Noen som har oppdaget at ikke alt er som det skal?

[Anonym bruker]

Har blitt ganske tydelig for oss nå, at vesla har en eller annen diagnose, men de vet ikke hvem. Jeg har sett dette komme, men jeg er rett og slett helt knust. Og jeg føler meg som en skikkelig elendig mor som føler sorg over datteren min er som hun er. Og vi lever i et vakuum for jeg kan ikke lese meg opp om noe eller vet ikke hva jeg kan gjøre for gjøre det best mulig for henne.

Oi, det her ble litt tutete.

 

Lurte egentlig på om noen er i samme situasjon?

 

Anonymous poster hash: f038b...9e7

[Anonym bruker]

Han er hvertfall ikke som alle andre..

Det virker som han ikke helt skjønner hvordan han skal leke eller oppføre seg med andre barn.

Han er også helt hysterisk når vi er steder med masse folk rundt,da vil han kun sitte i vognen for der føler han seg trygg.

Han er også så forsiktig av seg at han ikke tør å gjøre ting som til og med ettåringer tør.

Han ligger langt bak motorisk,men det har kanskje med å gjøre at han var nesten 2 år før han begynte å gå.

Nå er han 2.5 år.

Anonymous poster hash: 6b759...02d

[Anonym bruker]

Sjekk ut autismeforeningen.no

eller google autisme/asperger syndrom

Anonymous poster hash: 92c39...840

[Anonym bruker]

Han er hvertfall ikke som alle andre..Det virker som han ikke helt skjønner hvordan han skal leke eller oppføre seg med andre barn.Han er også helt hysterisk når vi er steder med masse folk rundt,da vil han kun sitte i vognen for der føler han seg trygg.Han er også så forsiktig av seg at han ikke tør å gjøre ting som til og med ettåringer tør.Han ligger langt bak motorisk,men det har kanskje med å gjøre at han var nesten 2 år før han begynte å gå.Nå er han 2.5 år. Anonymous poster hash: 6b759...02d

Kan han være et høysensitivt barn? Vår datter har vært sånn helt siden fødsel av, og det tok lang tid før vi fant ut av at hun er høysensitiv og krever mer og annen oppfølging enn mer robuste barn. Les mer om dette på www.hsperson.no. Det er krevende, men går veldig fint nå Hun er tre år nå.

 

Anonymous poster hash: 82d3b...f77

[Anonym bruker]

Har blitt ganske tydelig for oss nå, at vesla har en eller annen diagnose, men de vet ikke hvem. Jeg har sett dette komme, men jeg er rett og slett helt knust. Og jeg føler meg som en skikkelig elendig mor som føler sorg over datteren min er som hun er. Og vi lever i et vakuum for jeg kan ikke lese meg opp om noe eller vet ikke hva jeg kan gjøre for gjøre det best mulig for henne.

Oi, det her ble litt tutete.

 

Lurte egentlig på om noen er i samme situasjon?

 

Anonymous poster hash: f038b...9e7

Du er selvfølgelig ingen dårlig mor fordi du føler det sånn. Vi foreldre ønsker jo det beste for barne våre, og hvis din datter nå skulle vise seg å ha en diagnose vil hun nok møte på visse utfordringer, som andre barn slipper, og da er det helt naturlig at du blir bekymret. Uansett hva det måtte vise seg å være, vil likevel både du og din datter bli vant til at deres hverdag kanskje er litt annerledes enn alle andres. Nå skriver du ingenting om hvilke symptomer din datter viser, men i mange tilfeller kan man, til en viss grad, lære seg hvordan det forventes at man opptrer i gitte situasjoner, på tross av at det ikke nødvendigvis kommer naturlig. Jeg har selv en diagnose, men dette har blitt mindre fremtredende med årene, og selv om enkelte situasjoner medfører visse vanskeligheter har jeg etterhvert lært teknikker og "huskeregler" for å takle dem.

 

Anonymous poster hash: 81766...1af