1 måned har gått...

[Duangdaw]

Tårene renner og renner...

For 1 måned siden rant også tårene... Det var den dagen jeg måtte ta modningspilla for å avslutte svangerskapet etter for tidlig vannavgang! 1 uke før det skulle jeg ta fostervannsprøve, men det var ikke noe vann å ta prøve av, og jeg ble anbefalt å avbryte svangerskapet! Verden raste sammen... Kanskje var jeg litt forberedt, fordi jeg hadde blødd litt den siste uka, men jeg forventet jo ikke dette! Dessuten levde jo fosteret, så jeg håpet at det, mot formodning, skulle ta seg opp igjen med fostervann! To nye ultralyder den neste uka viste at det ikke bedret seg, men fosteret levde fortsatt! På kvelden 29. april pakket jeg "fødebaggen" til meg selv, modningspilla var jo tatt og jeg visste at det var begynnelsen på slutten på livet i magen... :'-(

Tidlig 30. april ble jeg lagt inn på sykehus for å føde ungen min så altfor tidlig... I løpet av dagen fikk jeg 2 runder med tabletter for igangsetting, i tillegg til sterke smertestillende. Jeg fikk etter hvert magesmerter og rier, og fødte en bittebitte liten baby 30. april kl 19.30, etter et litt over 16 uker langt svangerskap, nesten 4 måneder... Jeg bestemte meg for å se ungen min, for å slippe å fantasere om hvordan den så ut. Babyen ble vasket og stelt, og jeg fikk ungen min inn til meg pent plassert på et laken sammen med en orkidé... Der lå det minste menneske jeg noen gang har sett, 16 cm lang og bare 69 gram. Kjønn kunne vi ikke se helt enda, det var litt for tidlig... Men barnet hadde 10 fingre, 10 tær, ferdige negler, nese og munn, og øyne med hinne over for å beskytte mot fostervannet. Helt perfekt, bare så altfor, altfor liten... Det var så nydelig, så grotesk og vondt, og så utrolig urettferdig og meningsløst... :"-(

Jeg fikk være sammen med den bittelille ungen min flere ganger, det var godt og ekstremt vondt på en gang... :'-(

6. mai ble ungen min lagt i ei bittelita kiste, helt forferdelig, men også helt nydelig... Der fikk den med seg noen små ting som den skulle brukt når den ble født, små minner fra en mamma full av kjærlighet... <3

ALDRI hadde jeg trodd at et så lite barn skulle være SÅ VONDT å miste, og sette SÅ STERKE spor hos meg... Men uansett hvor liten den var, så er det ungen min... <3 Det gjør vanvittig vondt at jeg aldri får bli kjent med det barnet som fortsatt skulle vokst i magen min... Mamma-hjertet mitt er revet ut, tråkket på og knust... :"-(

I september skal jeg være med på at kista med ungen min blir satt ned på en barneminnelund. Da vil det være med mange andre familier som også har mistet barna sine i løpet av svangerskapet og ved fødselen. Det blir litt godt å se at vi er mange, men samtidig så utrolig sårt og vondt... Bittesmå føtter setter så utrolig dype spor, selv lenge før de små føttene fikk sette egne fotspor...

 

Nå er det 1 måned siden ungen min ble født, det har gått så fort, samtidig som tida går så sakte! Sist mandag skulle jeg vært halvveis i svangerskapet...

Redselen og sorgen jeg hadde for 1 måned siden er tilbake nå! Forskjellen er at nå vet jeg virkelig hvor vondt det gjør å miste ungen min, vet hvor sårt det er, hvor stort savnet er... Kjenner hver dag at dette er noe jeg alltid kommer til å bære med meg...

Da for 1 måned siden så ville jeg "bare bli ferdig med det fortest mulig", orket ikke vente og håpe på noe som allikevel ikke ville bli noe... Den lille modningspilla var liksom den som skulle avgjøre alt, og den var vanskelig å ta! Inntil da så var jeg jo gravid, og jeg bar på et levende barn, selv om det i lengden ikke ville klare seg uten fostervann!

Da ungen min etter fødselen lå der foran meg på senga, ved siden av den orkidéen, så følte jeg at alt håp og alle forventninger for tida framover var revet ut av meg... Både magen, hjertet og hodet føltes helt tomt... Den samme følelsen av tomhet er tilbake nå, 1 måned etter, sammen med det intense savnet og sorgen... Tårene bare renner... Jeg vet at det vil komme dager som er bedre, at sorgen vil være lettere å bære etter litt tid, men nå 1 måned etter, føles det bare utrolig sårt og vondt...

 

Mamma savner deg og elsker deg for alltid, lille engel... <3

[bambi-88]

Knuseklem til deg ♥♥

[Duangdaw]

Tusen takk! <3 Er så utrolig deilig med støtte...

[Tante_Esel]

å nå fikk jeg skikkelig klump i halsen og tårer i øynene... det er grusomt at du måtte oppleve dette! Kondolerer!

sender deg masse mot, og en god klem <3

[Duangdaw]

å nå fikk jeg skikkelig klump i halsen og tårer i øynene... det er grusomt at du måtte oppleve dette! Kondolerer!

sender deg masse mot, og en god klem <3

Tusen takk! <3

[Solfaktor]

Hvordan går det med deg?

[Duangdaw]

Takk for at du spør! <3

 

Joda, dagene går jo rimelig greit, men jeg har jo mange tanker hele tida. Dagene jeg skulle vært i ny uke er verst, bittert å tenke på hvor langt jeg skulle vært... :'-( Føler det ekstra vanskelig i og med jeg er såpass gammel, jeg har jo så lite tid! Og så er jeg jo singel, så jeg er liksom avhengig av at det lykkes den ene gangen i måneden jeg er i København! Uff... Men prøver å tenke at det SKAL lykkes neste gang, det MÅ det! Er fortsatt sykmeldt da, men det handler like mye om at det er omtrent umulig å tilrettelegge for å jobbe 50%, noe jeg egentlig ønsker! Så får vi se om jeg klarer å komme tilbake i full stilling med den intensiteten som er der! Håper jo at jeg skal bli gravid igjen så fort at jeg går rett over på svangerskapspenger! Det er også problemer med å tilrettelegge ved graviditet innenfor det systemet jeg jobber! Så foreløpig er jeg liksom på "vent", og det irriterer meg...

[Nybegynner1]

Stor klem til deg! Jeg mistet i mars da jeg var i uke 18. Trodde alt var ok, men fødte den alt for lille babyen hjemme på natten. Nå 4 mnd senere går det bedre, men vet så innmari godt hvordan du har det! Ønsker deg all lykke videre! *Klem*

[Duangdaw]

Stor klem til deg! Jeg mistet i mars da jeg var i uke 18. Trodde alt var ok, men fødte den alt for lille babyen hjemme på natten. Nå 4 mnd senere går det bedre, men vet så innmari godt hvordan du har det! Ønsker deg all lykke videre! *Klem*

Takk! <3 Stor klem til deg også!

 

Åssen går det med deg nå?

 

Her har kroppen sagt stopp etter litt vel mye som har skjedd over et par år, så jeg er sykmeldt med en ekstrem betennelse i armen! :-( Kroppens måte å reagere på sier fysioterapeuten min...

Mye tanker og reaksjoner på mange opplevelser... I september er det kistenedleggelse på Barneminnelunden, og jeg tenker allerede mye på det og kjenner at det blir sårt, vondt og opprivende... :'-(

[Nybegynner1]

 

Stor klem til deg! Jeg mistet i mars da jeg var i uke 18. Trodde alt var ok, men fødte den alt for lille babyen hjemme på natten. Nå 4 mnd senere går det bedre, men vet så innmari godt hvordan du har det! Ønsker deg all lykke videre! *Klem*

Takk! <3 Stor klem til deg også!

 

Åssen går det med deg nå?

 

Her har kroppen sagt stopp etter litt vel mye som har skjedd over et par år, så jeg er sykmeldt med en ekstrem betennelse i armen! :-( Kroppens måte å reagere på sier fysioterapeuten min...

Mye tanker og reaksjoner på mange opplevelser... I september er det kistenedleggelse på Barneminnelunden, og jeg tenker allerede mye på det og kjenner at det blir sårt, vondt og opprivende... :'-(

Skjønner innmari godt du har mye tanker rundt det med kistenedleggelsen. Det blir liksom så opprivende når man omsider begynner å komme seg videre, -men tror også det kan være viktig og bra for sorgprossessen.

 

Vi valgte begravelse på anonym minnelund, og føler det var et riktig valg for oss. Tenker selvfølgelig ofte på hvor babyen vår er gravlagt osv, men for oss føltes det mest riktig å gjøre det på den måten.

 

Det går mye bedre med oss nå, men det er selvfølgelig fortsatt tunge dager. Spesielt nå når termin skulle nærmet seg, så kommer det noen tårer. Vi begynte å prøve igjen så fort jeg hadde fått tilbake TR (lot det gå en syklus først), men ny graviditet ser ut til å la vente på seg. Blir jo bittelitt mer bekymra for hver måned som går om vi ikke skal få det til, men får bare ta tiden til hjelp.

 

Jeg skjønner veldig godt at du er sykemeldt, jeg var helt sykemeldt i tre uker etter fødselen, også jobbet jeg halv stilling i 1,5 måned etter det. Nå har jeg jobbet fullt en god stund, men kjenner at det er sykt tøft. Får god støtte og hjelp i verdens mest fantastiske psykolog heldigvis.

Endret 18. juli 2014 av Nybegynner1

[Duangdaw]

Nå er jeg jo sykmeldt pga den armen! Har ikke sjans til å jobbe slik den er nå! Før den satte igang for fullt så tenkte jeg å jobbe 50%, men i det systemet jeg jobber så er det svært vanskelig å tilrettelegge for å ikke jobbe fullt, og endring i arbeidsoppgaver er så omtrent umulig! Jobben jeg har er krevende, så der skal man helst være mer enn gjennomsnittet "godt fungerende" for å klare å stå i alt som skjer hele tida! Så da blir det enten 100% jobb eller 100% sykmelding! Og med den armen så har jeg uansett ikke noe valg! Regner også med det fortsetter slik utover høsten. Hadde håpa å bli gravid igjen i løpet av den tida, men er jo redd det ikke skal lykkes...

 

Jeg har også valgt anonym barneminnelund, men der er familiene med på kistenedleggelsen så alle vet hvor kistene plasseres, selv om det ikke blir noe navn der. Føler dette valget er helt riktig for meg, og har vært på Barneminnelunden mange ganger allerede, selv om ungen min ikke er der enda. Det er så fint der, og min lille engel vil få det bra der! <3

[Solfaktor]

Hvordan går det med deg, Duangdaw?

Har tenkt på deg