ute. Ditt beste er mer enn godt nok

 

Lykke til!

Og bare ta kontakt hvis du lurer på noe eller bare vil prate litt

[9desember]

Og forresten: jeg fikk ikke til vanlig amming. Jeg fødte i Spania og der fikk jeg beskjed om å bruke brystskjold. Så det gjorde jeg helt til jeg begynte å miste melka da barnet var nesten 6 mnd. Og da hun rett etterpå begynte å miste interessen for pupp, så sluttet jeg helt. Hadde aldri nok melk så ga henne tillegg med mme hele veien. Så det å gå over til bare flaske var ikke noe problem da

Det er ikke meningen at det skal gjøre vondt, så vidt jeg har skjønt. Så sikkert lurt å snakke med helsesøster om det. Amming skal jo være kos og ikke noe du skal gå rundt å grue deg til.

[carma78]

Helt normale følelser og tanker du har!!! det blir gradvis bedre, alt er nytt nå

[Anonym bruker]

Åh jadda. Kjenner igjen dette! Vi ble i tillegg gravide på 2dre prøverørsforsøk etter 3 års prøving alt i alt. Får sykt dårlig samvittighet av tanken på å bare kunne få meg et par dager fri inni mellom. Skulle ønske d fantes en sånn ordning! Og den måtte vært helt vanlig å bruke uten at man ble sett på som en dårlig mamma. Men sliter også her med sinne. Mest sint pga at jeg ikke føler jeg strekker til. Jeg vil ikke at hun skal gråte. Jeg vil kunne fixe alt. Vil vite hva som er galt eller at alt skal være ok. Ønsker jeg hadde mer rutiner sånn at jeg kan planlegge ting. Nå må alt følge henne, og jeg aner aldri hvor lang tid jeg har på meg til å finne på noe mens hun sover. Jeg blir kjempe frustrert når jeg har sittet i sofaen i 1,5-2 timer mens hun sover fordi jeg trodde hun bare skulle sove sin vanlige halvtime. Hadde jeg bare visst at hun skulle sove så lenge kunne jeg gått tur med bikkja, dratt og handla, tatt en treningsøkt eller lignende. Men der gikk 1,5-2 timer ut vinduet liksom.

 

Heldigvis føler jeg det er blitt bedre. Mi er 11 uker nå. I begynnelsen var d enda mer slitsomt mtp at hun da ikke sov mer enn 3 timer i strekk på natta (mot 7-9 timer nå). Jeg bestemte også at d er ok å gi morsmelkerstatning innimellom, sånn at gubben kan gi d og jeg kan ta meg fri og finne på noe. Dog d blir bare 1,5 time fri så er d bedre enn ingenting.

 

Jeg håper at kvalitetstid med gubben kan komme tilbake når hun er over på fast føde og kun mme (ferdig med amming). Da kan vi ha barnevakt og dra ut sammen. Alle sier d blir bedre og at de første månedene er de tøffeste. Håper d stemmer!

 

ikke noen råd her til deg her. Beklager d. Har ingen å komme med. Ville bare vise at du ikke er alene om dette. D er nok normalt. Tror at hvis d varer mer enn 6 mnder med dette sinnet og tristheten, så kan d kanskje være depressjon. Hjelper for meg å snakke om tingene, så prøv d med noen du kjenner som har hatt barn, med helsesøster og med mannen din! Lykke til!!

 

Anonymous poster hash: 1f688...6ef

[Påfuglbarn]

Hadde det sånn jeg også. Strevde masse med amminga, tok nesten to måneder før ammingen ble helt smertefri. Husker bare gråt fra de første seks ukene.. Ikke ble jeg umiddelbart forelska heller, det var som en villt fremmed hadde kommet og krevde så ufattelig mye. Følte meg kvalt, friheten var borte, alt var pyton og jeg ønsket meg bare vekk.

 

Heldigvis var det veldig fint innimellom. Jeg snakket åpent og ærlig med de rundt meg, samboeren hjalp til så godt han kunne og jeg hadde ukentlige avtaler med helsesøster, noe som gjorde godt. Etter to måneder begynte det å bli bedre, jeg ble gradvis mer forelsket i den lille og ble tryggere i mammarollen. Nå elsker jeg å være mamma. Er fortsatt dager som er slitsomme (som i dag hvor mini nekter å sove), men som oftest er det bare fint.

 

Babyen din er fortsatt helt fersk, både du og den er i startfasen. Babyen må lære seg alt i verden, og du må finne ut av hvordan mamma du skal være. Det er helt greit å gjøre feil innimellom, ombestemme seg for hvordan du vil gjøre ting, prøve seg frem. Snart vil du komme inn i en rytme som fungerer for deg og ditt barn! Jeg vil uten tvil anbefale deg å snakke med noen, det hjelper masse å ha noen på "lag", som du kan lufte tankene dine for. Helsesøster er en fin start, kanskje en venninne som har barn og har vært gjennom det samme, kanskje mor/svigermor eller en tante? Vil også anbefale deg å lese og se videoene på ammehjelpen.no, du kan også sende mail eller ringe noen. Jeg snakket nesten daglig med en ammehjelper da jeg strevde som verst, var veldig god hjelp for meg. (Jeg pumpet og ga på flaske noen ganger for å avlaste brystet, ga litt mme innimellom og da smertene ga seg klarte jeg å fullamme. Skjold fungerte dårlig for meg, men har mange tips og råd om du trenger, send meg gjerne en pm).

 

Uansett: du er ikke alene med disse tankene, det er ikke unaturlig, og du er ikke en dårlig mamma som tenker som! Du er bare som vi alle andre også har vært, en helt fersk, sliten og usikker mamma. Det at du tviler på dine egenskaper betyr jo bare at du vil det beste for barnet ditt, og det må jo være akkurat sånn en supermamma skal tenke! Sender deg en klem<3

[Pastel Peach]

Dere aner ikke for en lettelse det var å lese deres svar. Jeg kjenner meg også så igjen i det dere beskriver, man vil virkelig bort fra situasjonen innimellom. Vi skal innom helsestasjonen i dag og da skal jeg ta opp dette med en helsesøster eller jordmor. Har allerede snakket med samboeren, han ser at jeg ikke har det helt bra og han forstår det heldigvis. Men er fremdeles livredd for ham og for forholdet. Føler at jeg må ta meg sammen også for forholdets skyld...

[Kenga]

Bruk tid sammen og forsøk å være høflig selv når energien er lav. Det er en belastning for alle forhold å få barn, men man kan ikke gå kronisk være bekymret for det heller. Forsøk å få litt alenetid og snakk om noe annet enn den lille, og forsøk å gi nærhet og bekreftelse til partneren. Selv om ikke noe mer frister er pjusking gull verdt ;-)

[Ladybird2014]

Jeg hadde samme problemet med gråt ved puppen OG at det lekket fra enne puppen når jeg ammet fra den andre. Hos meg gjorde overproduksjon at lille kavet og fikk i seg for mye formelk. En natt med minimalt med amming der far gav flaske i stedet stabiliserte produksjonen, og jeg fikk en fornøyd baby, etter SEKS måneder! Jeg føler sånn med deg! Det er et sjokk, og man er full av hormoner. Jeg hadde veldig barseltårer...Gråt masse til et fast tidspunkt hver kveld i en del dager...! Tenkte på alt som var skummelt, alt som kunne gå galt, var overveldet av kjærlighet, av ansvar osv... Skikkelig tøft var det.

 

Ikke tenk så mye på hva du skal gjøre. Du er der for babyen din, du gir omsorg og mat. Du er den beste mammaen babyen din kunne hatt!

 

Send meg gjerne pm om du vil lufte tanker.

 

 

Klem til deg!

[Josephina]

Kjære du, ville bare si at jeg syns det er så fint at du setter ord på det som er vanskelig - også leser jeg litt lenger ned at du også skriver at du vil ta dette opp med helsesøster! SÅ bra, da tar du deg selv og dine følelser på alvor! Flott altså - kun på den måten kan du få hjelp, og jeg må jo si du virker veldig reflektert og oppegående rundt dette.

 

Jeg hadde selv en lettere fødselsdepresjon da jeg fikk min første. Jeg hadde gjennomgått en svært traumatisk fødsel (der jeg holdt på å omkomme) og starten på mammatilværelsen var alt annet enn lyserosa og sukkersøt. Jeg gråt meg gjennom dagene, men var fast bestemt på å komme gjennom det som var vondt og vanskelig - og jeg gjorde som deg, jeg oppsøkte hjelp. Og det var noe av det lureste jeg gjorde. Mannen min ble også forklart, fra en nøytral tredjeperson, hva som skjedde med meg, og han var virkelig så forståelsesfull og fin - men jeg tror det er viktig at partneren faktisk skjønner hva som skjer. Du skal ikke trenge å "ta deg sammen" overfor din kjære - du har nok nå med alle overveldende følelser overfor barnet og den nye tilværelsen.

Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver, og som du ser fra de andre svarene her og, så er du virkelig ikke alene.

Jeg håper du får den hjelpen du trenger på alle måter - sender deg en trøsteklem!!n(også må du bare ta kontakt på pm om du trenger "lufte ut" for en nøytral en....)

KLEM