Hvor viktig er det å være elsket? (at kjæreste/samboer/mann elsker deg tilbake)

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren min har vært sammen i to år. Vi har opplevd mye sammen, vi har også stått i personlige kriser sammen og landet trygt i hverdagen. Vi har barn på hver vår kant og har sammen bygd opp et forhold som fungerer veldig godt for både barna og oss selv. Vi er som en familie.

 

Jeg føler inni meg at jeg elsker ham, og jeg har hatt tanker om bryllup og felles barn og alt det der. Jeg har følt veldig på at jeg ønsker det skal være oss to for alltid, og sånne naive greier som det.

 

Selv om jeg kanskje er litt rosa og naiv er jeg likevel ikke den som slenger ut "jeg elsker deg"-frasen i hytt og vær, og jeg sa det ikke selv til ham før etter nesten et år. Jeg har ikke sagt det sånn kjempemange ganger etter det, siden han aldri har svart, men bare smilt og holdt rundt meg osv. Har tenkt (håpet?) at det bare har vært at han har hatt vanskeligheter med å si sånne ting.

 

Men. Nå i ferien kom det frem at grunnen til at han ikke har svart, er at han ikke elsker meg. Han har ikke den følelsen for meg.

 

Jeg ble veldig lei meg da jeg fikk vite det, men tenkte (håpet?) at kanskje det var fordi han ikke visste helt hva å elske kjentes ut som. Men nei, han elsket ekskona si. Så jeg kan ikke skylde på det heller.

 

Han sier han er veldig glad i meg og at han vil være sammen med meg fordi vi har det så fint sammen osv. Jeg for min del synes (akkurat nå) at det er vanskelig/trist å være i et forhold som jeg har trodd betydde maks, når den jeg elsker ikke elsker meg tilbake. Jeg er nok kanskje litt ekstra sårbar, fordi jeg har opplevd akkurat det samme før, og fordi det aldri er noen som har sagt "jeg elsker deg" til meg før, selv om jeg nå er i midten av 30-årene.

 

(Og så synes jeg jo det er litt vondt at han følte mer for eksen enn for meg.) 

 

Jeg begynner jo selvfølgelig også å lure på om det er noe feil med meg, siden ingen av de (få) andre kjærestene jeg har hatt før har elsket meg heller. Den forrige kjæresten min var også sammen med meg lenge bare fordi jeg var så "bra å være sammen med", uten at følelsene var der. Det fikk jeg vite først etter at det var slutt, og da ble jeg så lei meg at jeg ikke begynte å date igjen før etter fire år. 

 

 

Så:

 

Er det egentlig viktig å bli elsket?

Hvor viktig er det?

 

Hvor lang tid kan det ta å elske noen? Er det fremdeles håp når det ikke har skjedd etter to år?

 

Jeg vet jo ikke om jeg noen gang kommer til å oppleve det før jeg dør om jeg blir i dette forholdet, så det er grunnen til at jeg spør. Jeg blir jo stort sett tatt godt vare på i dette forholdet, jeg vet han er glad i meg, og barna våre har det bra... men siden jeg fikk vite at han ikke elsker meg har jeg nesten hatt litt kjærlighetssorg inni meg. Føler meg trist/flat og gråter ofte når ingen ser det osv. Føler på en måte at fremtidsdrømmen jeg pleide å ha om bryllup og felles barn har blitt punktert og sånt. For han drømmer jo ikke om de tingene, han vil bare at vi skal ha det sånn som vi har det fra før "alltid", for det er jo så fint. Og han har jo ikke de største følelsene, og da har man vel heller ikke motivasjon til å ta ting noe videre.

 

Men jeg er kanskje barnslig. Jeg vet ikke.

 

Tusen takk om noen skjønner hva jeg egentlig prøver å få frem i dette surret.

Anonymous poster hash: 94e9a...653

[Anonym bruker]

Jeg har ike noen råd til deg - jeg vil bare si at du er i alle fall ikke barnslig, og jeg kan enkelt skjønne hvor vondt dette må være for deg.

Anonymous poster hash: 0f6b9...ff5

[Anonym bruker]

Du trenger en STOR klem! <3  

Anonymous poster hash: 9be7c...71a

[Anonym bruker]

Skjønner du har det vondt, men kan det ha noe med hva du forteller degselv? Synes du innerst inne at du er verdt at en mann elsker deg høyest? Jeg tror du skal sette det øverst på prioriteringslista neste gang du møter en mann at han elsker deg høyest av alle kvinner. Hvis ikke går du videre -fort! Spør han ut tidlig i forholdet slik at du ikke går månedsvis i uvisse. Du må nok regne med å kysse noen flere forsker på din vei, men plutselig er det en som viser seg å være din prins! Du har bare ikke møtt ham ennå....-Lykke til!

 

Anonymous poster hash: f38a2...40f

[Anonym bruker]

Ja, jeg trenger en stor klem. Tusen takk til deg som skrev det. Takk til dere andre også.

 

Jeg er rett og slett veldig lei meg, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Er hjemme med barna nå mens han jobber (tar meg sammen rundt dem, altså), og jeg ser jo at å skulle bryte opp forholdet "bare" fordi jeg skal ut og jakte på noen andre som potensielt kan elske meg ville påvirket dem veldig sterkt. Hans barn er VELDIG glad i både meg og mitt barn. Det er også mange andre faktorer ved et brudd som ikke er gøy, selvfølgelig, men det verste er vel følelsen av å skulle bryte opp en familie (min familie!) som jeg bryr meg veldig mye om. 

 

Og jeg vil jo ikke gå heller, han er jo Mannen min, eller... jeg ville jo overhodet ikke det før, men nå vet jeg ingenting lenger... Jeg er så forvirret. Å få vite at han ikke elsker meg føltes litt som et slag i magen, skulle nesten ønske jeg aldri hadde spurt ham, selv om det var litt vondt å ikke vite også.

 

Jeg skjønner i alle fall at jeg må jobbe noe voldsomt med meg selv om jeg vil bli, for akkurat nå har jeg det ikke noe bra inni meg. Alle drømmene mine om fremtiden bare visnet på et blunk, jeg vet ikke åssen jeg skal forholde meg til ham lenger, og jeg føler meg så inderlig lost. 

 

HI

Anonymous poster hash: 94e9a...653

[Anonym bruker]

Stor klem fra meg også <3 Du fortjener å bli elsket av han du er sammen med!

 

Anonymous poster hash: cd2bd...a01

[Anonym bruker]

Stooor klem! Det er viktig å føle seg elsket, du er overhodet ikke barnslig!

Anonymous poster hash: 87b59...543

[Bungalov]

Dette vet jeg ikke helt hva jeg skal si til. Jeg syntes nå at om man ikke elsker så er det ikke noe forhold, og at du bør tenke på å dra videre til en mann som elsker deg. Å elske er fundamentalt i vårt forhold, jeg føler at jeg aldri kunne vært gift med mannen min som jeg ikke hadde elsket han. Jeg sier jeg elsker deg flere ganger om dagen han kommer fra en splittet familie og for meg er det viktig at han vet at han er verdsatt at uten han hadde jeg ikke vist hvordan jeg skulle fungere.

 

Finn deg noen som setter pris på deg 100%. Jeg tenker at om han ikke elsker deg hva med barna dine, hva er det som vil få han til å bli om han finner noe mer spennende?

 

Finn noen som ikke kan leve uten deg. Klisje jeg vet men det er alfa omega i et forhold.

[Anonym bruker]

Huff, jeg sitter her og tårene bare renner. Han er ute på tur med ungene nå, så jeg kan endelig slippe følelsene mine løs.

 

Jeg føler meg kjempebarnslig.

 

For. Han verdsetter meg jo, han er faktisk ganske flink til å vise at han er glad i meg. Han "passer på meg", han sier at han er glad i meg hver dag, vi klemmer mye/er kjærlige mot hverandre osv og ellers kommer det også andre små drypp i hverdagen innimellom, det var bl.a. grunnen til at jeg turte å håpe på at han kanskje elsket meg, men bare ikke klarte helt å si det.

 

Samtidig har jeg jo hatt den litt ugne følelsen i magen en stund, siden han aldri har villet snakke om noe fremtidsrettet som er "viktig". Og jeg skulle faktisk ønske at han elsket meg. At jeg betydde så mye for ham at han virkelig ønsket å planlegge livet sitt med meg. Jeg føler meg plutselig så alene i forholdet når det er bare jeg som drømmer (selv om jeg ikke har drømt noe etter at jeg fikk vite det, hva er vitsen, liksom.) og nå vet at det også bare er jeg som faktisk elsker.

 

- HI

Anonymous poster hash: 94e9a...653

[Anonym bruker]

Får vondt av degg. Troe jeg hadde vudert å gå videre uten han ja, det finnes flere fisker og han er ikke far til dine barn heller og derfor lettere å dra da.. Mulig du tenker det går bra å ikke være elsket nå, men jeg frykter det med årene vli føre til bitterhet.. Vil han ha barn med deg?

Anonymous poster hash: d790d...94a

[Anonym bruker]

Sender deg en stor klem i demme vanskelige tiden du går gjennom nå.

 

For meg er det alpha og omega i et kjæresteforhold at man skal elske hverandre. Kanskje ikke alltid like mye, kanskje det blir noen dager der kjærligheten tar seg fri, men i det store og hele må man elske hverandre. For i de tunge tidene er det tanken om kjærligheten og vennskapet som holder oss sammen.

 

Til dine spørsmål, så setter jeg kjærlighet og vennskap helt øverst i forholdet vårt, høyere enn sex. Uten gjensidig kjærlighet og vennskap er det i mine øyne ikke noe forhold å snakke om. Dersom din samboer ikke klarer å si at han elsker deg etter 2 år, tenker jeg at han enten ikke elsker deg eller at han har problemer med å uttrykke og vise sine følelser og er redd for å erklære sin kjærlighet. Men slik du sier det, virker det ikke helt bra, nei. For at det skal være verdt å satse på et forhold, må man være klar til å gå til krig for hverandre, og her virker det ikke som en mann som er klar til å kjempe for forholdet deres. Beklager.

 

Jeg har vært sammen med min mann 20 år, vi har gått gjennom mye: utenlandsflyttinger (flere), dårlig økonomi, depresjoner, utroskap, kreft og dødsfall i nærfamilien på begge sider, utbrenthet, arbeidsløshet, you name it. Det siste han pleier å si før vi sovner er at han elsker meg, og dette hver kveld, med noen veldig få unntak. Han er forøvrig verdens minst romantisk kar.

 

Anonymous poster hash: 17030...a2b

[Mrs Smith]

Barnslig er du iallefall ikke. Ikke rart du er lei deg. Jeg kunne aldri levd med en person jeg visste innerst inne ikke elsket meg.

Du fortjener bedre. Selv om han sikkert er en god og ærlig mann, så er vel det å elske hverandre en av de viktigste grunnpilarene i et forhold. Du lever bare et liv. Stor klem til deg

[Fullrulle86]

Du fortjener å bli elsket!! Men etter hva du skriver så høres det jo ut som at du egentlig føler deg elsket, men mangler ordene?! Du må egentlig bare finne ut om du kan leve med å ikke høre det. Handlingene sier jo også mye, det er ikke sikkert gresset er grønnere. Skjønner godt dette er vanskelig. Stor klem til deg!

[Anonym bruker]

Vedder en tusing på at hvis du går så ombestemmer han seg og elsker deg likevel. Du fortjener å bli elsket "på ordentlig", ikke bare å være en vertinne/venninne/elskerinne for samboeren din!

 

Anonymous poster hash: 765c7...66d

[Anonym bruker]

Takk for fine ord.

 

Til deg som spurte: Jeg vet ikke lenger om han vil ha barn med meg. Vi snakket overfladisk om det for lenge siden, pga at vi mer eller mindre startet forholdet vårt med en uplanlagt graviditet og påfølgende abort. Men når jeg sitter her nå, så tror jeg vel egentlig ikke det, siden han har sagt før at den største avgjørelsen han har tatt i sitt liv var å få barn med ekskona. Såeh... vel. Ikke så lenge han ikke elsker meg, i alle fall. Og det aner jeg jo ikke lenger om noen gang kommer til å skje.

 

De "planene" (dvs utelukkende ferieturer) han legger involverer ikke fremtidige (felles) barn.

Han kan f.eks. si at om fem år skal vi dit eller gjøre det, siden barna da er såpass store...

Men det er kanskje sånn menn fungerer uansett? Litt korttenkte? Uff, jeg aner ikke.

 

Nei. Nå skal jeg ut og kjøre meg en tur. Tror ikke jeg orker å være her når han og barna kommer tilbake igjen, er så fullt av kaos inne i hodet mitt.

 

- HI

Anonymous poster hash: 94e9a...653

[Anonym bruker]

Du fortjener å bli elsket!! Men etter hva du skriver så høres det jo ut som at du egentlig føler deg elsket, men mangler ordene?! Du må egentlig bare finne ut om du kan leve med å ikke høre det. Handlingene sier jo også mye, det er ikke sikkert gresset er grønnere. Skjønner godt dette er vanskelig. Stor klem til deg!

 

Jeg vet at han absolutt er glad i meg og at han trives med å leve med meg. Men jeg føler samtidig mer og mer på at han ikke er helt "der", og det gjør jo vondt når jeg er det (og gir uttrykk for det), og jeg også vet at han har vært "der" før, med noen andre.

 

Samtidig har du et poeng med det grønnere gresset. Det er mye vi har sammen som er veldig bra, det er slett ikke sikkert jeg får det noe bedre med noen andre i det hele tatt, og jeg vil jo ikke miste ham eller den lille familien min. Men jeg har fått meg en knekk nå, så som jeg skrev litt lenger opp, jeg må virkelig jobbe med meg selv dersom jeg skal bli i dette forholdet.

 

(Akkurat nå aner jeg ikke hva jeg vil eller ikke vil. Kaos.)

 

Anonymous poster hash: 94e9a...653

[Anonym bruker]

Det siste der var også HI. Glemte å skrive det, er litt sliten i hodet

Anonymous poster hash: 94e9a...653

[Fullrulle86]

 

Du fortjener å bli elsket!! Men etter hva du skriver så høres det jo ut som at du egentlig føler deg elsket, men mangler ordene?! Du må egentlig bare finne ut om du kan leve med å ikke høre det. Handlingene sier jo også mye, det er ikke sikkert gresset er grønnere. Skjønner godt dette er vanskelig. Stor klem til deg!

 Jeg vet at han absolutt er glad i meg og at han trives med å leve med meg. Men jeg føler samtidig mer og mer på at han ikke er helt "der", og det gjør jo vondt når jeg er det (og gir uttrykk for det), og jeg også vet at han har vært "der" før, med noen andre. Samtidig har du et poeng med det grønnere gresset. Det er mye vi har sammen som er veldig bra, det er slett ikke sikkert jeg får det noe bedre med noen andre i det hele tatt, og jeg vil jo ikke miste ham eller den lille familien min. Men jeg har fått meg en knekk nå, så som jeg skrev litt lenger opp, jeg må virkelig jobbe med meg selv dersom jeg skal bli i dette forholdet. (Akkurat nå aner jeg ikke hva jeg vil eller ikke vil. Kaos.) Anonymous poster hash: 94e9a...653

Jeg ville tatt meg en ordentlig prat med han igjen jeg. Ser han noen fremtid med deg når han ikke elsker deg? Er du nok for han eller kommer han plutselig til å stikke når barna blir eldre? Forklar hvordan du føler det og spør om ikke han har tenkt på at du fortjener en som elsker deg! Dette med barn er jo også viktig. Hadde jeg ønsket meg flere barn og dette var uaktuelt for en mann som på toppen ikke elsker meg, ja da hadde jeg revurdert forholdet. Siden dere ikke har noen sammen og du bare har ett fra før. Som sagt, ta en prat med han

[Anonym bruker]

Jeg ble helt kvalm da jeg leste det du skrev for hadde det akkurat sånn i mitt forrige forhold. Det ble slutt mellom oss og jeg hadde forferdelig kjærlighetssorg en stund før jeg fant han jeg er sammen med nå. Det er en utrolig trist følelse å ikke føle seg elsket(sånn man bør). Man mister selvtilliten fullstendig. Jeg tror i lengden du ville fått det bedre hvis du gikk. Men skjønner også det er kjempevanskelig. Uffameg,føler så utrolig med deg! Merker han at du er lei deg?

 

Anonymous poster hash: 45567...858

[Anonym bruker]

Dette synes jeg var utrolig trist lesing. For meg høres det ut som en fullstendig ulevelig og uutholdelig tilværelse. Jeg mener at det er helt essensielt i et forhold at man gjensidig elsker hverandre. Dersom hans følelser ikke endrer seg (og det høres jo ikke sånn ut) og du blir i forholdet vil du leve med en konstant, livsvarig følelse av kjærlighetssorg og ulykkelighet. Ingen fortjener å ha det slik, du er overhodet ikke barnslig - du virker som en veldig varm og reflektert person og jeg får oppriktig vondt i meg på dine vegne. I første omgang er du vel nødt til å ta en lang og dyp prat med ham, så fort som mulig. Ønsker deg alt godt - kom gjerne med en oppdatering på hvordan det går om noen uker eller måneder:)

 

Anonymous poster hash: b0b38...31c

[Anonym bruker]

Jeg gråter litt for deg. Jeg hadde det slik med min eks for mange år siden. Han elsket meg ikke. Men sa at han trivdes i forholdet. Det ble utrolig sårt for meg over tid. Var jeg ikke verdt å bli elsket? Jeg ble deprimert og var det ganske lenge. Brøt til slutt ut av forholdet. Begynte på et nytt studie. Lagde en helt ny start for meg selv. Jeg ble lykkelig alene og det vistes for omverdenen.

 

Møtte en fantastisk mann 2 år senere. Vi snakket mye på Skype og mail da han var fra et annet land. 3 mnd etter vi møttes første gang møttes vi igjen (etter uendelig lange skypesamtaler). Han møtte meg litt småsjenert på flyplassen. Da vi kom til hotellet og fikk låst oss inn på rommet sa han at det hadde vært de tre lengste månedene i hans liv. Når han ikke snakket med meg var han trist. Når han snakket med meg lengtet han etter å holde meg. Selv om han aldri hadde holdt meg før. Det var ingen tvil. Han elsket meg og sa det rett ut. Og han har sagt det hver dag siden.

 

Har vært sammen i 5 år nå. Jeg håper virkelig at alle får oppleve dette en dag. Du også. Ingen fortjener å føle at de ikke er elsket. Jeg er lykkelig. Spør deg selv. Vil du bli lykkelig noen gang om den du elsker ikke kan elske deg tilbake?

 

 

Anonymous poster hash: 4af44...6a9

[unforgettable]

Stor klem til deg   Vondt å høre:( 

[Anonym bruker]

Min samboer elsker ike meg heller lenger. Vi har en 2 åring sammen. Vet hvordan du har det... det er en håpløs situasjon:-( hva skal man gjøre. Vil så gjerne at vi skal være en en familie. Hjertet mitt er knust i en million biter. Stor trlsteklem til deg. Håper du tar det valget som gjør det lykkeligst i det lange løpet... du fortjener å føle deg elsket. Du skal ikke godta at en er sammen med deg for at han har det så godt der? For en fæl ting å si til en person. Og du vet det sant?

 

Anonymous poster hash: 9a979...d00

[Anonym bruker]

Trøsteklem *

 

Anonymous poster hash: 9a979...d00

[Anonym bruker]

Kanskje han er redd for å gi for mye av seg selv og sine følelser. Hvis ekskona for eksempel gikk fra ham fordi hun ikke elsket ham lengre, da er det sikkert enklere å være den som investerer minst i forholdet.

 

Anonymous poster hash: f74c9...d54