Hvor involvert er mennene deres i prøvingen ? (bortsett fra det åpenlyse...)

[Anonym bruker]

Min mann er ikke tilstedeværende i det hele tatt.  Det eneste han vet er når jeg har eggløsning fordi jeg sier det til han, og da må vi ha sex hver dag rundt el. Ellers snakker vi aldri om det, han aner ikke når min ikm er, han aner ikke at jeg kjenner etter symptomer hver dag, at jeg begynner å teste fra dpo 10, eller hvor skuffet jeg blir for hver negative test.. Sånn var det med førstemann også. Det tok ca 8 mndr før det klaffet, og han hadde ingen anelse om hvor lang denne tiden var for meg. Han ante ikke om skuffelsene, om håpet etter el osv. Ikke sa jeg noe til han heller, men det er jo fordi han ikke spør. Virker ikke interessert i det hele tatt.

 

Når det er sagt så vil han gjerne ha flere barn, det bare virker som om det eneste han trenger å gjøre er å hopppe til sengs med meg rundt el. resten går jeg igjennom alene. Skulle gjerne hatt litt mer entusiame rundt dette

 

Åssen er deres menn? Er de like ivrige som deg på å teste etter el, passe på å ha masse sex rundt el, spør han om du har symptomer, er han med når dere gravid tester før ikm?

Anonymous poster hash: c6cc1...2c0

[FruLAAR]

Første var ikke spesielt planlagt, andre svangerskap var heller ikke det. Men når vi vendte oss til tanken på en ny baby i hus, for så å miste...Da bestemte vi oss for å prøve på nr 2 likevel han hadde ikke noe imot sex minst annenhver dag! det var jeg som satt å regnet fram og tilbake, opp og ned på syklus.

Han er vel ikke spesielt engasjert denne gangen heller, men vil at vi skal ta testen sammen denne gangen. HAN vil være den FØRSTE til å vite om barn nr 3 er på vei noe jeg synes er ganske søtt <3

[Anonym bruker]

Her var han ikke spesielt involvert utover det at han viste at det kunne bli barn av det vi gjorde, og at vi ikke lenger brukte prevensjon. Jeg sa heller aldri til han når jeg hadde eggløsning, for jeg ville ikke stresse han, og for å unngå pliktsex. Vi hadde rett å slett bare sex når vi ville Det var også sjeldent at han var med på selve testingen for jeg ville ikke skuffe han...

Etter 14 pp uten resultat så begynte jeg å bli redd for at noe var galt men han var veldig flink til å roe meg ned og gi meg håp<3 Men vi fikk det til tilslutt, og nå koser han og snakker med magen hver dag

Anonymous poster hash: 8df95...df5

[mariis18]

Her hjemme føler  jeg at han er rimelig engasjert og intr i prøvingen Nå har vi ikke prøvd så lenge, og den siste mnd har jeg hatt konstante blødninger. Ergo, dårlig med prøving Han er veldig flink til å spørre hvordan det ligger an, og sier jeg bør ringe til legen igjen for å få sjekket om det er noe riv ruskende galt. Vi er alltid åpne og snakker om alt, det er godt, spesielt siden det er bare vi to som vet om at vi prøver

[MilleMarmelade]

Min er ikke voldsomt engasjert, tror jeg. Han var veldig skeptisk da vi prøvde til førstemann også, han ga vel etter for masinga mi Og jeg syns ikke alltid han var så engasjert under svangerskapet heller, men det var ikke jeg som grein i det knerten var født! Nå er han også litt "vi har slutta med prevensjon og ser hva som skjer, men det har ingen hast" Men jeg mener jo at knerten bør få søsken, helst noen han kan ha glede av mens han vokser opp!

[Drømmemamma]

Vi er langtidsprøvere, vi snakker nå 4,5 år fra forrige fødsel. Så her er det kun i senga det er entusiasme, men er vel ikke bare , bare d heller  

Men jeg reker til gyn, går på pergo, tester og styrer. Så det er jo jeg som får nedturen spesielt innover meg.

Han er villig med på annen hver dag i rett periode, men vi liker ikke at det kommer inn på plikt sex, så jeg snakker lite om d. Bare hvis han skulle være litt ekstra trøtt og ville hoppe over at jeg nevner en ekstra grunn til kos for å si d sånn. Det fungerer forsåvid ok, men innimellom savner jeg å prate litt mer om d. Men nå er nr 2 ekstra viktig for meg, fordi jeg har vært klar så lenge.

[Clemencia]

Første året med prøving så følte jeg meg veldig alene med tankene, og trodde jeg var den eneste som var interessert. Men etterhvert som vi har prøvd å forstå hverandre og snakke om det (uten at jeg bare antok at han ikke var interessert), så har vi bare veldig ulik måte å reagere på det... Han trodde at dersom han delte sine tanker om barnløsheten, så ville det bli verre for meg å takle det. Noe det selvfølgelig ikke blir.. Og jeg tenkte at han måtte vel forstååå at jeg hadde det vondt og ville snakke om det?! Og at dersom han ikke snakker om det, så bryr han seg ikke i det hele tatt. Men han leser ikke tanker. Og etterhvert så forstod jeg at han egentlig er like opptatt av det som meg og har det like vondt..

 

Stereotypen er nok ganske riktig egentlig; vi damer har nok mer behov for å snakke om det! Men kanskje det er lurt å fortelle mennene våres hva vi behøver? Fordi de forstår det bare ikke med mindre vi sier det. Vendepunktet vårt kom egentlig midt i en superkrangel.. haha..

 

Jeg deler ikke absolutt alt med ham, rett og slett fordi jeg vil at det skal være litt romantikk igjen og ikke bare pliktsex. Men jeg forteller litt nå og da. Negative tester forteller jeg om, men han er ikke sammen med meg når jeg tar de. Jeg forteller ikke hvilken dag i syklus jeg er på daglig, men når jeg har gått mange dager over ikm, så forteller jeg det.

 

Vi er forskjellige da, så vi har nok ulike behov.. Men jeg tror det er lurt å være åpne om det vi trenger, og å åpne opp for å høre hva mennene våres trenger også.