Hva er din oppfatning av angst og personer med angst?

[Anonym bruker]

Forstår det og forstår det ikke. Litt rart da jeg selv sliter med panikkangst i spesifikke situasjoner.

Har også noen fobier.

Min angst er hverken livsbegrensende eller til sjenanse for andre. Jeg har god jobb og tjener bra, aldri syk osv.

Jeg har gått til coach og lært meg en del mestringsteknikker for å komme meg ubemerket gjennom de situasjoner jeg sliter med.

Det jeg har litt problemer med å forstå er mennesker som bare låser seg inne uten å gjøre noe med det. Type "jeg har angst og slik er det"

Men igjen, min angst er ikke så alvorlig så jeg tror ikke jeg evner å sette meg inn i hvordan det er å ha angst for ALT.

 

Anonymous poster hash: e002f...c76

[Anonym bruker]

 

Føler det er påfallende mange fra svake grupper (manglende utdanning, syke, arb.ledige, misbrukere osv) som har angst. Det sier jo kanskje sitt...Anonymous poster hash: dbc1e...f4b

 Hva kom først? Høna eller egget?Forskning konkluderer med at mennesker som sliter med angst ofte har høyere IQ.  Anonymous poster hash: 33acd...664

Det kan jeg ikke si at jeg har fått inntrykk av.

 

Svigermoren min lider av angst, er frekk, selvopptatt og ego;)

Hun undervurderer også mennesker, og spesielt meg.

Hun lyver og manipulerer rundt seg, men jeg gjennomskuer henne hver gang. Og handler deretter for ikke å ramle i fellene hennes. Hun derigmot, har dummet seg ut, hehehe..

 

 

 

Anonymous poster hash: e2516...fc8

[Honningmelon]

Jeg har hatt situasjonsbetinget angst, og det er ikke noe særlig. Jeg skjønte da at det ikke nytter å be noen med angst om å bare ta seg sammen. Det er mer komplisert ennsom så. Angsten forsvant sammen med situasjonen jeg var oppi, og takk og liv for det. Det var et helt jævli år.

[Anonym bruker]

For det første: Angst rammer 1 av tre. Det kan ramme hvemsomhelst. Så det lønner seg å ikke sitte så høyt på hesten, fallet ned kan bli langt den dagen man plutselig er rammet selv.

 

For det andre: De som har angst er vel de siste man kan kalle late. Jeg sammenlikner angst med å gå på en sti i ulendt terreng ved siden av vennene uten angst som går på et asfaltert fortau med beker til å slappe av underveis. De minste ting kan bli uoverkommelige fjelltopper, og man må jobbe hardt for å komme over dem.

 

Jeg har selv hatt angst i 10 år. Jeg - den mest sosiale av alle, uten en bekymring i verden. plutselig var det meg! Når jeg fikk barn bestemte jeg meg for at mitt barn aldri skulle lide under min angst. Så jeg begynte å systematisk oppsøke alle situasjoner som jeg fryktet. Det var et helvete. Beinhard jobbing. I dag - 5 år senere kan jeg fortsatt bli satt ut av ting andre ikke tenker over - det går mye på det at andre syns jeg har gjort noe gaalt. Men jeg er så og si kvitt angsten. Holder foredrag som en stor del av min jobb, og har jobbet meg oppover til høy stilling med flere tilbud fra andre arbeidsgivere. Hadde ALDRI trodd at det skulle bli slik for meg. 

 

Anonymous poster hash: 93c8d...9a2

[Anonym bruker]

Og til deg som ikke kjenner noen med angst - det gjør du HELT sikkert! Ingen kunne tro at jeg sleit så mye som jeg gjorde. Det var jeg flink til å skjule, men fy fader så mange krefter det tok!

Anonymous poster hash: 93c8d...9a2

[Anonym bruker]

Jeg har høyere utdanning, jobber fullt, er sosial og utadvendt, og har det godt økonomisk. Ingen andre enn mannen min vet hvilke angstanfall jeg kan få. De er totalt lammende og så overveldende at det eneste jeg vil er å dø... Hos meg kommer disse anfallene enten på kveld eller natt, og jeg har ikke noe forvarsel på hvorfor de kommer :-( Heldigvis skjer det knapt en gang i mnd for meg, og det går hverken utover jobb eller barn. Men mannen min merker det selvfølgelig :-(

 

Så min oppfatning av angst er at det er utrolig individuelt og at vi takler angsten på ulike måter. Jeg ser ikke ned på noen som virkelig sliter med det, men forstår at det kan være utmattende både for den det gjelder og ikke minst de rundt.

 

Anonymous poster hash: c63ea...077

[Anonym bruker]

Jeg har nok hatt angst ganske lenge. Første årene forsto jeg ikke at det var det jeg hadde.

Nå når jeg vet at jeg lider av angst, er det klart som dagen at det har vært angst hele veien.

Det er for det meste situasjonsbetinget angst. Og det er en situasjon jeg må igjennom hver bidige dag. Det har gått så langt at jeg nesten ikke klarte å komme meg på jobb. Da skjønte jeg at jeg måtte ta noen grep. Gikk til psykolog og jobbet hardt med angsten. Det hjalp til en viss grad. Men som så mye annet har man gode og dårlige perioder.

Merker også at angsten sprer seg til andre områder når jeg er sliten og får for lite søvn. Til tider sitter jeg med en dødsangst som er helt forjævlig. Får fysiske symptomer forenlig med både hjerteinfarkt og hjerneblødning. Har gått på medisiner uten særlig god effekt.

 

De få utenom familien som vet om dette, kan ikke forstå at jeg lider av dette. Jeg er jo alltid så blid og trygg får jeg høre. Men det er jo ikke tilfelle bestandig.

 

Jeg har innsett at jeg må leve med angsten. Men har ett håp om å klare å holde den på ett stabilt nivå sånn at jeg kan klare å fungere tilnærmet normalt.

 

Når andre forteller meg at de sliter med angst vet jeg så godt hva de går igjennom. Men en hver av oss som har angst må ri angsten sin helt på egenhånd. Er ingen som kam gjøre det for oss.

Men med litt forståelse og empati føles det litt bedre når man er midt oppi de verste periodene.

 

Som noen andre har nevnt, blir jeg mildt sagt forbannet på de menneskene som påberoper seg en angstlidelse for å slippe unna ting. Er ganske lett å gjennomskue noen av de. Det gjør meg kvalm. De aner ikke hva angst er og hvor tøft det er når kroppen raser avgårde med all innebygd instinkt på flykt eller kjemp til du dør herjer, til tross for at du innerst inne vet at det du føler er way over the top.

 

Ble nok litt rotete dette. Det å skrive eller forklare om angst er ikke lett. Er nok bare de som har opplevd det som forstår hva det egentlig er snakk om.

 

Gud hvor jeg skulle ønske jeg bare kunne knipse i fingrene og bli fri for angsten.

 

Anonymous poster hash: ed06b...2be

[skinnfilla]

Har ei nær venninne som sliter sterkt med angst .

Nå har hun en veldig god periode og hun har vært med på elevkveld på skolen til min datter.

1-7 klasse med famile så skolen var full.

Dagen etter hjalp hun til med barnebursdag , 25 barn, jeg er overveldet av takknemlighet og ydmykhet.

Hun er et fantastisk menneske, som elsker å være til nytte for andre, føle seg nyttig.

Når hun kan!

Jeg har en enorm respekt for henne og andre med angst og de utfordringene det medfølger.

[Anonym bruker]

Føler det er påfallende mange fra svake grupper (manglende utdanning, syke, arb.ledige, misbrukere osv) som har angst. Det sier jo kanskje sitt...

 

Anonymous poster hash: dbc1e...f4b

det har aldri slått deg at årsakssammenhengen kan være omvendt?

 

Anonymous poster hash: 5e681...849

[Frøken Ubesluttsom]

Jeg har angst selv. En mildere grad nå enn tidligere.

Etter at hele bygningen (med leiligheter og butikker) jeg bodde i for 7 år siden brant ned, og jeg mista alt jeg eide og hadde, og bare på nød og neppe kom meg ut i tide, fikk jeg en utrolig brannangst Det var opplevelsen av å måtte forte seg ut for å ikke brenne inne, redselen, sjokket etc, som var det verste, ikke det å miste alt jeg eide. Har så mange ganger i ettertid ønsket at jeg ikke var hjemme akkurat da. Jeg sleit med det lenge. Jeg begynte å gråte og skjelve hvis jeg kjente lukta av røyk, så en brannbil, blålys generelt eller hørte en røykvarsler. Blei helt hysterisk på å skru av alt og dra ut alle kontakter. Kunne kjefte på venner og familie for at de var for uforsiktige med tanke på brann.

Satt oppe menge ganger om natta tilfelle det sku begynne å brenne. (Var på natta brannen skjedde)

Den angsten var den verste. Den kan komme av og til ennå, men kanskje to ganger i året. Jeg har utviklet mine metoder å takle den på, funnet metoder for å ta "kontroll over angsten" istedefor at den kontrollerer meg.

 

Når noen spør meg om når jeg får angst, så pleier jeg å svare at: den kommer over meg som et godstog jeg ikke har noen rutetabell for. Det er litt sånn det føles. Jeg har ikke angst for noe spesielt (utenom brann da), men plutselig er jeg i en situasjon der angsten kommer over meg, og jeg egentlig ikke helt skjønner hvorfor eller hva jeg er "redd" for.

 

Jeg velger å ikke la angsten styre meg og mitt liv. Så godt jeg kan.

Det har for meg vært viktig å møte det jeg er redd for, utfordre angsten gradvis. Det hjelper. Man må gjøre en innsats sjøl også, finne måter å takle det på. Måter å ta kontroll på.

 

Jeg er fortsatt livredd for å oppleve brann igjen da, hver dag, men ikke sånn at det utløser angstanfall og det styrer ikke livet mitt og jeg lar det ikke bli en altoppslukende greie.

 

Men folk som sier til meg at de har angst uten at jeg har sett de ha noen form for angstanfall har jeg vanskelig for å ta hundre prosent seriøst. Men jeg har sett og opplevd mange angstanfall, på meg sjøl og på venner/bekjente. De kan utarte seg forskjellig, men har som oftetst noen fellesnevnere.

[Anonym bruker]

Jeg må si at jeg irriterer meg over at det snakkes om angst som noe kronisk her.

 

Svært mange er disponert for angst, men kjenner dette i svak grad i enkelte situasjoner og håndterer det helt fint. 

Men svært mange vil kunne oppleve sterk angst en kortere periode i livet, særlig i forbindelse med vonde opplevelser som må bearbeides. Langt færre har sterk kronisk angst.

Anonymous poster hash: ab7f2...0cf

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er kjipt å ha angst, men mange blir så sykt egosentriske av den angsten. Slitsomt! Og jeg skjønner heller ikke at noe. Ikke kan jobbe pga sosial angst. Sitte hjemme på ræva gjør det jo bare verre! Kom dere ut, vær sosiale og jobb, det er den beste medisinen.

 

Anonymous poster hash: a0c70...23b

[Anonym bruker]

Jeg har hatt situasjonsbetinget angst, og det er ikke noe særlig. Jeg skjønte da at det ikke nytter å be noen med angst om å bare ta seg sammen. Det er mer komplisert ennsom så. Angsten forsvant sammen med situasjonen jeg var oppi, og takk og liv for det. Det var et helt jævli år.

 

Det samme har jeg, forstår utrolig godt hva du mener.

Det hender jeg fremdeles kjenner litt angst og indre stress, særlig i situasjoner som på noen måte minner meg om det jeg var oppi. Men det er noe helt annet nå, og det lille jeg kjenner i blant går det fint an å leve med.

 

Anonymous poster hash: ab7f2...0cf

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det er kjipt å ha angst, men mange blir så sykt egosentriske av den angsten. Slitsomt! Og jeg skjønner heller ikke at noe. Ikke kan jobbe pga sosial angst. Sitte hjemme på ræva gjør det jo bare verre! Kom dere ut, vær sosiale og jobb, det er den beste medisinen.

 

Anonymous poster hash: a0c70...23b

 

Du har et poeng, for det stemmer at både jobb og et godt sosialt nettverk er noe som bidrar til bedring.

Men samtidig er det store gradsforskjeller når det gjelder styrken i angst. Og dessuten kan en tøff arbeidsplass og/ eller vanskelige relasjoner med kjæreste, venner og/ eller familie dessuten forverre angst. Så fullt så enkelt er det ikke.

 

Anonymous poster hash: ab7f2...0cf

[Anonym bruker]

 

Jeg skjønner at det er kjipt å ha angst, men mange blir så sykt egosentriske av den angsten. Slitsomt! Og jeg skjønner heller ikke at noe. Ikke kan jobbe pga sosial angst. Sitte hjemme på ræva gjør det jo bare verre! Kom dere ut, vær sosiale og jobb, det er den beste medisinen.

 

Anonymous poster hash: a0c70...23b

 

Du har et poeng, for det stemmer at både jobb og et godt sosialt nettverk er noe som bidrar til bedring.

Men samtidig er det store gradsforskjeller når det gjelder styrken i angst. Og dessuten kan en tøff arbeidsplass og/ eller vanskelige relasjoner med kjæreste, venner og/ eller familie dessuten forverre angst. Så fullt så enkelt er det ikke.

 

Anonymous poster hash: ab7f2...0cf

 

 

Men å presse litt på for dette når tiden er moden, det tror jeg man som nærstående til noen med angst, fint kan gjøre .

 

Anonymous poster hash: ab7f2...0cf

[CaptainHindsight]

Jeg har hatt angst så jeg vet hva det innebærer.

 

Dermed vet jeg også at det går an å komme seg over det. Jeg jobbet knallhardt med meg selv sammen med psykolog i tre år og ble helt frisk!

Hadde jeg ikke tatt det oppgjøret med meg selv hadde jeg nok vært en sjelvende, våt, klatt i et hjørne i dag.

 

Anonymous poster hash: bb0e4...44f

 

Så flott at du ble helt frisk! Men det betyr ikke automatisk at det er like lett for alle, uansett hvor hardt de jobber med en psykolog/psykiater. Angst er individuell, akkurat som mennesker

 

Psykisk lidelse er som fysisk lidelse, så for meg blir det helt merkelig å skulle dømme mennesker utifra akkurat det. 

[Anonym bruker]

Jeg har ei i nær familie som har hatt angst, men hun har snakket så lite om det at jeg vet altfor lite om det. Ikke har jeg vært i nærheten av å ha ser selv og ikke har jeg lest meg opp på emnet heller. Ei annen jeg kjenner fikk plutselig angst, vet av hva. Voksen dame. Måtte holde seg inne og kunne ikke møte folk ute. Måtte dra hjem igjen om mannen prøvde å ta ho med på butikken.

 

Jeg har aldri hatt psykiske problemer eller angst, så jeg skjønner ikke helt hvordan det "er mulig" Altså, jeg har medfølelse og forståelse, misforstå meg riktig, men jeg aner ikke hvordan det føles og er å leve med å kan ikke sette meg inn i situasjonen. Må jo være at man er lett påvirkelig for vonde tanker?

At man er usikker, tenker mye, lar ting gå lett innpå seg, analyserer osv. Men jeg aner som sagt ikke! Skulle gjerne hørt hva de som har og har hatt angst tenker om det? Hvordan er det? For jeg kan virkelig ikke forstå det. Håper at jeg slipper det og!

 

Anonymous poster hash: 0b89c...a24

[Elskerhøsten2014]

Tror nok at enkelte kan overdrive,men tror at faktisk noen sliter sikkelig med det, min svoger gjør det, og det er så mye at han selv synes det er slitsomt

Endret 12. april 2014 av olli bolli totti

[Anonym bruker]

Gammel tråd, men har dere flere synspunkt?

 

Anonymous poster hash: 18a6d...16f

[Anonym bruker]

Jeg tror mange med angst "blir" diagnosen sin. De blir angst med litt Kari, i stedet for Kari med angst. Det er tungt å jobbe med å bli kvitt angsten (har gjort det selv), så jeg skjønner at mange ikke klarer det, men likevel... Ingen har godt av å bli sin egen diagnose

Anonymous poster hash: c9463...8ef

[Twintipp og himmelblå]

At det er helt normalt og menneskelig, i alle skalaer.

Mennesker som har angst kan jeg ikke generalisere, det er så mangt. De er som deg og meg... Psykisk helse er tabu på grunn av uvitenhet!

Ser heller på mennesker med psykiske lidelser som tapre og mistror faktisk ingen. Tror det er svært få som faktisk ønsker seg en slik lidelse.

 

For meg, min egen empiri og tolkning, er at færre egoister har psykiske lidelser. De er ofte så kyniske at de aldri sliter seg ut eller havner i situasjoner som er ugunstige for dem selv.

Rause, varme, tolerante, godhjertede, uselviske mennesker synes jeg oftere kan ha en slik lidelse.

[Anonym bruker]

Jeg har det.

Og jeg synes det er irriterende og slitsomt.

Folk rundt meg merker det ikke, bare mannen.

Ikke sosial angst, men generalisert angstlidelse.

Den plager meg bare i perioder hvor jeg er trøtt og for lite sosial (type barselpermisjon) så jeg må faktisk jobbe og være sosial for å holde meg "frisk".

De somatiske plagene er få, hjertebank og nummenhet i hender av og til. Så jeg har kanskje en mild form.

Men det plager MEG mye i den grad at jeg blir sliten av alle tankene jeg grubler på hele tiden.

 

Jeg synes selv mennesker med psykiske lidelser kan være skikkelig energisugende, isolerer derfor meg selv litt på fritiden når jeg har tøffe perioder.

 

Men har bare slitt med dette i hverdagen i året etter våre tre barn ble født, så det ble bra igjen

 

Anonymous poster hash: a3e75...29d

[Anonym bruker]

Har angst jeg også, derfor er det interessant å se hva andre mener.

 

Det er helt jævlig faktisk

 

Anonymous poster hash: 18a6d...16f

[Anonym bruker]

Føler det er påfallende mange fra svake grupper (manglende utdanning, syke, arb.ledige, misbrukere osv) som har angst. Det sier jo kanskje sitt...

 

Anonymous poster hash: dbc1e...f4b

 

Jøss. Det har ikke slått deg at årsakssammenhengen kanskje er motsatt?

At angst fører til manglende utdannelse, sykemeldinger, manglende arbeidsevne, rusmisbruk osv.

 

Anonymous poster hash: ab7f2...0cf

[Gjest Kira]

Jeg synes dette er en god forklaring på hvordan angsten kan være for noen

http://www.hieronimus.org/artikkel/et-liv-med-angst-og-depresjoner/angst