Gå til innhold

stor aldersforskjell på kjærester,del erfaring.


Anbefalte innlegg

Skrevet

Vil gjerne høre litt hvordan dere syns det var/er.

Snakker om 10- 15 år+

 

 

Anonymous poster hash: 441ec...cb3

Skrevet

har det helt fantastisk sammen med min, han er 18 år eldre. merker det ikke, ingen i familie har reagert, vi hadde barn på samme alder fra før, venner kommer godt overens så her er alderen bare et tall.

 

eneste jeg må innrømme jeg bekymrer meg for er om han komme til å dø lenge før meg O.o litt redd for hvordan det blir i framtiden. vi er nå 27 og 45..



Anonymous poster hash: 24926...e4a
Skrevet

Mellom meg og mannen er det 12 år. Vi merker ikke noe til det. Tror det går mer på personlighet. Jeg er yngst av oss to (27) men Jeg er eldre mentalt en min egen alder og han yngre enn sin.

 

Anonymous poster hash: b735d...a9c

Skrevet

Takk for fine svar. Har møtt en mann som er i 50 årene. Jeg selv er i førsten av tretti årene. Jeg vet ikke hva jeg tenker om dette enda. Han er en flott mann på alle måter,men noe i meg tenker på framtiden..

 

Anonymous poster hash: 441ec...cb3

Skrevet

Min søster har et forhold til en mann som er 22 år eldre. De har det fint sammen, men de blir møtt med mye fordommer ettersom hun er veldig ung.

Skrevet

Hvilken alder er de?

Ja fordommer vil man vel alltid møte.

Hi

 

Anonymous poster hash: 441ec...cb3

Skrevet

18 år forskjell her også. Får selvfølgelig endel blikk på gata osv, men jeg trives med han. Jeg ble voksen i tidlig alder (måtte ta meg av psykisk syk mor) Han er ung i "personligheten" jeg er nok den mest vokse av oss i hode, hehe. Merker ingen forskjell på alder, vi tenker likt å har like meninger om fremtiden.

 

Så lenge du mener det er ment to be så gå for det. Folk vil dømme uansett hva du gjør. Følg hjerte ditt og lykke til :)

 

Anonymous poster hash: 69642...591

Skrevet

30 år mellom meg og mannen min. Vi har det kjempefint - for å si det sånn; jeg ville ikke valgt en 60-åring om ikke det vi har sammen er så bra at det veier opp for aldersforskjellen. Han er min beste venn, kjæreste og sjelevenn. Noen ganger vet man bare at det er riktig... :)

 

Min eneste bekymring er som ei over her - det at jeg sannsynligvis kommer til å miste ham mens jeg enda er ganske ung. Men det kunne jo skjedd om jeg fant en på min egen alder også.

 

Fordommer møter vi med galgenhumor. Jeg vet jo at jeg er gift med en fossil gammel gubbe, og de få gangene det blir "elefanten i rommet" så synes jeg bare det er fornøyelig å være den første som slår en spøk om det.



Anonymous poster hash: 1315a...8a3
Skrevet

18 år forskjell her også. Får selvfølgelig endel blikk på gata osv, men jeg trives med han. Jeg ble voksen i tidlig alder (måtte ta meg av psykisk syk mor) Han er ung i "personligheten" jeg er nok den mest vokse av oss i hode, hehe. Merker ingen forskjell på alder, vi tenker likt å har like meninger om fremtiden.

 

Så lenge du mener det er ment to be så gå for det. Folk vil dømme uansett hva du gjør. Følg hjerte ditt og lykke til :)

 

Anonymous poster hash: 69642...591

Tusen takk :) ja, jeg vet jo at jeg må følge hjertet. Men litt vanskelig er dette valget.

Hvordan taklet din familie det? Jeg vet min kommer til å reagere sterkt. De er til tider trangsynte.

Hvordan følte du det i starten med hans venner feks? Gikk det fint eller var det utfordrende?

Tusen takk for svar altså :)

 

Anonymous poster hash: 441ec...cb3

Skrevet

 

30 år mellom meg og mannen min. Vi har det kjempefint - for å si det sånn; jeg ville ikke valgt en 60-åring om ikke det vi har sammen er så bra at det veier opp for aldersforskjellen. Han er min beste venn, kjæreste og sjelevenn. Noen ganger vet man bare at det er riktig... :)

 

Min eneste bekymring er som ei over her - det at jeg sannsynligvis kommer til å miste ham mens jeg enda er ganske ung. Men det kunne jo skjedd om jeg fant en på min egen alder også.

 

Fordommer møter vi med galgenhumor. Jeg vet jo at jeg er gift med en fossil gammel gubbe, og de få gangene det blir "elefanten i rommet" så synes jeg bare det er fornøyelig å være den første som slår en spøk om det.

 

Anonymous poster hash: 1315a...8a3

Ja,selvfølgelig valgte du han av kjærlighet :)

Bortsett fra folks fordommer. Har dere ikke møtt på noen utfordringer?

 

Anonymous poster hash: 441ec...cb3

Skrevet

De ble sjokkerte, men etter at de møtte han og ble kjent men han så elsket de han! Man "merker" ikke at han er 18 år eldre, så nå tenker dem ikke noe over det. Familien hans tok det bra, de nevnte ikke alderen engang. De er Veldig glade i meg.

Jeg kommer godt overens men vennene hans, de kødder mye og de er lette å snakke med, føler at det er lettere å snakke med vennene hans, de er så inkluderende, menn på min alder er bare egoister og barnslige føler jeg.

 

Anonymous poster hash: 69642...591

Skrevet

Mellom meg og min mann er det 20, litt spørsmål har blitt stilt, men det synes jeg ikke er noe rart så det tar jeg med et smil. Mannen tar det og med et smil og har for vane å si at jeg begynner å bli litt for gammel for han. Humor er viktig.

Ellers så merker jeg aldersforskjellen tidvis. Han har mer livserfaring enn meg, det er ikke noen tvil. Han har en helt annen ro, og jeg er smertelig klar over at han har hatt et "helt liv" før jeg blei født. Har jo sett gjennom noen album han har der han er på min alder og det stikker jo hjertet - han var jo så innmari kjekk når han var ung!!! Han er kjekk enda da, men skulle ønske jeg hadde møtt han for 20 år siden, og at jeg var 20 år eldre.

Ellers trur jeg vi fyller hverandre mye ut i det hverdagslige. Jeg har nok litt mer energi enn han, men det er jo han veldig fornøyd med. Og jeg er glad for at han kan ta det lugnt og jeg slapper godt av med han og han passer på at jeg slapper av.

 

Størst av alt er kjærligheten :)

Skrevet

 

Ja,selvfølgelig valgte du han av kjærlighet :)

Bortsett fra folks fordommer. Har dere ikke møtt på noen utfordringer?

 

Anonymous poster hash: 441ec...cb3

 

Nja, mora mi er ikke overbegeistret da (hun er året eldre enn ham :P ), men hun tør ikke si det til oss og siden hun er passe spesiell uansett så bryr vi oss ikke. Pappa (to år eldre enn mannen min) sa klokelig en gang at han for lengst har innsett at han ikke har noen som helst innvirkning på barnas valg lenger. Han og gubben går veldig godt overens :)

 

Ut over det har det faktisk vært overraskende lite. Familien hans - inkludert barna, hvorav den eldste bare er 7 år yngre enn meg - har tatt i mot meg med åpne armer. Og vennene våre har tatt det kjempefint. Jeg ventet i det lengste med å "offentliggjøre" forholdet vårt i frykt for alle fordommene, så det var nesten frustrerende stille når vi først gjorde det... :P Forhåpentligvis betyr det at vi har særdeles åpne og sympatiske mennesker rundt oss :P

 

Noen store utfordringer har det ikke vært, rett og slett.

 

Anonymous poster hash: 1315a...8a3

Skrevet

Mellom meg og min mann er det 20, litt spørsmål har blitt stilt, men det synes jeg ikke er noe rart så det tar jeg med et smil. Mannen tar det og med et smil og har for vane å si at jeg begynner å bli litt for gammel for han. Humor er viktig.

Haha, akkurat noe min mann kunne sagt om meg. Jeg pleier å si jeg tok ham for pengene (han er hjelpepleier og kjører rundt i en skraphaug av en bil, så det er liksom ingen tvil om at det er en fleip), og at når han blir gammel så setter jeg ham bare på et hjem og besøker ham en gang i uka :D

 

Anonymous poster hash: 1315a...8a3

Skrevet

Her er det 21 år mellom meg og mannen. Vært sammen i 11 år. Gift i 6 av de. Har tre barn sammen og han har to fra før. Det går helt fint. Opp og ned som i alle forhold. Men det har ingenting med aldersforskjellen å gjøre :P

Må innrømme jeg tenker litt på fremtiden. Men den kan man ikke gjøre så mye med. Så lever mest i nuet :)

 

Anonymous poster hash: e6967...6b5

Skrevet

Tusen takk jenter,for så fine og gode svar.

Kjente meg mye igjen i det som stod om at han har levd et helt liv før meg. All hans erfaring. Han har ingen voksne barn,men et barn som er 5 år eldre enn min. Vært gift og levd et langt liv. Jeg tenker mye på forskjellene våre på det planet og økonomisk er det et hav mellpm oss.Jeg gruer meg for å møte vennene hans,redd for å føle meg totalt utenfor kunnskapsmessig ,i samtaler o.l.

Jeg tenker mye på at jeg vil miste han tidlig.

Hi

 

Anonymous poster hash: 441ec...cb3

Skrevet

med meg & exen var det over 20 år mellom. på alder mærka vi det ikke, men det ble tydlig når det kom til økonomi. jeg var ung & i start fasen på livet & han var 52 år med leilighet til 5,000000, 0 gjeld & allt på stell. vi gikk fra hverandre fordi han ikke ville ha barn eller flytte sammen, gifte seg osv. evig unkar & allt det der. ;) herlig fyr da. vi er fortsatt venner & snakker ofte. 



Anonymous poster hash: 83c39...7cd
Skrevet

19år mellom oss (han 53, jeg 34). Jeg tenkte mye på det i starten, men nå er det sjelden jeg tenker på det.

 

Vi har det utrolig fint og jeg er sjeldglad for å ha en mann som vet at livet går opp og ned, som ikke bare tenker på seg selv og sin karriere og som er vant til å drive et hus selv. Vi har god arbeidsfordeling fordi begge har levd alene og vet å sette pris på små og store ting den andre gjør! (Det har ikke vært tilfellet med mine yngre ekser..)

 

Da vi møttes var jeg barnløs og han har 4 fra før, men jeg var veldig tydelig på at jeg ønsket barn og det hadde han (selvsagt) forståelse for. Nå har vi en nydelig baby, mens noen av hans venner blir besteforeldre ;) Vi er nok mer sammen med mine venner, ikke fordi hans ikke aksepterer meg, men fordi vi nok har mer til felles med mine..

 

Masse lykke til!

Skrevet

Kjente meg mye igjen i det som stod om at han har levd et helt liv før meg. All hans erfaring.

 

Anonymous poster hash: 441ec...cb3

Jeg pleier å se på det som en en spennende verden å utforske, hvordan han har vært, hvem han var sammen med... Når vi ser tilbake så er det ting som kan tyde på at våre veier har krysset før - det er litt rart og ganske morsomt å tenke på. Jeg elsker å se bilder av ham, høre historier fra hans ungdom, se for meg hvordan han var på min alder...

 

Og hans erfaring er jo i mange tilfeller rett og slett gull - han kan jo så mye! Oppussing, han har eid en sliten enebolig siden før jeg ble født og vet både hvilke problemer som kan dukke opp og hvordan man fikser det (han har nemlig gjort det før!)... Så jeg suger til meg alt han kan vise meg, slik at jeg etterhvert kan ta over når han kommer på rullatorstadiet :P

 

Jeg tenker mye på at jeg vil miste han tidlig.

 

Anonymous poster hash: 441ec...cb3

Det er nok en skygge man aldri blir kvitt. Jeg har grått mine modige tårer flere ganger når jeg har stått opp alene en fin morgen, spist frokost og kikka ut vinduet, og så plutselig innsett at dette antagelig vil bli hverdagen min i 30-40 år etter at han er borte... Å sitte alene uten noen å dele alt med, både gleder og sorger - og hverdager.

 

Men så tenker jeg: jeg har et valg. Jeg kan gå fra ham fordi jeg frykter den dagen hvor han vil dø fra meg - og så blir vi sittende på hver vår kant og være miserable i uoverskuelig framtid. Eller jeg kan nyte de årene vi får, og så sørge og være miserabel når han faktisk dør - forhåpentligvis om mange år. Og forhåpentligvis har jeg så mange gode minner i sekken at jeg kan få en ålreit alderdom allikevel, når sorgen har lagt seg litt.

 

Man vet hva man har, men ikke hva man får... Du kan droppe "gamlingen" og finne deg en på din egen alder, som får slag etter et par år og blir 100% pleietrengende resten av livet. Og han som er alt for gammel for deg kan leve til å bli en sånn hundreåring som løper maraton og er helt klar i toppen.

 

Anonymous poster hash: 1315a...8a3

Skrevet

Mellom meg og min mann er det 11år. Vi merker ikke alderforskjellen utover når vi snakker om gamledager. Han levde noen år før meg...

Ingen i familien har reagert nagativt på det heller. Min onkel gikk den veien før meg, han har vært sammen med sin kjæreste i 25 år nå som er 20år yngre enn han. De møtte vist noen humper på veien, men de stilnet.

 

Anonymous poster hash: b31ab...06c

Skrevet

Den gangen jeg var 22 (leeeeenge siden nå) så møtte jeg en fantastisk mann på 42 år.

 

Vi ble kjærester og hadde det bra sammen i mange år! Alderen var aldir et issue mello oss, men maaaange reagerte på det. Mulig det var fordi jeg var veldig ung da. ;)

 

 

 

 



Anonymous poster hash: 04d9c...91b
Skrevet

Tusen takk til dere alle for så mye gode svar :) jeg skal nok dytte opp igjen denne etterhvert.

Hi.

 

Anonymous poster hash: 441ec...cb3

Skrevet

14 år mellom meg og mannen. Vi møttes da jeg var 20. Min familie tok imot han uten å kommentere alderen, ikke noe problem.

Men svigerfamilien var veldig skeptisk da jeg er yngre enn hans minste bror (som er et år eldre enn meg). Mener å huske at det tok nesten et år før svigerfar tok initiativ til å prate med meg.

Men ettersom tiden gikk så har de tatt meg imot veldig bra. Tror det var mest skepsis til at jeg var såpass ung og at de tvilte på at det kom til å bli langvarig. men nå har det gått 8 år, vi er lykkelig gift og foreldre til to små :D



Anonymous poster hash: d6147...79c
Skrevet

Det er ikke et problem når begge er voksne. Det er derimot sosialt uspiselig når en bekjent skiller seg og i førtiårsdesperasjon skaffer seg en bimbo på tjue, for ingen av oss andre gidder ha med barn i voksenselskap.

Skrevet

 

 

Ja,selvfølgelig valgte du han av kjærlighet :)

Bortsett fra folks fordommer. Har dere ikke møtt på noen utfordringer?

 

Anonymous poster hash: 441ec...cb3

 

Nja, mora mi er ikke overbegeistret da (hun er året eldre enn ham :P ), men hun tør ikke si det til oss og siden hun er passe spesiell uansett så bryr vi oss ikke. Pappa (to år eldre enn mannen min) sa klokelig en gang at han for lengst har innsett at han ikke har noen som helst innvirkning på barnas valg lenger. Han og gubben går veldig godt overens :)

 

Ut over det har det faktisk vært overraskende lite. Familien hans - inkludert barna, hvorav den eldste bare er 7 år yngre enn meg - har tatt i mot meg med åpne armer. Og vennene våre har tatt det kjempefint. Jeg ventet i det lengste med å "offentliggjøre" forholdet vårt i frykt for alle fordommene, så det var nesten frustrerende stille når vi først gjorde det... :P Forhåpentligvis betyr det at vi har særdeles åpne og sympatiske mennesker rundt oss :P

 

Noen store utfordringer har det ikke vært, rett og slett.

 

Anonymous poster hash: 1315a...8a3

 

 

Jeg må nesten spørre deg, jeg, for jeg er i samme situasjon som deg. Jeg har møtt (og flyttet sammen med) en mann som er 31 år eldre enn meg. Han har barn fra før, på alder med meg. Jeg har ingen barn, ønsker meg veldig. Og han har faktisk sagt seg villig til det. Jeg gleder meg, men er også urolig. Har dere barn? Vil du i såfall dele erfaringene dine rundt det? (Hvor gammel er mannen din, forresten? Er jo stor forskjell på 50 og 50, tross alt. Min er 61!)

 

Anonymous poster hash: b3e0d...127

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...