Hva er din oppfatning av angst og personer med angst?

[♥ Smurfen ♥]

Heisann jenter.

Lagde dette først på skravlesiden, men så kom jeg på at det sikkert er mange som vil svare anonymt.

 

Jeg ønsker å høre deres meninger om angst. Helt ærlige med ord fra nederst i magen 

Ord fra dem som har bein i nesen til å si sine meninger 

 

Hva mener du om personer med angst?

Tror du de overdriver?

Skjønner du hva angst betyr?

 

Forbinder du angst med selvmedlidenhet? Latskap?

Hva syns du om dem som er uføre pga angst?

 

Jeg sliter selv med dette og har tenkt masse på hva Ola  og Kari nordmann tenker om slike ting.

 

Jeg er ute etter å høre kritikk om angsten eller forstå hva andre tenker om personer med sterk angst. 

 

Kjenner du noen som du tror overdriver angsten sin?

En som ikke jobber pga dette?

Syns du at den personen burde klare å jobbe?

 

 

Eller har du motsatte holdninger, at du forstår og vet hva dette går ut på?

 

Folk som sliter med å gå ut av huset , har sosial angst, unngår andre mennesker, redd for mange ting osv.

 

Bare kom med innspill 

[Anonym bruker]

Nå er jeg sinnsykt både subjektiv og urettferdig, men jeg er pisse lei angst og alt som har med angst å gjøre. Mamma har det og hele livet mitt har vært preget av min mors angst.

Jeg klarte ikke mer og har delvis kuttet henne ut. Det ble for mye til slutt.

Anonymous poster hash: 60ae9...2dd

[♥ Smurfen ♥]

Det skjønner jeg og tror det er mange som har det slik som deg også.

Tenker det kan være veldig tøft som pårørende i en slik situasjon

[Anonym bruker]

Jeg kan ikke så mye om angst men jeg hadde en person i familien som var veldig plaget. Slet meg (og mange andre) ut, personen ble veldig oppslukt av seg selv og snakket kun om negative ting.

 

 

 

Anonymous poster hash: bf529...c8c

[Anonym bruker]

Sliter med angst selv, vet hvordan det er.

Anonymous poster hash: 71b81...5e8

[Anonym bruker]

Min helt ærlige mening er vel at det virker som om enkelte vil at alt skal handle om angsten deres. Det blir veldig mye "meg" og "nei", og veldig lite annet. 

Jeg har møtt mange med angst, siden jeg er inn og ut av psykiatriske avdelinger, i tillegg til at jeg selv har angst. Noen tar dette med angst helt greit, og det er jo forståelig at de sliter, for angst kan være jævlig, og er aldri behagelig. 

Likevel har jeg møtt folk på avdelingene som syter så intenst om hvor ille DE har det. Alt er bare vondt, og det hjelper faen ikke å si noe til dem for at de skal endre litt syn på ting. Jeg skjønner at angsten kan bli så vond at resten av verden ikke eksisterer, men det kreves jo faktisk innsats for å bli kvitt dritten. 

Kort fortalt mener jeg vel at angst handler mye om hvordan man ser på det selv. Noen vil bare legge seg ned og grine vilt, og har nærmest bestemt seg for at de skal ha det jævlig. Andre tar det heldigvis bedre, og vil gjøre en endring for at angsten skal bli mildere eller helt borte. 

Anonymous poster hash: 1e311...c8d

[Anonym bruker]

Føler det er påfallende mange fra svake grupper (manglende utdanning, syke, arb.ledige, misbrukere osv) som har angst. Det sier jo kanskje sitt...

 

Anonymous poster hash: dbc1e...f4b

[skjotta]

Kjenner ingen som sliter med dette, men tenker at det må være utrolig tungt og hemmende.

[Anonym bruker]

Det er et stort tema du tar opp, Smurfen!

 

Det så stort at det nesten er vanskelig å vite hvor skal begynne. Angst kommer jo i så mange former og så mange grader...

 

Det tok ufattelig mange år før jeg forstod at min mor har en form for sosial angst, kanskje sammen med en angst for store folkemengder. Tror fremdeles ikke at hun har innrømmet den angsten, og det gjorde at det i min oppvekst ble en del veldig vanskelige situasjoner. Ingen å gå til byen sammen med 17. mai osv. Hadde hun innrømmet det i steden for å si at hun ikke gadd, eller at jeg var urimelig som ikke forstod at hun ikke gadd, eller at jeg var urimelig for å ville ha henne med... hadde hun innrømmet det så hadde jeg hatt en mulighet til å forstå i steden for å føle skyld, føle meg uønsket osv.

 

Jeg tror ikke folk med angst er late. Men jeg tror at angsten av og til kan bli en sovepute på andre områder som egentlig ikke er innbefattet av angsten, og at angsten, fordi den blir ubehandlet, kan "spre" seg til nye områder. Men jeg bagatelliserer ikke reell sterk angst.

 

De jeg har vært borti som er blitt uføretrygdet pga angst har som regel gått så mange runder i systemet og med utprøving, at dem synes jeg mest synd i fordi de er så dårlige. Jeg tror ikke det er mange (uansett diagnose eller ikke diagnose) som ønsker å være ufør.

 

Det kan være vanskelig å prate om angst med noen som har det, det er i stor grad tabubelagt (fordi folk ikke forstår det?) og det er dessverre også delvis skambelagt. De jeg kjenner eller har kjent som har hatt eller senere har utviklet angst, de har i utgangspunktet vært sterke personer og personer med store ressurser. En person jeg kjenner var i toppen innen sitt felt, ble brukt i undervisning i et av de største firmaene i landet, utviklet nye produkt innen bransjen, fikk tilbud om jobb der han selv ønsket, bare de fikk beholde ham i bedriften, fikk stadige lønnspålegg uten å be om det, stadig en overraskende bonus, lå alltid på topp i alle vurderinger. En av grunnene til at han lyktes i det han holdt på med var fordi han også var veldig opptatt av godt arbeidsmiljø, han så alle han hadde lederansvar for osv. Veldig godt likt. Men han utviklet angst og ble til slutt uføretrygdet i en alder av noen og 50. Utløser var problemer i privatlivet, en psykopat som gjorde livet hans til et helvete, også etter at han hadde brutt kontakten med personen. Men til og med for ham så var angsten veldig skambelagt. Vi var noen svært få nære som visste om det, men heller ikke vi forstod hvor mye han var plaget før han måtte slutte å jobbe. For utad greide han som regel å holde masken.

 

En annen grunn til at det er så vanskelig å snakke om angst er at det på mange måter er så "irrasjonelt", og det virker både skremmende og uforståelig å miste kontrollen over seg selv på en slik måte man gjør når angsten tar over. Når man har angst så kan man handle lite logisk og "lite intelligent" - selv om man kan intelligensmessig kan ligge høyt. Og akkurat det er vanskelig å forstå, og jeg tror det er vanskelig å forholde seg til selv også, at man er så oppegående på de aller fleste områder, og så blir lammet når det kommer til andre områder. Man kan vite logisk at det ikke er noen grunn til å være redd, og likevel så greier man ikke å handle "riktig".

Det blir rett og slett vanskelig å forstå.

 

Derfor tror jeg det er viktig med åpenhet til de man står nær, de som vil kunne merke det i hverdagen. Det vil også kunne gjøre forståelsen lettere for de rundt, og etter hvert også generelt i samfunnet.

Mange ganger er jo angst forårsaket av konkrete opplevelser, enten akutte situasjoner eller traumer eller sterke påkjenninger over tid. I slike situasjoner er jo angsten forståelig om man vet bakgrunnen, det blir nesten som om psyken overreagerer på naturlige stimuli - nesten litt slik som kroppen overreagerer på små stimuli for de som har ME. Kropp og/eller psyke overreagerer på noe som egentlig ikke burde være et problem for kroppen eller psyken.

 

Min erfaring med personer med angst er at de ofte er veldig sterke personer - bortsett fra det området angsten berører.

Anonymous poster hash: fe83b...7d9

[E.E.E.]

Vet ikke om jeg klarer å ordlegge meg så det det blir forståelig for andre, hva jeg mener, men jeg prøver.

For meg er angst to ting:

1. Angsten i seg selv.

2. Angsten for angst.

 

Jeg ser på angsten for å få angst, som den verste, på en måte. Det er den som ikke får styre livet.

 

Mennesker som "dyrker" angsten for angst, ser jeg på som de slitsomme, for det tar så mye energi uten å gi noe tilbake.

Men mennesker som er i angsten sin der og da når det kommer, det tapper meg overhode ikke for energi. Kan jeg hjelpe til på ett eller annet vis da, gir det meg energi.

 

Vel, vet ikke om noen forsto den, men sann føler jeg det.

[Anonym bruker]

Føler det er påfallende mange fra svake grupper (manglende utdanning, syke, arb.ledige, misbrukere osv) som har angst. Det sier jo kanskje sitt...

 

Anonymous poster hash: dbc1e...f4b

 

Hva kom først? Høna eller egget?

Forskning konkluderer med at mennesker som sliter med angst ofte har høyere IQ. 

 

Anonymous poster hash: 33acd...664

[E.E.E.]

Nei, det ble litt tett.

ikke mennesker som "dyrker" angsten.

men di situasjonene der mennesker med angst "dyrker" angsten sin.

Tja, ble litt rart. Men det har ikke med personligheter da, men situasjoner.

[Anonym bruker]

Føler det er påfallende mange fra svake grupper (manglende utdanning, syke, arb.ledige, misbrukere osv) som har angst. Det sier jo kanskje sitt...

 

Anonymous poster hash: dbc1e...f4b

Hva sier det?

 

Anonymous poster hash: 13bec...203

[Anonym bruker]

Jeg har hatt angst så jeg vet hva det innebærer.

 

Dermed vet jeg også at det går an å komme seg over det. Jeg jobbet knallhardt med meg selv sammen med psykolog i tre år og ble helt frisk!

Hadde jeg ikke tatt det oppgjøret med meg selv hadde jeg nok vært en sjelvende, våt, klatt i et hjørne i dag.

 

Så jeg synes oppriktig synd i de som sliter med angst.

Jeg håper at de kan finne en måte som passer dem komme seg over det slik jeg gjorde.

 

Jeg tror også at angst er blitt et begrep som misbrukes veldig ofte. "Alle" har jo angst, spesielt sosial angst. (Her støtter jeg meg ikke på forskning eller noe konkret bare hvordan jeg oppfatter mennesker rundt meg.) Det er blitt en.unnskyldning for å unngå noe man ikke ønsker eller som ikke passer personen der og da. Jeg syns det er forferdelig å spille på angst som faktisk er forferdelig for de som har det. Derfor tror jeg også at man blir sett på som enn skulker eller slask av enkelte. Jeg tar det ikke for god fisk hvis noen hevder at de lider av angst. Da må jeg kjenne dem godt eller som her på forumet, ta utgangspunkt i at det de sier er sikkert sant.

 

Anonymous poster hash: bb0e4...44f

[Anonym bruker]

At de er store egoister og lar det gå ut over andre.

At de mener de skal ha rett til å sette barn til verden og ødelegge også deres liv.

Anonymous poster hash: 9e07c...5d1

[Anonym bruker]

Jeg harikke kritikk å komme med, egentlig, bare fakta..

Og det er at de aller fleste med psykiske problemer, f.eks angst, blir veldig egoistiske og selvopptatte. Alt sirkler rundt dem selv, og det er jo fordi de har de problemene de har, som opptar hele hverdagen deres...

Jeg har bodd med en med angst i fem år, så vet hva jeg snakker om.

 

I tillegg har jeg de siste årene fått det selv, men det slo virkelig ut etter jeg var innlagt på sykehus i høst. Flashbacks og traumer, plutselig kan jeg begynne å gråte og bli redd, tror nesten at jeg er på sykehuset igjen, og da er man selvopptatt og egoistisk, og alt sirkler rundt deg selv, du fungerer ikke.

 

Jeg ignorerer det dog, skal forhåpentligvs ut i praksisplass snart, vet ikke hvordand det går, men man MÅ jo prøve. Mitt største ønske nå er å kunne jobbe og leve helt normalt.

 

Anonymous poster hash: 02876...e5c

[Anonym bruker]

Angsten i seg selv har jeg ingen fordommer mot, men det jeg ikke helt klarer å forholde meg til er de som "savner" angsten og oppmerksomheten når de blir bedre, da blir det selvfølgelig verre igjen og da vil de helst till gå til behandling for "se hva som skjedde sist"...

 

Anonymous poster hash: 69e2f...fe0

[Mamma_til_2]

Føler det er påfallende mange fra svake grupper (manglende utdanning, syke, arb.ledige, misbrukere osv) som har angst. Det sier jo kanskje sitt...

 

Anonymous poster hash: dbc1e...f4b

Dette er bare tull, jeg kjenner 2 personer med angst, den ene har sterk sosial angst og den andre har mere sammensatt angst den ene har valium og fungerer på det og den andre jobber seg gjennom det dag for dag, Men begge er resurssterke mennesker med god utdanning.

[Anonym bruker]

Jeg vet nok ikke altfor mye om dette tema, men kan det være at de med angst har mistet eller mangler evnen til å tenke rasjonelt?

Dessverre så klarer jeg ikke helt å respektere de som ikke kan jobb p.g.a. "sosial angst", få da en jobb i et arkiv dypt i en kjeller et sted...hvor du jobber alene det meste av tiden. Kjenner til 2 som påstår å ha denne diagnosen, de har prøvd ulike jobber men mistet eller sluttet i alle av det som de mener er sosial angst, om jeg snakker nærmere med de om så kommer det frem at de ofte forsov seg, og noen ganger når de forsov seg så droppet de etterhvert å ringe å gi beskjer og kom dagen etter og sa de hadde vært syke. Men de samme personene har ingen problemer med å ta bussen til en kaffe, eller gå på byen hver helg....hvor er angsten da? Eller arrangere store familiebursdager for barn på 1-2 år. Siden jeg har sett flere slike så har jeg mistet respekten for dett emed sosial angst.  

Anonymous poster hash: b6e2e...002

[Anonym bruker]

Jeg må innrømme at jeg rett og slett ikke forstår det,men det har jo selvsagt noe med at jeg ikke har hatt dette selv.

 

Jeg forstår ikke hva det innebærer,hva det gjør med et menneske, hvordan de får det,hvordan de blir kvitt det og hva angsten egentlig går ut på.

 

jeg har skjønt at det er ikke bare å ta seg sammen,men det må da gå an å få hjelp?

 

Hadde ei venninne som hadde angst i en periode,men jeg fikk aldri noe spesielt innblikk i det,bortsett fra at hun fikk angst av et stort vannglass en gang,og jeg tengte "what the fuck?" Så jeg var vel kanskje ikke den besten til å forstå heller da,uten at jeg san noen ting den gangen.

 

Men for noen blir sikkert denne angsten en hvilepute :"jeg kan ikke fordi jeg har angst". lett å skylde på liksom.Ikke lle men helt sikkert noen.

Anonymous poster hash: 43a81...0a5

[ærlig talt]

Angst kan være så mangt. Selv om man har opplevd det selv, vet man ikke hvordan angst er. Folk opplever det så forskjellig! Om man har bodd med noen med angst, vet man heller ikke hvordan angst er. Selv om man er en sympatisk/empatisk person, kjenner man ikke på kroppen hvordan angsten herjer i kroppen.

Selv har jeg slitt med mild angst, men med store fysiske plager som sterk nummenhet (som kom av anspenthet), svimmelhet, manglende matlyst og kvalme og insomnia. Det var helt ærlig noe ordentlig dritt å ikke lenger kunne ha kontroll over kroppen sin. MEN; jeg gjorde det jeg kunne for å komme meg ut av det! Jeg gikk til fastlege, brukte medisiner, gikk til psykolog og fysioterapeut. Jeg la meg ikke ned og syntes synd på meg selv. Man må forstå at man faktisk må yte litt ekstra, og at det er langt i fra en hvilepute som tilsier at du ikke trenger å gjøre noe du ikke har lyst til.

I dag er jeg angst- og medisinfri og har det ganske godt

 

Jeg har selv venner og familiemedlemmer med angst. Noen av dem jobber knallhardt med dette, uten at det tilsynelatende går ut over andre. De plaprer heller ikke vei om dette og lar det styre hverdagen. Så er det de som prater i hjel angsten sin, og lar angsten styre det aller meste. Og disse er da gjerne de som drikker alkohol oftest og mest.. Det provoserer! Alkohol kan brukes som selvmedisinering der og da, men ALLE vet at dette bare gjør angsten verre i lengden.

 Og så har jeg ei venninne som har vært sykmeldt i snart et år pga sosial angst. Hun farter rundt på venninnebesøk, shopping og you name it. Det blir som et hån mot de som faktisk har sosial angst, mener jeg.

 

Men, uansett, jeg vet ikke hvordan enkeltindivider opplever angsten sin. Jeg vet at min tidligere angst var kjip, så jeg skjønner at det er vanskelig å leve med. Å gjøre det til en unnskyldning for det som ikke passer derimot, er ufattelig irriterende. Og selv de med angst bør ha såpass selvinnsikt at de skjønner at de kan være til belastning for andre. De må søke hjelp og behandling og ikke forvente at familie og venner bare må akseptere at "jeg har det så fælt pga angsten, så du må være ekstra snill mot meg".

[Anonym bruker]

Tror virkelig folk ikke overdriver når de sier de har angst. Tenker at det er veldig synd på dem, og at de nok selv vet at det de har angst for ikke egentlig er så farlig. Men at det er noe som sitter dypere. Og så tenker jeg at folk med angst er veldig selvsentrerte, for det tror jeg man vil bli hvis man har angst, da det gjør at man tenker mye på sine egne ting. 

Har lest et sted at folk med depresjon og angst ofte er veldig snille empatiske mennesker

Anonymous poster hash: 9c1cc...e8b

[♥ Smurfen ♥]

Her kom det jo masse bra svar og en god del av dem ble akkurat som jeg trodde.

Jeg har slitt med dette problemet siden barneskolen. Jeg har også vært utsatt for overgrep som barn og har da senvirkninger av dette også.

 

Ordet blir ofte misbrukt for det kan brukes som "beskrivelse for at man gruer seg for noe" og for å beskrive en sykdom.

Angst er nemlig en sykdom, en psykisk sykdom som det ligger mye tabu, skam og ofte har folk lite forståelse for hva det egentlig er. Man har noe som er ødelagt i hodet istedenfor f.eks en knekt fot, usynlig i forhold til de man ser utenpå ett menneske.

Fordommer og Tabu er to nøkkelord her.

Man så det med en gang her også, hvor tabu dette temaet er. Jeg lå dette inn på skravlesiden, ikke ett eneste svar, her inne 21 svar.

Enough Said.

 

Jeg ser flere skriver, jeg kom meg ut av angsten så da kan du det også. Og ja, veien ut er der men en veldig vanlig oppfatning av dem som har slitt litt med dette selv er at de mener at man kan bare stå på og bli frisk. Mange klarer å komme seg ut av det med hjelp andre klarer det ikke selv med psykologhjelp og medisiner.

Noen kommer seg aldri ut av det igjen, det utvikler seg til å bli en del av personligheten og kan kanskje kalles kronisk hvis det er lettere å forstå.

Det er veldig lett for andre å si at klarte jeg så klarer du. 

 

Jeg går på butikken når jeg må, selv om det er grusomt for meg. Jeg øver og øver men nå i det siste har det blitt enda verre i kassen enn før. Men jeg står der, betaler med elefanter som tramper i magen, følelsen av at alle ser på meg, svetter så det kan renne nedover ryggen, skjelver, hjertebank og blir sandpapir tørr i munnen.  Tenker: Kan de se det på meg? Jeg kan bli så stresset at jeg blir blodrød i øynene. Angst er slitsomt.

Jeg unngår alt jeg kan unngå, jeg har nesten ingen venner igjen, klarer ikke møte dem lengre. Tenker da på hva syns de om meg, syns de jeg er kjedelige, syns de jeg har blitt feit osv. . De fleste venner gir opp til slutt. Forståelig nok, men likevel veldig vondt.

 

Dem som har dette blir kanskje oppslukt i det på en måte, fordi hele dagen går du og gruer deg til noe du må gjøre, som du egentlig ikke klarer så bra. Men ikke fordi man syns synd på seg selv, man er REDD for det man skal gjøre. Hva gjør du om du er redd for noe? Føles det godt, bare driter du i å tenke på det og går inn i din verste skrekk? Edderkopper, høydeskrekk osv? Eller gruer du deg litt og tenker på hva du nå skal gjøre oppleve? Mørkredd kanskje? Føler noe du ikke ser kan hoppe ut av en busk? Det er slik jeg føler det mesteparten av dagene. Og ja det er litt synd i meg, de fleste med litt medfølelse må kunne være enige. Men jeg går likevel ikke rundt og tenker at alle skal syns synd på  meg. Som sagt forståelse og respekt er tingen.

 

Jeg snakker ikke om dette til mine nærmeste eller andre hele tiden. Men jeg syns også det er viktig å kunne være litt åpen med slike problemer. Kunne si at nå har jeg vært litt bedre en stund. Eller forklare hvorfor du har vært mer utilgjengelig.

Familien min og min mann sin vet litt om hvordan jeg har det. Vanskelig for mange å forstå hva dette innebærer og hvor vanskelig det kan være å gjøre noe og komme seg steder.

Har på en måte gitt opp å forklare hvordan det er, jeg jobber med meg selv og tenker at de vet ikke helt hva angst går ut på. 

 

 

Jeg forventer ikke at folk skal være snille med meg pga angsten min. Men jeg forventer litt forståelse og respekt. Jeg langer ikke ut om min angst, holder den mest for meg selv. 

Det er ikke alltid lett å være pårørende til en med angst, skjønner det kan være hemmende og fælt for dem også

 

Har 3 barn, ingen av dem vet jeg sliter med å gå ut av husets 4 vegger.

Jeg tror de er fornøyd med meg som mamma, de sier no det Jeg angrer ikke på at jeg fikk dem og jeg tror ikke jeg ødlegger livet deres.

 

Jeg gruer meg hver dag for å levere de minste i barnehagen, det er tortur å gå dit, ihvertfall om folk snakker til meg.. Jeg svarer hyggelig, men blir usikker, skjelvingen begynner og andre symptomer som skrevet over her, får jernteppe og prøver å komme meg bort fra situasjonen fortest mulig Står noen for nær meg får jeg en ubeskrivelig klaustrofobi følelse, nesten slik at jeg brekker meg..

 

Fra jeg går ut fra b.h.g  begynner jeg allerede å grue meg til å hente igjen. Fredag begynner jeg og grue meg for å levere på mandagen.

Dette betyr ikke at jeg langer ut om hvor mye jeg gruer meg hver dag, jeg sliter med tankekjør ang disse tingenehver dag, men sier dem ikke høyt hele tiden.

 

Jeg er en mester i å skjule, og skal barna på noe går jeg, smiler, snakker men dør nesten på meg innvendig.

Men jeg gjør det!

Utmattet etterpå men skal ikke hindre mine barn og er livredd for å skulle kunne smitte dem. Derfor gjør jeg alt når jeg virkelig må. For barna gjør jeg det! Men kan mannen gå i ett foreldremøte går han der, jeg er hjemme. Noen ganger klarer jeg å være med og da blir jeg stolt av meg selv.

På 17 og noen andre ganger mai har jeg valium, men jeg går. Jeg tar dem ikke ofte, vil de skal virke når jeg må ha dem.

Jeg er ikke redd mine fysiske symptomer og er heldig sånn.

Mange tror nesten de skal falle om og dø når de får angst.

Jeg vet hva det er.

Det er ufattelig ubehagelig men jeg blir ikke redd av det fysiske.

 

Man kan si at ja men finn deg en jobb dypt i ett arkiv og jobb for deg selv. Men når man er utslitt av alle tanker, sover dårlig, skal ut og treffe folk hver dag, som da er ett helvete for deg blir det kanskje nok og du detter i ett hull. Man klarer ikke mer. Det blir for mye. Når man ikke lenger klarer å være med venner og ting er 100 ganger verre med ukjente er det ikke alle som klarer å jobbe. Ikke fordi man syns synd på seg selv, ikke fordi man unnskylder seg med at angsten ikke kan bli bedre men fordi man blir utmattet. 

 

Jeg kjemper HVER dag. Jeg går ut, men forferdelig følelse i magen, tenk deg at du kjører en del for fort og der står plutselig politiet, du får hjertet opp i halsen og tenker huff nå får jeg bot. Det ubehaget i magen går jeg med konstant når jeg er ute av huset. skal jeg i møter med det offentlige f.eks får jeg gjerne migrene og er utmattet når jeg er ferdig. Men jeg GÅR hvis jeg ikke kan unngå det. Ubeskrivelig sliten når jeg er ferdig! Noen klarer ikke gå i det heletatt, de er heller ikke oppslukt i seg selv men sliter mer igjen. Noen syns nok synd på seg selv, men det er ingen som vil miste venner, vil leve for det meste innenfor 4 vegger, gå på uføretrygd. Man tjener dårlig på uføre, man får en dårlig pensjon og uføre er IKKE lett å få!!!

 

Man vil finne veien ut av angsthelvete... Man velger ikke å leve sånn for å slippe arbeid, være lat eller syns for synd på seg selv hele tiden. Mener jeg da ihvertfall

 

Til slutt så er det jo selvfølgelig dem som liker oppmerksomhet, bli tatt vare på, dyrker litt angst.

MEN det er nok en liten andel  og gjelder nok mer mennesker som ikke blir så hemmet at de ikke klarer å leve skikkelig.

 

Jeg lever på en måte i ett fengsel, mitt fengsel som ikke lar meg slippe ut med det første.

Litt permisjon her og der ja Men ellers er jeg inni hulen min. 

Endret 11. april 2014 av ♥ Smurfen ♥

[Anonym bruker]

Jeg syns at veldig mange overdriver og må bare slutte å tenke på det! Blir irritert på folk med angst jeg!

Anonymous poster hash: ed0ee...c7f

[Anonym bruker]

 

Jeg syns at veldig mange overdriver og må bare slutte å tenke på det! Blir irritert på folk med angst jeg!

 

Anonymous poster hash: ed0ee...c7f

Javisst, der har vi jo løsningen fra en med virkelig innsikt! Så bra at vi har deg!

 

Anonymous poster hash: c2564...805