I dag og i går har 4 vennepar blitt foreldre for første gang. (sutrete syteinnlegg)

[PrinsesseHengepupp]

Alle av typen "har lyst på baby så da lager vi en" - og vips er de i mål. Er selvsagt veldig glad på deres vegne, men jeg klarer ikke, for første gang i mitt liv, å unngå å kjenne på at jeg nok aldri kommer dit selv, i møte med disse gladnyhetene. 

 

Har nærmest isolert meg siden positiv test av omtrent samme grunn. For "alle" rundt meg betyr en positiv graviditetstest baby 8 mnd senere. I min verden er oddsen derimot svært lav, en positiv test betyr stort sett bare bekymring, blødninger, vondter, aborter, foster uten hjerteaktivitet, tomme fostersekker, spotting, medisinske og kirurgiske aborter, ettpar spontane, fosteranlegg som stopper opp i utvikling, tårer og tenners gnissel. 

 

Frem til nå har jeg faktisk klart å glede meg over andres lykke, og være åpen omkring våre utfordringer. Men nå kjenner jeg veldig på at jeg bare vil grave meg ned, og ikke ha kontakt med omverdenen før jeg er ferdig med å være gravid for denne gang. Uansett om det tar en uke eller 7 mnd. Jeg vil bare ha det overstått, uten å måtte forklare frykt og angst for andre, uten å gråte meg gjennom dobesøk, uten å måtte fortelle folk om aborter, om det å miste, måtte forklare utfordringer og hvorfor jeg ikke jobber, uten å måtte skjule hvor trist jeg blir av at nye barn blir til...

 

*sukk*

[FrkKværner]

Jeg føler sånn med deg, jeg har det akkurat slik selv. Såklart gleder man seg på andres vegne, samtidig er det også en påminnelse om noe man ønsker så inderlig selv. Det er sårt, å slike ting river opp såret enda mer føler jeg. Det føles så urettferdig at man ikke lykkes selv også, hvertfall ikke med et levende barn. Jeg har selv mistet to gutter så har dessverre litt erfaring på det du beskriver. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg et svar på hvordan man skal takle slike ting, med jeg er nok litt som deg at jeg ikke helt vet hvordan man skal takle andres lykke. De eneste gangene jeg føler Lykke er når andre slitere blir gravide, det gir meg håp selv også . Godt å lese når jentene her inne lykkes

 

Det jeg vil frem til er, jeg kjenner så godt igjen de følelsene du beskriver. Derfor er det utrolig godt å kunne ha dette forumet som vi kan dele disse"forbudte følelser" på. Til tross for motgang må vi tro og håpe at det blir vår tur tilslutt ♥.

[PrinsesseHengepupp]

Jeg er 9 uker på vei nå, og normalt sett mister jeg innen uke 11. De siste dagene har jeg faktisk, glimtvis, vurdert å bestille meg time til abort. Det er jo helt sprøtt å tenke tanken etter alt vi har vært gjennom, men jeg er så utrolig sliten av å gå å vente på at det skal gå galt. De siste ukene har gått utrolig sakte, og nå er tiden stoppet fullstendig opp. Og det blir jo ikke bedre av at det fødes babyer i hopetall rundt oss. 

 

Akkurat nå skulle jeg ønske vi bare hadde gitt oss mens leken var "god". 

[FrkKværner]

Ut i fra hva du beskriver virker det som om du prøver å beskytte deg selv. Du tør ikke glede deg fordi du er "innstilt" på at dette går galt. Ikke så rart at du tenker slik ut i fra din dårlige erfaring. Min mamma mistet selv 5-6 ganger over totalt 12 år. Men hun fikk meg og min bror, så det gikk bra til slutt. Har ei bekjent som har mistet 6 ganger, hun har nå ei vakker jente på 2år. Så til tross for motgang og dårlig erfaring, hold hodet hevet. Dette skal gå bra. Prøv å ta vare på håpet selv om det er tøft ♥

[tromsøjenta]

Jeg er også av dem som har hatt problemer med å være oppriktig glad når par har fått barn nummer 1, 2 og 3 mens vi fortsatt prøvde på nr en. Jeg har jo vært glad på deres vegne på en måte, men samtidig veldig trist. Jeg var nok oppriktig glad hvis noen som hadde slitt lenge fikk barn, men til slutt var det uansett ingen vi kjenner som var i nærheten av å ha slitt like lenge som oss.

 

Så var vi så heldige å få en gutt i 2010 etter 7 år med prøving og 7 forsøk. Jeg har skjønt i ettertid at vi isolerte oss en del i de syv årene (mer og mer kanskje). Det var for sårt å være med på ting tilpasset venner med små barn og det var ikke så stor stas å være dem som kunne dra på fest når vi ville. Vi hadde ikke lyst til å kunne gjøre det vi ville når vi ville. Vi ønsket oss så sårt "en begrensning".

 

Til slutt ble jeg altså gravid og var livredd hele svangerskapet for alt som kunne skje. Vår "begrensning" er nå snart 4 år :-)

 

Jeg har altså ikke din erfaring med mange aborter, men har kjent en del på følelsen av at alle andre bare bestemmer seg for å få barn og så får de det. Evt så har de ikke tenkt at de skal få barn, men så får de det likevel.

 

Jeg tror jo ikke at du egentlig har lyst til å ta abort nå, men har et stort behov for "mental hvile". Tenk om de bare kunne legge oss i narkose fram til ca uke 15 eller noe, så vi slapp alle tankene....

 

En stor varm klem til deg og et stort ønske om at det er denne spiren dere har ventet på!

[Optatium]

Vil bare si at jeg føler med deg! <3

Og krysser veldig fingrene for at du kommer i mål denne gangen!

Jeg er utrolig imponert over at dere fortsetter å prøve etter å ha mistet så mange ganger. Her har jeg aldri mistet heldigvis, og vet ikke hvordan jeg hadde klart den nedturen med tanke på hvor langt nede jeg har vært etter negative tester.

All ære til deg!

Og masse lykke til

 

Til sist vil jeg også si at det er helt lov å være nedfor over alle vennene som bare lager barn som den enkleste tingen i verden

[TrudeSagen]

Tusen takk for at du er tøff nok til å sette ord på det flere av oss går rundt og føler på, men som vi ikke kan snakke høyt om. Denne misunnelsen (for det er jo det det er!), er den verste og mørkeste følelsen av alt ifbm det vi går igjennom. Jeg har selv akkurat vært gjennom min tredje spontanabort, denne gangen etter ivf, og har fortsatt ingen barn. Men "alle andre" blir gravide lett som bare det. Sukk... Jeg blir mer og mer isolert fordi jeg ikke er en del av et fellesskap, og hvis jeg prøver å være det (hvis jeg er inne i en god periode), finner jeg raskt ut at det allikevel hadde vært best å holde seg hjemme. I tillegg er det mye "hemmelighetskremmeri" rundt dette pga følelsen av mislykkethet over å ikke klare å lage egne barn, og heller ikke klare å bære dem fram.

Men det skal DU klare denne gangen :-)

Takk igjen.