Mannen min sover hele tiden!

[Anonym bruker]

Mannen sover og sover og sover! Jeg holder på å klikke!

 

Han har alltid vært glad i å sove. Møttes da han var i midten av 20-årene, og han sov gjerne til både 12 og 13 i helgene hvis han kunne. Nå er vi i midten av 30-årene, og jeg må innrømme at jeg trodde han kom til å tilpasse seg familielivet da vi fikk barn, men neida. Om natta tar jeg meg av baby (greit nok, jeg ammer og er i permisjon). Om morgenen må jeg gjøre en syvåring klar for skolen og stelle baby, samtidig som jeg sier til ham fem-seks ganger før han står opp. Han kommer ALLTID for sent på jobb (han begynner kl 8, men er aldri ute av døra før tidligst da, ikke sjelden først 8.30), men arbeidsgiver synes det er greit fordi han alltid blir igjen etter stengetid og gjør opp kassa. Jeg synes ikke det er så greit, for da kommer han minst en halv time senere hjem, ofte en time.

 

Etter middag legger han seg og sover en times tid. I helgene står jeg opp med ungene, hvis jeg foreslår at han kan stå opp en morgen skjeller han meg rett og slett ut. Hvis jeg ikke snakker til ham i helgene kan han sove helt til kl 15 (jeg har testet det ut). Men på en måte er det nesten å foretrekke at han sover, for da sprer han i alle fall ikke dårlig humør.

 

Han har ingen sykdom, han er frisk og trener masse (fotbal og hockey), men han er så lat! Jeg er så dritt lei, det er som å ha en tenåring i huset. Tror faktisk snart jeg går fra ham, det å bo med ham er kun belastning, ingen hjelp eller glede. 

Anonymous poster hash: e0292...b21

[MrsMilla]

Høres ut som at dere nå bør ha en alvorlig prat.

 

Han må velge mellom å være en ansvarsløs tenåring eller en skikkelig pappa.

[Anonym bruker]

Sånn er min samboer også. Jeg har valgt å ikke få barn med han mye pga dette. Jeg har ett barn fra Før. Vet han ønsker seg egne barn men ser ikke for meg at det hadde Vært det lureste av meg for å si det sånn. Vi ble sammen når han var 21. Nå er han 28 og ser ikke for meg at han noen gang kommer til å forandre seg

 

Anonymous poster hash: 87176...834

[Anonym bruker]

Få ham med på familievernkontoret!

 

Hvis han ikke vil ta sin del av arbeidet med de barna dere har fått, så burde han kanskje innstille seg på å måtte ta sin del og vel så det om du går fra ham. Da vil han ikke ha noe valg - om han da ikke vil velge bort barna sine da.

 

Jeg hadde ikke orket å bo med en sånn lat og egoistisk mann!

Han skulle fått en sjanse til å endre seg, men jeg hadde også krevd terapi. Ellers hadde jeg heller levd alene. Jeg tror ikke barn har godt av slike "forbilder" som det han er for sine barn nå.

Anonymous poster hash: 4cc5a...be7

[Gjest Antarctica]

Han bør kanskje sjekke jernlagrene? Hvis han sover 15-16 timer i strekk, mener jeg. Og må ha middagshvil hver dag.

 

Hvis han er frisk, har satt 2 unger til verden og fortsatt mener at det er en menneskerett å leve som om han ikke hadde barn, så ville jeg ikke ha kasta bort livet mitt på ham.

[Anonym bruker]

Han bør kanskje sjekke jernlagrene? Hvis han sover 15-16 timer i strekk, mener jeg. Og må ha middagshvil hver dag.

 

Hvis han er frisk, har satt 2 unger til verden og fortsatt mener at det er en menneskerett å leve som om han ikke hadde barn, så ville jeg ikke ha kasta bort livet mitt på ham.

 

Han mangler ingen ting, han er gjennom en årlig helsesjekk gjennom jobben, og på papiret er han i toppform. Han har ingen problemer med å stå opp på sekundet kl seks om morgenen dersom det er fotballkamp, så det er rett og slett at han ikke gidder. Han legger seg sent i helgene, men ja, det kan fort bli i alle fall 12-13 timer i senga. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: e0292...b21

[Anonym bruker]

Long sleeper?

Det er jeg

 

Anonymous poster hash: ee578...2de

[Anonym bruker]

Høres ut som det stilles for lite krav til han på hjemmebane og at du er for snill.

 

Hvordan går det når han har pappaperm?

 

Anonymous poster hash: cfadf...23a

[Anonym bruker]

Mannen min var slik når vi møttes, men det har endret seg til det bedre med årene..

Når det gjelder å stå opp med dattera vår, så sa jeg klart fra at det er hver sin gang i helgene. Det hender jeg må vekke han og si at hun er våken da 😜

Han har hatt problemer med å stå opp tidsnok når han skulle på jobb også, og før så brukte jeg å vekke han. Dette sluttet jeg med, jeg ga han beskjed om at han måtte ta ansvar for det selv. Etter å ha forsovet seg en del ganger, syns han det var flaut og har kommer seg nå opp på egenhånd 😉

 

Tenker at du må sette ned foten, du trenger ikke finne deg i dette!

 

Anonymous poster hash: eee46...352

[Anonym bruker]

Høres ut som det stilles for lite krav til han på hjemmebane og at du er for snill.

 

Hvordan går det når han har pappaperm?

 

Anonymous poster hash: cfadf...23a

 

Snill og snill. Jeg ber ham ta sin del av ansvaret, forteller at jeg er veldig sliten og at det er umulig å få gjort noe i helgene når han sover nesten til det har blitt mørkt. Han blir bare sint, hevder at han jobber hardt og er sliten, og that's it. Jeg kan jo ikke la være å ta meg av barna heller. Hvis jeg skulle "streike", hade det jo gått ut over dem, og de ville dessuten hatt en drittsur far i huset - og da mener jeg drittsur. Vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, kanskje få bekreftet at det er uakseptabel oppførsel. Jeg føler at jeg er veldig nær  ved å gå nå.

 

Anonymous poster hash: e0292...b21

[Anonym bruker]

Alt hva folk finner seg i… jeg blir helt satt ut

Anonymous poster hash: 904be...b20

[Anonym bruker]

Sånn hadde jeg det også, jeg valgte å gå.

I tillegg hadde min ex en kveldsjobb og helgejobb så han var aldri hjemme før etter jeg hadde lagt meg, og la seg aldri før 03:00 på natten. Stod da opp 14-15 tiden neste dag og dro rett på jobb.

Grisefrustrerende!!!! Jeg valgte å gå for jeg hadde det bedre alene enn alene i et forhold.

 

Når legger han seg om kvelden?

Anonymous poster hash: c271c...59a

[ærlig talt]

Herregud for en mann. Ikke nok med at han er lat, han er utrolig egoistisk også! Jeg skjønner ikke hvordan du fortsatt kan ha kjærlige følelser for en som viser seg å være ansvarsløs og tydeligvis mener du er mindre verdt enn ham selv. 

Om jeg hadde vært deg hadde jeg gitt ham en måned på å forandre døgnrytmen sin. Om han ikke hadde klart det, hadde jeg avsluttet forholdet. Du vil vel ikke leve som dørmatte? 

[Anonym bruker]

 

Alt hva folk finner seg i… jeg blir helt satt ut

 

Anonymous poster hash: 904be...b20

 

 

Synes du man skal ta lett på å gå fra en person man har to barn med? Jeg har vel levd i håpet om at dette skal bedre seg, men nå tror jeg at jeg må konkludere med at det ikke kommer til å skje. Unødvendig å slenge dritt, jeg vet godt at det er uakseptabelt, men det å bryte opp en familie er ikke bare, bare. Jeg er innstilt på å tåle en del for å holde familien vår sammen, men nå føler jeg at begeret begynner å bli fullt.

 

HI

 

Anonymous poster hash: e0292...b21

[Mamma4livet]

Når ingenting hjelper av det du har gjort til nå, så må du prøve noe nytt. Dere har barn sammen og da bør du ha prøvd flere ting før du gir opp.

 

Iom at det ikke går å snakke til han så hadde jeg gjort følgende:

 

Skrevet et langt brev til han. Ingen beskyldninger eller skjellsord. Fortell han akkurat hvordan du har det og beskriv hva det gjør med deg og deres forhold at han ikke bidrar. Skriv at du forstår at han jobber hardt og at du setter pris på det. MEN at du ut fra ditt ståsted ikke orker mere. Skriv at du er glad i han og at du ønsker at barna skal vokse opp med begge foreldre i samme hus, men at det da må skje en endring.

 

Skriv at du har bestilt time på familievernkontoret fordi du ser at dere ikke klarer dette selv. Fortell at du også er lei av å være sur og irritert hele tiden og at du savner at dere er kjærester og at dere er sammen om å få hverdagen til å gå rundt.

 

Legg så brevet hjemme slik at han ser det når han kommer hjem til tomt hus. Ta barna med deg til noen du kjenner og overnatt der til neste dag. Ikke svar på sms eller telefoner (skriv i brevet at du ønsker at han tenker på de du sier og at du kommer hjem i morgen slik at dere kan snakke sammen). Neste dag/kveld så reiser du hjem alene og tar en prat med mannen din.

 

Jeg ønsker deg lykke til. Det høres slitsomt ut å leve slik dere gjør.

[Anonym bruker]

Herregud for en mann. Ikke nok med at han er lat, han er utrolig egoistisk også! Jeg skjønner ikke hvordan du fortsatt kan ha kjærlige følelser for en som viser seg å være ansvarsløs og tydeligvis mener du er mindre verdt enn ham selv. 

Om jeg hadde vært deg hadde jeg gitt ham en måned på å forandre døgnrytmen sin. Om han ikke hadde klart det, hadde jeg avsluttet forholdet. Du vil vel ikke leve som dørmatte? 

 

Det er dårlig med kjærlige følelser, men han er faren til barna mine, og de er glade i ham. Jeg vet at jeg lever som dørmatte, og til en viss grad kan jeg tåle det for barnas skyld. Men nå føles det som om det går for langt, og jeg kommer egentlig ikke på noen positive ting ved å bo sammen med ham for min egen del. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: e0292...b21

[Anonym bruker]

Når ingenting hjelper av det du har gjort til nå, så må du prøve noe nytt. Dere har barn sammen og da bør du ha prøvd flere ting før du gir opp.

 

Iom at det ikke går å snakke til han så hadde jeg gjort følgende:

 

Skrevet et langt brev til han. Ingen beskyldninger eller skjellsord. Fortell han akkurat hvordan du har det og beskriv hva det gjør med deg og deres forhold at han ikke bidrar. Skriv at du forstår at han jobber hardt og at du setter pris på det. MEN at du ut fra ditt ståsted ikke orker mere. Skriv at du er glad i han og at du ønsker at barna skal vokse opp med begge foreldre i samme hus, men at det da må skje en endring.

 

Skriv at du har bestilt time på familievernkontoret fordi du ser at dere ikke klarer dette selv. Fortell at du også er lei av å være sur og irritert hele tiden og at du savner at dere er kjærester og at dere er sammen om å få hverdagen til å gå rundt.

 

Legg så brevet hjemme slik at han ser det når han kommer hjem til tomt hus. Ta barna med deg til noen du kjenner og overnatt der til neste dag. Ikke svar på sms eller telefoner (skriv i brevet at du ønsker at han tenker på de du sier og at du kommer hjem i morgen slik at dere kan snakke sammen). Neste dag/kveld så reiser du hjem alene og tar en prat med mannen din.

 

Jeg ønsker deg lykke til. Det høres slitsomt ut å leve slik dere gjør.

 

Jeg har skrevet et slikt brev til ham, og lot det ligge igjen på kjøkkenbordet en helg jeg reiste til foreldrene mine med barna. Da jeg kom hjem så jeg at han hadde lest det, men det lå fremdeles på bordet, og han har aldri nevnt det jeg skrev med et ord. Oppførselen har heller ikke endret seg. 

 

Vi har vært på familievernkontoret flere ganger. Mens han sitter der er han så forståelsesfull, men så fort vi kommer ut er han potte sur igjen. Og de ansatte der er så j****g diplomatiske hele tiden, ingen bryter gjennom og sier at slik kan man faktisk ikke oppføre seg som familiefar. De skal ikke ta side, og de skal ikke plassere skyld. Har det opp i halsen nå.

 

HI

 

Anonymous poster hash: e0292...b21

[Anonym bruker]

Han skal vel ha pappaperm endel uker? Du får håpe han kommer inn i et godt mønster da.

 

Anonymous poster hash: fd9d0...f6c

[Anonym bruker]

Han skal vel ha pappaperm endel uker? Du får håpe han kommer inn i et godt mønster da.

 

Anonymous poster hash: fd9d0...f6c

 

Nei, han har ikke det siden jeg er student. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: e0292...b21

[Anonym bruker]

Jeg sliter med at jeg sover veldig mye om dagen, og skal ta en tur til legen for det er jo ikke normalt! Men er veldig slitsomt for meg også, ikke bare for de rundt. Skal sies at jeg alltid kommer tidsnok til jobb/skole og står opp når det trengs, men er mye sliten og trøtt. Kanskje han faktisk er syk uten at dere vet det. Hva slags kosthold har han? Jeg kan ikke spise for mye sukker og fast Food, da blir jeg ubrukelig! Kanskje han må endre kosten?

 

Anonymous poster hash: b1bdb...f3a

[Mamma4livet]

 

Når ingenting hjelper av det du har gjort til nå, så må du prøve noe nytt. Dere har barn sammen og da bør du ha prøvd flere ting før du gir opp.Iom at det ikke går å snakke til han så hadde jeg gjort følgende:Skrevet et langt brev til han. Ingen beskyldninger eller skjellsord. Fortell han akkurat hvordan du har det og beskriv hva det gjør med deg og deres forhold at han ikke bidrar. Skriv at du forstår at han jobber hardt og at du setter pris på det. MEN at du ut fra ditt ståsted ikke orker mere. Skriv at du er glad i han og at du ønsker at barna skal vokse opp med begge foreldre i samme hus, men at det da må skje en endring.Skriv at du har bestilt time på familievernkontoret fordi du ser at dere ikke klarer dette selv. Fortell at du også er lei av å være sur og irritert hele tiden og at du savner at dere er kjærester og at dere er sammen om å få hverdagen til å gå rundt.Legg så brevet hjemme slik at han ser det når han kommer hjem til tomt hus. Ta barna med deg til noen du kjenner og overnatt der til neste dag. Ikke svar på sms eller telefoner (skriv i brevet at du ønsker at han tenker på de du sier og at du kommer hjem i morgen slik at dere kan snakke sammen). Neste dag/kveld så reiser du hjem alene og tar en prat med mannen din.Jeg ønsker deg lykke til. Det høres slitsomt ut å leve slik dere gjør.

 Jeg har skrevet et slikt brev til ham, og lot det ligge igjen på kjøkkenbordet en helg jeg reiste til foreldrene mine med barna. Da jeg kom hjem så jeg at han hadde lest det, men det lå fremdeles på bordet, og han har aldri nevnt det jeg skrev med et ord. Oppførselen har heller ikke endret seg.  Vi har vært på familievernkontoret flere ganger. Mens han sitter der er han så forståelsesfull, men så fort vi kommer ut er han potte sur igjen. Og de ansatte der er så j****g diplomatiske hele tiden, ingen bryter gjennom og sier at slik kan man faktisk ikke oppføre seg som familiefar. De skal ikke ta side, og de skal ikke plassere skyld. Har det opp i halsen nå. HI Anonymous poster hash: [acronym=Full hash: e029238ab6a190592f3be473a2ddeb2

1] e0292...b21 [/acronym]

Uff, da har du faktisk prøvd det meste. Dersom han er så falsk at han sitter å faktisk jatter med på møter på familievernkontoret så hadde jeg faktisk blitt veldig bekymret. Det virker jo da som om han mangler empati. Nå kjenner jeg jo overhodet ikke dere og din mann, men les opp hva narsissisme er. Skulle mange av trekkene passe til din mann, så får du faktisk ikke endret han. Da hadde jeg gått, dersom jeg hadde vært deg.

[Anonym bruker]

 

 

Når ingenting hjelper av det du har gjort til nå, så må du prøve noe nytt. Dere har barn sammen og da bør du ha prøvd flere ting før du gir opp.Iom at det ikke går å snakke til han så hadde jeg gjort følgende:Skrevet et langt brev til han. Ingen beskyldninger eller skjellsord. Fortell han akkurat hvordan du har det og beskriv hva det gjør med deg og deres forhold at han ikke bidrar. Skriv at du forstår at han jobber hardt og at du setter pris på det. MEN at du ut fra ditt ståsted ikke orker mere. Skriv at du er glad i han og at du ønsker at barna skal vokse opp med begge foreldre i samme hus, men at det da må skje en endring.Skriv at du har bestilt time på familievernkontoret fordi du ser at dere ikke klarer dette selv. Fortell at du også er lei av å være sur og irritert hele tiden og at du savner at dere er kjærester og at dere er sammen om å få hverdagen til å gå rundt.Legg så brevet hjemme slik at han ser det når han kommer hjem til tomt hus. Ta barna med deg til noen du kjenner og overnatt der til neste dag. Ikke svar på sms eller telefoner (skriv i brevet at du ønsker at han tenker på de du sier og at du kommer hjem i morgen slik at dere kan snakke sammen). Neste dag/kveld så reiser du hjem alene og tar en prat med mannen din.Jeg ønsker deg lykke til. Det høres slitsomt ut å leve slik dere gjør.

 Jeg har skrevet et slikt brev til ham, og lot det ligge igjen på kjøkkenbordet en helg jeg reiste til foreldrene mine med barna. Da jeg kom hjem så jeg at han hadde lest det, men det lå fremdeles på bordet, og han har aldri nevnt det jeg skrev med et ord. Oppførselen har heller ikke endret seg.  Vi har vært på familievernkontoret flere ganger. Mens han sitter der er han så forståelsesfull, men så fort vi kommer ut er han potte sur igjen. Og de ansatte der er så j****g diplomatiske hele tiden, ingen bryter gjennom og sier at slik kan man faktisk ikke oppføre seg som familiefar. De skal ikke ta side, og de skal ikke plassere skyld. Har det opp i halsen nå. HI Anonymous poster hash: [acronym=Full hash: e029238ab6a190592f3be473a2ddeb2

1] e0292...b21 [/acronym]

Uff, da har du faktisk prøvd det meste. Dersom han er så falsk at han sitter å faktisk jatter med på møter på familievernkontoret så hadde jeg faktisk blitt veldig bekymret. Det virker jo da som om han mangler empati. Nå kjenner jeg jo overhodet ikke dere og din mann, men les opp hva narsissisme er. Skulle mange av trekkene passe til din mann, så får du faktisk ikke endret han. Da hadde jeg gått, dersom jeg hadde vært deg.

 

 

Takk, det skal jeg gjøre. Og ja, jeg tror han mangler empati, i alle fall i stor grad. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: e0292...b21

[Mamma4livet]

 

 

 

Når ingenting hjelper av det du har gjort til nå, så må du prøve noe nytt. Dere har barn sammen og da bør du ha prøvd flere ting før du gir opp.Iom at det ikke går å snakke til han så hadde jeg gjort følgende:Skrevet et langt brev til han. Ingen beskyldninger eller skjellsord. Fortell han akkurat hvordan du har det og beskriv hva det gjør med deg og deres forhold at han ikke bidrar. Skriv at du forstår at han jobber hardt og at du setter pris på det. MEN at du ut fra ditt ståsted ikke orker mere. Skriv at du er glad i han og at du ønsker at barna skal vokse opp med begge foreldre i samme hus, men at det da må skje en endring.Skriv at du har bestilt time på familievernkontoret fordi du ser at dere ikke klarer dette selv. Fortell at du også er lei av å være sur og irritert hele tiden og at du savner at dere er kjærester og at dere er sammen om å få hverdagen til å gå rundt.Legg så brevet hjemme slik at han ser det når han kommer hjem til tomt hus. Ta barna med deg til noen du kjenner og overnatt der til neste dag. Ikke svar på sms eller telefoner (skriv i brevet at du ønsker at han tenker på de du sier og at du kommer hjem i morgen slik at dere kan snakke sammen). Neste dag/kveld så reiser du hjem alene og tar en prat med mannen din.Jeg ønsker deg lykke til. Det høres slitsomt ut å leve slik dere gjør.

 Jeg har skrevet et slikt brev til ham, og lot det ligge igjen på kjøkkenbordet en helg jeg reiste til foreldrene mine med barna. Da jeg kom hjem så jeg at han hadde lest det, men det lå fremdeles på bordet, og han har aldri nevnt det jeg skrev med et ord. Oppførselen har heller ikke endret seg.  Vi har vært på familievernkontoret flere ganger. Mens han sitter der er han så forståelsesfull, men så fort vi kommer ut er han potte sur igjen. Og de ansatte der er så j****g diplomatiske hele tiden, ingen bryter gjennom og sier at slik kan man faktisk ikke oppføre seg som familiefar. De skal ikke ta side, og de skal ikke plassere skyld. Har det opp i halsen nå. HI Anonymous poster hash: e0292...b21

Uff, da har du faktisk prøvd det meste. Dersom han er så falsk at han sitter å faktisk jatter med på møter på familievernkontoret så hadde jeg faktisk blitt veldig bekymret. Det virker jo da som om han mangler empati. Nå kjenner jeg jo overhodet ikke dere og din mann, men les opp hva narsissisme er. Skulle mange av trekkene passe til din mann, så får du faktisk ikke endret han. Da hadde jeg gått, dersom jeg hadde vært deg.

 Takk, det skal jeg gjøre. Og ja, jeg tror han mangler empati, i alle fall i stor grad.  HI Anonymous poster hash: e0292...b21

Min venninne har barn med en narsissist og han var positiv på møtene de var på med familievernkontoret uten at han endret seg. Noen ganger ønsket min venninne og ha enesamtaler der. Faktisk så fikk hun tips av terapauten om å lese en bok om narsissisme uten at terapauten sa rett ut hvorfor. (Hun hadde gjennomskuet han) Når venninnen min leste boka så gikk det opp mange lys for henne. Hun gikk fra han like etterpå. De hadde også hvert gjennom to runder på familievernkontoret.

 

Nå håper jeg ikke at din mann er narsissist, men ville bare du skulle være klar over hva det innbefatter å være det.

[Anonym bruker]

..og du har fått en ny baby med dette?

 

Anonymous poster hash: 69997...117

[Anonym bruker]

..og du har fått en ny baby med dette?

 

Anonymous poster hash: 69997...117

 

To. Den første var planlagt. Da var han som jeg skrev  i hovedinnlegget glad i å sove, men han var ikke sur og giddeløs på samme måten. Jeg var sikker på at han kom til å tilpasse seg familielivet, men det skjedde ikke. Barn nummer to var ikke planlagt, men abort var uaktuelt for meg. 

 

Hvor ville du egentlig med dette spørsmålet? Ja, jeg har fått barn med en mann som viser seg å være uegnet som far. Føler du for å gni det inn?

 

HI

 

Anonymous poster hash: e0292...b21