Gå til innhold

Mars baby 2015<3


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Annonse

Eg venter en liten krabat i sluttten av mars.. 
Merker symptomer godt allerede.. Veldig kvalm,klam og vann i munnen :) 
 
Litt små redd siden eg har veldig angst for å kaste opp, men uansett kor kvalm eg har vært i det siste har eg sluppe unna, og håper igrunn det forsetter sånn.. 
 
"Desverre" var ikkje denne ungen planlagt, eg er trossalt  bare 18..



Anonymous poster hash: 78410...9ac

Annonse

Det virker som at det er veldig ulik terminberegning rundtom? Jeg er 9+6 idag og fikk termin 7. mars av legen min.. Og forskjellige terminkalkulatorer viser alt fra 7, 8 og 11. mars.. Men tar utgangspunkt i legen sin beregning enn så lenge!

Jeg får også forskjellig, men like dager. Får alt fra 23-27--

Hei dere :) trenger litt støtte.. Er gravid i uke 10+6. Dette er uplanlagt.. jeg begynte å ane noe rundt 8 uker hvor jeg tisset mye (trodde det var urinveisinfeksjon)uken etter kom kvalmen. Jeg ble kjempe redd.. har en samboer som ikke vil. Jeg har aldri fått svar på om han vil ha flere barn. Vi har hvert vårt barn på 5 og 8 år. Nå er det straks forsent til å ta abort å han blir mer og mer stresset. Jeg vil gjerne ha babyen. Jeg klarer ikke å gå igjennom en abort. Jeg gråter mye å føler meg helt hjelpesløs. Jeg vet ingen kan tvinge meg til abort men han og moren prøver.. vi har vært sammen i 3 år. Bor sammen. Men han ser bare negative ting og problemer.. jeg er så fortvilet. :(

Endret av alenemamma84

Hei dere :) trenger litt støtte.. Er gravid i uke 10+6. Dette er uplanlagt.. jeg begynte å ane noe rundt 8 uker hvor jeg tisset mye (trodde det var urinveisinfeksjon)uken etter kom kvalmen. Jeg ble kjempe redd.. har en samboer som ikke vil. Jeg har aldri fått svar på om han vil ha flere barn. Vi har hvert vårt barn på 5 og 8 år. Nå er det straks forsent til å ta abort å han blir mer og mer stresset. Jeg vil gjerne ha babyen. Jeg klarer ikke å gå igjennom en abort. Jeg gråter mye å føler meg helt hjelpesløs. Jeg vet ingen kan tvinge meg til abort men han og moren prøver.. vi har vært sammen i 3 år. Bor sammen. Men han ser bare negative ting og problemer.. jeg er så fortvilet. :(

 

 

 

Jeg skjønner godt at du ikke orker tanken på abort, jeg har gjort det og det er ikke en lett vei ut. 

Å jeg kjenner igjen følelsen av å bli presset inn i en abort. 

Har du pratet med legen din om dette? Evt noen på helsestasjonen? 

Jeg tror at om du lar deg presse til en abort så vil du kanskje få problemer med å tilgi deg selv etterpå. og jeg tror at forholdet til deg og samboeren vil få seg en smell som dere kanskje ikke vil komme over.

Som du sier så er ikke dette planlangt, men nå har det skjedd og da er det om og gjøre å gjøre det beste ut av det.

 

Jeg hadde en venninne i en lignende situasjon, og for henne var det verste at hun følte at mannen hennes sviktet henne. Hun var sint på han hele tiden fordi han ikke støtte henne når hun trengte han som mest og var mest opptatt av sine egne følelser.

Hun valgte å ikke ta abort fordi hun kunne leve med den avgjørelsen, og hun tok 2 UL og begge viste at barnet var friskt.

Han aksepterte det og det har gått fint det. 

 

Når alt kommer til alt så er det bare du som kan bestemme dette. Jeg ville anbefale at dere sammen drar å prater med noe, om det er legen din, parterapaut, helsestasjonen....

 

Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg en stor klem, for dette må jo være tøft. Lykke til og håper at noen rundt deg kan hjelpe deg. 

Tusen takk for svar. :) ja jeg har prøvd å snakke med han om dette. Jeg skal til amathea i morgen og ville jo gjerne ha han med. Han har fått tilbudet men vet ikke om han blir med.. jeg har ikke fått noe skikkelig svar på det. Har også kommet med mange ting som kan hjelpe oss fremover som økonomi rådgiver fordi han mener vi har dårlig økonomi. Jeg har bare 50 % fast stilling. Tilsammen har vi 35000 i inntekt i mnd å syns vi skal klare oss greit med det om vi hadde hadde hatt felles økonomi. Jeg prøver så godt jeg kan å komme med ideer å ting som kan hjelpe oss men han er så sta og vrang. Nå sitter jeg bare å føler meg lite verdt rett å slett.. jeg har jo håp om at dette vil tilslutt gå mye bedre når babyen har kommet til verden men nå så tenker jeg at det er så slemt av han og mora å at jeg nesten har lyst til å straffe dem når den er født.. bare en tanke da. Klarer jo ikke det men jeg merker jeg prøver å beskytte den lille i magen min.. <3

I grunn synes jeg at du burde kreve at han blir med. Det handler om å ta ansvar for det han har gjort. En abort er en liten mini fødsel, de tar ikke utskrapning lenger. Det er vondt og når det er noe du ikke vil og blir presset til er det psykisk utrolig tøft skulle jeg tro.

 

Han og hans mor krever abort, javel, da får han bli med i morgen, slik at du får sagt hva du føler også får han høre på deg.

 

Og moren hans har jo ingenting med dette og burde holde seg for god til å blande seg.

 

Hva med ditt nettverk? Har du familie som kan hjelpe deg? Dersom du velger å beholde og forholdet skulle ta slutt?

Prat med de rundt deg også. De vil sikkert hjelpe deg så mye de kan. 

 

 

Skjønner hva man han mener med økonomi, men all økonomi handler om å bruke etter hva man har. Vi har ikke så mye mer å rutte med vi, men fordi vi bruker budsjett og lever etter evne og føler i grunn at vi har det bra.

 

Lykke til i morgen og håper det hjelper. 

Håper han tar ansvar og blir med. 

Kanskje du evt kunne tatt med noen andre om han ikke vil? du kan jo spørre moren hans, siden hun allerede er så involvert...

Han ble faktisk med på Amathea. Det gikk greit,men fortsatt er stemningen rar her hjemme. Han er skikkelig utafor å jeg får skikkelig dårlig samvittighet. Har sagt at jeg skulle virkelig ønske jeg kunne gjøre det for din del.men jeg klarer ikke.. jeg har et evig tanke kjør.. han også.. jeg blir så trist av å tenke på at han ikke vil. Hvorfor vil han ikke ha mitt barn. Jeg surrer og tenker mye.. jeg tror at alt blir annerledes når han ser barnet men jeg så ikke for meg et svangerskap alene og forlatt.. jeg viste sist at jeg ble alene. Så det var noe annet. Jeg savner å vise glede til hverandre,kose og føle seg verdsatt og elsket. Jeg har nesten ikke ord for hvor vanskelig dette er.. hvorfor kan han ikke se at det vil gå bra,virker ikke som for meg at han blir glad i ungen sin heller som han får med meg.. :(

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...