Følelsen av at ingen liker deg?

[Anonym bruker]

Lurer på om det er en type form for angst eller lignende?

Jeg har slitt med dårlig selvtillit hele livet , men prøver å framstå som selvsikker og er ikke flau for å ta kontakt med nye mennesker osv.

Men det som er slitsomt er å gå rundt med denne følelsen av at ingen liker meg - jeg tror lett at noen ikke liker meg eller snakker bak ryggen på meg. Sliter med å få meg nye venner pga av dette.

 

Noen som har det på denne måten også? eller eventuelt vet hva det kan være?

Anonymous poster hash: 3ce4f...d79

[Anonym bruker]

Vi er på en måte like. Men- dette høres nok vanvittig dumt ut, men jeg lyver ikke, jeg vet folk liker meg, spesielt når de kommer til meg og sier det selv, og jeg kommer godt overenst med alle og er veldig lett å komme i kontakt med. Men går også rundt med denne følelsen av at når andre ukjente folk ser på meg, at de allerede "hater" meg da. De glaner jo og gir stygge blikk.. Har også slitt hele livet med veldig dårlig selvtillit og har i det siste fått angst av å gå ut aleine (flyttet nylig til Oslo fra bondeknøl landet).
Men som du sier, har også den følelsen av at alle som ikke kjenner meg-snakker stygt bak ryggen min om meg. Spesielt jenter, og jeg ser veldig annerledes ut enn andre, så mye sitter jo i det da...:s

Du er bare usikker, og dette tar kontroll over deg. Hva en skal gjøre for å komme over dette stadiet, aner jeg ikke, ville gjerne visst det selv. For både du og jeg fortjener å ha det bedre med oss selv.
Er nok mye i psyken- hvertfall hos meg.
 

Anonymous poster hash: 3f376...28c

[Anonym bruker]

 

Lurer på om det er en type form for angst eller lignende?

Jeg har slitt med dårlig selvtillit hele livet , men prøver å framstå som selvsikker og er ikke flau for å ta kontakt med nye mennesker osv.

Men det som er slitsomt er å gå rundt med denne følelsen av at ingen liker meg - jeg tror lett at noen ikke liker meg eller snakker bak ryggen på meg. Sliter med å få meg nye venner pga av dette.

 

Noen som har det på denne måten også? eller eventuelt vet hva det kan være?

 

Anonymous poster hash: 3ce4f...d79

 

Ja sånn har jeg det også bare til at jeg er enda verre!

Følte at så mange så sånn på meg når vi var på lekeland i dag,men var nok bare paranoid.

Men jeg er også sånn at jeg får følesen av folk ikke liker meg eller snakker bak ryggen på meg.

Så de to gangene 2 forskjellige har vist intresse for å møte meg,så har jeg ikke gjort noe med det i frykt for at vi skal møtes også går det skikkelig dårlig.

For imotsetning til deg så er jeg sjenert å derfor kan det dessverre ofte oppstå pinlig stillhet.

Dette opplevde jeg en gang jeg ble innvitert hjem til en fra åpen barnehage.Jeg gledet meg til å bli bedre kjent med hun men dessverre ble det skikkelig kleint.

Det ble pinlig stillhet å jeg er sikker på at begge var glad når det var over.

Hun ba meg aldri igjen på besøk for å si det sånn

 

Anonymous poster hash: 2440f...035

[Anonym bruker]

Sånn føler jeg det å. Har heldigvis noen venner fra barndommen som jeg er helt trygg på. Og noen få fra studietiden. Men ellers store problemer med å få nye venner rundt i gata her. Har ingen venner på jobben heller for føler de snakker om meg bak ryggen min. At jeg er så uerfaren og slitsom å jobbe med fordi jeg spør om ting og de blir tydelig irritert selv om jeg ser at de prøver å skjule det. Ikke lett å være nyutdannet og jobbe med kompliserte tilfeller. Alle der har jobbet der i mange år og tydeligvis glemt hvordan det er å være nyutdannet. Skal på jobb imorgen og har grudd meg i hele kveld som vanlig. Fysj...

 

Anonymous poster hash: e3423...880

[Anonym bruker]

 

Vi er på en måte like. Men- dette høres nok vanvittig dumt ut, men jeg lyver ikke, jeg vet folk liker meg, spesielt når de kommer til meg og sier det selv, og jeg kommer godt overenst med alle og er veldig lett å komme i kontakt med. Men går også rundt med denne følelsen av at når andre ukjente folk ser på meg, at de allerede "hater" meg da. De glaner jo og gir stygge blikk.. Har også slitt hele livet med veldig dårlig selvtillit og har i det siste fått angst av å gå ut aleine (flyttet nylig til Oslo fra bondeknøl landet).

Men som du sier, har også den følelsen av at alle som ikke kjenner meg-snakker stygt bak ryggen min om meg. Spesielt jenter, og jeg ser veldig annerledes ut enn andre, så mye sitter jo i det da...:s

 

Du er bare usikker, og dette tar kontroll over deg. Hva en skal gjøre for å komme over dette stadiet, aner jeg ikke, ville gjerne visst det selv. For både du og jeg fortjener å ha det bedre med oss selv.

Er nok mye i psyken- hvertfall hos meg.

 

 

Anonymous poster hash: 3f376...28c

 

 

Du høres ut som meg, jeg får stadig høre at jeg er hyggelig og folk tar jo kontakt med meg osv. Jeg er ikke bedre selv, jeg er veldig skeptisk til nye folk og tenker sikkert det verste om folk anske lett selv. Men jeg er alltid hyggelig.. Kanskje det er fordi jeg er "sånn" selv, så tenker jeg automatisk at alle andre tenker på lik måte?

 

Men så har jeg flyttet fra storby da til en liten by selv Blir litt paranoid av å bo i en liten by, folk sladrer mye lettere og savner den "friheten" jeg hadde i en litt større by  

Vi fortjener å ha det bedre, håper noen kan gi oss svar på hvordan vi kan jobbe med dette:)

 

Anonymous poster hash: 3ce4f...d79

[Anonym bruker]

Jeg har også hatt det slik du beskriver stort sett hele livet. Det bunner sannsynligvis i lav selvfølelse og/eller selvtillit. Jeg har også slitt med å få nye venner opp gjennom årene. Jeg har heldigvis hatt en god gjeng jeg "alltid" har hatt siden ungdomsskolen. 

 

Jeg har, i frykt for at andre ikke liker meg, holdt oppe en slags mur og unnlatt å slippe folk innpå. Det angrer jeg så inderlig mye på i dag! Alt jeg har gått glipp av på grunn av sperrene mine og alle de fantastiske menneskene jeg kunne hatt i livet mitt hadde jeg bare sluppet dem inn! Selv venner har jeg tenkt ikke liker meg, det er jo helt galskap, jeg ser det nå! Nye bekjentskaper har jeg også tenkt automatisk at det ikke er noe poeng å åpne meg for- de vil jo sikkert ikke like meg uansett.

 

Du har nok rett i at det handler om selvtillit. Av en eller annen grunn har jeg blitt mer selvsikker i løpet av de siste årene, og merker at jeg gir mye mer beng i hva andre skulle mene om meg. Jeg må bare åpne meg for nye mennesker, og jeg får det til i mye større grad nå enn før. Følelsen av at andre ikke liker meg har jeg ikke særlig mye av lengre heller. 

 

Jeg vet ikke hvilke råd jeg skal komme med til deg, for hos meg ser det ut til at det har gått seg til av seg selv. Det kan nesten virke som at selvtilliten har kommet med at jeg har blitt "voksen" (føler meg enda veldig ung da  ) 

 

Hva tror du at du selv kan gjøre for å øke selvtilliten din? Jeg tror det er der nøkkelen ligger. 

Anonymous poster hash: 1ec91...b16

[Anonym bruker]

 

 

Vi er på en måte like. Men- dette høres nok vanvittig dumt ut, men jeg lyver ikke, jeg vet folk liker meg, spesielt når de kommer til meg og sier det selv, og jeg kommer godt overenst med alle og er veldig lett å komme i kontakt med. Men går også rundt med denne følelsen av at når andre ukjente folk ser på meg, at de allerede "hater" meg da. De glaner jo og gir stygge blikk.. Har også slitt hele livet med veldig dårlig selvtillit og har i det siste fått angst av å gå ut aleine (flyttet nylig til Oslo fra bondeknøl landet).

Men som du sier, har også den følelsen av at alle som ikke kjenner meg-snakker stygt bak ryggen min om meg. Spesielt jenter, og jeg ser veldig annerledes ut enn andre, så mye sitter jo i det da...:s

 

Du er bare usikker, og dette tar kontroll over deg. Hva en skal gjøre for å komme over dette stadiet, aner jeg ikke, ville gjerne visst det selv. For både du og jeg fortjener å ha det bedre med oss selv.

Er nok mye i psyken- hvertfall hos meg.

 

 

Anonymous poster hash: 3f376...28c

 

 

Du høres ut som meg, jeg får stadig høre at jeg er hyggelig og folk tar jo kontakt med meg osv. Jeg er ikke bedre selv, jeg er veldig skeptisk til nye folk og tenker sikkert det verste om folk anske lett selv. Men jeg er alltid hyggelig.. Kanskje det er fordi jeg er "sånn" selv, så tenker jeg automatisk at alle andre tenker på lik måte?

 

Men så har jeg flyttet fra storby da til en liten by selv Blir litt paranoid av å bo i en liten by, folk sladrer mye lettere og savner den "friheten" jeg hadde i en litt større by

Vi fortjener å ha det bedre, håper noen kan gi oss svar på hvordan vi kan jobbe med dette:)

 

Anonymous poster hash: 3ce4f...d79

 

Ååh hehe! Vil si at det er på en måte bedre å være skeptisk til folk, enn å tro godt om alle, men av den grunn en ikke skal ha en negativ holdning til folk heller Jeg tror ALLTIDS BARE godt om folk, nye og ukjente, store og små, haha. Og ender jo selvsagt opp skuffa når jeg opplever at de snakker mase dritt om andre og om meg også. Vet ikke helt om alle tenker om de er hyggelige.. Selv tenker jeg det også, hehe

 

Åååh skal vi bytte eller.. savner bygda mi Men ja, du har rett, det er liksom slik i bygder; "Det som er så bra med å bo på bygda er at hvis du ikkje sjøl helt veit hva du driver med så veit iallefall resten av bygda det." heheh!!

Du har så rett atta. Vi tvilere for oss selv fortjener å ha det bedre.. Ååh gid om det bare hadde fantes en vaksine mot det syndromet her da!

 

Anonymous poster hash: 3f376...28c

[Anonym bruker]

Enkelte dager føles det slik, men stort sett sier jeg til meg selv at de bare er misunnelig.

 

Verre var det da ei god venninne ba mange på en stor fest. Jeg ble ikke bedt, selv om hun var en av arrangørene. Det tror jeg er fordi jeg i de kretser ikke er god nok/fin nok/ikke tjener nok. Det såret meg voldsomt, og det kommer jeg nok aldri over. Før det trodde jeg hun likte meg. Om 1 år blir hun 40 år. Om jeg ikke blir bedt bryter jeg vennskapet selv om det smerter mitt hjerte.

 

Anonymous poster hash: 1fc1f...aa6

[Anonym bruker]

Jeg har det også sånn, bortsett fra at jeg ikke klarer å fremstå som selvsikker Jeg har så lyst til å "være meg selv" blant alle, men jeg blir stille som en østers når jeg er med folk jeg ikke er "trygg nok" på.. Skravler som en foss med de jeg kjenner godt, men for eksempel på jobb sliter jeg veldig.. Jeg prater hvis noen prater til meg, og blir det veeeeldig pinlig stillhet, så hender det jeg kan finne på å si noe, men jeg klarer jo aldri p være helt meg selv.. Føler litt at hvis jeg er meg selv, har jeg ikke noe å gjemme meg bak lenger..

 

Anonymous poster hash: 03053...1fe

[Anonym bruker]

Jeg er også slik, selv med gamle venner.

Anonymous poster hash: 38661...88f

[Anonym bruker]

Jeg og.

Selv folk jeg vet liker meg, får jeg Følelsen av at de ikke gjør det i visse tilfeller.

 

Jeg er meg selv, i starten syns de siknert jeg var kåleteit, men nå håpee jeg de er godt vant..

 

Er du hyggelig og småsnakker har de jo ikke en grunn til å IKKE like deg.

Bare følg med på å følge med på hva de sier, der har jeg ett problem pga jeg tenker fort på noe annet. Tv og mobil er fy!

"Note to self"

 

Anonymous poster hash: 3eab3...eac

[LittLykkelig]

Tror man må like seg selv for at andre skal gjøre det. Mye usikkerhet holder andre på avstand. Jobb med ditt forhold til deg selv, ta deg tid til tankene dine, fokuser på hva som er bra med deg og våg å jobb med det du er misfornøyd med. Lykke til! Og omgås med mennesker som er lette å prate med. Åpne utadvendte folk som kan ta ansvar for praten i starten.

[Anonym bruker]

Jeg og. Men jeg vet det er tilfelle og baksnakking av både egne og svigerforeldre og øvrige søsken. Ene tanta til samboeren hilser ikke på meg, selv ikke i mitt barns dåp!!! Det er i overlant frekt, så jeg ser ikke henne noe mer...

 

Anonymous poster hash: f3d14...d51

[Anonym bruker]

Jeg sliter til tider med samme problem.

 

I perioder husker jeg på å ta meg sammen og realitetssjekke egne tanker. Jeg tror det er det man må gjøre.

For eksempel hvis jeg går på gata og ser noen le samtidig som de ser på meg, så er det lett å tenke at de kanskje ler av meg. Men de gjør jo ikke det. Verden kretser ikke rundt meg.

 

Samme hvis jeg synes noen virker litt avvisende på fest eller i andre sosiale settinger. Vanligvis har det ingen ting med meg å gjøre. Kanskje har de noe annet å tenke på, er slitne, er sjenerte etc. Eller de rett og slett blir usikre fordi de merker at jeg virker avvisende, siden jeg er redd folk ikke liker meg. Så blir det en ond sirkel.

 

Vi kan ikke endre andre mennesker, men vi kan endre oss selv og hvordan vi oppfører oss. Hvis vi tør å være mer åpne, imøtekommende og smilende, så vil andre endre sin respons på oss og bli tryggere, de også.

 

Det finnes en del selvhjelps litteratur innen temaet, og man kan også få hjelp innen kognitiv psykologi.

 

Anonymous poster hash: 48abf...010