Å jobbe 100% som alenemor er ikke sunt!

[Anonym bruker]

Eh...., ja og sånn er det ikke for oss andre og? Vil tro de fleste med hus er to og det blir nok like mye jobb med to voksne og hus som det blir av alenemor i leilighet. Synes enkelte er knallgode på å klage på situasjoner de ofte har satt seg selv i f.eks få barn med menn de har kjent kun noen år o.s.v. Våkn opp og se at alle har det travelt!

 

Anonymous poster hash: ff824...92c

Så en alenemor kan kun bo i leilighet.

 

Jeg tror du bør være litt forsiktig med å uttale deg hvis du ikke har vært alene. Når man er to har man mulighet for å kunne avlaste hverandre.

 

Og de fleste alenemødre er ikke selvforskyldt i den situasjonen. Men det fins ikke angrerett på unger som begge ville ha.

 

Anonymous poster hash: c62ea...8a6

[Anonym bruker]

Jeg er alene med to barn på 6 og 8 år og jobber 100%. Føler absolutt ingenting av det du nevner. Barna er jo såpass store nå at de kan bidra og jeg kan gjøre masse mens de er ute og leker etc.

Jeg ser at det ene barnet ditt legger seg kl 21.. Da tenker iallefall jeg at det barnet er gammelt nok til å bidra og være litt alene mens du gjør ærender.

 

Og det er mer økonomisk å ha vaskehjelp enn å reduserer stillingen. Betaler 1000 kr i mnd og tror de fleste vil bli utbetalt mindre enn det ved en reduksjon i stilling.

 

Å ikke greie å poste et brev på to uker er ren glemsel og ikke tidsmangel!

 

Anonymous poster hash: af69d...6c9

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg driver eget firma og jobber mye mer enn 100 %. Jeg har tatt konsekvensene av tidsklemma og ansatt en praktikant som bor sammen med oss. I tillegg har jeg en som kommer og klipper gress og ordner planter mm. Jeg har også vaskehjelp som kommer engang i uke, og ellers er det praktikanter som rydder i det daglige, lager mat og handler mat. På denne måten har jeg kjøpt meg fri fra alt annet enn å bruke tid med barnet mitt, og vi tilbringer mye tid sammen og jeg har mye overskudd.

 

Anonymous poster hash: 61cd0...37d

Du forstår vel at du ikke akkurat representerer flertallet av aleneforsørgere med din tilsynelatende veldig gode økonomi?  Hele innlegget ditt er ene og alene provoserende, om det i det hele tatt er reellt......

Endret 24. juni 2014 av Kari Mari

[Anonym bruker]

Det er ett trist samfunn vi har fått..

Hva lever vi egentlig for? Morgendagen?

Anonymous poster hash: 64a87...b31

[Anonym bruker]

Vel etter å ha vært alene med barn i 12 år uten særlig fri har jeg lært meg å prioritere. Barn ned i 4-5 års alder kan fint hjelpe til med små oppgaver, og begynner man allerede da så blir de en selvfølge at de rydder etter seg når de blir større. De hybelkaninene stikker ikke av, så jeg har lært å nyte livet selv om det ikke er 100% rent rundt meg. Senk skuldrene å gjør noe moro med familien i stede for å tenke på alt man må gjøre. Og som noen foreslår, aliere deg med naboer når deg gjleder fritidsakiviteter.

Anonymous poster hash: 01095...145

[Vanilla83]

I 2010 Begynte jeg på VGS i en alder av 27 år med to barn på 1 og 4 år. Riktignok hadde barnefar dem annenhver helg, men jeg hadde dem alltid i ukedagene. Det var ekstremt hardt til tider, og mange kvelder etter barna var i seng satt jeg nærmest apatisk i sofaen å bare stirret i veggen. 

 

Men ved å ta et tak i hverdagsrutinene var det fullt mulig å få skikk på dagene. Tungt ja, men med litt panlegging går det bedre! For eksempel bare det å lage en meny for hele uka å handle inn etter denne. Kostnadsbesparende, og du har maten klar i fryseboksen. Alliere seg litt med andre mødre med tanke på besøk. Jeg og en venninne brukte passe hverandres barn slik at en av oss fikk et par timer å slappe av på eller gjøre noe annet. Da barna bla litt større var jeg påpasselig å engasjere dem i husarbeid. Få det til å virke gøy! Barna ryddet sine rom, og jeg stua. Om alle var flinke, fikk vi spise en is hver Middagen ryddet jeg bort om kvelden mens ungene spiste kveldsmat slik at vi alle var på kjøkkenet sammen. Det er mange små ting som kan gjøre det enklere. Håper det ordner seg for deg, jeg vet hvordan det er! Klem

[Anonym bruker]

Kjenner meg veldig igjen. Jeg har en jobb med en del ansvar og føler at jeg ikke klarer jobben. Nå som jeg går hjemme i fødselspermisjon med minstemann så har jeg tid og ork til nesten alt, men med en 100% jobb der jeg må tenke og gjøre en innsats så føler jeg nesten at jeg møter veggen. I tillegg har jeg alltid dårlig samvittighet for å nesten ikke se barna mine, for at jeg detter helt sammen på kvelden da jeg burde gjort noe i huset. Noen av naboene skuler nærmest på meg for den ustelte hagen... Jeg ønsker så veldig å kunne glede meg over barna mens de er små, men merker at tiden bare går mens det eneste jeg gjør er å få det til å gå rundt på en måte. Har ikke penger til hverken vaskehjelp eller å gå ned i stilling eller bytte jobb til en med lavere lønn (er pedagogisk leder i barnehage)

Anonymous poster hash: b4cdf...9e0

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg driver eget firma og jobber mye mer enn 100 %. Jeg har tatt konsekvensene av tidsklemma og ansatt en praktikant som bor sammen med oss. I tillegg har jeg en som kommer og klipper gress og ordner planter mm. Jeg har også vaskehjelp som kommer engang i uke, og ellers er det praktikanter som rydder i det daglige, lager mat og handler mat. På denne måten har jeg kjøpt meg fri fra alt annet enn å bruke tid med barnet mitt, og vi tilbringer mye tid sammen og jeg har mye overskudd.

 

Anonymous poster hash: 61cd0...37d

Vel, jeg har hverken plass eller råd til praktikant, en hunk som kan klippe gresset eller en polsk vaskehjelp som kan komme og vaske her. Med stramt budsjett blir livet litt annerledes enn når man har ræva full av penger.

 

Anonymous poster hash: d9667...45f

Det hadde vært fantastisk med den slags luksus. Men de færreste av oss har vel mulighet til det?

 

Anonymous poster hash: 04440...387

Mao er det kun de som sliter og har det tøft økonomisk som kan svare? Jeg har kommet dit jeg er idag ved å jobbe døgnet rundt i over ti år før jeg fikk barn, og den økonomiske situasjonen jeg har idag er fordi jeg har tatt store sjanser og levd på et minimum i mange år før firmaet ble en suksess, og jeg kunne ta ut høy lønn og utbytte. Men det er vel kanskje ikke ønskelig å få svar fra alenemødre som ikke sliter... Forøvrig så er både gartner og vaskehjelp norske og jeg leier de via byråer.

 

Anonymous poster hash: 61cd0...37d

Slik du har det høres helt topp ut! Men ingen nyttige råd til alenemødre som oftest sliter med økonomien. Du har vært flink, men også heldig - det er mange som jobber hardt som ikke får din suksess.

 

Anonymous poster hash: f7d64...c1e

[Anonym bruker]

 

Kjenner meg veldig igjen. Jeg har en jobb med en del ansvar og føler at jeg ikke klarer jobben. Nå som jeg går hjemme i fødselspermisjon med minstemann så har jeg tid og ork til nesten alt, men med en 100% jobb der jeg må tenke og gjøre en innsats så føler jeg nesten at jeg møter veggen. I tillegg har jeg alltid dårlig samvittighet for å nesten ikke se barna mine, for at jeg detter helt sammen på kvelden da jeg burde gjort noe i huset. Noen av naboene skuler nærmest på meg for den ustelte hagen... Jeg ønsker så veldig å kunne glede meg over barna mens de er små, men merker at tiden bare går mens det eneste jeg gjør er å få det til å gå rundt på en måte. Har ikke penger til hverken vaskehjelp eller å gå ned i stilling eller bytte jobb til en med lavere lønn (er pedagogisk leder i barnehage)

 

Anonymous poster hash: b4cdf...9e0

Jobb med en del ansvar? Som ped. leder? Hahaha, må da bare le av slike tåpelige uttalelser. Jeg er leder i en stor bedrift, og jeg skal love deg at det er mye ansvar og mye jobb. Ped. leder er ikke ansvar og mye jobb. *ler så jeg griner*

 

Anonymous poster hash: 815b1...ee0

[Anonym bruker]

Jeg jobbet 100% da jeg hadde et barn på 1 år og et på 4 som jeg var 100% alene med. Har ingen familie i Norge, og verken far eller fars familie ønsket kontakt med barna. Hadde heller ingen venner, så var faktisk HELT alene. Var tøft, men ingen alternativ å gå ned i stilling og sitte og sutte på labben. Har selv vokst opp med hjemmeværende mor i ekstrem fattigdom, kunne ikke gi mine barn like dårlig oppvekst. I tillegg har jeg alvorlig kronisk sykdom som sliter meg ut.

 

Det JEG gjorde, var å drite i forventninger fra alle andre at alle norske hjem skal se ut som tatt ut av interiørkatalog, og slappet av mht husarbeidet.

Anonymous poster hash: 13c18...28c

[Anonym bruker]

 

Kjenner meg veldig igjen. Jeg har en jobb med en del ansvar og føler at jeg ikke klarer jobben. Nå som jeg går hjemme i fødselspermisjon med minstemann så har jeg tid og ork til nesten alt, men med en 100% jobb der jeg må tenke og gjøre en innsats så føler jeg nesten at jeg møter veggen. I tillegg har jeg alltid dårlig samvittighet for å nesten ikke se barna mine, for at jeg detter helt sammen på kvelden da jeg burde gjort noe i huset. Noen av naboene skuler nærmest på meg for den ustelte hagen... Jeg ønsker så veldig å kunne glede meg over barna mens de er små, men merker at tiden bare går mens det eneste jeg gjør er å få det til å gå rundt på en måte. Har ikke penger til hverken vaskehjelp eller å gå ned i stilling eller bytte jobb til en med lavere lønn (er pedagogisk leder i barnehage)

 

Anonymous poster hash: b4cdf...9e0

Jobb med en del ansvar? Som ped. leder? Hahaha, må da bare le av slike tåpelige uttalelser. Jeg er leder i en stor bedrift, og jeg skal love deg at det er mye ansvar og mye jobb. Ped. leder er ikke ansvar og mye jobb. *ler så jeg griner*

 

Anonymous poster hash: 815b1...ee0

 

OK, kanskje ikke SÅ mye jobb og ansvar som i din jobb og en del lederjobber da, Men har også væt daglig leder i en 4 avd barnehage og merker et nesten like stort press i denne jobben. Uansett skulle jeg ønske jeg hadde hatt råd til å jobbe som assistent, eller i en annen jobb der jeg bare kom på jobb, gjorde det jeg skulle uten å ha ansvar og forventinger til meg. Men det er nå meg da. 

 

Anonymous poster hash: b4cdf...9e0

[Anonym bruker]

 

 

 

Kjenner meg veldig igjen. Jeg har en jobb med en del ansvar og føler at jeg ikke klarer jobben. Nå som jeg går hjemme i fødselspermisjon med minstemann så har jeg tid og ork til nesten alt, men med en 100% jobb der jeg må tenke og gjøre en innsats så føler jeg nesten at jeg møter veggen. I tillegg har jeg alltid dårlig samvittighet for å nesten ikke se barna mine, for at jeg detter helt sammen på kvelden da jeg burde gjort noe i huset. Noen av naboene skuler nærmest på meg for den ustelte hagen... Jeg ønsker så veldig å kunne glede meg over barna mens de er små, men merker at tiden bare går mens det eneste jeg gjør er å få det til å gå rundt på en måte. Har ikke penger til hverken vaskehjelp eller å gå ned i stilling eller bytte jobb til en med lavere lønn (er pedagogisk leder i barnehage)

 

Anonymous poster hash: b4cdf...9e0

Jobb med en del ansvar? Som ped. leder? Hahaha, må da bare le av slike tåpelige uttalelser. Jeg er leder i en stor bedrift, og jeg skal love deg at det er mye ansvar og mye jobb. Ped. leder er ikke ansvar og mye jobb. *ler så jeg griner*

 

Anonymous poster hash: 815b1...ee0

OK, kanskje ikke SÅ mye jobb og ansvar som i din jobb og en del lederjobber da, Men har også væt daglig leder i en 4 avd barnehage og merker et nesten like stort press i denne jobben. Uansett skulle jeg ønske jeg hadde hatt råd til å jobbe som assistent, eller i en annen jobb der jeg bare kom på jobb, gjorde det jeg skulle uten å ha ansvar og forventinger til meg. Men det er nå meg da.

 

Anonymous poster hash: b4cdf...9e0

Ja folk med lite ressurser og lite motivasjon vil gjerne ha jobber som ikke krever en dritt av de...

 

Anonymous poster hash: 815b1...ee0

[*Miss Marple*]

 

 

Kjenner meg veldig igjen. Jeg har en jobb med en del ansvar og føler at jeg ikke klarer jobben. Nå som jeg går hjemme i fødselspermisjon med minstemann så har jeg tid og ork til nesten alt, men med en 100% jobb der jeg må tenke og gjøre en innsats så føler jeg nesten at jeg møter veggen. I tillegg har jeg alltid dårlig samvittighet for å nesten ikke se barna mine, for at jeg detter helt sammen på kvelden da jeg burde gjort noe i huset. Noen av naboene skuler nærmest på meg for den ustelte hagen... Jeg ønsker så veldig å kunne glede meg over barna mens de er små, men merker at tiden bare går mens det eneste jeg gjør er å få det til å gå rundt på en måte. Har ikke penger til hverken vaskehjelp eller å gå ned i stilling eller bytte jobb til en med lavere lønn (er pedagogisk leder i barnehage)

 

Anonymous poster hash: b4cdf...9e0

Jobb med en del ansvar? Som ped. leder? Hahaha, må da bare le av slike tåpelige uttalelser. Jeg er leder i en stor bedrift, og jeg skal love deg at det er mye ansvar og mye jobb. Ped. leder er ikke ansvar og mye jobb. *ler så jeg griner*

 

Anonymous poster hash: 815b1...ee0

Så du syns ikke at de som tar seg av barna dine mens du utfører din viktige jobb har 'en del ansvar'? Du tror at det pedagogiske opplegget lager seg selv? At de barna som trenger litt ekstra fikser det selv?

 

Tror nok du setter latteren i halsen om du virkelig setter deg inn i hva de som passer barna dine virkelig gjør.

 

Jeg håper nesten at du ikke jobber med mennesker med den holdningen du viser her.

 

Nå leste jeg ditt siste svar og der forsvant all tro på at du har en lederstilling. Egentlig tror jeg nok at du ikke har noe særlig til stilling i det hele. Ressurssterke mennesker snakker ikke slik til andre.

Endret 24. juni 2014 av *Miss Marple*

[Anonym bruker]

Min far er også alene med den minste broren min. Det hjelper ikke akkurat på heller at han er veldig-veldig krevende. Jeg tror pappa egentlig er på vei til å gi opp hele gutten pga han er så vanvittig sliten. Pappa sitter bare å gleder seg som en unge til han skal flytte ut om 2 år. Det er selvfølgelig helt grusomt at han har det slik og tenker slik, men jeg hadde aldri i verden klart å holde hode over vannet med den gutten i hus pluss 100% stilling. Ikke bare jobber han 100%, men han er også nødt til å kjøre 2 timer til og fra jobb.

Anonymous poster hash: 66c99...a76

[Anonym bruker]

Jeg har samboer men han jobber 24/7. Ofte bare hjemmom og sover 5-6 timer. Tragisk men sant. Anyways...er det ikke slik det er å ha små barn, for alle? Tidlig opp...levere i bhg-skole-jobbe-hente-middag-legge så halvsove en times tid før man legger seg og alt begynner på nytt igjen?

 

Men kan ikke niåringen hjelpe til? Ukeshandling sparer deg mye tid. Klesvask= en maskin per dag. Bruk venninner og avlast hverandre. Du har en ekstra på overnatting en helg, hun den neste osv.

 

Anonymous poster hash: ce55d...26b

[Gjest Antarctica]

Sier nei til flere ting enn før.

 

Og ja, folkens, det innebærer også å si nei til høyverdige ting som foreldremøter. For jeg er mer til nytte for barna mine hjemme enn på et meningsløst møte.

[Anonym bruker]

Konklusjonen er at det ikke er mulig å få i pose og sekk.

Så da må man velge da. Og alenemødre er da ikke alene om det....

 

Anonymous poster hash: 3c51a...100

[Anonym bruker]

Jeg jobber 100% og har mann som pendler. Vi har god økonomi og har vurdert om jeg skal jobbe redusert noe vi fint har råd til. Men vi regna på det og vi har heller investert i vaskehjelp, middager fra godtlevert annen hver uke og litt barnevakt. Jobber du redusert får du heller ikke full pensjonsopptjening, i tillegg til tap av lønn. Det er fortsatt stress med henting og bringing, men jeg har stort sett fri og egentid når barna sover. Så mitt råd: regn på hvilken "fritid" som lønner seg, og ta med alt, også pensjon.

 

Anonymous poster hash: c4c78...2a4

[Anonym bruker]

 

Det er ett trist samfunn vi har fått..

Hva lever vi egentlig for? Morgendagen?

 

Anonymous poster hash: 64a87...b31

 

 

Det er helt sykt.. sånn som de over her skriver om vil ikke jeg leve. Nå er jeg og mannen studenter og vi har to barn. Vi har god tid til å kose oss, levere ungene sent eller hente tidlig, ha tid sammen bare vi to. Høres ut som vi lever luksusliv iforhold til dere selv om vi har stram økonomi.

 

Når studiene er ferdig kommer jeg aldri i verden til å arbeide fulltid, jeg må ha tid for meg selv også, holde på med hobbyer osv. Eller arbeide hjemmefra. Jeg vil ha et liv og glede meg over dagene, ikke stresse meg ihel.

 

Anonymous poster hash: e8f25...de9

[Anonym bruker]

Eh...., ja og sånn er det ikke for oss andre og? Vil tro de fleste med hus er to og det blir nok like mye jobb med to voksne og hus som det blir av alenemor i leilighet. Synes enkelte er knallgode på å klage på situasjoner de ofte har satt seg selv i f.eks få barn med menn de har kjent kun noen år o.s.v. Våkn opp og se at alle har det travelt!

 

Anonymous poster hash: ff824...92c

Seriøst? Alenemødre kan ikke ha hus og har satt seg selv i den situasjonen de er i og kan derfor ikke klage??

 

Mener du virkelig det du skriver?

 

Anonymous poster hash: 04440...387

[Anonym bruker]

Synes ikke det er sunt å jobbe 100 % om man ikke er alenemor heller. Jeg er ikke alenemor men har en mann som driver gård og jobber kl 6-18 hver dag og i perioder ofte mer. Dvs jeg har det som en alenemor i alle fall fram til barna skal legge seg. Jeg stresser med å levere, stresser hjem igjen og ettermiddagene går med til å lage mat, rydde opp igjen og få barna klar for kvelden. Og jeg jobber 80 % OG har fleksitid. Men jeg må jo være på jobb i snitt 7,5 t pr dag (fri fredager) og barna bør være i bhg til frokost ellers så kommer jeg meg ikke på jobb før 9. Dessuten er det ingen som gjør jobben min når jeg er borte og det skjer ofte ting på fredager som jeg må ta meg av eller jeg ligger sånn etter at jeg uansett må ta igjen noe, og dette prøver jeg jo da å gjøre hjemmefra mens barna maser rundt meg. Ikke optimalt. I dag måtte jeg faktisk ta med barna mine på jobb etter barnehagen, rakk ikke å bli ferdig og var bare nødt å dra tilbake.

 

Så kommer jo alt husarbeid hjemme i tillegg. Men der er jeg rimelig lat og kveldene blir ofte tilbrakt i sofaen (hvis jeg ikke jobber da). Har rimelig lave krav til ryddighet og stil i alle fall. Men klær må jo vaskes og husvask tas engang i uka ca.

 

Planen fremover er å beholde 80 % stillingen men jobbe 6 timer hver dag i stedet. Tror det vil gi en roligere hverdag. Da kan vi unne oss frokost hjemme for eksempel. Har også ganske mye å hente på å bli mer strukturert både mht husarbeid og jobb. Forberede dagen kvelden før. Ha faste rutiner. Holder også ut en stund til fordi jeg vet det er midlertidig, mannen min er i ferd med å avvikle gårdsdrifta. Å ha en person til i huset om morgenen og kl 16-18 kommer til å bli fantastisk!

 

Anonymous poster hash: 24411...9db

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er ett trist samfunn vi har fått..

Hva lever vi egentlig for? Morgendagen?

 

Anonymous poster hash: 64a87...b31

 

Det er helt sykt.. sånn som de over her skriver om vil ikke jeg leve. Nå er jeg og mannen studenter og vi har to barn. Vi har god tid til å kose oss, levere ungene sent eller hente tidlig, ha tid sammen bare vi to. Høres ut som vi lever luksusliv iforhold til dere selv om vi har stram økonomi.

 

Når studiene er ferdig kommer jeg aldri i verden til å arbeide fulltid, jeg må ha tid for meg selv også, holde på med hobbyer osv. Eller arbeide hjemmefra. Jeg vil ha et liv og glede meg over dagene, ikke stresse meg ihel.

 

Anonymous poster hash: e8f25...de9

Vel, om du hadde vært alene med barna, som tråden handlet om her, hadde du nok ikke hatt noe annet valg enn å jobbe fulltid.

 

 

 

Anonymous poster hash: 47371...f72

[førskolelæreren]

 

Det er ett trist samfunn vi har fått..

Hva lever vi egentlig for? Morgendagen?

 

Anonymous poster hash: 64a87...b31

 

 

En tankevekker..

[Anonym bruker]

Jeg er aleneforsørger og jobber i NAV med arbeidsavklaringspenger. Jeg ser en tendens hvor særlig kvinner detter ut fra arbeidslivet pga diffuse vondter, ME, fibromyalgi etc. Det mange av de har til felles er at de tidligere har levd aktive liv og sjonglert tusen baller i lufta. Hvorfor dette slår mest ut på kvinner kan man jo spørre seg om. 

 

Etter 3 år i NAV så slutter jeg nå. Jeg er utslitt av å aldri kunne følge opp brukerne på en god nok måte og være ajour. Jeg tåler stress dårligere og dårligere for hvert år som går, men aner ikke hva annet jeg kan jobbe med, uten å gå ned i lønn. Penger er uten tvil en ekstra bekymring og belastning. 

 

Jeg føler at vi som mennesker er redusert til forbrukere. Jobbe mest mulig, produsere mest mulig slik at vi kan forbruke mest mulig. Økonomien er avhengig av uendelig vekst. Skremmende..

 

 

Anonymous poster hash: 195be...594

[Anonym bruker]

Jeg liker veldig godt å være mor, men er heldigvis også veldig glad i jobben min. Jobber 100% i et stressende yrke, men synes det går fint å kombinere jobb og familie.

 

Anonymous poster hash: ffece...4a8