Dere som sier dere har kuttet kontakten/skal kutte kontakt med moren deres...

[Anonym bruker]

Hvordan klarer dere det? 

 

Jeg har selv en mor som stadig vekk sårer meg, og som jeg aldri er bra nok for. Vi har det hyggelig når vi kun snakker om overfladiske ting. Jeg kan aldri ta opp ting jeg synes er vanskelig eller sånn... hun har alltid lagt all skyld på meg for alt som skjer gjennom hele oppveksten.... og jeg merker jeg er veldig lei.

 

Men jeg er jo samtidig glad i henne, og jeg tror ikke jeg ville klart å kutte kontakten liksom... hvordan klarer dere det?

Anonymous poster hash: 0f931...653

[Anonym bruker]

Jeg har ikke kontakt med min far. Det var veldig tøft i begynnelsen, men det tok ikke lang tid før jeg kjente hvor deilig det var å ikke ha han i livet mitt lenger. For meg var det noe jeg bare måtte klare, samme hvor tøft det var. Jeg måtte gjøre det for meg selv. Min far har alltid vært slem mot meg, og jeg har måttet leve livet mitt etter det han mente var riktig. Når jeg brøt kontakten kunne jeg endelig leve livet mitt for meg selv, og ta mine egene valg. Jeg sliter fortsatt den dag i dag og går til psykolog, men det blir bare bedre

 

Anonymous poster hash: f7287...4cb

[Anonym bruker]

Kuttet kontakten med min mor for snart 9 år siden. Var overraskende lett. Jattet som regel med henne, men så hadde vi en skikkelig krangel. Jeg prøvde å holde det på et saklig nivå, men hun klarte dessverre ikke det. Plutselig så jeg henne i et nytt lys. Jeg har for mye respekt for meg selv til å la meg behandles som dritt.

Dette er som sagt kortversjonen. Hadde vert mange episoder opp gjennom oppveksten, handler altså ikke om en diskusjon. 

Har så vidt snakket med henne i ettertid. Men, kommer aldri til å slippe henne inn i livet mitt igjen. Hun sliter psykisk, og tråkker andre ned for å hevde seg selv. Slike folk trenger jeg ikke i livet mitt. Hun har heller ikke kontakt med andre i familien.

Anonymous poster hash: 8d212...c9b

[Anonym bruker]

Kortversjonen: Etter en barndom med en psykisk syk mor og når det "tusende" selvmordsforsøket kom da jeg var 19 år kuttet jeg henne ut. Hun hadde klart å ødelegge meg og for å redde meg selv måtte hun ut av livet mitt.

Det var en enorm lettelse å slippe å ha noe mer med henne å gjøre.

Anonymous poster hash: d0853...c9c

[Anonym bruker]

Imens sitter det barn og voksne rundt om som hadde donert en arm for å få muligheten til å kjenne sin mor..

Psykisk sykdom er forferdelig for familien, men enda verre for det gjelder, hadde aldri kuttet kontakt pga sykdom!

 

 

Anonymous poster hash: 2a2d0...2bc

[Anonym bruker]

Det har gått gradvis iom. at jeg flyttet fra hjembyen min etter gymnaset. I begynnelsen hadde vi en del kontakt, men etter at jeg selv fikk barn og ble "skikkelig" voksen har jeg virkelig innsett hvor stor (og ødeleggende) virkning hun har hatt på meg og hvor negativt det har påvirket den jeg er i dag. Jeg skylder på henne for mye som har skjedd, selv om jeg vet at mye av dette er fordi hun ikke vet bedre. Jeg har fremdeles kontakt med henne, men kun fordi jeg ikke vil hindre barna mine i å ha kontakt med henne. Jeg ringer bare når hun har bursdag, og hun ringer meg på min bursdag hvis hun husker det. Hvordan klarer jeg det? Vel, det er jo en befrielse å ikke måtte forholde seg til henne. Jeg orker bare ikke, og skal vi dra dit i ferien gruer jeg meg og er i dårlig humør i ukesvis før reisen. derfor er det heller ikke vanskelig. Jeg regner med at innerst inne er jeg vel bitter på henne, men jeg prøver å fokusere på meg og min familie i stedet.

Anonymous poster hash: b0ea0...044

[Anonym bruker]

Imens sitter det barn og voksne rundt om som hadde donert en arm for å få muligheten til å kjenne sin mor..

Psykisk sykdom er forferdelig for familien, men enda verre for det gjelder, hadde aldri kuttet kontakt pga sykdom!

 

 

Anonymous poster hash: 2a2d0...2bc

 

Veldig lett å si for en som ikke har opplevd det... Og ingen er like, og ingen psykisk sykdom utarter seg likt, så OM du nå har noen psykisk syke i familien er du likevel ikke kvalifisert til å dømme folk som tar andre valg enn deg...

 

Anonymous poster hash: b69c6...053

[Anonym bruker]

Imens sitter det barn og voksne rundt om som hadde donert en arm for å få muligheten til å kjenne sin mor..

Psykisk sykdom er forferdelig for familien, men enda verre for det gjelder, hadde aldri kuttet kontakt pga sykdom!

 

 

Anonymous poster hash: 2a2d0...2bc

Gleder det om et familiemedlem av deg var psykisk syk og forgrep seg på barnet ditt også eller???

 

Anonymous poster hash: 9bd12...75f

[Anonym bruker]

 

Imens sitter det barn og voksne rundt om som hadde donert en arm for å få muligheten til å kjenne sin mor..

Psykisk sykdom er forferdelig for familien, men enda verre for det gjelder, hadde aldri kuttet kontakt pga sykdom!

 

 

Anonymous poster hash: 2a2d0...2bc

 

Veldig lett å si for en som ikke har opplevd det... Og ingen er like, og ingen psykisk sykdom utarter seg likt, så OM du nå har noen psykisk syke i familien er du likevel ikke kvalifisert til å dømme folk som tar andre valg enn deg...

 

Anonymous poster hash: b69c6...053

 

Signerer denne, stig ned fra din høye hest #5.

 

Anonymous poster hash: b0ea0...044

[Anonym bruker]

 

Imens sitter det barn og voksne rundt om som hadde donert en arm for å få muligheten til å kjenne sin mor..

Psykisk sykdom er forferdelig for familien, men enda verre for det gjelder, hadde aldri kuttet kontakt pga sykdom!

 

 

Anonymous poster hash: 2a2d0...2bc

Gleder det om et familiemedlem av deg var psykisk syk og forgrep seg på barnet ditt også eller???

 

Anonymous poster hash: 9bd12...75f

 

"Gjelder" skulle det stå

 

Anonymous poster hash: 9bd12...75f

[Anonym bruker]

Var ikke så vanskelig. Jeg havnet på ungdomshjem som 16 åring, og barnevernet støttet meg i å kutte kontakten med mine foreldre.

 

Faren min misbrukte meg på det groveste fra jeg var 3 år, moren min terroriserte meg psykisk, for det var min feil at hennes mann hadde sex med meg. Jeg ble og fysisk mishandlet, men det var ingenting i forhold til det andre.

Anonymous poster hash: b199c...140

[Anonym bruker]

 

Var ikke så vanskelig. Jeg havnet på ungdomshjem som 16 åring, og barnevernet støttet meg i å kutte kontakten med mine foreldre.

 

Faren min misbrukte meg på det groveste fra jeg var 3 år, moren min terroriserte meg psykisk, for det var min feil at hennes mann hadde sex med meg. Jeg ble og fysisk mishandlet, men det var ingenting i forhold til det andre.

 

Anonymous poster hash: b199c...140

 

Utrolig at folk som deg klarer å reise seg igjen - all respekt for det! Jeg håper det går bra med deg i dag.

 

Anonymous poster hash: b0ea0...044

[Anonym bruker]

Kuttet kontakten med min mor for 3 måneder siden.

 

Årsaken var at hun i min barndom absolutt ikke stilte opp som en mor, hun vendte meg ryggen da jeg ble seksuelt misbrukt av min bror. Og favoriserte og fremdeles gjør han.

 

Hun har tråkket på meg utallige ganger, sier konstant ting som sårer dypt og gjør narr av meg. Hun manipulerer og juger mye !

 

Jeg orket til slutt ikke mer. Fikk nok, går til traumebehandlibg nå, på grunn av barndommen.

 

Det var ikke et vanskelig valg i det hele tatt, nyter rett og slett livet uten henne i det.

 

Anonymous poster hash: 04702...9f8

[Anonym bruker]

Fantastisk befriende å slippe å ha kontakt med en sånt menneske som moren min. Som alltid har rett, aldri tar feil. Hun er helt perfekt på alle måter i sine øyne.
Hun har alltid noen å skylde på for alle sine feil, sånn at det ikke er hennes feil selvsagt.
Mishandlet med psykisk på flere måter, har slått meg ved få anledninger.
Kunne skrevet en bok om henne, men det står jeg over...


 

Anonymous poster hash: 9bd12...75f

[Gjest Antarctica]

Imens sitter det barn og voksne rundt om som hadde donert en arm for å få muligheten til å kjenne sin mor..

Psykisk sykdom er forferdelig for familien, men enda verre for det gjelder, hadde aldri kuttet kontakt pga sykdom!

 

 

Anonymous poster hash: 2a2d0...2bc

Det vet du ikke før du blir nødt til det.

 

Psykisk sykdom kan være veldig "smittsomt". Og den syke har ingen nytte av at andre rundt også blir dårlige. Man hjelper ingen ved å ofre seg.

[Anonym bruker]

Imens sitter det barn og voksne rundt om som hadde donert en arm for å få muligheten til å kjenne sin mor..

Psykisk sykdom er forferdelig for familien, men enda verre for det gjelder, hadde aldri kuttet kontakt pga sykdom!

 

 

Anonymous poster hash: 2a2d0...2bc

 

Jeg har ingen problemer med å forstå de som ønsker å kjenne sin mor om de ikke har hatt muligheten til det. Men da er ofte det man savner en mor i mer tradisjonell form, en kjærlig mor, en interessert mor, en som bryr seg. Og kanskje ønsker man å kjenne mors historie og bli kjent med hvem mor er som person.

 

Men når mor gjennom årevis bryter deg ned, tråkker på deg, ødelegger deg, manipulerer deg osv. osv. osv.... til tross for at hun har gått i behandling i årevis, da må man på et punkt sette en grense for seg selv.

 

Om du ikke ville kuttet kontakt pga sykdom, så er det ditt valg og sikkert riktig i ditt tilfelle.

Det betyr ikke at det er det riktige for alle andre!

 

Av og til må man sette en grense for seg selv, for ikke selv å ende opp som psykisk syk, for ikke å få et ødelagt liv. Når alt annet er forsøkt i år etter år og ikke noe har hjulpet, da må man dessverre noen ganger ta det forferdelige valget å kutte kontakten.

 

Det virker som om du kanskje tror det er en lettvint eller egoistisk handling. Men det er tvert om. Man sørger over en person som ikke lenger er i livet, som om den personen var død - selv om den er i live. Man risikerer fordømmelse av andre. Man møter sjelden forståelse fra andre for sitt valg, for andre har som regel aldri sett de sidene ved denne moren som du hevder er der.

Så å ta et valg om å kutte kontakt, det er et ensomt valg, et til tider hjerteskjærende ensomt valg. Og ofte også et smertefullt valg.

 

Men man har først og fremst ansvar for å leve sitt eget liv, og blir dette livet ødelagt av andre, så bør ingen dømme fordi man velger å ikke la seg ødelegge av en annen.

 

Verden er ikke svart-hvitt.

 

Da jeg hadde tatt mitt valg tok jeg det opp med fagpersoner som støttet meg fullt ut i å kutte kontakt med min mor. De anbefalte det.

 

Jeg tror man skal være ydmyk og ikke dømme andre som tar valg som ikke ville vært riktig for en selv. Så lenge man ikke har levd den andres liv, skal man være forsiktig med å dømme. Og man bør ikke sammenligne med egne situasjoner som er helt forskjellige - om enn kanskje like hjerteskjærende.

 

Anonymous poster hash: f9582...21c

[Anonym bruker]

Imens sitter det barn og voksne rundt om som hadde donert en arm for å få muligheten til å kjenne sin mor..

Psykisk sykdom er forferdelig for familien, men enda verre for det gjelder, hadde aldri kuttet kontakt pga sykdom!

 

 

Anonymous poster hash: 2a2d0...2bc

 

Om du hadde levd et "liv" som jeg har gjort siden fødsel så ville du spist sjelen din med t-skje for å få tilbake følelsene dine.

 

#4

 

Anonymous poster hash: d0853...c9c

[Anonym bruker]

 

Hvordan klarer dere det? 

 

Jeg har selv en mor som stadig vekk sårer meg, og som jeg aldri er bra nok for. Vi har det hyggelig når vi kun snakker om overfladiske ting. Jeg kan aldri ta opp ting jeg synes er vanskelig eller sånn... hun har alltid lagt all skyld på meg for alt som skjer gjennom hele oppveksten.... og jeg merker jeg er veldig lei.

 

Men jeg er jo samtidig glad i henne, og jeg tror ikke jeg ville klart å kutte kontakten liksom... hvordan klarer dere det?

 

Anonymous poster hash: 0f931...653

 

 

 Har du snakket med henne om det at hun alltid har vært slik, eller er det helt umulig?

 

Hvis hun er av typen som uansett bare skylder alt på deg og ikke vil ha en konstruktiv dialog, da må du bare sette grenser for deg selv.

 

Og akseptere at slik er din mor, hun kommer ikke til å endre seg om hun ikke ser det og ikke vil det selv.

Det er en sorgprosess, for man sørger over det bildet man har inne i seg av hva en god mor skal være. Og man sørger fordi man som regel er i stand til også å se gode kvaliteter i sin mor og skulle ønske disse var de mest fremtredende - selv om det motsatte er tilfellet.

Så jeg tenker at det er viktig å akseptere at hun trolig aldri kommer til å bli en person du kan snakke om vanskelige eller viktige ting med. Hun kommer ikke til å være den som støtter deg når du trenger det.

Greier du å akseptere det (selv om det er vondt) så vil du unngå mange vonde situasjoner i fremtiden hvor du ellers ville hatt forventninger til henne som hun vil skuffe deg på.

 

Du kan også sette grenser for det samværet dere har. Kanskje ikke dra like ofte til henne eller la hun komme sjeldnere til deg og dine. Innimellom kanskje gjøre ting sammen i nøytrale settinger, som en kafe eller lignende. Snakk om ukompliserte og overfladiske ting som du vet ikke blir trøblete.

 

Begynner hun å bli ufin eller å skylde ting på deg som ikke er (og kanskje aldri har vært) din feil, så forhold deg rolig, si at du ikke vil høre på slikt snakk og hvis hun ikke slutter med det så drar dere hjem - ev hun må dra hjem. Etter slike episoder så holder du avstand en stund og skjer det igjen, så må du på nytt sette grenser og holde avstand. Si klart fra hva som er akseptabelt for deg og ikke.

 

Kritiserer hun deg eller det du gjør på urimelig måte, så igjen - sett grenser. Fortell henne at hvis hun ikke kan være hyggelig, så vil du ikke høre på henne, så kan dere heller møtes en dag hun har noe hyggelig å bidra med. Det er lov å si at man forventer at sin mor behandler en på en høflig og normal måte.

 

Det er vondt å ha det slik du har det. Men det er bare du som kan sette grenser overfor din mor slik at hun ikke fortsetter å såre deg i tide og utide.

 

Jeg anbefaler deg å ta kontakt med en fagperson, for det kan være godt å ha en nøytral fagperson å diskutere eventuelle episoder som kan oppstå når du begynner å sette grenser for deg selv. Og det kan også være godt å kunne diskutere dine egne følelser rundt det.

 

Håper du finner det som er riktig for deg å gjøre i din situasjon.

 

Anonymous poster hash: f9582...21c

[Anonym bruker]

Imens sitter det barn og voksne rundt om som hadde donert en arm for å få muligheten til å kjenne sin mor..

Psykisk sykdom er forferdelig for familien, men enda verre for det gjelder, hadde aldri kuttet kontakt pga sykdom!

 

 

Anonymous poster hash: 2a2d0...2bc

 

Enig. For et kaldt samfunn vi har blitt.

Jeg har slitt mye med mine foreldre, men ikke søren om jeg kuttet kontakten av den grunn.

 

Anonymous poster hash: a8c01...d3f

[Anonym bruker]

Imens sitter det barn og voksne rundt om som hadde donert en arm for å få muligheten til å kjenne sin mor..

Psykisk sykdom er forferdelig for familien, men enda verre for det gjelder, hadde aldri kuttet kontakt pga sykdom!

 

 

Anonymous poster hash: 2a2d0...2bc

Det er tydelig at du ikke har vært nært innpå den slags personer.

 

Anonymous poster hash: 83d21...797

[Gjest Antarctica]

 

Imens sitter det barn og voksne rundt om som hadde donert en arm for å få muligheten til å kjenne sin mor..

Psykisk sykdom er forferdelig for familien, men enda verre for det gjelder, hadde aldri kuttet kontakt pga sykdom!

 

 

Anonymous poster hash: 2a2d0...2bc

 

Enig. For et kaldt samfunn vi har blitt.

Jeg har slitt mye med mine foreldre, men ikke søren om jeg kuttet kontakten av den grunn.

 

Anonymous poster hash: a8c01...d3f

 

Er det et kaldt samfunn fordi noen mennesker velger å ikke la andre ødelegge dem? Er to ødelagte liv bedre og "varmere" enn ett?

[BareMas]

 

 

Imens sitter det barn og voksne rundt om som hadde donert en arm for å få muligheten til å kjenne sin mor..

Psykisk sykdom er forferdelig for familien, men enda verre for det gjelder, hadde aldri kuttet kontakt pga sykdom!

 

 

Anonymous poster hash: 2a2d0...2bc

Enig. For et kaldt samfunn vi har blitt.

Jeg har slitt mye med mine foreldre, men ikke søren om jeg kuttet kontakten av den grunn.

 

Anonymous poster hash: a8c01...d3f

Noen mennesker kan man prøve å hjelpe og stille opp for så mye man bare orker, men det hjelper ikke om ikke mennesker selv ønsker å bli hjulpet. Noen mennesker er nødt til å ta tunge valg, som å kutte kontakten med nære relasjoner, for ikke å ende opp med ett liv som kan føles verdiløst. Tror ingen av de som har svart i denne tråden har gjort det med lett hjerte og pga at de er kalde mennesker, men mer fordi at de på den låten kan leve et liv som er tilnærmet godt og for å ikke ende opp som sine egne mødre for deres sønner og døtre. Man skal ikke dømme andres valg selv om det ikke er det valget en selv vil ta.