Hvor er alle fødselshistoriene?

[nr2erpåveg]

Da jeg har sittet og lest på BIM på sist svangerskap la de som hadde født ut et referat fra fødselen. Og de var da egentlig ganske spennende å lese etterhvert som det nærmet seg for en selv.

 

Så til dere som har født eller er rett rundt hjørnet, la oss høre hvordan det gikk da

[MrsMilla]

Tja, er noen uker igjen for meg - men det er fjerde gang. Kan jo si noen ord om de forrige :-)

 

Obs - er du førstegangsfødende, hopp over min førsterunde, sannsynligheten for at du havner der er mikroskopisk, og ikke noe å lese for en førstegangs!!!

 

Første barnet:

 

Var godt på overtid, to uker, supervarm sommer og 30 kilo opp fra startvekten. Vi hadde besøk av besteforeldre på begge sider tilfeldigvis, og brukte dagen på stranda med bading og godt selskap. Utpå kvelden skulle vi ut og spise, og under måltidet ble kynnerne mer og mer vonde. Måtte konsentrere meg slik at jeg og mannen dro hjem i ellevetida. Foreldrene våre ble igjen og satt og snakket og koste seg sammen over noen glass vin.

Vi hadde møtt hverandre kun ti måneder før, så dette var også en av de første gangene foreldrene våre brukte god tid sammen. De kom godt overens - og har i ettertid til og med dratt på ferie sammen.

 

Da vi kom hjem til leiligheten vår skjønte jeg at dette måtte være rier, og selv om de var vonde  så gikk det helt greit. Vi ringte sykehuset, og kom ned dit i ett-tida om natta. Hadde knapt nok åpning, så ble kommandert til å gå litt rundt i gangene for å komme mer i gang. Etter en times tid hadde jeg såpass åpning at de la meg inn.

 

Dette er elleve år siden, og det er temmelig stor forskjell på behandling og fasiliteter fra da til nå, den gangen måtte vi vente på venterom lenge, med rier, for så å måtte vente på et annet rom med en annen dame som også hadde rier.....ikke mye plass for seg selv..... Da jeg kom opp på kanskje rundt 5 cm fikk jeg utdelt føderom. Tiden gikk sakte, og det ble morgen før vi kom noe lengre. Begynte å bli temmelig sliten, hadde jo sovet null, og hatt full dag dagen før fra morgen til kveld. Riene dabbet av og jeg fikk drypp for å få fart på de igjen. Siden jeg var så sliten begynte kreftene å forsvinne, og jeg spydde som en gris. Sakte sneglet tiden seg til formiddagen, og åpningen ble større. Men riene jeg fikk på dryppet hadde vært så harde og kraftige at kreftene var omtrentlig borte. Når vi kom til at hun skulle komme seg ut, så satt hun fast, og ble stående.

 

Da pressriene kom, fikk vi ikke henne ut. Hun satt fast og etter en time i pressrier klarte jeg ikke presse mer, var helt utslitt. Da tok de fram kopp. Rommet var fylt av mennesker,må ha vært minimum ti stykker der inne i tillegg til oss, og vi skjønte at dette ikke var helt bra....

De trakk så hardt at armen til jordmoren dirret, og plutselig glapp koppen. Barnet kom tilbake i en helsikes fart, og det rant noe grønt ut av meg (fostervann med barnets avføring). Mannen min stivnet, for han visste ikke hva dette var, og trodde de hadde knust barnets hode...... jeg svimte nesten helt av siden smertene var så store, og barnet viste klare tegn til at hun måtte ut akkurat nå! Dermed dro de fram tanga og reiv henne ut.

Klart dette er en tøff behandling, jenta måtte ut, og de løp inn på operasjon med meg etterpå - totalruptur og mye blod som forsvant....

Så mannen min satt alene med barnet vårt i 6 timer og fortalte henne om verden og tok vare på henne. Han var bare 21 år - men steppet opp som en skikkelig mann.

 

Sju timer etterpå våknet jeg av narkose.

 

Skal sies at selv om dette var en tøff runde, ble jeg sydd av ei god kirurg, så etter kun måneder hadde de klart å trylle meg tilbake til meg selv igjen - ingen senskader! men fikk fødselsangst av hele episoden og en liten fødselsdepresjon.

 

Men så kom andremann - og det var som natt og dag!!

 

Ble satt igang i uke 39 siden han allerede var over fire kilo. Var jo kjemperedd etter første episoden, men fikk erfaren jordmor, tablett og dro hjem for å vente på rier.

I ett-tiden om natta kjente jeg at de tok skikkelig til. Stod på kjøkkenet og lurte på om jeg skulle vekke mannen min. Halvtimen etter vekket jeg ham, og da ble det faktisk litt travlere enn jeg hadde trodd, og vi måtte bare kjøre kjapt ned på sykehuset. Kom inn med 4 cm åpning og godt i gang. Jordmoren vi fikk på nattskift ønsket å få oss, hun hadde med seg lærling, og hadde fått beskjed om min situasjon med fødselsangst.

Denne gangen gikk det helt annerledes!

 

Riene kom godt igang, og ble mer og mer effektive. lystgassen tok av for de verste toppene, men jeg klarte å telle meg gjennom nesten alle med god kontroll. Etter kun få timer var jeg allerede opp i ni cm og da var vel klokka fire-fem, men der måtte vi holde litt igjen, for han var stjernekikker. Etter et par timer snudde han seg selv, og da gikk det fort. Ti cm, full åpning, og pressriene satte igang. merkelig nok så var dette helt annerledes enn første gang, for denne gangen kjente jeg at jeg hadde kontroll. Og energien var der. Så på pressriene presset jeg fint og effektivt på, og klarte å holde igjen når jordmor sa ifra. På denne måten fikk vi ham ut temmelig kjapt, men uten et eneste sting,rift eller noe.

Og endelig kunne jeg ha en fødsel der barnet fikk ligge på magen min, være med ham og faktisk gå i dusjen etterpå - det var helt herlig å oppleve noe jeg trodde jeg ikke fikk til. Selv om jeg var litt sår, så var jeg fint på føttene igjen etterpå, og det gikk mye bedre dagene etter enn jeg hadde turt å drømme om engang.

Endelig fikk vi den rosenrøde opplevelsen :-)

 

Da tredjemann skulle komme, valgte de igjen å sette oss igang - men denne gangen måtte vi være igjen på sykehuset siden å bli satt igang ga risiko for stormrier, det visste de ikke tidligere.

 

Tiden gikk, og igjen kom jeg først igang ett om natten. Desverre fikk vi feil jordmor for vår situasjon, og etter noen feilkommentarer fra hennes side, fikk jeg angst og skulle hjem. Ristet og greier.

De sendte inn overlegen og en lege til, og på 4 cm ble det vedtatt å gi meg epidural for å roe ned kroppen min.

Derifra var alt som en drøm. epiduralen tok store deler av smertene, og jeg kjente omtrentlig at kroppen delte seg opp og åpnet for babyen. Jordmora trodde jeg skulle få sove litt, men jeg ba henne ikke gå ut døra, for nå var vi virkelig igang. Hadde godt med energi, og kjente at jeg hadde god kontroll. Fire timer etter ble tredjemann født etter kun få minutters pressrier, og selv om man kjenner pressrier på epidural, så husker jeg at jeg tenkte: er det ikke verre enn dette?

Null rifter igjen, og enda mindre sår enn med andre barnet, var i forbausende god form, også der nede!

Enda en god fødsel der jeg fikk kose med gutten til han sovnet, for så å ta en lengre god dusj med bodylotion og alt - fikk kommentarer på at jeg hadde rene spaet der inne :-) så kreftene holdt i massevis!

 

Så nå er jeg spent på fjerdemann. Settes igang igjen i uke 39, og satser på å holde på kreftene så energien er der når vi kommer igang. Skal ha epiduralnåla klar, og sette denne i ryggen tidlig, men ikke ha på selve epiduralen før eventuelt om det skulle være nødvendig. Den trenger jo kanskje ikke brukes, men fint å ha ser jeg. Naturlig fødsel kan man få billig av meg!

Skal også bruke den gode metoden med å telle. Altså telle utpustene under riene, og konsentrere meg om nettopp dette. For det var gull verdt!

Og ikke lenger like redd, ser at dette mest sannsynligvis går kjempebra. og om ikke, så er kirurgene på operasjon utrolig flinke til å redde dagen!

 

Lykke til alle andre også!

[❤lille stjerne❤]

Min lille jente ble født på søndag! Det hele startet med rier 22.30 etter en samtale med føden dro vi inn 01.30. Ble undersøkt og hadde regelmessige rier og 4 cm åpning. Riene økte på og vannet gikk i 03-tida, men det kom veldig lite vann. Ble flyttet inn på fødestua og lå litt i varmt badekar, noe som var deilig. Etter en time følte jeg at jeg måtte opp og ko. med i senga igjen. Åpning på 8 cm og like etter full åpning og trykketrang. De første solstrålene kom inn gjennom vinduet akkurat da vår nydelige lille jente ble født og det var en magisk stemning. Etter at hun var ute og mprkaka var ute kom resten av fostervannet fossende! Et lite pyntesting var alt som trengtes denne gangen og jeg følte meg i fin form etterpå, kunne gå på do og stelle meg alene og kose med babyen i morgensola etterpå. Jeg hadde grudd mec vrldig pga en vanskelig fødsel første gang, men denne gangen gikk alt så utrolig greit og det ble en fin opplevelse. Stolt mamma til to nydelige jenter <3 <3 <3

[Sunshines]

Jeg kan jo bidra med mine tre fødsler nå som jeg sitter og venter på den fjerde..

 

Med nr 1 gikk ganske helt plutselig etter en runde med mannen i senga.. Dette var på kvelden 12 dager før termin. Jeg begynte å få rier ganske kjapt etterpå, men ante jo ikke noe om hvor vonde de skulle være. Jeg var usikker, men fikk komme inn på føden. Åpningen var beskjeden, men jeg fikk bli og der ble vi liggende hele natta. Jeg stramma kroppen gjennom riene, kasta opp på hver ri og sleit meg ut. De siste fire cm gikk raskt, og akkurat 10 timer etter at vannet gikk, var han ute

 

Med nr to hadde jeg forberedt meg voldsomt på å puste meg igjennom disse riene. Jeg synes jeg måtte ta igjen for det jeg følte jeg ikke klarte med nr en. I tillegg var jeg helt forberedt på at når jeg begynte å kaste opp av riene, DA var det virkelig alvor Jeg kjente kvelden i forveien at kynnerne strammet litt ekstra, de tok litt mer tak. Var hjemme med syk storebror neste dag, og på formiddagen kom kynnerne/riene tilbake, og ble mer regelmessige og varte lengre. Jeg pustet meg fint i igjennom de, men ga vage beskjeder til mann og mormor utpå dagen om at nå skjedde det nok noe snart. I 3 - 4 tiden på ettermiddagen ble de ganske heftige, men jeg kastet ikke opp og pustet meg i gjennom. Vi dro inn på sykehuset og var inne på undersøkelsesrommet kl 17. Åpning var 3 cm og veldig tøyelig. Jeg fikk et klyster og gikk i dusjen. 10 minutter senere vræler jeg til mannen at han må dra i snora. Tre jordmødre kommer raskt på plass, jeg fikk slept meg opp på benken og presset et par ganger og så var raketten ute. En halvtime etter at vi kom på sykehuset, 7 dager før termin

 

Med nr tre var jeg forberedt på å reise inn til sykehuset tidlig, siden nr to kom så fort. Da jeg på kvelden fire dager før termin skjønte at noe mer var på gang, dro vi  etterhvert inn. Da hadde jeg den samme følelsen som med nr to hele dagen. Kynnere som dro til litt mer i styrke og kløyp litt ekstra. Slik skjønte jeg at nå var det snart i gang. Da vi kom til sykehuset ble jeg undersøkt, hadde bare 2 cm åpning og svake rier. Fikk beskjed om at dette kunne gå begge veier, det kunne like så godt dabbe helt av. Nedtur. Men vi fikk bli på et lite undersøkelsesrom i et par timer, fordi det hadde gått så fort forrige gang. Jeg la meg til rette i en seng og mannen ukomfortabel i en stol. Det var midt på natten. Det tok ca en time, og da var det ikke tvil om hvilken vei det gikk. Riene satte igang, vi ble tildelt fødestue og det gikk stødig fremover med effektive rier. 4 timer senere var gutten født  

 

Nå sitter jeg her og gleder meg masse til å møte fjerdemann  

[Sunshines]

Med nr 1 gikk vannet, mente jeg å si

[venterpå nr 3 ♡]

Jeg kan fortelle om mine to mens jeg venter på tredjemann

 

Med nr 1 så gikk slimproppen på søndag morgen og riene kom etter noen timer. De kom og gikk hele tiden! Tirsdag/natt til onsdag tok det seg veeldig opp og kl 02.00 kjørte vi inn på sykehuset! Hadde da 5cm åpning, hadde lystgass og veneflonen 13.57 onsdag var mi nydelige jente ute Alt gikk super fint og "drømmefødsel" Fikk forresten 4 dager før termin!

 

Meen med nr 2 var det noe helt annet!! Litt av vannet gikk 04.30 onsdag morgen og fikk time til sjekk rundt kl 8, satt da med den rundt magen og målte hjertelyden til babyen og riene! De viste ikke da om de skulle legge oss inn på føden eller ikke.. Riene stoppet selvfølgelig opp og vi gikk hjem ifra sykehuset i 12tiden.. Riene begynte å ta seg opp igjen i 18tiden og i 00.30tiden kjørte vi inn på sykehuset, da var de så vonde! Tenkte jo at jeg skal klare meg uten epiduralen denne gangen også! Riene ble bare vondere og vondere, Etter 5 intense timer måtte jeg ha epiduralen! Den virket toppen 20min og plutselig smalt smertene meg i fjeset igjen, da fikk æ beskjed om at lillegutt satt skeivt og bomfast! Og jeg måtte opp å stå, noe jeg ikke hadde lyst te i d heeeile tatt, rommet ble fylt opp med folk i tilfelle d skulle skje noe! De sa også at babyen ikke hadde kommet ordentlig ned i bekkenet før alt begynte.. Da jeg sto datt han lengre ned og selv om jeg hadde kjent press ei stund, kunne jeg nå legge meg ned å presse!! Jordmor sto og dro og tøyde i "ut veien" for å hjelpe til me å få ut gutten! Så etter 7 intense timer på sykehuset var han endelig ute