Manglende morsfølelse! Hjelp!

[Anonym bruker]

Jeg har en nydelig sønn fra et tidligere forhold som blir 4 år i September. I Februar i år fikk jeg og min nåværende samboer en datter. Da jeg gikk gravid med sønnen min ble det slutt med barnefaren, så jeg bodde hjemme hos foreldrene mine helt til han var 2 år. Ble sammen med min nåværende samboer samme mnd som sønnen min ble 1 år, og i November i 2012 flyttet vi i nabohuset til foreldrene mine (ligger to avkjøringer bortenfor demmes hus). Jeg er 23 år (blir 24 i år) og har i store deler av livet mitt slitt med angst. Gikk ut av vgs i 2008, og har hatt to småjobber etter dette, men ikke lenge.. Har vært hjemmeværende siden da. Da jeg og samboeren ble sammen tok det flere måneder før jeg møtte foreldrene hans, som da er skilt og med nye samboere begge to. Jeg sliter så mye med angsten! Ble helt kvalm, svett, trodde brystet skulle sprekke av all hjertebankingen. Sånn er det hele tiden når jeg skal treffe noen av hannes familie, og da spesielt om vi er invitert i selskap. Jeg HATER disse selskapene, så de vrir jeg meg alltid unna. Han vet om angsten min, så han skjønner dette. Har vært hos psykolog, men dette hjalp ikke. Da måtte jeg igjen ta kontakt med legen min som ga meg cipralex, og gikk på dem i et halvt år, måtte da slutte pga graviditet. Kan vel helt ærlig si at de heller ikke hadde noen spesiell effekt, da jeg likevel vridde meg unna div selskap! Så, i juni 2013 fant jeg ut at jeg var gravid. Vi ble overlykkelige begge to, da dette barnet var veldig ønsket av oss begge! Som mitt første svangerskap var jeg i fantastisk fin form. Ingen kvalme og alt var bare tipp topp! Gledet meg så til barnet skulle komme. Tenkte litt på om gutten min kom til å bli sjalu, men det er han overhodet ikke. Dagen kom og jenta vår ble født i full fart, det var en skikkelig styrtfødsel! Helt forferdelig vondt.. Etter noen dager på fødestuen dro vi hjem. Sønnen min var en såå stolt storebror Flink å hjelpes til og er veldig glad i lillesøsteren sin. Men så over til meg da.. De første dagene følte jeg meg helt tom, og var bare superhappy over at samboeren hadde to uker pappaperm! Gruet meg helt vanvittig til han skulle begynne på jobb igjen. Men de to ukene gikk og det ble mye bedre etterhvert. Sønnen min går ikke i bhg, jeg kjører ikke bil, og han er mye sammen med søskenbarn på både mor og farsiden, så vi koser oss hjemme, vi Så over til det som er ufattelig tungt for meg.. Jeg eier ikke morsfølelse overfor datteren min! Hun bare er her.. Jeg hater ammingen! Hun kan ligge å patte leeenge, men så snart jeg legger henne fra meg så begynner hun og sutre. Da er hun bare ute etter å kosesutte. Hun føles ikke som min datter og jeg gleder meg ikke over henne! Enkelte dager bare gråter jeg over at hun er her.. Men sønnen min forguder jeg, kan IKKE leve uten han! Mamma ver hvor mye jeg sliter, og hun ville ringe legen min å snakke med han. Dette fikk hun lov til hos meg. Jeg føler at han ikke tar meg på alvor! Har prøvd og forklart til samboeren min om hvordan jeg har det, men ser ikke ut til at han skjønner dette! Han har en jobb der han har både formiddag, ettermiddag og nattskift. I jobbhelgene jobber de 12 timersskift (enten fm eller natt) Han har og et par fridager midt i uka i ny og ned, og annenhver helg fri (noen ganger to frihelger på rad) men han er og glad i å ta seg ekstravakter, enda jeg har sagt til han flere ganger at jeg vil ha han mest mulig hjemme nå den første tiden! Jeg er så fortvilt.. Jeg kan gråte og gråte når han ikke er her eller ser på, og han tror nok at jeg er overlykkelig. Det er jeg ikke.. Føles som at jeg har en stor klomp i brystet som snart vil sprekke! Har flere ganger tenkt at jeg vil ta sønnen min med meg og dra, men samtidig vil jeg ikke forlate samboeren min siden jeg elsker han! Hvorfor føler jeg ikke noe glede og kjærliget over datteren vår da?! Barnet som vi så kjært ønsket oss, til og med jeg! Hadde jeg hatt disse følelsene allerede under graviditeten så har jeg nok tatt abort. Men sånn som jeg ser det nå så er hun bare et ork.. Har sagt det til samboeren min at jeg ikke føler det samme for henne som for sønnen min. Han tror det kan være for at jeg bodde hjemme med han, og at jeg hadde mye hjelp der, og for at han er mitt første barn. Men jeg kan ikke selv tro at det er derfor.. Jeg bare gleder meg til hun blir større siden jeg misliker ammingen så sterkt. Hun sover heldivis natten rundt i en alder av 2 mnd. Jeg savner og kunne gjøre det jeg vil med sønnen min, bare ta han med meg ut å gjøre ting mens mannen er på jobb. Når folk spør meg om hvordan det går så sier jeg at det går bra, men det gjør jo ikke det.. Enkelte dager er mye bedre enn andre! Hadde en bra periode nå i ca 1 mnd, men så begynte det igjen for et par dager siden. Da tenker jeg at det beste for meg og sønnen min må være å dra herfra, men jeg kan jo ikke gjøre det mot datteren og kjærsten min! Jeg hadde nok angret VELDIG! Og da hadde vel bv blitt blandet inn om jeg hadde forlatt det ene barnet mitt.. Hadde jeg mistet sønnen min hadde jeg blitt gal, han kan jeg overode ikke være foruten! Huff, dette er så tungt.. Jeg kan ikke ha det slik. Føler meg som en forderdelig mor overfor datteren min.. Vil bare gråte av å tenke på det! Ble nok et sykt langt innlegg, men jeg håper noen gidder å lese dette og komme med noen gode råd, jeg trenger det sårt

 

Anonymous poster hash: e406c...600

[Anonym bruker]

Jeg hadde det litt likt som deg,jeg var hadde overhodet ikke morsfølese for han å tenkte seriøst å gi han fra meg.

Jeg følte meg helt tom å fikk angst for å møte andre folk-

Det var tøffe fire månender med ekstremt mye tårer,konstant dårlig samvitighet,angst,å var ekstremt deprimert,men det ble faktisk bedre med tiden!

Når var var ca fire månender så begynte jeg gradvis å få morsfølese for han.

Nå er han 2.5 år å han er alt for meg! Hadde jeg mistet han så hadde jeg ikke hatt noe å leve for..

 

Jeg vil råde deg til å snakke med fastlegen så du kan få time hos psykolog for du har nok en fødseldepresjon.

Jeg gikk riktig nok aldri til psykolog men har angret mye på at jeg aldri gjorde det.

Hadde jeg gått til psykolog den gangen så hadde jeg nok ikke hatt panikk for å få ett barn til pga at jeg er så redd for at det skal bli like jævlig barseltid som med førstemann.

Jeg har egentlig ett dypt ønske om å få ett barn til,men tør ikke helt pga at jeg ble så deprimert sist.

Hadde jeg gått til psykolog så hadde jeg nok blitt ferdig med barseltiden på en måte,nå over 2 år etterpå så er det fortsatt ett kapitell jeg ikke helt klarer å lukke.

Få hjelp mens du har tilbudet

Anonymous poster hash: 396d6...8cd

[Anonym bruker]

Hei du

Bare dager etter jeg postet dette innlegget så var jeg hos fastlegen min, og ble da henvist til noe som heter Ambulant team. Har vært der og snakket med dem, og samboeren var med. Fastlegen min tok kontakt med helsesøsteren vår og, så nå er de alle klar over situasjonen min Flere i familien som vet om dette nå, også er mamma her hos meg enkelte dager når samboer er på jobb. Å herregud så glad jeg er for at jeg endelig ble tatt seriøst. Dette har gjort dagene mine mye bedre Så nå tenker jeg bare framover og prøver å tenke positivt. Det gjør dagene så mye enklere! Men enda sliter jeg litt med morsfølelsen, det skal jeg innrømme. Men som de fleste har sagt til meg så vil den nok komme etterhvert. Det håper jeg da, for hun er jo tross alt MIN datter Ammingen går det og litt bedre med, men denne gangen tror jeg at jeg har mye mindre melk en første gang. Så jenta vår legger litt lite på seg Har vært til flere vektkontroller, senest i går.. Så nå har jeg det å tenke på i tillegg! Men fikk råd om å prøve amme-te, og legge henne til litt oftere. Om ikke det funker, så må vi nok begynne med litt mme. Har ikke noe ønske om det, synes det er så mye styr med det Men må vi, så må vi. Nå blir hun 3 mnd om ca to uker, så tenker å begynne med litt grøt når hun nærmer seg 4 mnd. Vet det er anbefalt og vente til de er 6 mnd, men akkurat det driter jeg i Gjorde det samme med sønnen min, selv om han la godt på seg med kun morsmelk. Men jeg tenker at det er det beste for oss, også legger hun litt mer på seg da Positive tanker, dette får jeg til

 

Anonymous poster hash: e406c...600

[Anonym bruker]

Hei du

Bare dager etter jeg postet dette innlegget så var jeg hos fastlegen min, og ble da henvist til noe som heter Ambulant team. Har vært der og snakket med dem, og samboeren var med. Fastlegen min tok kontakt med helsesøsteren vår og, så nå er de alle klar over situasjonen min Flere i familien som vet om dette nå, også er mamma her hos meg enkelte dager når samboer er på jobb. Å herregud så glad jeg er for at jeg endelig ble tatt seriøst. Dette har gjort dagene mine mye bedre Så nå tenker jeg bare framover og prøver å tenke positivt. Det gjør dagene så mye enklere! Men enda sliter jeg litt med morsfølelsen, det skal jeg innrømme. Men som de fleste har sagt til meg så vil den nok komme etterhvert. Det håper jeg da, for hun er jo tross alt MIN datter Ammingen går det og litt bedre med, men denne gangen tror jeg at jeg har mye mindre melk en første gang. Så jenta vår legger litt lite på seg Har vært til flere vektkontroller, senest i går.. Så nå har jeg det å tenke på i tillegg! Men fikk råd om å prøve amme-te, og legge henne til litt oftere. Om ikke det funker, så må vi nok begynne med litt mme. Har ikke noe ønske om det, synes det er så mye styr med det Men må vi, så må vi. Nå blir hun 3 mnd om ca to uker, så tenker å begynne med litt grøt når hun nærmer seg 4 mnd. Vet det er anbefalt og vente til de er 6 mnd, men akkurat det driter jeg i Gjorde det samme med sønnen min, selv om han la godt på seg med kun morsmelk. Men jeg tenker at det er det beste for oss, også legger hun litt mer på seg da Positive tanker, dette får jeg til

 

Anonymous poster hash: e406c...600

Jeg trodde seriøst ikke at jeg skulle få noe morsfølese for han for følte ingenting når jeg holdt på han.

Men det ER sant som folk sier,når du blir "frisk" så kommer morsfølesen gradvis mer og mer for hver dag som går

Håper det ordner seg for deg også

 

Anonymous poster hash: 396d6...8cd

[Anonym bruker]

Å godt du klarer å fokusere på å tenke posetivt,det klarte aldri jeg når jeg hadde fødselsdepresjon.

 

Anonymous poster hash: 396d6...8cd

[Anonym bruker]

Jeg har fortsatt manglende morsfølelse, egentlig. Også klarer ikke jeg å dulle og prate "babyspråk" med henne som alle andre gjør. Samboeren min skulle ha meg til å gjøre dette mens han selv så på, men det synes jeg ble så teit Måtte si til han at jeg klarer i hvertfall ikke å gjøre det under "press". Men jeg håper virkelig at det går seg til med alt. Har mange ganger tenkt at det kan da umulig være sunt for henne og vokse opp med en mor som ikke er så begeistret for henne, om jeg kan si det sånn. Det hele er så rart.. Gutten min elsker jeg, men ikke henne. Fødselsdepresjonen har nok ikke gitt helt slipp ennå. Jeg har dager der jeg tenker at det aller beste hadde vært om hun ikke var her i det hele tatt. Jeg vet det høres helt forferdelig ut, men det er nå bare sånn Samtidig får jeg dårlig samvittighet overfor henne og samboeren min av å tenke slik. Hun var jo planlagt og ønsket av oss begge. Også ville jeg at sønnen min skulle få søsken, og det tror jeg han er glad for Han synes det er stas med en baby i hus, selv om han ikke helt skjønner at hun bare er en baby og ikke kan gjøre de samme tingene som han Nå håper jeg bare at hun legger godt på seg med bare morsmelk. Vil føle det som et ekstra press om jeg må begynne med mme. Da kan det hende at det tar seg mere opp med depresjonen! Håper for guds skyld ikke det, det er så tungt! Unner ingen å få det. Derfor har jeg bestemt meg for at dette er og blir mitt siste barn! Vurderer faktisk sterilisering om noen år. Jeg vet at samboeren min vil at vi skal få et barn til, men det er det nå jeg som bestemmer. Jeg vil IKKE gå igjennom dette en gang til, selv om det overhodet ikke trenger å skje med neste barn. Har sagt dette til han noen ganger og ser ut til at han har skjønt det nå. Måtte si til han at hvis det var så viktig for han å ha mange barn, så må han bare finne seg en ny dame.. Men det var visst uaktuelt for han, hehe. Vi har da to barn i hus nå, og skal være glad for de to vi har (selv om han bare er bonuspappa for min sønn). Er dessverre ikke alle som er like heldig på det området. Ble litt forbannet på han, da han sa til meg at "ja men du har jo to barn, jeg har bare ett".. Hallo! Uansett om vi hadde fått et barn til, så hadde jeg likevel hatt ett barn mer en han. Så en stund følte jeg meg presset av å få et barn til med han.. Da hadde det barnet kun vært ønsket av han og ikke meg, og det er da noe som burde være ønsket av begge parter. Jaja, gleder meg ekstremt til jenta vår blir stor! Det er så deilig når de blir litt mer selvstendig

 

Anonymous poster hash: e406c...600

[Anonym bruker]

Btw, tusen takk Jeg håper du og klarer å lukke dette kapittelet. Det er så forferdelig tungt å være deprimert. Nå var jeg ikke det med førstemann, og hadde vel heller aldri sett for meg at jeg skulle bli det denne gangen. Men det er som de sa til meg; i disse dager er det så tabu! Alle forventer at man skal være overlykkelig og sveve på en rosa sky. At alt skal være så rosenrødt og fantastisk. Jeg selv var ikke klar over at det kunne være en depresjon først, jeg trodde helt ærlig at det bare var meg! Følte meg unormal og som en fryktelig dårlig mor som ikke har følelser for datteren sin en gang.. Også de samme spørsmålene fra folk gang på gang: "Ja og her går det bra selvfølgelig? Koser du deg? Nyt tiden, den går så fort. Kos deg masse med babyen". Herregud, ville spy av alt det der.. Ble lei av å klistre på meg et smil og skjule meg bak en "falsk" fasade. Jeg hater spedbarnstiden med jenta vår. Men er vel depresjonen sin skyld det da, selvfølgelig. Er fortsatt mange som ikke vet om det, jeg vil egentlig ikke fortelle om det til alt og alle. Nå er det bare samboeren min, foreldrene mine, to av mine søsken, faren til samboeren min og disse helse-folkene som vet om det. Ingen venninner. Er pinlig nok for meg selv, man skjemmes jo litt.. Selv om jeg vet at dette er noe jeg dessverre ikke kan noe for. Er ikke en bryter man kan trykke på, og så forsvinner alt.. Dette må bare gå over med tiden. Og det håper og tror jeg at det gjør Så jeg vil råde andre med fødselsdepresjon til å gjøre noe med det med EN gang dere skulle få det! Tro meg, dette er ikke en byrd man vil bære på alene. Så om noen skulle lese dette (som sliter med depresjon) ta kontakt med legen, snakk med noen dere stoler på og få det ut. Det blir så mye bedre av det

 

Anonymous poster hash: e406c...600