Jeg føler meg ikke elsket av samboeren min, føler ikke vi er et par :-(

[Anonym bruker]

Jeg vet jeg er i et forhold, men det føles ikke sånn dessverre.

 

Får aldri hyggelige sms av han.

Vi er aldri ute sammen. (kino, spiser middag og lignende) Eller, jo, det kan hende en sjelden gang, men da er vi ute med HANS venner.... Aldri bare jeg og han.
Samme gjelder turer. Vi er aldri på turer eller ferie sammen. Men han skal på guttetur en hel uke. (Skal sannsynligvis ha tre-fire dager sammen løpet av sommeren, dra på tur jeg og han med mitt barn, men jeg vet han egentlig ikke har så lyst til det). Men jeg og han på tur, hotell en natt eller noe, neppe, aldri!

Hjemme gjør han ingen ting. Det skjer ikke noe her, det er mye som må gjøres.

Han jobber mye og er mye borte, hjemme 20-21 på kvelden, han blir furt hvis jeg og barnet mitt ikke er hjemme... "dere er aldri hjemme dere".... Eh, jeg har sagt til han at jeg ikke gidder å være hjemme når han ikke er hjemme.
Når han kommer hjem, ser han på TV, driver med mobilen. Spør han om vi kan prate sammen, jada, etter vi har sett ferdig filmen/TVprogrammet.. Men etter det er det mobilen, også er han for trøtt.............. i senga på kvelden syns jeg det kan være koselig å prate.... Mobilen........ også sover han............
Husarbeid, det ordet vet han ikke hva betyr.
Økonomi, han er kjempegjerrig og blir furt hvis han må betale noe for meg. (hvis jeg ber han kjøpe med en pakke bind, smør og lignende.).

Barn, nei, det svarer han ikke på om han vil ha eller ikke. Han vet jeg har så lyst, men han vil egentlig ikke, og sier ikke nei, han bare lar være å svare på det.
Alt jeg gjør her hjemme er en selvfølge, og mer kunne jeg gjort.......... Føler han aldri er takknemlig for alt jeg gjør eller handler inn......
Han spanderer aldri noe på meg, jeg har ALDRI fått blomster og lignende . Og han blir kjempesur hvis jeg ønsker å gjøre om på noe her hjemme, selv om det ikke koster han en krone.... (For eksempel male over listene, male soverommet som har en grusom farge).

 

Det var ikke meningen å ramse opp negative ting, jeg ramset bare opp ting HVORDAN det egentlig er.

 

Jeg savner:
Å føle meg elsket. Føle at jeg er verdt noe og betyr noe for han. Har sagt det til han, men ikke  noe respons... Når jeg skriver dette går det egentlig opp for meg at han kanskje ikke elsker meg.
Men jeg vet han IKKE vil jeg skal flytte, jeg har sagt før at jeg kommer til å gjøre det. Han er ikke avhengig av meg økonomisk, så er ikke derfor.

 

Det som er bra å være sammen med han:
Det å være i et forhold er jo fint. Jeg håper ting endrer seg, og ting skal bli som jeg ønsker. (at han blir en supergod og snill kjæreste som viser omsorg og at han elsker meg, jeg savner det, vi er aldri sammen, ikke i helger heller). Jeg har nesten ikke følelser igjen for han.. Men vil egentlig ikke gjøre det slutt, bare få endringer på ting... Jeg vet man ikke kan endre på en person ..........

 

Godt å få luftet dette.
 

Anonymous poster hash: bae2c...c8b

[rundown]

Æsj,gjør det slutt!!

[klg,2 boys now:)]

Hvor lenge har dere vært sammen?

Og være gjerrig er noe av det styggeste jeg vet i mennesker.

[Gjest Beatrix Potter]

Syns det er litt dumt når folk poster slike tråder, er når andre kommer og sier at de må gjøre det slutt. Som om det ikke er verdt å kjempe for lengre. Men det er ikke sant, ikke alltids. En må bare være latterlig sta og se positivt på det og håpe på at ting blir bedre. Vær en kriger.

Har vært i samme situasjon før, hvor jeg ble så oppgitt og forbanna på samboeren min, og jeg en gang skrek til han at jeg ikke elsket han lengre. Og det var faktisk sant. Hadde gått rundt i en uke uten noen følelser for han. Men de kom fort tilbake like fort som de forsvant pga. den ene bagatellen. Og jeg har vært så enormt sta og ga aldri opp når vi begge ville gjøre det slutt. Og nå har vi det bedre enn noen gang før.
Tenk på hva dere har sammen. Hva var grunnen til at dere ble sammen? Tenk på det. Og kan være lurt å nevne og mimre litt til gubben din om spesielle hendelser som skjedde mellom dere to i fortiden.
Og kanskje det kunne vært en ide å tatt en liten pause frra hverandre, slik at det blir lettere for dere begge å innse hvor mye dere faktisk trenger hverandre. Å få han til å savne deg, er en stor oppvekker.
 

[Anonym bruker]

Her må du starte å sette forventninger og krav, og samtidig må du snakke med han om det, gjøre han oppmerksom på hvordan det er, og at du nå står i kvalene om å g ifra han og gi helt opp, om han ikke akter å ha et forhold med deg, for det dere har nå, er ikke et forhold likevel, dere er bare to bekjente som bor sammen.

Det er ikke godt for psyken at man bor slik dere gjør nå, at man egentlig skal være i et forhold, men har endt opp med to som bare deler hus og seng.

 

Har selv vert der, ga opp å få det godt, så jeg lot det tralte og gå, men så startet jeg å si ifra, satte forventninger til han og ultimat krav, nå har vi det godt sammen igjen.

Anonymous poster hash: e2138...b8d

[Gjest Antarctica]

En sjelden gang er det bare et skikkelig DiB-svar som funker:

 

Kast han på huet og rævva ut!!!

[Anonym bruker]

Og der har vi ENDA en dørmatte.. Sukk. 

 

Jaja, når du er gammel og grå håper jeg du kan se tilbake på livet og være fornøyd med å ha stått på pinne for denne mannen.

Anonymous poster hash: 168f0...9d0

[3 i april]

Kanskje det å gå fra han faktisk er løsningen her. Muligens han våkner da og se hva han er i ferd med å miste å det er da du stiller krav.

[rundown]

Hvorfor gidde å fighte for noen,som ikke fighter for deg?