Angret?

[Anonym bruker]

Leser/hører stadig om de som angrer etter å ha tatt abort, men jeg lurer på om noen der ute har angret på å ikke gjøre det mens de er gravide og om noen evt. har gjort det, hvor lenge varte det? Endret det seg under svangerskapet eller etter fødselen?

Håper noen kan dele sine erfaringer.

 

Anonymous poster hash: 7d75a...159

[Spetakkel]

Jeg har tatt to aborter i mitt liv, en da jeg var 17år og en da jeg var 19år. Ingen av dem var planlagt, en skjedde på p-piller og en på p-ring. Begge med samme partner. 

 

Da jeg var 17 torte jeg ikke ta en test, jeg var livredd for at det skulle være sant. Jeg gikk i flere uker, tenkte ikke på annet, holdt på å få sammenbrudd. Tok til slutt en test som var positiv, kom meg til legen og fikk vite at jeg var 10+5 på vei. Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre! Siden dette var fredag så fikk jeg til over helgen til å tenke meg om men måtte ha svaret klart mandag morgen. Jeg var nesten sikker på at jeg ville beholde, og jeg hadde visst også overbevist kjæresten min (18år). Helt til søndag kveld da han begynte å si at jeg måtte fjerne det, vi kunne ikke ha det, jeg måtte ta det bort. Jeg var helt ødelagt, men gikk med på det. Dermed ble det kirurgisk abort, 11+3. Jeg var helt ødelagt etterpå, ting ble enda verre da jeg fikk vite at kjæresten min også ville ha barnet - men faren hans hadde tvunget ham til å tvinge meg til abort. 

 

Da jeg var 19 og fant det ut var det en helt annen historie. Da hadde han(20år) akkurat dumpet meg etter 2år med en SMS som sa at "dette passet ikke for ham mer". Dette var før han visste at jeg var gravid og før jeg visste at han hadde vært utro i over 5mnd. Jeg prøvde å få tak i ham i over en uke for å fortelle ham om svangerskapet og etter en uke tok han endelig telefonen. Når det eneste han hadde å si var "ja, hva skal du gjøre med det da?" var ikke avgjørelsen om abort vanskelig. 

 

Jeg har ikke angret et sekund på den siste aborten, jeg er glad jeg aldri trenger ha noe mer med ham å gjøre. Men den først angrer jeg enda på, selv nå etter 5år. Jeg tror det har mye med hvordan situasjonen rundt svangerskapet er om man angrer eller ikke. Den første gangen hadde jeg begynt å glede meg, jeg hadde alt begynt å velge ut navn! Hver gang jeg ser små babyer kjennes det ut som om noe går i stykker inni meg, jeg tenker bare på det barnet jeg kunne hatt. Men bare det første, det andre fantes liksom aldri. Samtidig så er jeg jo glad for at jeg ikke fikk barn da jeg var 17år, at jeg har hatt tid til å gjøre ferdig skole og en del andre ting som ville vært vanskeligere som tenåringsmor.

Dette kan jo selvfølgelig ikke sees som en fasit, ikke en gang for meg selv om jeg skulle måtte velge igjen. Jeg skriver dette fordi det kanskje kan være til hjelp for noen andre enn bare meg.