Hvordan syntes dere det er å omgås andre gravide?

[Anonym bruker]

Vi har ingen barn, har mistet i MA. Etter dette, sammen med hele prøverørsprosessen har dette med barn blitt ekstremt sårt for meg. Jeg skyr gravide som pesten, spesielt de som "ikke var planlagt", eller fikk det til raskt.

 

Min svigerinne er gravid. Ei flott dame, egentlig. Hun er gravid nå, å det tok hele to måneder som hun sier før hun ble gravid. Hun mener det tok så lang tid å ble så skuffet den måneden det ikke gikk. Her har vi gått inn i vårt tredje år som prøvere. Jeg blir så irritert på slike kommentarer, skuffet, såret, lei meg og sjalu. Hvorfor skjer det ikke oss? I tillegg ble hun forbanna på meg da jeg ikke orket å feire hennes graviditet. Det ble rett og slett for mye for meg etter å ha gjennomgått det tredje mislykkede prøverørsforsøket. De kjenner til vår historie, men møter ingen forståelse

 

Hvordan er det med dere å andre gravide? Jeg føler jeg isolerer meg for å beskytte meg selv følelsesmessig

 

Erfaringer mottas med takk :-)

 

Anonymous poster hash: 4b049...5f3

[Optatium]

Hei! Føler med deg!

Jeg har få av de erfaringer du snakker om, jeg har stort sett møtt veldig mye forståelse!

Likevel har jeg syntes det har vært vanskelig å omgås gravide, særlig i perioder rett etter et negativt forsøk.

I våre 4,5 år som prøvere har jeg blitt tante til tre, min nærmeste venninne har fått to, og en annen venninne ble gravid (føder i sommer).

Det er vanskelig, egentlig umulig, å unngå de helt. Jeg har følt at jeg må klare å være rundt andre mennesker selv om det er vanskelig, likevel har det i perioder vært svært sårt.

Jeg har ikke følt at isolering var lurt eller hensiktsmessig, hva hvis jeg aldri ble gravid?? Skulle jeg være ensom resten av livet? Derfor følte jeg det nødvendig å omgås disse også.

MEN, jeg unngikk to babyshower for mer perifere venninner, det syns jeg dessuten var litt spesielt da dette er en regelrett feiring av babyen og den gravide

 

Skjønner at det er vanskelig, men pass deg for å gjøre deg helt alene i en vanskelig tid!

[Helgine]

Jeg føler det på samme måte som dere. Jeg måtte i dag ringe ( med lua i handa) til Ullevål og si, takk for oss,- det ble ikke noe denne gangen heller..så etter 4 ( nesten 5 år) som IVFère på ullevål har vi nå lukket å låst den døren... så tikker det inn en mms av en baby.. en av  mine (litt fjernere) veninner har fått en datter... hastekeisersnitt bla bla bla !!!! mulig jeg er ekstra sår, og ekstra barnslig nå... men jeg driter i hele fødslen hennes. hva jeg skulle gitt for å være i hennes sko ! men men.. jeg sliter med alle gravide... dette var noe som begynte da det siste forsøke nærmet seg... og jeg kjenner jeg må virkelig passe meg for ikke å gå ned *sinna-på-alle-gravide-stien* da blir jeg bare bitter og det ødelegger kun for meg selv.....men jg må innrømme..at i dag ... så hater jeg alle som kan få barn.. men det går over.. vi skal gå privat til høsten og da kan det hende det årner seg..det hadde kansje vært lettere å takle om jeg hadde fått en diagnose ...vår er bare uforklarlig barnløshet.. det er ikkenoe feil på noen av oss.. jaja... vi får vente å se.. ønsker dere i alle fall alt godt.

 

Eva

[mammadrøm]

Jeg synes også det kan være vanskelig med andre gravide, men for meg er det verst når jeg får beskjeden. "ville bare fortelle deg at jeg er gravid"... Det er akkurat som om noen stikker en kniv inn i magen min og det knyter seg skikkelig. Så tar jeg meg sammen og sier med vennlig stemme "gratulerer, så utrolig koselig"! Inni meg gråter jeg litt og synes at verden er urettferdig... Når jeg først har kommet over beskjeden, så klarer jeg fint å omgås gravide venninner. Jeg unngår imidlertid babyshower og andre lignende babylykkesettinger. Det må være lov å skjerme seg selv der en føler det nødvendig, men det er som Optatium sier lurt å ikke isolere seg helt. De aller fleste av oss vil heldigvis oppleve gleden ved å bli gravid og få barn<3

[Tante_Esel]

jeg ble også tante til 2, og det jeg følte som alle mine venninder ble gravide...(iløpet av våre 5år som prøvere og utallige IVF forsøk)  på første eller andre pp!

 

jeg hatet det som pesten! og med alle vennene mine som ble gravide, klarte jeg knapt å være sammen med de før de fikk magen... vet ikke hvorfor, men synes det var lettere å takle når magen var der... men min søster kunne jeg jo ikke unngå.... jeg er heldigvis glad i tantebarna mine ... men synes fortsatt innerst inne at i hvert fall en av de kunne vært min hehe....

 

det som hjalp meg masse var å være åpen om at jeg synes det var vanskelig. og at det ikke hadde noe med ppersonene å gjøre, men situasjonen....

 

og så har jeg kjørt meg en million bilturer på lange skogstrekninger, der jeg har grint, hylt, vært sint og lei meg... og fortvilet... - dette har faktisk vært veldig frigjørende... så det er å anbefale... slipp ut alt du har!!!

[Stompen80]

Mens vi ennå prøvde på egenhånd og to av mine venninner ble gravide med kort mellomrom syntes jeg det var fryktelig vanskelig, spesielt når hun ene hadde blitt gravid på første forsøk begge gangene. Men det gikk fort over og jeg klarer å glede meg på deres vegne. De kjenner ikke til at vi prøver, har ingen interesse av å fortelle venner og familie om dette for å unngå skuffelser, men jeg har sjelden blitt møtt kjipe kommentarer. Får derimot av og til høre: Nå må du få unger før du er 35, for etter den dagen er det liten sjangs!

Jeg spiller heller på at jeg er fri til å gjøre hva jeg vil, når jeg vil, og det irriterer dem tilbake

[Opp]

Kjenner meg godt igjen i alt her, kunne vært meg som hadde skrevet disse innleggene. Det er fryktelig sårt og vondt og jeg blir rett og slett nedbrutt av andre gravide.jeg kan bli sint også og ikke ha noe medfølelse med gravidplagene deres. Spesielt vanskelig m svigerinnen min, der blir det også det første barnebarnet i familien på hans side og det har alltid ligget i kortene at det skulle være mannen min og jeg. Hun gifter seg 3 år etter oss og blir gravid på første forsøk. Det er kjempevanskelig! Jeg prøver å ikke møte familien hans så ofte lenger,orker ikke. det er også trist, men jeg føler sånn på min egen sorg og lengsel, det gjør så vondt og jeg blir så lei meg, akkurat som om andre gravide indirekte forteller meg at dette får ikke du til. Jeg håper det skal gå greiere når babyen kommer, men jeg vet ikke. Det er det jeg forteller megselv ihvrf. Familien min og hans vet vi holder på m ivf men ikke vennene mine. Det snakkes aldri om, hvis ikke jeg selv tar det opp,men da begynner jeg bare å gråte. Jeg hadde aldri trodd at det skulle være så vondt å være ufrivillig barnløs, det er virkelig fært altså, men en dag skal det bli vår tur!

[Bonna]

Det er litt vanskelig, får veldig lyst på barn selv. Det er litt sårt, men prøver å ikke tenke for mye på det. Litt vanskelig når de kommer der med sine struttende mager, samtidig unner jeg dem jo det selvsagt.

[Moj]

Vi har ingen barn, har mistet i MA. Etter dette, sammen med hele prøverørsprosessen har dette med barn blitt ekstremt sårt for meg. Jeg skyr gravide som pesten, spesielt de som "ikke var planlagt", eller fikk det til raskt.

 

Min svigerinne er gravid. Ei flott dame, egentlig. Hun er gravid nå, å det tok hele to måneder som hun sier før hun ble gravid. Hun mener det tok så lang tid å ble så skuffet den måneden det ikke gikk. Her har vi gått inn i vårt tredje år som prøvere. Jeg blir så irritert på slike kommentarer, skuffet, såret, lei meg og sjalu. Hvorfor skjer det ikke oss? I tillegg ble hun forbanna på meg da jeg ikke orket å feire hennes graviditet. Det ble rett og slett for mye for meg etter å ha gjennomgått det tredje mislykkede prøverørsforsøket. De kjenner til vår historie, men møter ingen forståelse

 

Hvordan er det med dere å andre gravide? Jeg føler jeg isolerer meg for å beskytte meg selv følelsesmessig

 

Erfaringer mottas med takk :-)

 

 

Akkurat nå går det veldig greit å være sammen med eller se andre gravide. Men føler meg litt gammel i gamet her da..Har vært prøvere i 9,5 år. Men noen dager er fortsatt tyngre enn andre. Periodene rett etter negative prøverørs resultater har til tider vært ganske tøffe. 

Er selvfølgelig ikke noe trivelig med alle de som skal gni inn at de prøvde så himla lenge. (2-5pp) Det føltes som en evighet og de brukte jo alle tips og råd de kom over...Får litt lyst til å slå til dem en gang i blant. hehe! Men det er jo selvfølgelig et lite scenario som kun foregår oppi mitt hode

 

Men det finnes ting som plager meg mer enn det som går rundt og strutter med magene sine.

Og det er besser visserne som skal fortelle meg hva jeg skal gjøre for å bli gravid.

" ikke tenk på det så skjer det"...."ikke stress"  " osv osv.. Å når du prøver å forklare dem HVORFOR du faktisk sliter med å bli gravid så er det som om de ikke hører...Skjønner det er ment godt, men HALLO da!!