Besteforeldre som forskjellsbehandlet - Jeg klarer ikke helt tilgi

[Anonym bruker]

Mine besteforeldre (fars foreldre) bodde et steinkast unna. Vi hadde også mye annen slekt på den siden boende i nærheten.

 

Men helt fra vi var små, synes jeg de har vært kalde og til dels gjort forskjell på barnebarna.

Det er masse småting, men jeg har alltid savnet at de bryr seg virkelig. Ingen av dem var av typen som viste noe som helst følelser.

 

For eksempel måtte vi selv gå bort til dem for å få bursdagsgave. Kom vi ikke, fikk vi heller ikke noe. Etterhvert syntes jeg det ble flaut å dra bort kun for å "fiske" etter å få gaven.

Da jeg var 15 år, fikk jeg ikke noen gave for da hadde de plutselig begynt å kun gi på runde tall. Men kusina mi som ble 13 måneden etter, fikk gave for 13 var jo et viktig tall... ? Dette husker jeg enda, selv om det er over 20 år siden.

 

Det er så mange episoder oppigjennom, der kusinen og fetteren min blir fremhevet og snakket om i enhver sammenheng - mens vi andre ikke blir nevnt.

 

De kom alltid med dønn ærlige kommentarer, men burde i mange tilfeller latt være å si noe. Da jeg stolt viste frem min førstefødte, og endelig var kvitt den enorme babymagen fikk jeg beskjed fra bestemor : Du er nå like tjukk og feit som før.

Da var babyen 2 uker...

 

Sønnen min leverte julekort en gang vi var der, og det ble ikke åpnet engang. Hun bare fant frem kortet av kusinen min sitt barn og skjrøt henne opp i skyene for hun er jo et såå vakkert barn. Jeg så da at gutten min ble skuffet.

 

Bestefar er nå død, uten at jeg sørget noe særlig over det. Bestemor er snart 90 år og skranter. Men jeg merker at jeg ikke bryr meg skikkelig, og føler ikke for å ta kjæreturen på nesten 1 time for å besøke henne. Har faktisk ikke vært der siden jul. Heller ikke da hun var på sykehus besøkte jeg henne.

 

Er jeg grusom som ikke klarer føle det helst store for den eneste bestemoren jeg har igjen?

 

Anonymous poster hash: 002af...ccb

[Gjest]

Njaaa......har det akkurat på samme måte selv her. Farmoren min har alltid fremhevet de andre i slekten mens det er motsatt med meg og mine. Gir en lang masj i hele den slekten der og har heller ikke besøkt henne siden mai i fjor. Hvorfor skal en det a?

 

Men skulle gjort alt for å få tilbake mormoren min <3

 

Du er absolutt ikke grusom. Klem

[Anonym bruker]

Du er ikke grusom! For noen stygge besteforeldre

Anonymous poster hash: 336f5...0a0

[Anonym bruker]

Jeg har også en bestemor som forskjellsbehandlet. Nå var det sånn at jeg var "gullungen" sammen men to av kusinene mine. Jeg klarer ikke helt å tilgi for det hun gjorde mot mine søsken. Jeg klarer heller ikke tilgi min far som også forskjellbehandler sine egne barn. Feks da jeg ble 18 fikk jeg en 200-lapp 5 mnd etter jeg hadde birsdag med klar beskjed om at den måtte han skrape sammen for å få råd til å gi meg og søsteren min fikk 2 år etter 30 000 og en hest.

 

Det er ikke lett å si om det er slemt eller ikke, men... Følelser er vanskelig å styre. Jeg har valgt å styre unna farssiden i familien med unntak av 3 kusiner.

 

Anonymous poster hash: 644ab...0d1

[Honningmelon]

Skjønner deg. Min bestefar var sånn. Besøkte han sjeldent de siste årene og har ikke dårlig samvittighet for det. Da han døde føltes det helt greit. Både fordi han var gammel og syk, men også fordi ting har vært som de har vært. Føler meg ikke slem i det heletatt.

[Gjest Antarctica]

Slem kjerring. Enkelte "ensomme gamle" kan jo selv for at de er ensomme!

[Anonym bruker]

Mormoren min forskjellsbehandlet også veldig. Mine foreldre og min onkel tok det opp gang på gang. Tilslutt sa de at det da var hennes valg at flere av barnebarna og oldebarna ikke lenger orket å ha kontakt med henne. Ville hun ha kontakt med de, var det hun som måtte endre seg. Men da ble hun bare værre, men barna hennes orket ikke mer, så de hadde minimalt kontakt de også.

 

Jeg sørget ikke når hun døde, det var ikke mange som gjorde. Hun forlangte at jeg stilte opp for henne, uten at jeg fikk noe tilbake. Jeg forventet ikke mye tilbake, men en selvfølge å takke for hjelpen mener nå jeg.

I barndommen husker jeg veldig godt at hun hadde tid, hjalp og øste ut med penger til noen av søskenbarna mine. Hun skjulte det ikke engang. Hun kunne gi det ene søskenbarnet mitt en tusenlapp rett forran meg, og si til meg at nå var hun blakk så jeg fikk ikke noe. Dette var ikke bare noe jeg opplevde, selv søsknene opplevde det. Hun ene hadde ikke kontakt med henne de siste ti årene min mormor levde, selv om de bodde i samme hus så det sier litt hvordan det var. Mamma sier min mormor var direkte stygg med mitt søskenbarn, det virket som hun hadde blitt lagt for hat sier min mor.

 

Min mor og onkel valgte å ha lukket begravelse,for de ville ikke at barnebarna og oldebarna skulle måtte høre fra andre hvor trist det var at hun døde, og måtte høre fra andre hvor snill, søt og hyggelig hun var. Vi skulle slippe å holde maska og pine oss gjennom den dagen. Begravelsen ble en god avsluttning for oss i familien, endelig ble det kapittelet ferdig og vi kunne slappe av og nye livet igjen uten p mptte grue oss for det ene ellerrdet andre når det gjalt mormor. Hun sleit ut min mor med å mase og gi henne dårlig samvittighet. Hun sto på pinner for henne for å prøve å forhindre giftige utbrudd som skulle gå utover noen i familien.

 

Jeg kuttet kontakten med henne når jeg fikk barn. Når hun totalt overså mine barn, og jeg fikk bare Åja, du har blitt mor, når jeg kom og viste frem mitt første barn. Så begynte hun å snakke om mitt søskenbarn som var gravid. Hun så ikke engang på itt barn. Mamma sier hun aldri spurte om mine barn eller min søsters barn, og hun var oldemor i ti år til mine barn så det er litt sårt. Men det er igrunn slik jeg husker det fra in barndom også. Hver gang vi var på besøk hos henne så pratet hun kun om to av barnebarna sine. Hun var ikke interessert i å snakke med oss. Når min morfar levde så var jeg nesten bare sammen med han, for han var interessert. Han spurte oss hvordan vi hadde det, gledet seg med oss og trøstet oss når vi trengte det. Penger hadde han ikke, eller andre matrielle ting, menhan hadde tid og brydde seg om oss. En morfar slik en morfar i drømmene skal være, så veldig rart at konen var så totalt anderledes.

 

Jeg måtte kutte kontakten for å ikke bli for mye såret. Jeg holdt kontakten så lenge for å prøve å ikke gjøre in mor lei seg, for hun syns det var veldig vanskelig. Hun ble bare mer og mer lei seg når hun så hvordan hennes mor var mot familien sin, hun håpet hun innså hvordan hun var men det var ikke lenge før hun døde min mor gav opp også. Da fikk mamma endelig litt fred og ro hun også.

Familie err desverre ikke veldig enkelt.

 

Anonymous poster hash: f8567...99e

[Anonym bruker]

Jeg og min bror er noen år eldre enn mine søskenbarn på pappa sin side. Og da vi va barn/ungdom følte jeg vi fikk 'svi' for dette. De andre fikk en leke eller noe i et selskap men vi hadde jo fått så mye tidligere. Mamma sa til slutt ifra når de andre fikk penger foran oss og ikke vi. Det var også forskjell på hva vi fikk gjøre der. Bror fikk aldri ligge eller hoppe i sofaen da han var liten, mem ingen sa nå da de gjorde det.

 

Heldigvis har de forandret seg og vi har fått et bedre forhold til hverandre. Nå er de også blitt oldeforeldre og vil gjerne se oss så ofte som mulig:-)

 

Anonymous poster hash: 16b63...a93

[Anonym bruker]

Min bestemor forskjellsbehandlet ikke oss, men gjør det VELDIG med oldebarna. Hun har 4 stk og kun en av de fikk nylig en pengegave på kr 50.000. Han er 17 år. Mine barn er så små ennå at de skjønner ikke dette, men har mest vondt av niesen min (søster til nevøen min som fikk pengene). Hun er snart 20 og studerer, kunne absolutt trenge penger.

 

Nytter ikke si noe til henne, pappa har prøvd!

 

Anonymous poster hash: d1f63...dc4

[Gjest Tittentott]

Her har farmor og farfar alltid foretrukket lillebrødrene mine, mens mormor og morfar alltid har foretrukket meg. Det har sikkert litt å gjøre med at når jeg vokste opp var jeg hos mormor og morfar mens mamma var på jobb, når de reiste vekk, var med de på hytten osv. mens lillebrødrene mine alltid har vært mest hos farmor og farfar (de har venner som er naboer der). Selv om farmor og farfar aldri har vært slem mot meg, har det rett og slett bare blitt sånn. Det gjør meg egentlig ingenting, jeg trives godt med å være ''gulljenta'' til mormor

[Superdolly]

Du er slett ikke grusom. Dine besteforeldre hadde alle muligheter til å bygge en god relasjon til deg da du var liten, men de valgte deg bort. De var voksne og det var deres ansvar å få et forhold til å bli godt. De valgte å droppe det.

 

Hvorfor i all verden skulle de kunne forvente noe av deg nå? Høy alder er i seg selv ingen grunn til at du skal stå på for dem og besøke dem. De valgte selv å være fremmede for deg og distansere seg da du var barn. Det er ikke din skyld at du ikke føler noe stort behov for samvær nå. Dette valgte dine besteforeldre den gangen.

[Anonym bruker]

Du er ikke grusom i det hele tatt! Hun er!!! Ikke ta kontakt med henne mer. La henne heller få sitte sin siste tid og reflektere over hvorfor hun ikke får besøk av deg mer. Klem

 

Anonymous poster hash: cdfad...401

[Anonym bruker]

Vi opplever slikt mot våre barn nå.

Men jeg og 5 til var de som ble foretrukket av min mormor av 17 . Hun ga oss ikke store gavene. Men interesserte seg og var der alltid.

Men jeg skjønner hvorfor det var slik. Vi 5-6 hun tok seg tid til var også de som tok seg tid til henne.

Så man må huske og gi og ta. Ikke bare forvente å få.

3 av oss bodde nære mens 2 60 mil unna...

 

Anonymous poster hash: 5b9f8...aed

[sug lut]

Det er jo nettopp det om bør skje: er du en kødd bør du bli sittende alene i alderdommen. Se på det som en karma du selv kan administrere.

[Superdolly]

Vi opplever slikt mot våre barn nå.

Men jeg og 5 til var de som ble foretrukket av min mormor av 17 . Hun ga oss ikke store gavene. Men interesserte seg og var der alltid.

Men jeg skjønner hvorfor det var slik. Vi 5-6 hun tok seg tid til var også de som tok seg tid til henne.

Så man må huske og gi og ta. Ikke bare forvente å få.

3 av oss bodde nære mens 2 60 mil unna... Anonymous poster hash: 5b9f8...aed

Og hvor tidlig skal man begynne å gi, og hvor mye skal man gi, før man kan forvente seg en positiv interesse fra besteforeldre? Man bør vel starte som nyfødt, da sikkert? Være en flink baby som kommer ofte på besøk. Og som litt eldre, smile og glede seg når besteforeldrene alltid fremhever noen andre og juble over at søskenbarn eller til og med søsken får mer og finere gaver enn en selv, mer tid og mer kjærlighet.

 

Relasjoner er de voksnes ansvar, først og fremst. Og når besteforeldre forskjellsbehandler gidder ikke de som aldri får noe av deres tid, kjærlighet, interesse eller gaver å stille opp de heller. Det kalles en logisk konsekvens av de voksnes valg.

[LME1001]

Jeg har kun farmor igjen, og hun bor 5 minutters kjøring unna. Jeg har besøkt henne en gang i året de senere år, fordi hun er et tidvis forferdelig menneske. Kald som faen.

 

Sier meg enig med Sug Lut: det er slik det går i livet når man velger å være ei hurpe hele livet. Da sitter du igjen alene på slutten.

[Anonym bruker]

Jeg har også en bestemor som forskjellsbehandlet. Nå var det sånn at jeg var "gullungen" sammen men to av kusinene mine. Jeg klarer ikke helt å tilgi for det hun gjorde mot mine søsken. Jeg klarer heller ikke tilgi min far som også forskjellbehandler sine egne barn. Feks da jeg ble 18 fikk jeg en 200-lapp 5 mnd etter jeg hadde birsdag med klar beskjed om at den måtte han skrape sammen for å få råd til å gi meg og søsteren min fikk 2 år etter 30 000 og en hest.

 

Det er ikke lett å si om det er slemt eller ikke, men... Følelser er vanskelig å styre. Jeg har valgt å styre unna farssiden i familien med unntak av 3 kusiner.

 

Anonymous poster hash: 644ab...0d1

Uff. Jeg var eldst og alltid vært en som tok altfor mye ansvar for både meg selv og alle andre. Gidder ikke utbrodere det nå. Ville bare si at det svir og er veldig konkret når foreldre forskjellsbehandler så tydelig med gaver og støtte. Jeg ble ikke oppmuntret til å ta lappen som 18-åring, men det ble min bror og fikk alt dekket av vår mor og far (som var skilt). Når jeg var 29, gravid og hadde kjøpt hus og generelt var i skikkelig etableringsfase + skulle ta lappen, så var det ingen som tilbydde en krone i støtte, selv om begge foreldre satt bedre økonomisk i det da enn den tid min bror tok lappen.

 

Stakkar broren min må også få generell støtte rett som det er, selv om han har spart opp 700 000(!) som student.

 

Anonymous poster hash: b3d5a...724

[Anonym bruker]

Man må ikke like folk fordi det er blodsbånd. Mennesker må gi for å få.

Synes du skal gjøre som du føler. Det faktum at hun er gammel gjør ikke at hun automatisk fortjener et pliktoppfyllende barnebarn.

 

Anonymous poster hash: 22a1c...ac7

[ønskerbebis]

Min bestemor forskjellsbehandlet ikke oss, men gjør det VELDIG med oldebarna. Hun har 4 stk og kun en av de fikk nylig en pengegave på kr 50.000. Han er 17 år. Mine barn er så små ennå at de skjønner ikke dette, men har mest vondt av niesen min (søster til nevøen min som fikk pengene). Hun er snart 20 og studerer, kunne absolutt trenge penger.

 

Nytter ikke si noe til henne, pappa har prøvd!

 

Anonymous poster hash: d1f63...dc4

. Det samme skjedde med meg og min søster... Jeg fikk et visst beløp i konfirmasjonen, mens hun fikk kun halvparten! Nå har mine foreldre såpass god råd at pappa la inn mellomlegget slik at vi fikk like mye! Men så at pappa ble forferdelig lei seg.. Hadde det vært mine barn og en fikk 50000 og en ingenting hadde jeg satt meg ned sammen med dem og fått de til å forstå hvorfor de måtte delt den summen mellom hverandre! Sånt skaper splid mellom søsken... Her har jeg heldigvis fantastiske besteforeldre på andre siden, så nå i voksen alder bryr jeg meg ikke stort. Men i verste tenårene var det ikke like lett å bli behandlet ulikt. (Har også to fettere som blir ulikt behandlet, brødre, han tok med en av dem til syden og lot den andre være hjemme pga. funksjonshemming). At mammaen til de(min tante) lot en være med, er meg uforståelig! Jeg hadde sagt at de fikk ta begge eller ingen...

[Lucia-ci]

Sønnen min klipte gresset for svigerforeldre og fikk 3 ganger så lite som fetteren når han klipte gresset. Han ringte meg og fortalte om det. Hva kan man si til noe sånn?

[Anonym bruker]

På 4/15/2014 den 21.41, Anonym bruker skrev:

Mormoren min forskjellsbehandlet også veldig. Mine foreldre og min onkel tok det opp gang på gang. Tilslutt sa de at det da var hennes valg at flere av barnebarna og oldebarna ikke lenger orket å ha kontakt med henne. Ville hun ha kontakt med de, var det hun som måtte endre seg. Men da ble hun bare værre, men barna hennes orket ikke mer, så de hadde minimalt kontakt de også.

 

Jeg sørget ikke når hun døde, det var ikke mange som gjorde. Hun forlangte at jeg stilte opp for henne, uten at jeg fikk noe tilbake. Jeg forventet ikke mye tilbake, men en selvfølge å takke for hjelpen mener nå jeg.

I barndommen husker jeg veldig godt at hun hadde tid, hjalp og øste ut med penger til noen av søskenbarna mine. Hun skjulte det ikke engang. Hun kunne gi det ene søskenbarnet mitt en tusenlapp rett forran meg, og si til meg at nå var hun blakk så jeg fikk ikke noe. Dette var ikke bare noe jeg opplevde, selv søsknene opplevde det. Hun ene hadde ikke kontakt med henne de siste ti årene min mormor levde, selv om de bodde i samme hus så det sier litt hvordan det var. Mamma sier min mormor var direkte stygg med mitt søskenbarn, det virket som hun hadde blitt lagt for hat sier min mor.

 

Min mor og onkel valgte å ha lukket begravelse,for de ville ikke at barnebarna og oldebarna skulle måtte høre fra andre hvor trist det var at hun døde, og måtte høre fra andre hvor snill, søt og hyggelig hun var. Vi skulle slippe å holde maska og pine oss gjennom den dagen. Begravelsen ble en god avsluttning for oss i familien, endelig ble det kapittelet ferdig og vi kunne slappe av og nye livet igjen uten p mptte grue oss for det ene ellerrdet andre når det gjalt mormor. Hun sleit ut min mor med å mase og gi henne dårlig samvittighet. Hun sto på pinner for henne for å prøve å forhindre giftige utbrudd som skulle gå utover noen i familien.

 

Jeg kuttet kontakten med henne når jeg fikk barn. Når hun totalt overså mine barn, og jeg fikk bare Åja, du har blitt mor, når jeg kom og viste frem mitt første barn. Så begynte hun å snakke om mitt søskenbarn som var gravid. Hun så ikke engang på itt barn. Mamma sier hun aldri spurte om mine barn eller min søsters barn, og hun var oldemor i ti år til mine barn så det er litt sårt. Men det er igrunn slik jeg husker det fra in barndom også. Hver gang vi var på besøk hos henne så pratet hun kun om to av barnebarna sine. Hun var ikke interessert i å snakke med oss. Når min morfar levde så var jeg nesten bare sammen med han, for han var interessert. Han spurte oss hvordan vi hadde det, gledet seg med oss og trøstet oss når vi trengte det. Penger hadde han ikke, eller andre matrielle ting, menhan hadde tid og brydde seg om oss. En morfar slik en morfar i drømmene skal være, så veldig rart at konen var så totalt anderledes.

 

Jeg måtte kutte kontakten for å ikke bli for mye såret. Jeg holdt kontakten så lenge for å prøve å ikke gjøre in mor lei seg, for hun syns det var veldig vanskelig. Hun ble bare mer og mer lei seg når hun så hvordan hennes mor var mot familien sin, hun håpet hun innså hvordan hun var men det var ikke lenge før hun døde min mor gav opp også. Da fikk mamma endelig litt fred og ro hun også.

Familie err desverre ikke veldig enkelt.

 

Anonymous poster hash: f8567...99e

Dette er helt forferdelig! Uff ❤ Tenk på alle de fantastiske barna, deg og dere andre som skriver i denne tråden, som kanskje gikk rundt å trodde at det var noe galt med dem 😭 At de ikke var bra nok. Trist. 

Anonymkode: 69888...9bb

[Anonym bruker]

Her er det tante som har forskjellsbehandlet. Min søster var alltid favoritten. Jeg bar bare en som kunne hjelpe henne med å passe barna hennes og katten når hun var på ferie.

Tante var naboen vår. 

Husker ett år så glemte hun bursdagen min, ble ti år, sa hun skulle kjøpe gave senere. Så fylte min søster år fire måneder senere. Jeg var hos tante for å kose med katten. Da drar hun frem gavene til søster (store dyre ting) så spør hun meg om jeg tror søster blir glad for dette. Jeg klarte bare svare ja, og husker jeg først ble så forvirret. Hun hadde jo lovet meg gave og jeg forsto ikke at hun ikke kom på det når hun kjøpte gave til søster. Jeg løp ut i skogen og gjemte meg og gråt fordi tante ikke var glad i meg. Den dag i dag blir jeg fryktelig trist av den opplevelsen. 

Har aldri nevnt det for noen og nå skal liksom min tante være den ungdommelige kule som er "venninne" med alle tantebarna. 

Anonymkode: 94dbf...8ef

[Anonym bruker]

Du er ikke grusom, og jeg skjønner deg godt. Jeg tenker også at dette kommer til å være realiteten for mine barn, dessverre.. Her er det stor forskjellsbehandling mellom barnet som far har fra tidligere ekteskap og våre felles barn. Så ekstra sårt når det er mellom søsken. Far har måtte begrense hvor mye bestemor involvere seg i det eldste barnet, gjemt unna ekstra gaver, forsøkt å forklare store forskjeller på julaften osv osv. Våre felles barn kjenner knapt besteforeldrene sine (kommer kun ved dåp, bursdag ol), mens de en periode var barnevakt for eldste nesten hver eneste helg og feirer vi ikke hadde ham. 

Men det positive er at eldste for gode minner om dem 😊 De andre må vi bare skåne mest mulig.

Anonymkode: f47c3...a7f

[sug lut]

På 15.4.2014 den 23.17, sug lut skrev:

Det er jo nettopp det om bør skje: er du en kødd bør du bli sittende alene i alderdommen. Se på det som en karma du selv kan administrere.

Rørende enig med meg selv.

[Anonym bruker]

4 timer siden, Lucia-ci skrev:

Sønnen min klipte gresset for svigerforeldre og fikk 3 ganger så lite som fetteren når han klipte gresset. Han ringte meg og fortalte om det. Hva kan man si til noe sånn?

Spør dem rett ut - hvorfor får Per bare kr. 30 for å klippe gresset mens Ola får kr. 90, hvorfor forskjellsbehandler dere Per og Ola slik?

Anonymkode: d8c3d...c0e