Slitenhet, fordi jeg er "i moden alder" eller???

[Anonym bruker]

Er så sliten, en helt ubeskrivelig, forferdelig lammende "slitenhet" som tar fullstendig knekken på meg... Holder ikke ut snart, ber hver dag om at dette må ta slutt, har ikke mer krefter, har ikke noe liv, det er meg og sofan og senga som holder sammen.

 

Er ca 25 uker og har hatt det slik fra dag 1. LEI.

 

Noen oppmuntrende ord, noen?

 

Anonymous poster hash: 426c8...bb1

[Bamsemams74]

Hei du! Det er vel grenser for hvor sliten det er ok å være? Kan det være at du mangler jern, B12 eller noe? Jeg er også mer sliten denne gangen enn jeg har vært før, og det er ganske begrenset hva jeg orker å gjøre i løpet av en dag. Jeg prøver å vaske klær, rydde osv litt om gangen. Må stort sett krype i seng i ni-tida (er sein i dag...) Har slitt med tretthet hele vegen. Håpet på bedring etter uke 12, men uten særlig hell. Er bedre i perioder, men så går jeg i bakken igjen... Men ett sted går vel grensa? Hva sier legen og jordmora di?

[Anonym bruker]

Har flere venninner som har fått barn over 40, og de har ikke vært merkbart mer slitne enn ved tidligere graviditeter, så ville nok tatt meg en tur til legen!

 

Anonymous poster hash: e282a...cb6

[Anonym bruker]

Kanskje litt manglende informasjon her ja, ikke helt med i hodet heller for tiden. Mangler alt som mangles kan, tar injeksjoner med både jern og b12 og alt annet som kan tilføres i tablettform. Så forklaringen vet jeg jo, er bare så lei og utmattet at jeg ikke ser noen ende på dette marerittet...tenker faktisk når jeg har det som verst at dette aldri skulle ha skjedd, nesten så jeg håper på en spontanabort eller at noe skal skje. Ja, jeg er en grusom person, men så ille har jeg det faktisk. Og mest av alt så er jeg livredd for at jeg ikke skal bli "bra" igjen når ungen er født, da kommer jeg ikke til å klare å ta meg av den overhodet så skyt meg, heng meg, hva dere vil. Jeg fortjener ikke dette barnet.

 

Anonymous poster hash: f00cc...04f

[Bamsemams74]

Du fortjener det like mye som alle andre! Slik får du ikke lov til å tenke! Du har det elendig og det er forståelig! Jeg fikk en gutt for  to år siden og etter det svangerskapet var jeg tappet for både det ene og det andre. Det tok meg lang tid å finne ut av det og enda lengre å få jern og vitaminnivåene opp innenfor normalen. Det var kjempetungt og jeg følte meg helt forferdelig. Uansett hva jeg skulle gjøre så slepte jeg meg selv etter håret! Men jeg ble bedre og det kommer du også til å bli. Men det tok en del måneder før jeg merket bedring. Dette er ikke en normaltilstand for deg, men en unntakstilstand Har de sjekket mage og tarm på deg? Fungerer alt? Sånne mangeltilstander kan jo ha en årsak.

[Susie Bee]

Jeg er 40 og gravid for første gang. Har hele tiden vært i utmerket form. Kjenner derimot andre på la oss si 25 år, som har slitt kontinuerlig gjennom svangerskapet. Jeg tror nok det har lite med alder å gjøre.

Det er nok, som flere foreslår, lurt å oppsøke lege og få hjelp med tanke på det du måtte mangle. Den utslitte frasen om at "alt blir bedre" vil du garantert ikke høre, men veldig ofte blir det jo nettopp det.

Lykke til!

[FrukenB]

Dette var akkurat som å lese om meg! Har hatt det sånn i ca.5 år men hadde begynt å kjenne klar bedring før jeg ble gravid. Når 1.trimester kom og jeg gikk rett tilbake til denne tilstanden som ikke kan kalles et liv, så ble jeg deprimert. Tenkte at hvordan skal jeg greie å ta vare på barnet? Hva med min livskvalitet? Teller den?

Skal sies at min tilstand skyldes utbrenthet pga en livshendelse og ikke mangler ifht jern o.l.

 

Iflg UL ser det ut til at HVIS barnet mitt overlever svangerskapet så er sjansen stor for at jeg får et pleietrengende barn med alt det måtte medføre.

Mange tanker som går igjennom hodet om dagen og jeg opplever å ikke møte noen form for forståelse hos lege eller oppfølging fra sykehus. "Du får energi når barnet kommer", "ingen grunn til å bekymre deg, dette vil komme naturlig". Jeg håper de har rett men lurer jo på som sagt om min livskvalitet teller i dette bildet.

 

Dette ble nok ingen løsning på problemet ditt men det hjelper isllefall meg at jeg ser at det er flere der ute som sliter med det samme. Dessuten, er det noe livet har lært meg så er det at ingenting varer evig og da har jeg tro på at det gjelder formen vår også! Det VIL BLI bedre! Det må det

[Anonym bruker]

Har du prøvd å kutte sukker og lyst mel/brød? Har hjulpet mange...

 

Anonymous poster hash: e282a...cb6

[Bamsemams74]

Dette var akkurat som å lese om meg! Har hatt det sånn i ca.5 år men hadde begynt å kjenne klar bedring før jeg ble gravid. Når 1.trimester kom og jeg gikk rett tilbake til denne tilstanden som ikke kan kalles et liv, så ble jeg deprimert. Tenkte at hvordan skal jeg greie å ta vare på barnet? Hva med min livskvalitet? Teller den?

Skal sies at min tilstand skyldes utbrenthet pga en livshendelse og ikke mangler ifht jern o.l.

 

Iflg UL ser det ut til at HVIS barnet mitt overlever svangerskapet så er sjansen stor for at jeg får et pleietrengende barn med alt det måtte medføre.

Mange tanker som går igjennom hodet om dagen og jeg opplever å ikke møte noen form for forståelse hos lege eller oppfølging fra sykehus. "Du får energi når barnet kommer", "ingen grunn til å bekymre deg, dette vil komme naturlig". Jeg håper de har rett men lurer jo på som sagt om min livskvalitet teller i dette bildet.

 

Dette ble nok ingen løsning på problemet ditt men det hjelper isllefall meg at jeg ser at det er flere der ute som sliter med det samme. Dessuten, er det noe livet har lært meg så er det at ingenting varer evig og da har jeg tro på at det gjelder formen vår også! Det VIL BLI bedre! Det må det

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver. Sliter selv med posttraumatisk stress. Jeg tåler veldig liten psykisk belastning, og det rare er at jeg sliter med positivt "stress" også. Blir utslitt av alle store følelser på en måte og det kjennes som om noen drar ut støpselet mitt på en måte. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde overskuddsenergi. Savner det å ha lyst til å bake eller lage noe kreativt, slik jeg var før.

 

I tillegg til dette har jeg slitt med jernmangel og mangel på vitamin-d, men det er heldigvis bedre nå. Så jeg krysser fingrene for at energien min kommer med babyen:) Ellers tror jeg også at jeg må lære meg å håndtere hverdagen litt bedre. Jeg må unngå belastende situasjoner og fokusere på det som er viktig for meg. Håper dere andre også får en positiv opplevelse rundt fødsel og babytiden:)

[FrukenB]

 

Dette var akkurat som å lese om meg! Har hatt det sånn i ca.5 år men hadde begynt å kjenne klar bedring før jeg ble gravid. Når 1.trimester kom og jeg gikk rett tilbake til denne tilstanden som ikke kan kalles et liv, så ble jeg deprimert. Tenkte at hvordan skal jeg greie å ta vare på barnet? Hva med min livskvalitet? Teller den?

Skal sies at min tilstand skyldes utbrenthet pga en livshendelse og ikke mangler ifht jern o.l.

 

Iflg UL ser det ut til at HVIS barnet mitt overlever svangerskapet så er sjansen stor for at jeg får et pleietrengende barn med alt det måtte medføre.

Mange tanker som går igjennom hodet om dagen og jeg opplever å ikke møte noen form for forståelse hos lege eller oppfølging fra sykehus. "Du får energi når barnet kommer", "ingen grunn til å bekymre deg, dette vil komme naturlig". Jeg håper de har rett men lurer jo på som sagt om min livskvalitet teller i dette bildet.

 

Dette ble nok ingen løsning på problemet ditt men det hjelper isllefall meg at jeg ser at det er flere der ute som sliter med det samme. Dessuten, er det noe livet har lært meg så er det at ingenting varer evig og da har jeg tro på at det gjelder formen vår også! Det VIL BLI bedre! Det må det

 

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver. Sliter selv med posttraumatisk stress. Jeg tåler veldig liten psykisk belastning, og det rare er at jeg sliter med positivt "stress" også. Blir utslitt av alle store følelser på en måte og det kjennes som om noen drar ut støpselet mitt på en måte. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde overskuddsenergi. Savner det å ha lyst til å bake eller lage noe kreativt, slik jeg var før.

 

I tillegg til dette har jeg slitt med jernmangel og mangel på vitamin-d, men det er heldigvis bedre nå. Så jeg krysser fingrene for at energien min kommer med babyen:) Ellers tror jeg også at jeg må lære meg å håndtere hverdagen litt bedre. Jeg må unngå belastende situasjoner og fokusere på det som er viktig for meg. Håper dere andre også får en positiv opplevelse rundt fødsel og babytiden:)

 

 

Samme her. Tåler ikke psykisk stress. Verken positiv eller negativ. Blir helt utmatta. Som du sier så bør man bli god på å planlegge hverdagen. Jeg har "gå-sakte-aksjon" på jobb f.eks. Prøver ikke å være best i klassen lengre. Det hjelper Tar også D-vitamin, omega 3 og sink og føler det hjelper. Passer på å ikke ha mer enn to sosiale happenings i uka og presser meg ikke når jeg kjenner jeg er sliten. 

Savner å trene flere ganger i uka og savner venner, men har ikke nok energi til å få det til. Går med hunden i en drøy halvtime hver dag. Det må til

 

Noen av dere andre som har tips til å hanskes med en slik hverdag?

[Anonym bruker]

Dette var akkurat som å lese om meg! Har hatt det sånn i ca.5 år men hadde begynt å kjenne klar bedring før jeg ble gravid. Når 1.trimester kom og jeg gikk rett tilbake til denne tilstanden som ikke kan kalles et liv, så ble jeg deprimert. Tenkte at hvordan skal jeg greie å ta vare på barnet? Hva med min livskvalitet? Teller den?

Skal sies at min tilstand skyldes utbrenthet pga en livshendelse og ikke mangler ifht jern o.l.

Iflg UL ser det ut til at HVIS barnet mitt overlever svangerskapet så er sjansen stor for at jeg får et pleietrengende barn med alt det måtte medføre.

Mange tanker som går igjennom hodet om dagen og jeg opplever å ikke møte noen form for forståelse hos lege eller oppfølging fra sykehus. "Du får energi når barnet kommer", "ingen grunn til å bekymre deg, dette vil komme naturlig". Jeg håper de har rett men lurer jo på som sagt om min livskvalitet teller i dette bildet.

Dette ble nok ingen løsning på problemet ditt men det hjelper isllefall meg at jeg ser at det er flere der ute som sliter med det samme. Dessuten, er det noe livet har lært meg så er det at ingenting varer evig og da har jeg tro på at det gjelder formen vår også! Det VIL BLI bedre! Det må det

HI her. Fryktelig trasig å høre. Må være en forferdelig følelse å ikke vite om barnet du bærer vil overleve kan jeg spørre hvordan de vet det / hva som feiler det? Fikk mine problemer til å bli små, beklager utbruddet mitt sender deg en god klem!

 

Anonymous poster hash: f00cc...04f

[FrukenB]

Du må ikke tenke slik HI ! Livssituasjonen du beskriver så godt er akkurat slik jeg, og tydeligvis flere, opplever slik du gjør! Du lever ikke et liv med god livskvalitet og jeg vet følelsen det gir av personlig ubrukelighet (eller hvordan man nå skal beskrive det), skyldfølelse, og at livet ikke gir mening når man ikke har krefter til å leve det.

 

Vet ikke hva jeg skal anbefale deg å gjøre, annet enn å prøve alt av vitaminer, omega 3, få legen til å sjekke deg for ME, stoffskifte og fibromyalgi. 

 

For min del var jeg på UL i dag og babyen min ble så godt som friskmeldt Den har en cystisk hygrom som må opereres når babyen blir født for å unngå spredning, men ingen kromosomavvik og all grunn til å være optimistisk En slik glede jeg opplever nå er helt ubeskrivelig etter flere uker med det scenarioet vi ble presentert ved førte UL. Jeg har vunnet i lotto og er det er null synd på meg

 

Lykke til! Du er ikke alene og det er ikke din feil at du har det slik!

[Bamsemams74]

Du må ikke tenke slik HI ! Livssituasjonen du beskriver så godt er akkurat slik jeg, og tydeligvis flere, opplever slik du gjør! Du lever ikke et liv med god livskvalitet og jeg vet følelsen det gir av personlig ubrukelighet (eller hvordan man nå skal beskrive det), skyldfølelse, og at livet ikke gir mening når man ikke har krefter til å leve det.

 

Vet ikke hva jeg skal anbefale deg å gjøre, annet enn å prøve alt av vitaminer, omega 3, få legen til å sjekke deg for ME, stoffskifte og fibromyalgi. 

 

For min del var jeg på UL i dag og babyen min ble så godt som friskmeldt Den har en cystisk hygrom som må opereres når babyen blir født for å unngå spredning, men ingen kromosomavvik og all grunn til å være optimistisk En slik glede jeg opplever nå er helt ubeskrivelig etter flere uker med det scenarioet vi ble presentert ved førte UL. Jeg har vunnet i lotto og er det er null synd på meg

 

Lykke til! Du er ikke alene og det er ikke din feil at du har det slik!

 

Så godt å høre at du har fått gode nyheter:) Håper du klarer å senke skuldrene og nyte resten av graviditeten. Det er jo ingen av oss som har noen garantier, tross alt:)

[FrukenB]

Takk for det Deilig å stå på lik linje som dere andre gravide. Beklager hvis jeg kuppet tråden din HI. Synes det er litt godt å ha en dialog om det å være utmattet, så la oss få høre hvordan det går med deg

[Anonym bruker]

Hei, jeg har vært gjennom en periode med ekstrem slitenhet. Hadde to små barn, jobb og en mann som jobber ekstremt mye. For meg ble det en periode med for mye belastning, samtidig som man ikke hadde tid til å ta vare på sin egen helse mentalt og fysisk.

 

Fikk en periode der jeg gikk i veggen, og måtte da "rydde opp" innvendig. Det jeg kom frem til, er at mye av årsaken til at jeg ble så sliten, ligger i meg selv (mentalt). Jeg var ikke fornøyd med jobben, med at min mann jobbet så mye osv. + at barna krevde mye. Jeg gjorde noen endringer (byttet jobb, gikk ned i redusert stilling), samtidig som jeg fokuserte mer på å gjøre ting som var viktig for meg og min trivsel (få litt egentid til trening, slå av tv-en mer for å lese en bok, gjøre håndarbeid, ja det som jeg synes var avslappende og som jeg savnet). Forsøker også å spise sunt, lage meg f.eks. smoothies oftere, ta vitamintilskudd...ja, alt som kan gi meg mer energi.

 

Men det aller aller viktigste jeg tilegnet meg, var at jeg måtte legge lista litt lavere med tanke på krav til meg selv. Leste Elisabeth Gummessons bok "Du er god nok", og en del lys gikk opp for meg. Jeg har faktisk sluttet å bry meg om hva andre kanskje mener og tenker, og hva man tror folk rundt forventer av en.

 

Kan det være at du tenker mye på det som skal skje, føler et stort ansvar for barnet som snart kommer, uro for jobbing osv? Du skriver ikke om du har barn fra før som evt. krever mye. Vi kvinner i dag har mange roller vi føler vi må fylle. Da er det lett å føle seg overmannet. Men som sagt, det er opp til deg å rydde litt opp i disse rollene vi føler forventes av oss. Du trenger ikke å ha det slik du har det nå - du har faktisk makt til å gjøre noe med situasjonen selv om det nå føles tungt. Sett deg i førersetet i ditt eget liv, og ta valg som er bra for deg og din familie!  

Anonymous poster hash: d7293...6e1

[Anonym bruker]

Ser denne tråden er litt gammel, men har lest en del om hypersensitivitet i det siste, og det flere av dere beskriver, kommer absolutt innunder det.
Vet det akkurat er kommet ut en bok om temaet, om å snu dette personlighetstrekket fra noe belastende til å bli noe positivt og energigivende, i stedet for tappe oss for enegi.  Selv om man har opplevd traumatiske ting, mangler diverse mineraler og vitaminer, så er det ikke sikkert at det er "bare"(missforstå meg rett, mener ikke at noe av dette er bare...) dette som tapper dere for krefter.

Husker ikke hva boken heter, men kan finne det ut om det er interessant

Anonymous poster hash: d6e23...abe

[Krissy1974]

Ser at tråden er litt gammel men hiver meg på her... Er ny på forumet, 40 år og gravid i uke 6. Føles som jeg har vært gravid en evighet allerede.... Er veldig veldig trøtt og sliten. Fikk siste barn for 6 år siden og er merkbart mer sliten nå. Faller nok også inn under kategorien hypersensitiv. Bekymrer meg for dette svangerskapet, for formen, for oppstart i ny jobb i januar (utrolig dårlig timing). Var sykemeldt ett år etter forrige fødsel og permisjon pga problemer med stoffskiftet og slitenhet. Denne gangen har jeg besluttet at vi skal ha au pair (selv om ikke max gunstig med tanke på plass og økonomi) for å redusere sjansen for å bli så sliten på nytt.

 

Hvordan har det gått med dere som har skrevet innlegg på tråden?? Er formen blitt bedre? Jeg håper på en opptur etter uke 12....

Endret 15. desember 2014 av Krissy1974