Ødelegge han, meg eller oss alle tre?

[Anonym bruker]

Hei

Er i en såpass skrudd situasjon nå så jeg tenkte forhøre meg litt med dere. .

Kjæresten min og jeg har vært sammen i over 2år, har et fantastisk forhold, , kjøpt leilighet og jeg har 100% fast jobb, han 50% og leter etter mer.

Vi har ikke brukt prevensjon på et år,men passet på sikre og usikre perioder. I går fant vi ut at jeg er gravid og han ba meg med en gang om å ta abort, jeg har tidligere nevnt for han at skulle det skje så er ikke abort aktuelt. Ser ut som han aldri har fått med seg det nå da. Han er helt knust og sier at dette ødelegger livet hans totalt, han har aldri ønsket seg barn, og er ikke klar. Skulle han hatt barn skulle det vært med meg da og mer skulle vært tilrettelagt. . Dette kom kastet på oss begge. Jeg ble sjokka, men mer glad, akkuratt nå er jeg uendelig trist fordi jeg ødelegger livet hans.

Hva gjør jeg? Jeg vil jo ikke ødelegge livet til han som er alt for meg, men samtidig å ta en abort, det er ikke prevensjonsmiddel. Jeg vil ikke miste kjæresten min og det fine vi har. Uansett ødelegger jeg en av oss

 

 

 

Anonymous poster hash: bd9eb...1f6

[Sienna85]

Dette er dårlig gjort av kjæresten din synes jeg. Man er to om ansvaret og dere har begge valgt å ta risikoen med å ikke bruke prevensjon. Når dere i tillegg har snakket om dette tidligere siden du sier at du har gitt ham beskjed om at abort er uaktuelt hvis du blir gravid (som viser at dere begge har visst at det har tatt en risiko med ubeskyttet sex) så er det ikke greit at han NÅ sier at han egentlig ikke vil ha barn og ikke er klar. Synes du skal gi ham litt tid til å fordøye det hele og så er det viktig at dere SNAKKER sammen skikkelig. Hvis du skal ta abort utelukkende for hans skyld, er sannsynligheten stor for at bitterheten tilslutt vil bli så stor at forholdet deres ryker. Dere må være enige i avgjørelsen. Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Får å si det sånn så ødelegger du ikke livet hans med å få en unge når han var like mye med på dette selv. Får vis han plutselig bestemmer seg får at "nei vis du ikke tar abort så forlater jeg deg" må du tenke på. Et forhold varer kansje ikke evig, men får du ett barn så har du det får resten av livet uten at barnet forsvinner. men vis abort er uaktuelt så burde du snakke med han å få han til å se det fra din vinkel UTEN at han kommer med "enten meg eller barnet" situasjonen.

Anonymous poster hash: aea6f...0ab

[Anonym bruker]

Du kan jo først informere han om at han faktisk kan gjøre en kvinne gravid dersom en ikke bruker prevensjon ila et år. At han sier det ødelegger livet hans er nok sjokket som snakker. Og han er i såfall like delaktig i å ødelegge livet hans som deg.

 

Dere må uansettl snakke sammen om hva dere skal gjøre og komme frem til en løsning som fungerer. Han kan ikke stikke hodet i sanden og late som "hoppe av i svingen" og "sikre perioder" er prevensjon. For det er det faktisk ikke. 

Anonymous poster hash: 3ffd5...c95

[Anonym bruker]

Han har heldigvis ikke sagt meg eller barnet. Jeg er nå 9 uker på vei og det er fortsatt kjempe tungt. Vi snakker ikke om det. Jeg er så psykisk ustabil at jeg nesten har begynt å vurdere å fjerne det. Jeg klarer ikke glede meg eller ha det noe bra. Alle sier jeg skal gi han tid, men det er ingen garanti for at rn UL eller at han senere i graviditeten begynner å glede seg. Han sier han skal være der når barnet kommer, men jeg vet at det fortsatt ikke finnes noe glede i dette for han.

 

Anonymous poster hash: bd9eb...1f6

[Anonym bruker]

En ting som kan være greit  å tenke på er at han som mann ikke kjenner noe på alle de følelsene, og kaoset, hormonene og tilknytningen til spiren som vi kjenner på. For de så blir det ofte ikke virkelig før de ser den lille sprelle på ul. Jeg er nå 19 uker på vei, og vi er nødt til å ta verdens vanskeligste avgjørelse. Vi er nødt til å ta bort spiren vår, fordi den sannsynligvis ikke vil overleve svangerskapet, og om den gjør det, så vil den mest sannsynlig dø under fødselen fordi den ikke vil takle påkjenningen. Uansett vil den ikke overleve mange dagene/ukene. Som mannen min sier, det er lettere for han å distansere seg til dette, selv om han og synes det er tungt. For han har enda ikke kjent babyen sprelle i magen min, han har ikke møtt barnet og har ikke opplevd alle de tingene som jeg opplever med min kropp, og alle endringene som skjer. Vi er heldige som får lov å bli kjent med barnet, og kjenner at det gror inni oss, samtidig som vi er de som må kjenne på kvalmen, hodepinen, bekkenplager, trøtthet, en kropp vi ikke kjenner igjen, ømme bryster+++ listen er lang.

 

Jeg skjønner godt at du er sliten og usikker og ustabil. Det er helt normalt at vi er det mens vi er gravid, og det er helt forståelig at du tviler om han ikke jubler over babyen. Men han er der, han sier han vil være der når babyen kommer, og det er en god ting tenker jeg. Om du bestemmer deg for å beholde, ta dere råd til å gå på tidlig ultralyd, da blir det mer virkelig for pappaen og. Da får han se den lille som spreller i magen, og dere får bilder og noe å glede dere over sammen

Uansett hva du lander på. Masse lykke til. Bare vær sikker på at du velger som du velger, fordi det er det som er det beste for deg. Det er tross alt du som bærer babyen, og det er du som kjenner det vokse. Og det er du som må leve med tankene etterpå.

Anonymous poster hash: 07d9d...6a4

[Anonym bruker]

Hei,

 

Har bare lyst til å komme med en mening som mann også. Akkurat det samme har skjedd her i gården. Hun ble ble gravid selv om vi brukte prevensjon, og jeg fikk vite det omtrent samtidig med at jeg ønsket å bryte ut av forholdet. Sa til henne at jeg syntes det kun var et riktig valg, og det var abort. Å få barn når man sliter i forholdet/ikke vil være sammen grenser nesten til ondskap synes jeg.

 

Men hun var uenig, og jeg følte dette som et uendelig stort svik. Særlig siden jeg hadde sagt veldig klart i fra helt siden vi møttes at barn var fullstendig uaktuelt. Vi har kranglet siden vi møttes omtrent, og samarbeider dårlig. Jeg er opptatt av å ha litt orden i hverdagen, hun bare lar alt flyte. Har ikke kontroll på noe. Ingen utdannelse, ingen jobb (noensinne), ingen ambisjoner, en bakgrunn med rus og problemer med helsa. Ja, og et barn fra før med en far hun ikke veit hvem er.

 

Siden hun beholdt føler jeg med fanget til henne for alltid, og jeg hater det. Minsten er selvfølgelig herlig, men jeg er bare uendelig trist for at jeg aldri kan bli  den pappaen for han som jeg egentlig krever av meg selv å være. Siden det var brudd før fødsel har jeg ingen rettigheter omtrent, og hun har flyttet til sine foreldre 3.5timer unna. Så mine drømmer om å kunne se barnet mitt hver dag, få oppleve hverdagsmagien, etterhvert kunne hjelpe dem med lekser, kjøre på fotballtrening osv... Det blir bare drømmer. Så langt unna og med så mange komplikasjoner mellom meg og barnemor så føler jeg at jeg har sviktet barnet mitt fullstendig. Det var ikke sånn det skulle være. Og hva var egentlig alternativet? Å forbli i et forhold man lengtet ut av?

 

Så ja, det føles som om livet mitt er ødelagt. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at mitt barn vokser opp uten meg ved sin side. Jeg kunne kanskje ha flyttet etter, men jeg er den som jobber av oss, og der hun bor er det lite for meg å gjøre. Alt føles egentlig veldig tungt...

 

Det stikker litt i hjertet hver gang jeg leser om råd om at den gravide kun skal følge sitt eget hjerte, og ikke høre på hva partner sier. Det sa mange til kjæresten min også, og hun brukte dette for å rettferdiggjøre alt. Nå sliter hun. Alene med to små, med dårlig råd og helse, og langt unna meg og familien min som kunne ha hjulpet til....

Anonymous poster hash: 56e76...368

[Julie-15]

Hei, Har bare lyst til å komme med en mening som mann også. Akkurat det samme har skjedd her i gården. Hun ble ble gravid selv om vi brukte prevensjon, og jeg fikk vite det omtrent samtidig med at jeg ønsket å bryte ut av forholdet. Sa til henne at jeg syntes det kun var et riktig valg, og det var abort. Å få barn når man sliter i forholdet/ikke vil være sammen grenser nesten til ondskap synes jeg. Men hun var uenig, og jeg følte dette som et uendelig stort svik. Særlig siden jeg hadde sagt veldig klart i fra helt siden vi møttes at barn var fullstendig uaktuelt. Vi har kranglet siden vi møttes omtrent, og samarbeider dårlig. Jeg er opptatt av å ha litt orden i hverdagen, hun bare lar alt flyte. Har ikke kontroll på noe. Ingen utdannelse, ingen jobb (noensinne), ingen ambisjoner, en bakgrunn med rus og problemer med helsa. Ja, og et barn fra før med en far hun ikke veit hvem er. Siden hun beholdt føler jeg med fanget til henne for alltid, og jeg hater det. Minsten er selvfølgelig herlig, men jeg er bare uendelig trist for at jeg aldri kan bli  den pappaen for han som jeg egentlig krever av meg selv å være. Siden det var brudd før fødsel har jeg ingen rettigheter omtrent, og hun har flyttet til sine foreldre 3.5timer unna. Så mine drømmer om å kunne se barnet mitt hver dag, få oppleve hverdagsmagien, etterhvert kunne hjelpe dem med lekser, kjøre på fotballtrening osv... Det blir bare drømmer. Så langt unna og med så mange komplikasjoner mellom meg og barnemor så føler jeg at jeg har sviktet barnet mitt fullstendig. Det var ikke sånn det skulle være. Og hva var egentlig alternativet? Å forbli i et forhold man lengtet ut av? Så ja, det føles som om livet mitt er ødelagt. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at mitt barn vokser opp uten meg ved sin side. Jeg kunne kanskje ha flyttet etter, men jeg er den som jobber av oss, og der hun bor er det lite for meg å gjøre. Alt føles egentlig veldig tungt... Det stikker litt i hjertet hver gang jeg leser om råd om at den gravide kun skal følge sitt eget hjerte, og ikke høre på hva partner sier. Det sa mange til kjæresten min også, og hun brukte dette for å rettferdiggjøre alt. Nå sliter hun. Alene med to små, med dårlig råd og helse, og langt unna meg og familien min som kunne ha hjulpet til.... Anonymous poster hash: 56e76...368

Skjønner at du er i en vanskelig situasjon, men det du sier høres uansett ekstremt egoistisk ut. Hva om barnet ditt dør i dag? Blir det en lettelse så du slipper å ha dårlig samvittighet for ikke å ha kjørt han til flere fotballtreninger? For det er jo egentlig det du sier, at han ikke burde leve fordi du ikke får vert den pappaen du burde vert!

 

Og hvorfor gikk du inn i ett forhold med en du har så lite respekt for? Håper noen drar lærdom av dette og lar vær å leke familie før man er klar for de forpliktelser dette kan innebære.

[Mumua]

 

Hei, Har bare lyst til å komme med en mening som mann også. Akkurat det samme har skjedd her i gården. Hun ble ble gravid selv om vi brukte prevensjon, og jeg fikk vite det omtrent samtidig med at jeg ønsket å bryte ut av forholdet. Sa til henne at jeg syntes det kun var et riktig valg, og det var abort. Å få barn når man sliter i forholdet/ikke vil være sammen grenser nesten til ondskap synes jeg. Men hun var uenig, og jeg følte dette som et uendelig stort svik. Særlig siden jeg hadde sagt veldig klart i fra helt siden vi møttes at barn var fullstendig uaktuelt. Vi har kranglet siden vi møttes omtrent, og samarbeider dårlig. Jeg er opptatt av å ha litt orden i hverdagen, hun bare lar alt flyte. Har ikke kontroll på noe. Ingen utdannelse, ingen jobb (noensinne), ingen ambisjoner, en bakgrunn med rus og problemer med helsa. Ja, og et barn fra før med en far hun ikke veit hvem er. Siden hun beholdt føler jeg med fanget til henne for alltid, og jeg hater det. Minsten er selvfølgelig herlig, men jeg er bare uendelig trist for at jeg aldri kan bli  den pappaen for han som jeg egentlig krever av meg selv å være. Siden det var brudd før fødsel har jeg ingen rettigheter omtrent, og hun har flyttet til sine foreldre 3.5timer unna. Så mine drømmer om å kunne se barnet mitt hver dag, få oppleve hverdagsmagien, etterhvert kunne hjelpe dem med lekser, kjøre på fotballtrening osv... Det blir bare drømmer. Så langt unna og med så mange komplikasjoner mellom meg og barnemor så føler jeg at jeg har sviktet barnet mitt fullstendig. Det var ikke sånn det skulle være. Og hva var egentlig alternativet? Å forbli i et forhold man lengtet ut av? Så ja, det føles som om livet mitt er ødelagt. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at mitt barn vokser opp uten meg ved sin side. Jeg kunne kanskje ha flyttet etter, men jeg er den som jobber av oss, og der hun bor er det lite for meg å gjøre. Alt føles egentlig veldig tungt... Det stikker litt i hjertet hver gang jeg leser om råd om at den gravide kun skal følge sitt eget hjerte, og ikke høre på hva partner sier. Det sa mange til kjæresten min også, og hun brukte dette for å rettferdiggjøre alt. Nå sliter hun. Alene med to små, med dårlig råd og helse, og langt unna meg og familien min som kunne ha hjulpet til.... Anonymous poster hash: 56e76...368

Skjønner at du er i en vanskelig situasjon, men det du sier høres uansett ekstremt egoistisk ut. Hva om barnet ditt dør i dag? Blir det en lettelse så du slipper å ha dårlig samvittighet for ikke å ha kjørt han til flere fotballtreninger? For det er jo egentlig det du sier, at han ikke burde leve fordi du ikke får vert den pappaen du burde vert!

 

Og hvorfor gikk du inn i ett forhold med en du har så lite respekt for? Håper noen drar lærdom av dette og lar vær å leke familie før man er klar for de forpliktelser dette kan innebære.

 

Her synes jeg du anstrenger deg temmelig hardt for å tolke det han skriver i verste mening. Jeg for min del klarer svært enkelt å forstå hva han mener og kan forstå hvorfor han føler som han gjør. Selv om kvinnen har all makt over sin egen kropp, naturlig nok, så mener jeg man bør ta hensyn til den andre parten i ett forhold også. Abort skal man ikke kimse av, men han må få lov til å lufte sin frustrasjon og det er jammen ikke lett å være mann heller alltid. Mange fedre blir slaktet nord og ned her inne, noen med rette mens andre sikkert gjør sitt beste og atter andre bare er uheldige med valg(?) av barnemor. Så ikke gå løs på han og anklage han for å ønske barnet sitt død bare fordi han lufter tankene sine. Når man spørr om råd er man heldig dersom man kan få råd fra begge sider i en sak.

[Julie-15]

 

 

Hei, Har bare lyst til å komme med en mening som mann også. Akkurat det samme har skjedd her i gården. Hun ble ble gravid selv om vi brukte prevensjon, og jeg fikk vite det omtrent samtidig med at jeg ønsket å bryte ut av forholdet. Sa til henne at jeg syntes det kun var et riktig valg, og det var abort. Å få barn når man sliter i forholdet/ikke vil være sammen grenser nesten til ondskap synes jeg. Men hun var uenig, og jeg følte dette som et uendelig stort svik. Særlig siden jeg hadde sagt veldig klart i fra helt siden vi møttes at barn var fullstendig uaktuelt. Vi har kranglet siden vi møttes omtrent, og samarbeider dårlig. Jeg er opptatt av å ha litt orden i hverdagen, hun bare lar alt flyte. Har ikke kontroll på noe. Ingen utdannelse, ingen jobb (noensinne), ingen ambisjoner, en bakgrunn med rus og problemer med helsa. Ja, og et barn fra før med en far hun ikke veit hvem er. Siden hun beholdt føler jeg med fanget til henne for alltid, og jeg hater det. Minsten er selvfølgelig herlig, men jeg er bare uendelig trist for at jeg aldri kan bli  den pappaen for han som jeg egentlig krever av meg selv å være. Siden det var brudd før fødsel har jeg ingen rettigheter omtrent, og hun har flyttet til sine foreldre 3.5timer unna. Så mine drømmer om å kunne se barnet mitt hver dag, få oppleve hverdagsmagien, etterhvert kunne hjelpe dem med lekser, kjøre på fotballtrening osv... Det blir bare drømmer. Så langt unna og med så mange komplikasjoner mellom meg og barnemor så føler jeg at jeg har sviktet barnet mitt fullstendig. Det var ikke sånn det skulle være. Og hva var egentlig alternativet? Å forbli i et forhold man lengtet ut av? Så ja, det føles som om livet mitt er ødelagt. Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv for at mitt barn vokser opp uten meg ved sin side. Jeg kunne kanskje ha flyttet etter, men jeg er den som jobber av oss, og der hun bor er det lite for meg å gjøre. Alt føles egentlig veldig tungt... Det stikker litt i hjertet hver gang jeg leser om råd om at den gravide kun skal følge sitt eget hjerte, og ikke høre på hva partner sier. Det sa mange til kjæresten min også, og hun brukte dette for å rettferdiggjøre alt. Nå sliter hun. Alene med to små, med dårlig råd og helse, og langt unna meg og familien min som kunne ha hjulpet til.... Anonymous poster hash: 56e76...368

 

Skjønner at du er i en vanskelig situasjon, men det du sier høres uansett ekstremt egoistisk ut. Hva om barnet ditt dør i dag? Blir det en lettelse så du slipper å ha dårlig samvittighet for ikke å ha kjørt han til flere fotballtreninger? For det er jo egentlig det du sier, at han ikke burde leve fordi du ikke får vert den pappaen du burde vert!

Og hvorfor gikk du inn i ett forhold med en du har så lite respekt for? Håper noen drar lærdom av dette og lar vær å leke familie før man er klar for de forpliktelser dette kan innebære.

Her synes jeg du anstrenger deg temmelig hardt for å tolke det han skriver i verste mening. Jeg for min del klarer svært enkelt å forstå hva han mener og kan forstå hvorfor han føler som han gjør. Selv om kvinnen har all makt over sin egen kropp, naturlig nok, så mener jeg man bør ta hensyn til den andre parten i ett forhold også. Abort skal man ikke kimse av, men han må få lov til å lufte sin frustrasjon og det er jammen ikke lett å være mann heller alltid. Mange fedre blir slaktet nord og ned her inne, noen med rette mens andre sikkert gjør sitt beste og atter andre bare er uheldige med valg(?) av barnemor. Så ikke gå løs på han og anklage han for å ønske barnet sitt død bare fordi han lufter tankene sine. Når man spørr om råd er man heldig dersom man kan få råd fra begge sider i en sak.

Hadde han skrevet om frustrasjonen over å ikke kunne være en god far for barnet i en annen kontekst hadde jeg hatt sympati med han. Alt for mange fedre får for få rettigheter i forhold til å se barna sine.. Men når han klager over at hun ikke vil bo i nærheten av hans familie, osv. i samme innlegg som han har skrevet for å fortelle en kvinne att hun burde ta abort (slik han mener exen også burde gjort), så er det noe som skurrer. Hadde hun tatt abort ville han aldri få treffe barnet sitt uansett og barnet ville ikke hatt noen nytte av hans familie.

 

Han prøver å fremstille seg selv som en fantastisk person og svartmalar barnemoren fullstendig. Men om man leser det han faktisk skriver sier han faktisk at barnet han har med henne ødelegger livet hans, fordi han blir knyttet til en dame han ikke vill ha noe med å gjøre. Det kalles egoisme.

 

Barnet er jo tross alt en uskyldig part i det hele, og kan ha ett lykkelig liv selv om barnefaren ikke er så involvert i livet hans.

 

Det er helt greit å skulle høre alle sider i en sak, men da må vedkommende også takle å høre min side.

[*ønskegull*]

Så sjokkerende kan det umulig være dersom dere har gått uten prevansjon i et år eller mer? 

 

Anbefaler dere å snakke om det. 

[Anonym bruker]

Man må være TO får å lage barn!

 

Men la gutten få litt tid... D er lenge til babyen kommer, og mye kan skje før den tid...

Han må jo bare ta ansvar for egne handlinger

 

Anonymous poster hash: 308ad...339

[Anonym bruker]

Hvordan gikk det?

 

Anonymous poster hash: f1942...258

[Anonym bruker]

Jeg kan fortelle hvordan det har gått med meg, den anonyme mannen som skrev her tidligere.

 

De fleste kvinner som gjør narr av menns utfordringer med en uønsket graviditet virker å anta av mannen ser barnet som et problem. Når man ønsker abort er det fordi man ser barnet som et problem, ikke sant? Vel, her er det motsatt.

 

Jeg anser barn uendelig verdifulle og har nekter at gutten min skal være fra meg så mye som en samværssituasjon tilsvarer. Jeg liker heller ikke tanken på at det skal bli oppdratt av henne. Derfor bruker jeg all min ledige tid på han. Hver eneste helg kjører jeg 12 timer for å se han eller ta han med på noe. Jeg kjøper klær, mat og utstyr til han, samt betaler mye barnebidrag. Presser eksen kontinuerlig for å få mer tid med han, hun har blitt sakte men sikkert brutt ned og orker ikke lenger motsette seg det. Fører logg over alt jeg gjør og over alle problemene hun har, og har gjort henne oppmerksom på dette. I tillegg snakker jeg med familien hennes og de har sansen for meg, så om hun lyver så skriver jeg ned det også. Hun har mistet all sin makt for hun er livredd jeg skal gå til sak og ta barnet fra henne, noe jeg akter å gjøre uansett.

 

Hun viftet så eplekjekk med utrykket "ville du ikke ha barn burde du ikke hatt sex med meg". Jaja, man tåler så inderlig vel den urett som ikke rammer en selv. Nå er bordet snudd.

 

Ingen har blitt noe lykkeligere av dette, og jeg håper andre kan ta lærdom. Det spørres hvordan jeg kan ha fått barn med noen jeg respekterer så lite. Det er et godt spørsmål. Jeg skjønner det ikke selv heller. Det hele var et sammensurium av dårlig samvittighet og forsøk på å gi ting en sjanse. Hun fikk meg til å tvile på mye av det jeg sto for i livet, og jeg handlet da heller ikke alltid i samsvar med dette. Resultatet er at jeg bruker livet på å kjempe en strid som egentlig ingen ende vil ta. Men kjempe skal jeg, til døden om jeg må.

 

Ja, man burde vite at det kan bli barn av å ha sex. Men, det kan også bli en evig barn med noen noen som ikke ønsker det, og helt ærlig fortjener alle bedre. Jeg er innstilt på å være alene nå, for dette tar allerede for mye tid. Dessuten vil et eventuelt nytt forhold gå ut over min tid med min sønn. Så prisen er skyhøy. Antar at jeg fort kan gå livet ut før jeg vet om det er verdt det.

Anonymous poster hash: 56e76...368

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: ba266...837

[Anonym bruker]

 

 

Anonymous poster hash: ba266...837