mormor VS farmor

[Anonym bruker]

Så en artikkel nå nettopp, se link

 

 

http://www.klikk.no/foreldre/barn/article909714.ece

 

Må si jeg ble veldig trist, men ofte er det jo slik at farmor faller utenom. Min mormor har mest kontakt med oss søsknene, men ungene som hennes sønner har ser hun nesten ikke. Hun jobber iherdig for å være der for dem også, men enten er hun aldri bra nok for sin svigerdatter eller så har de ikke tid. (Legger til at hennes sønner har ungen på alder med mine barn, altså hennes oldebarn)

 

Mine barn har mest kontakt med sin mormor. Litt naturlig siden mormor bor rett i nærheten mens farmor bor et GODT stykke unna. MEN her sloss vi som foreldre for at farmor skal være en del av dagliglivet til barna. Viser bilder, snakker om dem og ringte i et kjør. Uten å få noe respont. De ringer aldri oss, vi har ikke ha mulighet til å ringe dem så ofte i det siste og dermed så snakker de ikke med dem lengre. De kommer aldri på besøk, har aldri tid til å komme (de er pensjonister begge to, derav ikke i jobb), det er viktigere med naboene og deres datters barn. HERREGUD de ser dem hele året. Hadde det gjort noe å kaste bort en uke i løpet av året på oss. Vi passet på å reise til dem hver ferie, men siden vi føler oss som intrengere når vi er der og føler vi må passe på barna så de ikke plager farmor og farfar så har det blitt mindre av dette også. Kjempe trist at all den jobbe vi har lagt ned skal være for gjeves..

 

Deres mormor og morfar barn er vist viktigere enn deres farmor og farfar barn. Greit det er et stykke i mellom, men de kunne i det minste prøvd.

 

Hvordan er det hos dere?

Anonymous poster hash: 13630...f10

[Anonym bruker]

Jeg har bare vokst opp med farmor. Usikker på hvordan det ville ha vært hvis mormor og morfar hadde levd. Hadde nok vært nære alle sammen tror jeg.

 

Barnet mitt har mest kontakt med mormor og morfar, av den enkle grunn at de bor i nærheten og farmor og farfar bor i frankrike og snuppa snakker ikke fransk enda;)

 

 

Anonymous poster hash: 800e0...d55

[Anonym bruker]

Dette kommer jo helt an på hver enkelt tilfelle. For meg er mormor en nær og kjær venn, mens farmor var en perifer, streng og mutt dame. For andre jeg kjenner er det helt motsatt.

Anonymous poster hash: 2c65b...016

[Superdolly]

Jeg selv vokste opp med farmor og farfar i nabohuset, og gikk ut og inn hos dem som jeg selv ville. Mormor og morfar bodde lenger unna, det krevde bilkjøring og planlegging. De ble dermed litt mer perifere, men jeg elsket dem og var trygg på at de var glad i oss søsknene.

 

Mine barn er i samme situasjon. Farmor og farfar i nabohuset, mormor og morfar langt unna. Farmor og farfar har stilt opp i dagliglivet siden ungene ble født, og de kan komme og gå der som de selv vil. Samvær med mormor og morfar krever planlegging og overnatting, og blir derfor sjeldnere. Men de ringer, skriver brev (ja, faktisk. Gammeldagse brev.) og kommer på besøk når det passer. Ungene vet at mormor og morfar er glad i dem.

[Anonym bruker]

Jeg selv vokste opp med farmor og farfar i nabohuset, og gikk ut og inn hos dem som jeg selv ville. Mormor og morfar bodde lenger unna, det krevde bilkjøring og planlegging. De ble dermed litt mer perifere, men jeg elsket dem og var trygg på at de var glad i oss søsknene.

 

Mine barn er i samme situasjon. Farmor og farfar i nabohuset, mormor og morfar langt unna. Farmor og farfar har stilt opp i dagliglivet siden ungene ble født, og de kan komme og gå der som de selv vil. Samvær med mormor og morfar krever planlegging og overnatting, og blir derfor sjeldnere. Men de ringer, skriver brev (ja, faktisk. Gammeldagse brev.) og kommer på besøk når det passer. Ungene vet at mormor og morfar er glad i dem.

 

Så koselig at de skriver brev helst spessielt. Ikke bare bare med avstanden nei, men her har dere det vi ikke har. Det blir gjort en innsats for å ha et nært forhold. Det mangler hoss oss.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 13630...f10

[me_87]

Sønnen min har god kontakt med begge

Men ettersom jeg ikke er sammen med barnefaren så blir det ikke naturlig at vi drar på besøk til farmoren uten at barnefaren er med.

Men han ser farmor hver 14.dag for da er det barnefaren sin helg.

Bestemor stiller opp når vi trenger det å vi er ofte på besøk der eller finner på ting ilag.

Endret 5. juni 2014 av me_87

[*Miss Marple*]

Vi startet ut med å sidestille farmor/farfar og mormor/morfar når det gjaldt besøk og barnepass, men etterhvert som de på farssiden ble mormor og morfar ble det mer og mer tydelig at det å ha kontakt med oss ikke var viktig lenger.

 

Nå snakker vel mannen med dem en gang i mnd og vi andre møtes til bursdager og jul.

 

De bor 5 min unna med bil.

[Anonym bruker]

Vi startet ut med å sidestille farmor/farfar og mormor/morfar når det gjaldt besøk og barnepass, men etterhvert som de på farssiden ble mormor og morfar ble det mer og mer tydelig at det å ha kontakt med oss ikke var viktig lenger.

 

Nå snakker vel mannen med dem en gang i mnd og vi andre møtes til bursdager og jul.

 

De bor 5 min unna med bil.

Huff så trist

 

Opplever at mine barns farmor prioriterer sin andre sønns barn, så det er tydeligvis helt greit å være farmor...for hans barn. Jeg prøver å involvere farmor, inviterer henne på kaffe, spør om jeg skal stikke innom med ungene osv, men det er lite respons tilbake gitt. Og hun bor 10 min gangavstand fra oss. Har egentlig gitt opp. Min mor er involvert når hun har tid, ikke så mye interesse fra den kanten heller egentlig

 

men men, selv blir jeg både mormor og farmor om mine barn får barn da selvklart Greit å ha noen eksempler på hvordan IKKE gjøre det! 

 

Anonymous poster hash: 63846...568

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke trodd at det ble sånn, men her har barna like god kontakt med farmor/farfar, mormor og morfar (min far og mor bor ikke sammen). Farmor og farfar bor fem minutter unna, mormor og morfar bor hhv. 10 og 15 km unna :-)

 

Anonymous poster hash: 995e1...c33

[Anonym bruker]

Det står jo i artikkelen at tendensen er i ferd med å endres, i takt med at moderne fedre tar mer ansvar for barn og familie.

 

Her har barna like godt forhold til besteforeldre på begge sider. Og farmoren deres er like opptatt av våre barn som hun er av sin datters barn.

 

Selv gleder jeg meg like mye til å bli farmor som mormor

 

Anonymous poster hash: a4e28...0dd

[Anonym bruker]

Farmor - Gal
Mormor - Alkis

Anonymous poster hash: c03f3...b2b

[☆☆☆]

Vi hadde lik kontakt med farmor og mormor/bestefar. Dei budde langt unns og kom på besøk ca 1 gong i året (farmor) eller annakvart år (mormor/bestefar). Vi besøkte ein gong i året ca. Ellers var det telefon på bursdagen.

 

No har mormor flytta hit, og er einaste gjenlevande. Ser ho ofte.

 

Mine er meir hjå svigers enn mine foreldre, men har god kontakt med begge sider.

[Anonym bruker]

Jeg vokste opp med farmor vegg i vegg så hadde naturligvis et veldig nært forhold til henne. Veldig godt forhold til mormor også, selv om hun var en halvtime unna. Hun var ofte på besøk eller vi overnattet der. Morfar har jeg aldri møtt og farfar døde da jeg var 4 år, så har hatt lite med bestefedrene å gjøre.

 

Både mine (min mor nå) og min mann sine foreldre har dessverre nok med sitt. De er glad i barnebarna (sier de), men er nok ikke snakk om at de får de forholdet til besteforeldrene som vi hadde. De er altfor travle og har ikke tid. Er det en generasjons-greie?

 

Klok (og skuffet?) av skade har mannen og jeg har tenkt å bli verdens beste besteforeldre. Vi skal engasjere oss oppriktig i barnebarna og tilby hjelp, men ikke være påtrengende.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c5b8e...614

[Anonym bruker]

Her er det farmor som har ungene mest, farfar bor jo sammen med henne, men han er mye ute, så han ser de ikke like mye som hun.. De er pensjonister, og har en del tid, vi bodde nær de før, da så de ungene minst 3 dager i uka, nå ser de ungene minst 3 ganger i mnd, prøver å få så mye tid med de som mulig.. Ungene spør etter de, vil besøke de og overnatte der, og svigermor er ikke sen med å be om å få ha de om hun har muligheten.

 

Min far bor så langt unna, så i løpet av deres leve år kan vi telle på en hånd hvor ofte vi ser han, han viser heller ingen interesse for ungene, spør ikke om de når vi prater på tlf ol, han har skaffet seg ny familie (kone, hennes barn og barnebarn)

 

Min mor og stefar jobber 100% og bor i nabobyen, de prøver å få tid, men er ikke lett når de har så mye sosial liv  Men ungene ser de jo senest annenhver mnd.

Anonymous poster hash: a92b3...990

[PeppaPig]

Farmor og farfar bodde bare en halvtime unna oss da jeg vokste opp så det var de jeg så mest. Mormor og morfar så jeg annethvert år da vi tok sommerferien hos dem. (De bor i England), men jeg hadde et nært forhold til de allikevel. Snakket på telefonen og sendte brev. 

 

Datteren min er mest knyttet til farmoren og farfaren sin. Selv om de bor i Norge og vi bor i usa så har de et tett forhold. De snakker mye på skype og de sender brev/kort/tegninger til hverandre.

Datteren min har også et godt forhold til sin oldemor (min farmor) og ellers det som er av min familie, dvs alle bortsett fra faren min og hans nye familie, vi har særdeles lite kontakt med de. De er rett og slett ikke interessert i å ha kontakt så vi snakkes kanskje 4 ganger i året og da er det bare snakk om vær og vind. Trist, men sånn er det. Vi sørger heller for at datteren vår har god kontakt med de i familien som faktisk er interessert så kan resten seile sin egen sjø. 

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp med mye kontakt med mormor og morfar. De var tilstede og interessert.

Farmor og farfar bodde i samme avstand som mormor og morfar, men de er svært religiøse og fraværende. Mest opptatt av menigheten og å fortelle oss ungene om at vi ville komme til helvete. Jeg likte aldri å være hos dem og de kom aldri til oss. Mormor og morfar elsket jeg av hele mitt hjerte. Savner morfar hver eneste dag

Anonymous poster hash: c2827...021

[Anonym bruker]

Her er farfar og farmor helt klart mest nærværende. De er virkelig superbesteforeldre. 

 

Helt vilt for en kontrast til mine foreldre når det gjelder oppfølging av barnet og oppmerksomhet.

 

Jeg blir helt lamslått når jeg møter de for de er virkelig verdenes beste besteforeldre og jeg blir litt lei meg siden jeg aldri selv hadde så nære besteforeldre som barn. Har fortalt dem det mange ganger, hvor vakkert jeg synes det er og hvor glad jeg blir for de. 

 

Mannen min er enebarn da, vet ikke om det ville vært annerledes hvis de hadde hatt en datter/flere barn i tillegg? Uansett er de helt fantastiske. 

Anonymous poster hash: 79bd5...f81

[Anonym bruker]

Her er mormor den beste i verden. Farmor er fraværende, jeg er ikke sammen med barnefar, men har prøvd å ha kontakt med farmor, men hun vil tydelygvis ikke. Noe som er heeeelt greit for meg

 

Anonymous poster hash: 697ad...0b2

[Anonym bruker]

Jeg hadde et kjempegodt forhold til min farmor! Hun var det snilleste mennesket på denne jord(er fremdels dypt savnet etter 16 år). Har fått god kontakt med min mormor i senere tid. Men de bodde langt unna før så da så vi de sjeldent. Barnet mitt ser farmor mer enn mormor,men hun liker mormor best. Jeg liker ikke farmor;)

 

Anonymous poster hash: c0e6f...247

[Anonym bruker]

Her er det farmor og farfar som er mest involvert i barnas liv selv om i e foreldre også bor i samme by. Farmor og farfar var godt voksne da de fikk min mann, altså godt opp i åra nå. De er pensjonister og vier all sin tid til barnebarna sine. Mine foreldre fikk meg da de var veldig unge. De er mest opptatt av egne liv.....

 

Anonymous poster hash: 89727...95a

[Appelsinpiken]

Her er mormor nærmest på alle måter (og morfar, han er super-besten!). Farmor vil veldig gjerne, men bor 8 timer unna, og å sende små barn på "ferie" en uke her og der er ikke aktuelt for oss. I tilleg stoler ikke mannen nok på sin egen mor til å la hun få ha ungene før de blir så gamle at de klarer seg mer selv. Er stadig småepisoder som gjør at vi får hjertet i halsen.

[Anonym bruker]

Vi bor i utlandet, men ungene ser likevel mormor og morfar to ganger hvert aar. Farmor til barna er veldig vanskelig aa vaere sammen med, og vi glir mer og mer fra hverandre. Det er synd, men vi har virkelig proevd det meste uten hell.

 

Hun klager paa at hun ikke faar komme hit, men naar det skjer saa dikterer hun alt, kritiserer og slenger med leppa. Barna enser hun knapt, men tar noen bilder slik at hun kan legge dem ut paa Facebook. 

 

Jeg trodde ikke det skulle skje med oss.

Anonymous poster hash: e9ee4...a68

[Anonym bruker]

Gammel tråd, men fikk lyst til å legge til noen ord likevel. Jeg har blitt farmor (for 1 år siden) og opplever i sterk grad at min betydning er underordnet i forhold til mormor. Hadde ikke jeg hatt et så godt forhold til mine sønner hadde jeg nok ikke vært medregnet som Bestemor i det hele tatt. Har fra første dag følt meg tilsidesatt. Mormor har «krav» på fredagsbesøk,  jeg får beskjed om at nå er det mormor sin tid til å holde barnet, blir jeg invitert til å være med på spes aktiviteter er mormor alltid med, jeg får vite om aktiviteter hvor mormor var med men jeg ikke ble spurt etc. Dette føles veldig sårt for jeg føler at jeg ikke får bli ordentlig kjent med barnebarnet. Mormor er enslig, mens vi er to, og derfor skal hun alltid hensyntas. Når det kommer til praktiske ting og penger er farmor og farfar gode å ha, men jeg har aldri hørt mormor få beskjed om at nå er det farmor sin tur. Dette har plaget meg et år, og gjør at jeg automatisk trekker meg litt unna. Min venninne er mormor og farmor, og bekrefter at det er forskjell hos henne og. Andre har sagt når jeg gledesstrålende forteller om mitt barnebarn: Å er du bare farmor ....Nå har jeg kun sønner så skjønner at dette spesielle vil jeg aldri få oppleve...... 

Mormor bor 5 min unna - vi bor 10 , så det har ikke noe med praktisk avstand å gjøre heller. Livet som bestemor ble noe helt annet enn jeg forestilte meg dessverre........

Anonymkode: fbbdb...7ed

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Gammel tråd, men fikk lyst til å legge til noen ord likevel. Jeg har blitt farmor (for 1 år siden) og opplever i sterk grad at min betydning er underordnet i forhold til mormor. Hadde ikke jeg hatt et så godt forhold til mine sønner hadde jeg nok ikke vært medregnet som Bestemor i det hele tatt. Har fra første dag følt meg tilsidesatt. Mormor har «krav» på fredagsbesøk,  jeg får beskjed om at nå er det mormor sin tid til å holde barnet, blir jeg invitert til å være med på spes aktiviteter er mormor alltid med, jeg får vite om aktiviteter hvor mormor var med men jeg ikke ble spurt etc. Dette føles veldig sårt for jeg føler at jeg ikke får bli ordentlig kjent med barnebarnet. Mormor er enslig, mens vi er to, og derfor skal hun alltid hensyntas. Når det kommer til praktiske ting og penger er farmor og farfar gode å ha, men jeg har aldri hørt mormor få beskjed om at nå er det farmor sin tur. Dette har plaget meg et år, og gjør at jeg automatisk trekker meg litt unna. Min venninne er mormor og farmor, og bekrefter at det er forskjell hos henne og. Andre har sagt når jeg gledesstrålende forteller om mitt barnebarn: Å er du bare farmor ....Nå har jeg kun sønner så skjønner at dette spesielle vil jeg aldri få oppleve...... 

Mormor bor 5 min unna - vi bor 10 , så det har ikke noe med praktisk avstand å gjøre heller. Livet som bestemor ble noe helt annet enn jeg forestilte meg dessverre........

Anonymkode: fbbdb...7ed

Akkurat sånn jeg dessverre også kan forestille meg at det blir ;/ har også sønner og kommer en dag til å bli farmor. 

Anonymkode: e7021...a8b

[n74]

Men noen ganger har kjemi i form av familielikheter noe å si også, når barnet blir litt eldre.

Min datter foretrekker helt klart sin farmor fremfor sin mormor. Først og fremst fordi farmor alltid har tid og alltid møter og støtter opp om personlighetstrekkene hennes.

Mens min mor ikke helt klarer å møte barnebarnet på barnets nivå.

Så ikke mål opp hva du får lov til nå, men kontakten du får etterhvert. Men da må du ikke trekke deg bort.

Etterhvert som barnet blir eldre kan dere også invitere det med på aktiviteter dere finner på, som vil gi dere alenetid sammen. Alt fra blåbærplukking i skogen, aketur eller fornøyelsesparker. Kanskje kan du allerede denne julen invitere til pepperkakebaking og gjøre det til tradisjon?