Borderline uten behandling?

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om jeg kan ha Borderline. Jeg kom borti en nettside hvor dette var omtalt på en måte som fikk meg til å virkelig tenke igjennom mitt eget liv, og det er skremmende hvor mye som stemmer. Jeg leste i hele går kveld, og har tenkt på det i hele natt, for jeg syns mye av det jeg leste, virket veldig skummelt i forhold til det å få diagnosen. Mange med diagnosen blir visst sett på som vanskelige, manipulerende og de verste pasientene innen psykiatrien, og dette er virkelig ikke et stempel jeg ønsker å få, for jeg er absolutt ikke manipulerende, hverken bevisst eller ubevisst. Jeg er forholdsvis klar over tankemønstrene og reaksjonsmøntsrene mine, og jobber med dette hver eneste dag.

Finnes det noen her som vet noe om dette? Kan man jobbe seg ut av et slikt sykdomsbilde på egenhånd?

Hvis noen blir provoserte av dette innlegget, så er det helt i orden, men prøv å fortell meg det på en konstruktiv måte, ikke halshugg meg.

 

Anonymous poster hash: 8e051...f2a

[Anonym bruker]

Ingen?

 

Anonymous poster hash: 8e051...f2a

[Anonym bruker]

Aldri hørt om det...

Anonymous poster hash: 3916b...e6d

[Anonym bruker]

Jeg hadde en psykolog som foreslo borderline diagnose på meg i en periode hvor jeg drev med ekstrem selvskading og sleit med jobb og privatliv. Jeg følte ikke at det stemte på meg og skifta psykolog. Den nye psykologen avviste det som diagnose. Men pga dette leste jeg meg også opp på diagnosen og som deg kjente jeg meg igjen i noe.

 

Jeg tror at selv om man kan kjenne seg igjen i en god del trekk ved en eller flere diagnoser så betyr ikke det at man har personlighetsforsryrrelsen eller sykdommen.

Det kan være lurt å spørre seg selv om hva som ikke stemmer i like stor grad som hva som stemmer. Du sier du ikke kjenner deg igjen i det manipulerende aspektet, dette er jo en viktig del av en borderlinediagnose.

Hva med relasjonsaspektet? Kan du ha langvarige og sunne relasjoner?

Er du fientlig mot andre?

Er oppførselen din preget av borderlinetrekk i alle typer sosiale kontekster?

Osv osv

 

Jeg kjente meg igjen i blant annet det selvdestruktive og i den manglende impulskontrollen da dette ble foreslått som diagnose for meg. I dag er disse trekkene forsvunnet, hadde jeg hatt en personlighetsforstyrrelse ville de vedvart.

 

 

Anonymous poster hash: b5524...a55

[Anonym bruker]

Jeg lurer på om jeg kan ha Borderline. Jeg kom borti en nettside hvor dette var omtalt på en måte som fikk meg til å virkelig tenke igjennom mitt eget liv, og det er skremmende hvor mye som stemmer. Jeg leste i hele går kveld, og har tenkt på det i hele natt, for jeg syns mye av det jeg leste, virket veldig skummelt i forhold til det å få diagnosen. Mange med diagnosen blir visst sett på som vanskelige, manipulerende og de verste pasientene innen psykiatrien, og dette er virkelig ikke et stempel jeg ønsker å få, for jeg er absolutt ikke manipulerende, hverken bevisst eller ubevisst. Jeg er forholdsvis klar over tankemønstrene og reaksjonsmøntsrene mine, og jobber med dette hver eneste dag.

Finnes det noen her som vet noe om dette? Kan man jobbe seg ut av et slikt sykdomsbilde på egenhånd?

Hvis noen blir provoserte av dette innlegget, så er det helt i orden, men prøv å fortell meg det på en konstruktiv måte, ikke halshugg meg.

 

Anonymous poster hash: 8e051...f2a

 Jeg har en diagnose med borderline. Ble selv veldig trist når jeg leste om det. Men du må huske at det er bare en "samlebeskrivelse", det utarter seg forskjellig hos alle med forskjellige grader.

 

Jeg har blitt kalt manipulerende, men ikke av "ondskapsfull" grad om du skjønner? Jeg har nok lett for å snurre folk rundt lillefingeren, men ikke få en slem måte, bare mer lett for å få det som jeg vil. Personlig prøver jeg å jobbe mot meg selv, prøver å ikke være sånn, innse at jeg ikke alltid kan få det som jeg vil og ikke bevisst "manipulere" meg til det jeg vil. Men det skal sies at jeg aldri går inn for å være det mot venner eller familie, og jeg har aldri gjort det med slemme intensjoner. Jeg prøver som sagt å ta meg selv i nakken når jeg merker at jeg vrir på ting for å få min vilje. Å være maipulerende er ikke nødvendigvis å være ond og slem, det finnes mange forskjellige ting som manipuleres, også av helt vanlige folk, de fleste vil gjerne jobbe mot å vri en situasjon til sin fordel om det er noe de ønsker, som feks å få seg selv til å framstå som ekstra bra for å få venner.

 

Det som er mer trist for min del er den manglende identitetsfølelsen som gjør at jeg aldri klarer helt å finne meg selv og gjør at jeg aldri føler jeg hører til noe sted. Jeg er også ubesluttsom, klarer liksom aldri å bestemme meg for noe, vingler ofte og er veldig ambivalent på ting. Det er vanskelig for meg å vite om jeg er irasjonell eller om mine følelser er reelle, altså at mine reaksjoner er på sin plass ifht situasjonen eller om jeg overreagerer. Ofte må jeg spørre venner om jeg reagerte rett eller om jeg burde unnskylde meg for å ha overreagert på ting.

 

Det er også vanskelig med redselen for å bli avvist og miste "folk" som hører med til lidelsen min. Jeg strekker meg ofte langt og tilgir MYE fordi jeg er redd for å bli ensom å alene. Jeg må jobbe med å sette grenser for meg selv. det som er vanskelig der er at det er vanskelig å få venner når man er psykisk syk, det er slitsomt for folk å skulle forstå meg. Og min psykiske tilstand, altså min glede og evne til å fungere henger sammen med å ha en viss grad av den sosiale biten og det å føle at man hører til, å mestre noe og være noen. Så når jeg klarer å sette grenser og kanskje mister en venn eller som før om en jeg datet avsluttet noe, så blir det vanskelig for meg psykisk fordi jeg havner langt ned med følelsen av å være ubetydelig, livet meningsløst og ensomheten stor. Så det er vanskelig å skulle balansere nødvendigheten av å ha venner og noe å gå til, samtidig som jeg skal sette grenser istedet for å tilgi alt for lenge, i tilegg må jeg finne ut om jeg egentlig tar feil på at det er mennesker som ikke er bra for meg før jeg setter den grensen, for jeg kan ta feil pga nærtagende reaksjoner som ikke hører hjemme i situasjonen.

 

Puh dette ble langt, og du skjønner nok at dette er slitsomt.

 

Du kan, som meg, jobbe med dine egne reaksjoner, være åpen med venner, få de til å hjelpe deg med å påpeke det når du "bommer" med oppførselen din og spørre det aktivt når du lurer på hva som er en normal reaksjon.

 

Jeg føler at vi alltid blir sett ned på og fryktet litt fordi det sies at vi er fæle manipulerende monster, men det er ofte ikke slik det fungerer. At vi blir ansett som manipulerende trenger ikke å handle om å være slem eller ond altså !

 

Du må bare jobbe med det, jobbe med det og ta deg selv i nakken hver gang du merker at du er urimelig, irasjonell og jobber litt vel hardt for å få det som du vil (om du gjør det).

 

Beklager evt skrivefeil. Spør gjerne om du lurer på noe, hva som helst, det er hyggelig om jeg kan hjelpe noen Jeg har hatt min diagnose i snart 11 år, jeg er MYE bedre nå enn hva jeg var for mange år siden, man vokser stadig både på opplevelser, alder, erfaring og evnen til å ha innsikt i hva man selv føler/gjør

 

Anonymous poster hash: 54e28...239

[Anonym bruker]

.

Anonymous poster hash: 54e28...239

[Anonym bruker]

 

 

Jeg lurer på om jeg kan ha Borderline. Jeg kom borti en nettside hvor dette var omtalt på en måte som fikk meg til å virkelig tenke igjennom mitt eget liv, og det er skremmende hvor mye som stemmer. Jeg leste i hele går kveld, og har tenkt på det i hele natt, for jeg syns mye av det jeg leste, virket veldig skummelt i forhold til det å få diagnosen. Mange med diagnosen blir visst sett på som vanskelige, manipulerende og de verste pasientene innen psykiatrien, og dette er virkelig ikke et stempel jeg ønsker å få, for jeg er absolutt ikke manipulerende, hverken bevisst eller ubevisst. Jeg er forholdsvis klar over tankemønstrene og reaksjonsmøntsrene mine, og jobber med dette hver eneste dag.

Finnes det noen her som vet noe om dette? Kan man jobbe seg ut av et slikt sykdomsbilde på egenhånd?

Hvis noen blir provoserte av dette innlegget, så er det helt i orden, men prøv å fortell meg det på en konstruktiv måte, ikke halshugg meg.

 

Anonymous poster hash: 8e051...f2a

Jeg har en diagnose med borderline. Ble selv veldig trist når jeg leste om det. Men du må huske at det er bare en "samlebeskrivelse", det utarter seg forskjellig hos alle med forskjellige grader.

 

Jeg har blitt kalt manipulerende, men ikke av "ondskapsfull" grad om du skjønner? Jeg har nok lett for å snurre folk rundt lillefingeren, men ikke få en slem måte, bare mer lett for å få det som jeg vil. Personlig prøver jeg å jobbe mot meg selv, prøver å ikke være sånn, innse at jeg ikke alltid kan få det som jeg vil og ikke bevisst "manipulere" meg til det jeg vil. Men det skal sies at jeg aldri går inn for å være det mot venner eller familie, og jeg har aldri gjort det med slemme intensjoner. Jeg prøver som sagt å ta meg selv i nakken når jeg merker at jeg vrir på ting for å få min vilje. Å være maipulerende er ikke nødvendigvis å være ond og slem, det finnes mange forskjellige ting som manipuleres, også av helt vanlige folk, de fleste vil gjerne jobbe mot å vri en situasjon til sin fordel om det er noe de ønsker, som feks å få seg selv til å framstå som ekstra bra for å få venner.

 

Det som er mer trist for min del er den manglende identitetsfølelsen som gjør at jeg aldri klarer helt å finne meg selv og gjør at jeg aldri føler jeg hører til noe sted. Jeg er også ubesluttsom, klarer liksom aldri å bestemme meg for noe, vingler ofte og er veldig ambivalent på ting. Det er vanskelig for meg å vite om jeg er irasjonell eller om mine følelser er reelle, altså at mine reaksjoner er på sin plass ifht situasjonen eller om jeg overreagerer. Ofte må jeg spørre venner om jeg reagerte rett eller om jeg burde unnskylde meg for å ha overreagert på ting.

 

Det er også vanskelig med redselen for å bli avvist og miste "folk" som hører med til lidelsen min. Jeg strekker meg ofte langt og tilgir MYE fordi jeg er redd for å bli ensom å alene. Jeg må jobbe med å sette grenser for meg selv. det som er vanskelig der er at det er vanskelig å få venner når man er psykisk syk, det er slitsomt for folk å skulle forstå meg. Og min psykiske tilstand, altså min glede og evne til å fungere henger sammen med å ha en viss grad av den sosiale biten og det å føle at man hører til, å mestre noe og være noen. Så når jeg klarer å sette grenser og kanskje mister en venn eller som før om en jeg datet avsluttet noe, så blir det vanskelig for meg psykisk fordi jeg havner langt ned med følelsen av å være ubetydelig, livet meningsløst og ensomheten stor. Så det er vanskelig å skulle balansere nødvendigheten av å ha venner og noe å gå til, samtidig som jeg skal sette grenser istedet for å tilgi alt for lenge, i tilegg må jeg finne ut om jeg egentlig tar feil på at det er mennesker som ikke er bra for meg før jeg setter den grensen, for jeg kan ta feil pga nærtagende reaksjoner som ikke hører hjemme i situasjonen.

 

Puh dette ble langt, og du skjønner nok at dette er slitsomt.

 

Du kan, som meg, jobbe med dine egne reaksjoner, være åpen med venner, få de til å hjelpe deg med å påpeke det når du "bommer" med oppførselen din og spørre det aktivt når du lurer på hva som er en normal reaksjon.

 

Jeg føler at vi alltid blir sett ned på og fryktet litt fordi det sies at vi er fæle manipulerende monster, men det er ofte ikke slik det fungerer. At vi blir ansett som manipulerende trenger ikke å handle om å være slem eller ond altså !

 

Du må bare jobbe med det, jobbe med det og ta deg selv i nakken hver gang du merker at du er urimelig, irasjonell og jobber litt vel hardt for å få det som du vil (om du gjør det).

 

Beklager evt skrivefeil. Spør gjerne om du lurer på noe, hva som helst, det er hyggelig om jeg kan hjelpe noen Jeg har hatt min diagnose i snart 11 år, jeg er MYE bedre nå enn hva jeg var for mange år siden, man vokser stadig både på opplevelser, alder, erfaring og evnen til å ha innsikt i hva man selv føler/gjør

 

Anonymous poster hash: 54e28...239

Dette er meg. Tusen tusen takk for dette svaret. Jeg er akkurat sånn som du beskriver deg selv! Jeg kjenner spesielt godt igjen det du skriver om manglende identitet, jeg vet ikke hvem jeg er og hva som er mine karaktertrekk. Jeg bare er. Og føler ofte at jeg måler meg selv ut i fra handlingene mine i stede for hvem jeg er på innsiden, hvis du forstår hva jeg mener.

Jeg kjenner også igjen det med redselen for å bli forlatt eller avvist. En av mine aller største mareritt er at noen skal mislike meg eller ikke ønske å være sammen med meg. I ungdomstida var dette et enormt problem, jeg var redd hver eneste dag for å bli baksnakket/utfryst på ungdomsskola, dette hang tett sammen med et ødeleggende jentemiljø i klassen.

 

For første gang har jeg nå fått en venninne jeg kan være til dels åpen med. Hun irettesatte oppførselen min kraftig for en tid tilbake, og dette er noe jeg kjenner i magen fortsatt. Det var høyst fortjent og jeg er glad hun torde, men samtidig er det helt fryktelig for meg å tenke på at det er noe ved meg hun "ikke liker". Det jeg syns er det mest skremmende med det, er at jeg kjenner på følelsen av at det kanskje er lettest å ikke være venn med henne lengre, for da slipper jeg å forholde meg til det hun sa. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg kommer til å gjøre, jeg har som sagt aldri hatt en så nær relasjon til noe menneske før, og jeg vil ikke gi det opp altså.

Jeg fungerer dessverre veldig dårlig sammen med mannen min. Jeg overdramatiserer mange situasjoner, tar ting helt ut av proporsjoner og klarer ikke å se hva som er faktiske ting å krangle for eller bare mine følelser som har gått amok.

Hvordan fungerer du sammen med partnere og nære venner? Hvordan fikk du diagnosen? Og har du noen gang fått profesjonell behandling? Eller takler du det best selv?

Hi

 

Anonymous poster hash: 8e051...f2a

[Anonym bruker]

 

Jeg lurer på om jeg kan ha Borderline. Jeg kom borti en nettside hvor dette var omtalt på en måte som fikk meg til å virkelig tenke igjennom mitt eget liv, og det er skremmende hvor mye som stemmer. Jeg leste i hele går kveld, og har tenkt på det i hele natt, for jeg syns mye av det jeg leste, virket veldig skummelt i forhold til det å få diagnosen. Mange med diagnosen blir visst sett på som vanskelige, manipulerende og de verste pasientene innen psykiatrien, og dette er virkelig ikke et stempel jeg ønsker å få, for jeg er absolutt ikke manipulerende, hverken bevisst eller ubevisst. Jeg er forholdsvis klar over tankemønstrene og reaksjonsmøntsrene mine, og jobber med dette hver eneste dag.

Finnes det noen her som vet noe om dette? Kan man jobbe seg ut av et slikt sykdomsbilde på egenhånd?

Hvis noen blir provoserte av dette innlegget, så er det helt i orden, men prøv å fortell meg det på en konstruktiv måte, ikke halshugg meg.

 

Anonymous poster hash: 8e051...f2a

 Jeg har en diagnose med borderline. Ble selv veldig trist når jeg leste om det. Men du må huske at det er bare en "samlebeskrivelse", det utarter seg forskjellig hos alle med forskjellige grader.

 

Jeg har blitt kalt manipulerende, men ikke av "ondskapsfull" grad om du skjønner? Jeg har nok lett for å snurre folk rundt lillefingeren, men ikke få en slem måte, bare mer lett for å få det som jeg vil. Personlig prøver jeg å jobbe mot meg selv, prøver å ikke være sånn, innse at jeg ikke alltid kan få det som jeg vil og ikke bevisst "manipulere" meg til det jeg vil. Men det skal sies at jeg aldri går inn for å være det mot venner eller familie, og jeg har aldri gjort det med slemme intensjoner. Jeg prøver som sagt å ta meg selv i nakken når jeg merker at jeg vrir på ting for å få min vilje. Å være maipulerende er ikke nødvendigvis å være ond og slem, det finnes mange forskjellige ting som manipuleres, også av helt vanlige folk, de fleste vil gjerne jobbe mot å vri en situasjon til sin fordel om det er noe de ønsker, som feks å få seg selv til å framstå som ekstra bra for å få venner.

 

Det som er mer trist for min del er den manglende identitetsfølelsen som gjør at jeg aldri klarer helt å finne meg selv og gjør at jeg aldri føler jeg hører til noe sted. Jeg er også ubesluttsom, klarer liksom aldri å bestemme meg for noe, vingler ofte og er veldig ambivalent på ting. Det er vanskelig for meg å vite om jeg er irasjonell eller om mine følelser er reelle, altså at mine reaksjoner er på sin plass ifht situasjonen eller om jeg overreagerer. Ofte må jeg spørre venner om jeg reagerte rett eller om jeg burde unnskylde meg for å ha overreagert på ting.

 

Det er også vanskelig med redselen for å bli avvist og miste "folk" som hører med til lidelsen min. Jeg strekker meg ofte langt og tilgir MYE fordi jeg er redd for å bli ensom å alene. Jeg må jobbe med å sette grenser for meg selv. det som er vanskelig der er at det er vanskelig å få venner når man er psykisk syk, det er slitsomt for folk å skulle forstå meg. Og min psykiske tilstand, altså min glede og evne til å fungere henger sammen med å ha en viss grad av den sosiale biten og det å føle at man hører til, å mestre noe og være noen. Så når jeg klarer å sette grenser og kanskje mister en venn eller som før om en jeg datet avsluttet noe, så blir det vanskelig for meg psykisk fordi jeg havner langt ned med følelsen av å være ubetydelig, livet meningsløst og ensomheten stor. Så det er vanskelig å skulle balansere nødvendigheten av å ha venner og noe å gå til, samtidig som jeg skal sette grenser istedet for å tilgi alt for lenge, i tilegg må jeg finne ut om jeg egentlig tar feil på at det er mennesker som ikke er bra for meg før jeg setter den grensen, for jeg kan ta feil pga nærtagende reaksjoner som ikke hører hjemme i situasjonen.

 

Puh dette ble langt, og du skjønner nok at dette er slitsomt.

 

Du kan, som meg, jobbe med dine egne reaksjoner, være åpen med venner, få de til å hjelpe deg med å påpeke det når du "bommer" med oppførselen din og spørre det aktivt når du lurer på hva som er en normal reaksjon.

 

Jeg føler at vi alltid blir sett ned på og fryktet litt fordi det sies at vi er fæle manipulerende monster, men det er ofte ikke slik det fungerer. At vi blir ansett som manipulerende trenger ikke å handle om å være slem eller ond altså !

 

Du må bare jobbe med det, jobbe med det og ta deg selv i nakken hver gang du merker at du er urimelig, irasjonell og jobber litt vel hardt for å få det som du vil (om du gjør det).

 

Beklager evt skrivefeil. Spør gjerne om du lurer på noe, hva som helst, det er hyggelig om jeg kan hjelpe noen Jeg har hatt min diagnose i snart 11 år, jeg er MYE bedre nå enn hva jeg var for mange år siden, man vokser stadig både på opplevelser, alder, erfaring og evnen til å ha innsikt i hva man selv føler/gjør

 

Anonymous poster hash: 54e28...239

 

 

Jeg kupper tråden din litt HI, beklager dette. Men er litt i samme situasjon som deg og tenker at å snakke med noen som faktisk har diagnosen og vet hva den innebærer kanskje kan være en fordel.

 

Til deg over. Du har ikke mulighet å skrive andre plasser enn her? Jeg mener, er det lov for meg å legge ut en mailadresse her som du kunne kontaktet meg på eller noe, slik at jeg kunne stillt deg noen spørsmål som jeg gjerne ikke vil ha smurt utover ett forum?

 

Jeg og sitter i den situasjonen at jeg lurer på om jeg er borderline. Passer nok ikke inn på alle punktene jeg heller, men er som du sier veldig forskjellig fra person til person av hva de oppfyller i hver enkelt diagnose som er ute og går.. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 116ca...6ad

[Anonym bruker]

Og til deg hi, Om du og har en mailadresse eller jeg kan gi ut en så snakker jeg gjerne med deg også, i og med at vi sitter litt i samme situasjon så kan det være godt å ha noen å prate med, omså anonymt over mail, man kan da dele litt uten å måtte være redd for å skulle måtte levere seg for mye, hvis du skjønner?

Anonymous poster hash: 116ca...6ad

[Anonym bruker]

Jeg er litt sånn ifht tourettes. Jeg er ikke interessert i få en diagnose, for fokuset blir så stort på noe som er negativt, og når man blir diagnosert - da er det plutselig en stor del av ens identitet, med medisiner og alt mulig. Jeg vil heller bare la være...

Noen har en haug av sykdommer, og hele livet deres dreier rundt disse sykdommene. Kanskje de hadde vært lykkeligere hvis de ikke hadde blitt gravd ned i et liv for det meste bestående av diagnoser?

Det er noe annet hvis man føler man trenger behandling fordi livet ikke fungerer, men kanskje en god psyklog + gode mennesker rundt seg gir en bedre mestringsfølelse, enn at man skal være så syk og ''feil'' programmert. Kanskje heller man er ''uvanlig'' programmert?

Uansett hvor rar og uvanlig man er, så har man fortsatt et liv som skal leves helt til det en dag tar slutt, forhåpentligvis når man er gammel. Man er like verdig et godt liv, hvor man godtar at man er den man er. (jeg vet dette kan være vanskelig, da jeg selv sliter med depresjon)

Jeg tror de fleste blir lykkeligere av å se seg selv som oppegående mennesker med noen skavanker og problemer som kan by på utfordring, enn å se på seg selv som syk og ikke særlig velfungerende.

 

Ikke la diagnoser, sykdommer og medisiner definere hvem du er

 

 

Anonymous poster hash: f208e...ad3

[Anonym bruker]

 

Jeg er litt sånn ifht tourettes. Jeg er ikke interessert i få en diagnose, for fokuset blir så stort på noe som er negativt, og når man blir diagnosert - da er det plutselig en stor del av ens identitet, med medisiner og alt mulig. Jeg vil heller bare la være...

Noen har en haug av sykdommer, og hele livet deres dreier rundt disse sykdommene. Kanskje de hadde vært lykkeligere hvis de ikke hadde blitt gravd ned i et liv for det meste bestående av diagnoser?

Det er noe annet hvis man føler man trenger behandling fordi livet ikke fungerer, men kanskje en god psyklog + gode mennesker rundt seg gir en bedre mestringsfølelse, enn at man skal være så syk og ''feil'' programmert. Kanskje heller man er ''uvanlig'' programmert?

Uansett hvor rar og uvanlig man er, så har man fortsatt et liv som skal leves helt til det en dag tar slutt, forhåpentligvis når man er gammel. Man er like verdig et godt liv, hvor man godtar at man er den man er. (jeg vet dette kan være vanskelig, da jeg selv sliter med depresjon)

Jeg tror de fleste blir lykkeligere av å se seg selv som oppegående mennesker med noen skavanker og problemer som kan by på utfordring, enn å se på seg selv som syk og ikke særlig velfungerende.

 

Ikke la diagnoser, sykdommer og medisiner definere hvem du er

 

 

 

Anonymous poster hash: f208e...ad3

 

Ser den, men det er jo ikke alltid slik at alt må behandles med medisiner  

Kan jo og være kjekkt hvis man er borderline å få omså bare ett par timer hos en psykolog for å få tips til hvordan å endre adferdsmønster og eller det følelsesmessige reaksjonsmønsteret. En mulighet tilå bedre litt på seg selv  

 

Anonymous poster hash: 116ca...6ad

[Anonym bruker]

Jeg hadde en psykolog som foreslo borderline diagnose på meg i en periode hvor jeg drev med ekstrem selvskading og sleit med jobb og privatliv. Jeg følte ikke at det stemte på meg og skifta psykolog. Den nye psykologen avviste det som diagnose. Men pga dette leste jeg meg også opp på diagnosen og som deg kjente jeg meg igjen i noe.

 

Jeg tror at selv om man kan kjenne seg igjen i en god del trekk ved en eller flere diagnoser så betyr ikke det at man har personlighetsforsryrrelsen eller sykdommen.

Det kan være lurt å spørre seg selv om hva som ikke stemmer i like stor grad som hva som stemmer. Du sier du ikke kjenner deg igjen i det manipulerende aspektet, dette er jo en viktig del av en borderlinediagnose.

Hva med relasjonsaspektet? Kan du ha langvarige og sunne relasjoner?

Er du fientlig mot andre?

Er oppførselen din preget av borderlinetrekk i alle typer sosiale kontekster?

Osv osv

 

Jeg kjente meg igjen i blant annet det selvdestruktive og i den manglende impulskontrollen da dette ble foreslått som diagnose for meg. I dag er disse trekkene forsvunnet, hadde jeg hatt en personlighetsforstyrrelse ville de vedvart.

 

 

Anonymous poster hash: b5524...a55

 

Det stemmer at de fleste mennesker vil kunne kjenne seg igjen i noen få ting på en slik kriterieliste.

 

Men du tar feil på et par viktige punkt her: Manipulasjon er ikke et symptom hos borderlinepasienter, men det er bevist at atferden og måten de kommuniseres sin smerte på misoppfattes og feiltolkes av behandlingspersonalet som manipulerende. Det har derfor de senere årene blitt lagt mye vekt på å endre holdninger og kunnskapen hos behandlingspersonell som jobber med dette. En kronisk tomhetsfølelse som ikke kan forklares med en depresjon, er ofte et kjennetegn ved borderline som man ikke finner i andre diagnoser.

Til informasjon så er forresten dette en diagnose som kan ha visse fellestrekk med ADHD, bipolar lidelse type 2 m.m.

 

Borderline og enkelte andre personlighetsforstyrrelser forsvinner faktisk hos mange av seg selv over tid.

Ifølge en ledende professor på området som utarbeider DMSV er årsaken til det at trekk som nettopp impulsivitet og følelsesmessige svingninger naturlig demper seg med økt alder hos alle i en befolkning. Pasienten blir mer moden naturlig med årene og kriteriene for en diagnose foreligger dermed ikke lengre.

 

Anonymous poster hash: 9a2e2...0cb

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle sammen.

Du som svarte sist, vet du om det finnes nettsteder hvor jeg kan lese om de funnene du forteller om, ang alder og Borderline-symptomer?

Og så vil jeg svært gjerne høre fra deg som svarte meg så godt, hvor jeg kjente igjen så mye! Trenger ikke å ha annen kontakt enn her i denne tråden altså.

 

Anonymous poster hash: 8e051...f2a

[Anonym bruker]

 

 

Jeg lurer på om jeg kan ha Borderline. Jeg kom borti en nettside hvor dette var omtalt på en måte som fikk meg til å virkelig tenke igjennom mitt eget liv, og det er skremmende hvor mye som stemmer. Jeg leste i hele går kveld, og har tenkt på det i hele natt, for jeg syns mye av det jeg leste, virket veldig skummelt i forhold til det å få diagnosen. Mange med diagnosen blir visst sett på som vanskelige, manipulerende og de verste pasientene innen psykiatrien, og dette er virkelig ikke et stempel jeg ønsker å få, for jeg er absolutt ikke manipulerende, hverken bevisst eller ubevisst. Jeg er forholdsvis klar over tankemønstrene og reaksjonsmøntsrene mine, og jobber med dette hver eneste dag.

Finnes det noen her som vet noe om dette? Kan man jobbe seg ut av et slikt sykdomsbilde på egenhånd?

Hvis noen blir provoserte av dette innlegget, så er det helt i orden, men prøv å fortell meg det på en konstruktiv måte, ikke halshugg meg.

 

Anonymous poster hash: 8e051...f2a

Jeg har en diagnose med borderline. Ble selv veldig trist når jeg leste om det. Men du må huske at det er bare en "samlebeskrivelse", det utarter seg forskjellig hos alle med forskjellige grader.

 

Jeg har blitt kalt manipulerende, men ikke av "ondskapsfull" grad om du skjønner? Jeg har nok lett for å snurre folk rundt lillefingeren, men ikke få en slem måte, bare mer lett for å få det som jeg vil. Personlig prøver jeg å jobbe mot meg selv, prøver å ikke være sånn, innse at jeg ikke alltid kan få det som jeg vil og ikke bevisst "manipulere" meg til det jeg vil. Men det skal sies at jeg aldri går inn for å være det mot venner eller familie, og jeg har aldri gjort det med slemme intensjoner. Jeg prøver som sagt å ta meg selv i nakken når jeg merker at jeg vrir på ting for å få min vilje. Å være maipulerende er ikke nødvendigvis å være ond og slem, det finnes mange forskjellige ting som manipuleres, også av helt vanlige folk, de fleste vil gjerne jobbe mot å vri en situasjon til sin fordel om det er noe de ønsker, som feks å få seg selv til å framstå som ekstra bra for å få venner.

 

Det som er mer trist for min del er den manglende identitetsfølelsen som gjør at jeg aldri klarer helt å finne meg selv og gjør at jeg aldri føler jeg hører til noe sted. Jeg er også ubesluttsom, klarer liksom aldri å bestemme meg for noe, vingler ofte og er veldig ambivalent på ting. Det er vanskelig for meg å vite om jeg er irasjonell eller om mine følelser er reelle, altså at mine reaksjoner er på sin plass ifht situasjonen eller om jeg overreagerer. Ofte må jeg spørre venner om jeg reagerte rett eller om jeg burde unnskylde meg for å ha overreagert på ting.

 

Det er også vanskelig med redselen for å bli avvist og miste "folk" som hører med til lidelsen min. Jeg strekker meg ofte langt og tilgir MYE fordi jeg er redd for å bli ensom å alene. Jeg må jobbe med å sette grenser for meg selv. det som er vanskelig der er at det er vanskelig å få venner når man er psykisk syk, det er slitsomt for folk å skulle forstå meg. Og min psykiske tilstand, altså min glede og evne til å fungere henger sammen med å ha en viss grad av den sosiale biten og det å føle at man hører til, å mestre noe og være noen. Så når jeg klarer å sette grenser og kanskje mister en venn eller som før om en jeg datet avsluttet noe, så blir det vanskelig for meg psykisk fordi jeg havner langt ned med følelsen av å være ubetydelig, livet meningsløst og ensomheten stor. Så det er vanskelig å skulle balansere nødvendigheten av å ha venner og noe å gå til, samtidig som jeg skal sette grenser istedet for å tilgi alt for lenge, i tilegg må jeg finne ut om jeg egentlig tar feil på at det er mennesker som ikke er bra for meg før jeg setter den grensen, for jeg kan ta feil pga nærtagende reaksjoner som ikke hører hjemme i situasjonen.

 

Puh dette ble langt, og du skjønner nok at dette er slitsomt.

 

Du kan, som meg, jobbe med dine egne reaksjoner, være åpen med venner, få de til å hjelpe deg med å påpeke det når du "bommer" med oppførselen din og spørre det aktivt når du lurer på hva som er en normal reaksjon.

 

Jeg føler at vi alltid blir sett ned på og fryktet litt fordi det sies at vi er fæle manipulerende monster, men det er ofte ikke slik det fungerer. At vi blir ansett som manipulerende trenger ikke å handle om å være slem eller ond altså !

 

Du må bare jobbe med det, jobbe med det og ta deg selv i nakken hver gang du merker at du er urimelig, irasjonell og jobber litt vel hardt for å få det som du vil (om du gjør det).

 

Beklager evt skrivefeil. Spør gjerne om du lurer på noe, hva som helst, det er hyggelig om jeg kan hjelpe noen Jeg har hatt min diagnose i snart 11 år, jeg er MYE bedre nå enn hva jeg var for mange år siden, man vokser stadig både på opplevelser, alder, erfaring og evnen til å ha innsikt i hva man selv føler/gjør

 

Anonymous poster hash: 54e28...239

Dette er meg. Tusen tusen takk for dette svaret. Jeg er akkurat sånn som du beskriver deg selv! Jeg kjenner spesielt godt igjen det du skriver om manglende identitet, jeg vet ikke hvem jeg er og hva som er mine karaktertrekk. Jeg bare er. Og føler ofte at jeg måler meg selv ut i fra handlingene mine i stede for hvem jeg er på innsiden, hvis du forstår hva jeg mener.

Jeg kjenner også igjen det med redselen for å bli forlatt eller avvist. En av mine aller største mareritt er at noen skal mislike meg eller ikke ønske å være sammen med meg. I ungdomstida var dette et enormt problem, jeg var redd hver eneste dag for å bli baksnakket/utfryst på ungdomsskola, dette hang tett sammen med et ødeleggende jentemiljø i klassen.

 

For første gang har jeg nå fått en venninne jeg kan være til dels åpen med. Hun irettesatte oppførselen min kraftig for en tid tilbake, og dette er noe jeg kjenner i magen fortsatt. Det var høyst fortjent og jeg er glad hun torde, men samtidig er det helt fryktelig for meg å tenke på at det er noe ved meg hun "ikke liker". Det jeg syns er det mest skremmende med det, er at jeg kjenner på følelsen av at det kanskje er lettest å ikke være venn med henne lengre, for da slipper jeg å forholde meg til det hun sa. Dette er selvfølgelig ikke noe jeg kommer til å gjøre, jeg har som sagt aldri hatt en så nær relasjon til noe menneske før, og jeg vil ikke gi det opp altså.

Jeg fungerer dessverre veldig dårlig sammen med mannen min. Jeg overdramatiserer mange situasjoner, tar ting helt ut av proporsjoner og klarer ikke å se hva som er faktiske ting å krangle for eller bare mine følelser som har gått amok.

Hvordan fungerer du sammen med partnere og nære venner? Hvordan fikk du diagnosen? Og har du noen gang fått profesjonell behandling? Eller takler du det best selv?

Hi

 

Anonymous poster hash: 8e051...f2a

 

 

Bekklager sent svar ! Jeg forstår hva du mener, jeg føler også at det er lettere å rømme unna ting enn å forholde meg til den følelsen av at det er noe ubehag der som feks det med venninnen din. Men der har du en god venninne, hadde hun ikke villet være vennen din hadde hun ikke brydd seg med å sette deg på plass slik, hun er verdifull for deg å være venn med, det er viktig å huske selv på dårlige dager

 

Vel, i 26 år skremte jeg bort alt av mannfolk jeg traff på min vei, jeg var for intens og for nærtagende sa de. Jeg traff min kommende samboer for to år siden, jeg advarte han på forhånd om problemene mine. Han er veldig tålmodig, men det er ofte ikke spesielt enkelt for han. Jeg er krevende, nærtagende og vanskelig å ha med å gjøre. Jeg er ambivalent og oppfarende, endrer mening ofte og finner ikke min plass i verden. Det er slitsomt for han helt klart! For oss er nøkkelen kommunikasjon og evnen til å unnskylde seg! Vi snakker veldig mye og jeg lærer stadig hva jeg trenger å bli flinkere på, han sier fra når jeg går for langt om du skjønner. Men jeg synes det er slitsomt selv og ønsker iblandt å gi opp nettopp derfor, for det hadde vært lettere å bare gi opp enn å streve så mye med seg selv, men skal man gi opp så blir man gående ensom livet igjennom.

 

Jeg har noen få, men veldig nære venner som jeg er helt åpen med, jeg fungerer fint med vennene mine, jeg blir ikke så intens på dem som på kjæresten feks. Men jeg har valgt bort en håndfull venner som jeg ble sliten av å være venn med fordi de ikke forstod meg og derfor ikke evnet å se at de såret meg ofte, jeg ventet i årevis før jeg tok det skrittet med å velge dem bort for å være sikker på at jeg ikke overreagerte. Men jeg fikk det bedre når jeg valgte å holde meg til noen få nære ekte venner med mye forståelse

 

Jeg fikk diagnosen hos bup, etter en del år der med regelmessige møter og utredning ifht at jeg hadde opplevd mye vondt i barndommen min. Jeg visste ingenting om diagnosen jeg fikk og tro meg, hadde jeg fått vite det hadde jeg forstått langt mere om meg selv enn hva jeg på den tiden gjorde, først flere år senere fikk jeg kunnskap om diagnosen, forstod mere og kunne begynne å jobbe med det på egenhånd.

 

For meg var det ikke mye hjelp i psykolog, følte at de bare sitter der å lytter, det kan jeg liksågodt få oppleve med venner over ett glass vin istedet. Jeg har jobbet med meg selv i årevis istedet, tatt tak i mine reaksjoner og prøvd å endre negative mønstre. Det er slitsomt men jeg er som tidligere nevnt bedre nå enn hva jeg var for noen år siden. Jeg har nok en lang vei å gå fortsatt, men den blir da også til mens man går En psykolog kan likevel funke for deg fordi om jeg ikke følte behovet for det

 

 

Anonymous poster hash: 54e28...239

[Anonym bruker]

 

 

Jeg lurer på om jeg kan ha Borderline. Jeg kom borti en nettside hvor dette var omtalt på en måte som fikk meg til å virkelig tenke igjennom mitt eget liv, og det er skremmende hvor mye som stemmer. Jeg leste i hele går kveld, og har tenkt på det i hele natt, for jeg syns mye av det jeg leste, virket veldig skummelt i forhold til det å få diagnosen. Mange med diagnosen blir visst sett på som vanskelige, manipulerende og de verste pasientene innen psykiatrien, og dette er virkelig ikke et stempel jeg ønsker å få, for jeg er absolutt ikke manipulerende, hverken bevisst eller ubevisst. Jeg er forholdsvis klar over tankemønstrene og reaksjonsmøntsrene mine, og jobber med dette hver eneste dag.

Finnes det noen her som vet noe om dette? Kan man jobbe seg ut av et slikt sykdomsbilde på egenhånd?

Hvis noen blir provoserte av dette innlegget, så er det helt i orden, men prøv å fortell meg det på en konstruktiv måte, ikke halshugg meg.

 

Anonymous poster hash: 8e051...f2a

 Jeg har en diagnose med borderline. Ble selv veldig trist når jeg leste om det. Men du må huske at det er bare en "samlebeskrivelse", det utarter seg forskjellig hos alle med forskjellige grader.

 

Jeg har blitt kalt manipulerende, men ikke av "ondskapsfull" grad om du skjønner? Jeg har nok lett for å snurre folk rundt lillefingeren, men ikke få en slem måte, bare mer lett for å få det som jeg vil. Personlig prøver jeg å jobbe mot meg selv, prøver å ikke være sånn, innse at jeg ikke alltid kan få det som jeg vil og ikke bevisst "manipulere" meg til det jeg vil. Men det skal sies at jeg aldri går inn for å være det mot venner eller familie, og jeg har aldri gjort det med slemme intensjoner. Jeg prøver som sagt å ta meg selv i nakken når jeg merker at jeg vrir på ting for å få min vilje. Å være maipulerende er ikke nødvendigvis å være ond og slem, det finnes mange forskjellige ting som manipuleres, også av helt vanlige folk, de fleste vil gjerne jobbe mot å vri en situasjon til sin fordel om det er noe de ønsker, som feks å få seg selv til å framstå som ekstra bra for å få venner.

 

Det som er mer trist for min del er den manglende identitetsfølelsen som gjør at jeg aldri klarer helt å finne meg selv og gjør at jeg aldri føler jeg hører til noe sted. Jeg er også ubesluttsom, klarer liksom aldri å bestemme meg for noe, vingler ofte og er veldig ambivalent på ting. Det er vanskelig for meg å vite om jeg er irasjonell eller om mine følelser er reelle, altså at mine reaksjoner er på sin plass ifht situasjonen eller om jeg overreagerer. Ofte må jeg spørre venner om jeg reagerte rett eller om jeg burde unnskylde meg for å ha overreagert på ting.

 

Det er også vanskelig med redselen for å bli avvist og miste "folk" som hører med til lidelsen min. Jeg strekker meg ofte langt og tilgir MYE fordi jeg er redd for å bli ensom å alene. Jeg må jobbe med å sette grenser for meg selv. det som er vanskelig der er at det er vanskelig å få venner når man er psykisk syk, det er slitsomt for folk å skulle forstå meg. Og min psykiske tilstand, altså min glede og evne til å fungere henger sammen med å ha en viss grad av den sosiale biten og det å føle at man hører til, å mestre noe og være noen. Så når jeg klarer å sette grenser og kanskje mister en venn eller som før om en jeg datet avsluttet noe, så blir det vanskelig for meg psykisk fordi jeg havner langt ned med følelsen av å være ubetydelig, livet meningsløst og ensomheten stor. Så det er vanskelig å skulle balansere nødvendigheten av å ha venner og noe å gå til, samtidig som jeg skal sette grenser istedet for å tilgi alt for lenge, i tilegg må jeg finne ut om jeg egentlig tar feil på at det er mennesker som ikke er bra for meg før jeg setter den grensen, for jeg kan ta feil pga nærtagende reaksjoner som ikke hører hjemme i situasjonen.

 

Puh dette ble langt, og du skjønner nok at dette er slitsomt.

 

Du kan, som meg, jobbe med dine egne reaksjoner, være åpen med venner, få de til å hjelpe deg med å påpeke det når du "bommer" med oppførselen din og spørre det aktivt når du lurer på hva som er en normal reaksjon.

 

Jeg føler at vi alltid blir sett ned på og fryktet litt fordi det sies at vi er fæle manipulerende monster, men det er ofte ikke slik det fungerer. At vi blir ansett som manipulerende trenger ikke å handle om å være slem eller ond altså !

 

Du må bare jobbe med det, jobbe med det og ta deg selv i nakken hver gang du merker at du er urimelig, irasjonell og jobber litt vel hardt for å få det som du vil (om du gjør det).

 

Beklager evt skrivefeil. Spør gjerne om du lurer på noe, hva som helst, det er hyggelig om jeg kan hjelpe noen Jeg har hatt min diagnose i snart 11 år, jeg er MYE bedre nå enn hva jeg var for mange år siden, man vokser stadig både på opplevelser, alder, erfaring og evnen til å ha innsikt i hva man selv føler/gjør

 

Anonymous poster hash: 54e28...239

 

 

Jeg kupper tråden din litt HI, beklager dette. Men er litt i samme situasjon som deg og tenker at å snakke med noen som faktisk har diagnosen og vet hva den innebærer kanskje kan være en fordel.

 

Til deg over. Du har ikke mulighet å skrive andre plasser enn her? Jeg mener, er det lov for meg å legge ut en mailadresse her som du kunne kontaktet meg på eller noe, slik at jeg kunne stillt deg noen spørsmål som jeg gjerne ikke vil ha smurt utover ett forum?

 

Jeg og sitter i den situasjonen at jeg lurer på om jeg er borderline. Passer nok ikke inn på alle punktene jeg heller, men er som du sier veldig forskjellig fra person til person av hva de oppfyller i hver enkelt diagnose som er ute og går.. 

 

 

 

Anonymous poster hash: 116ca...6ad

 

 

Hei Du kan få mailadr min så du kan spørre om det du lurer på Jeg skal prøve å svare etter beste evne Det er jo alltid en trøst å vite at man iallefalll ikke er alene her i verden om å ha det slik, at det finnes noen som forstår Jeg har levd med diagnosen i mange år

 

[email protected]

 

 

 

Anonymous poster hash: 54e28...239

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle sammen.

Du som svarte sist, vet du om det finnes nettsteder hvor jeg kan lese om de funnene du forteller om, ang alder og Borderline-symptomer?

Og så vil jeg svært gjerne høre fra deg som svarte meg så godt, hvor jeg kjente igjen så mye! Trenger ikke å ha annen kontakt enn her i denne tråden altså.

 

Anonymous poster hash: 8e051...f2a

 

Wikipedia har faktisk god informasjon her som stemmer med det jeg har lest tidligere av faglitteratur. http://no.wikipedia.org/wiki/Borderline_personlighetsforstyrrelse

 

 

"De negative emosjonelle tilstander som er spesifikke for BPD, kan grupperes i fire kategorier: selvdestruktive følelser, ekstreme følelser generelt, følelser av fragmentering eller mangel på identitet, og viktimisering.^[6]"

 

^{"Personer med borderline personlighetsforstyrrelse er ofte beskrevet, blant annet av noen fagfolk,[9] som bevisst manipulerende eller vanskelige. Men analyser og funn generelt sporer atferden til indre smerte og uro, avmakt og defensive reaksjoner, eller begrenset mestring og kommunikasjonsevne.[10][11][12]-".}

 

^{"På den annen side har noen rapportert at termen "borderline" føles som en nedsettende merkelapp snarere enn en nyttig diagnose, at selvdestruktiv atferd ble feilaktig oppfattet som manipulerende, og at de hadde begrenset tilgang til omsorg.[50] Forsøk blir gjort for å forbedre holdninger hos allmennheten og ansatte.[51"}

^{(Dette stemmer nok svært godt med f.eks. legevaktens holdninger til selvskadere)}

 

^{Om bedring:}

^{"Det er blitt rapportert at nylige fremskritt har ført til at behandlinger når en 86 % remisjonsrate 10 år etter behandling. Remisjon innebærer at pasienten ikke lenger fyller kriteriene for diagnosen i DSM-systemet. Det betyr ikke nødvendigvis symptomfrihet. Symptomer som selvskading, suicidaliet og impulsive handlinger avtar gjerne i løpet av ett år eller to. Personlighetstrekk og emosjonelle tendenser er vanskeligere å avhjelpe, og krever lenger tid. Halvparten av pasientene oppnådde, etter 10 år, også god funksjon sosialt og i arbeidslivet (Zanarini m.fl. 2010).}

 

^{http://www.forskningsradet.no/prognett-psykiskhelse/Nyheter/Hap_for_personlighetsforstyrrede/1253964781379?lang=no}

 

^{Professoren S. Torgersen skriver ellers mye i sin bok om antatte årsaker til at både personlighetsforstyrrelser og en del andre psykiske lidelser i følge statistikk bedrer seg godt både med og uten behandling. Noen studier viste at kontrollgruppene- dvs de som sto på venteliste for hjelp- overraskende viste seg å bli like bra som pasientene som mottok behandling når det gjaldt en rekke lidelser. http://tidsskriftet.no/article/2033014/}

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 9a2e2...0cb