Flere som har et (veldig) anstrengt forhold til moren sin?

[Anonym bruker]

Og som likevel treffer henne ofte?

Jeg har så mange vonde følelser knyttet til moren min, jeg har aldri følt meg elsket og beskyttet og har opplevd mye vondt i oppveksten. Nå som jeg har fått barn selv, opplever jeg dette enda sterkere og har mye sinne og tristhet i meg. Aller helst skulle jeg kuttet kontakten med henne, men jeg har en lillebror som fortsatt bor hjemme, og jeg vil at sønnen min skal få et sterkt bånd til onkelen sin. Broren min er 10 år, så det er en stund til han flytter hjemmefra..

Nå treffer vi dem 1-2 ganger i uken, og jeg kjenner at det vikelig tærer på meg, mer og mer. Hun er fortsatt like manipulerende og egositisk, og bryr seg heller ikke om sønnen min eller at broren min skal få ha kontakt med han. Det er så vondt. 
Men så må vi bare fortsette å treffe henne, dersom vi vil få treffe broren min :/

Andre som har det på lignende vis?

Anonymous poster hash: fbcb5...ecd

[Anonym bruker]

Jeg har et veldig anstrengt forhold til min mor. Hun er alkoholiker, men ser ikke selv at hun har noe problem. Har drukket seg full minst 2-3 ganger i uken ihvertfall i 20 år. Jeg klarer ikke å forholde meg til henne. Hun kan finne på å ringe meg å si at hun aldri hører noe fra oss lengre. Sannheten er den at jeg ikke vet når på døgnet jeg kan ringe, for vet aldri når hun er full. De gangene jeg har snakket med hun når hun har drukket så husker hun det ikke dagen etter. Selv om det er hun som har et problem her så gir hun meg alltid dårlig samvittighet for et eller annet, hun har ingen problem med å fortelle for et forferdelig menneske jeg er. Også virker det som at hun er misunnelig på meg, unner meg sjeldent noe. Jeg er bitter, å på dette tidspunktet føler jeg at hun er mer en belastning enn noe annet.

 

 

Anonymous poster hash: cee7b...d9e

[Anonym bruker]

Å ja vi er på besøk hos henne innimellom, men blir ikke så ofte lengre.

 

Anonymous poster hash: cee7b...d9e

[Anonym bruker]

Ja, men veldig forskjellig situasjon enn deg. Jeg er minst i søskenflokken og den eneste som ønsker å kutte kontakten helt. Den eneste grunnen til jeg fortsatt har kontakt er at jeg på en rar måte syns synd på henne, og at det er "uakseptert" å kutte kontakten med sin egen mor. Hun er ikke slem eller ond, bare veldig ego og irriterende.

 

Ungene kjenner henne nesten ikke (bor endel timer unna) og jeg ville aldri latt henne være barnevakt for dem, hun kan finne på å legge seg hvis hun er trøtt, låse seg inn på rommet og ta seg en lur liksom.. Hun kalte også min 6 år gamle sønn ting (egoist, sutreunge etc) sist hun passet dem (5 år siden), noe hans 3 år gamle bror gjentok lenge etterpå (dette var grunnen til at jeg fant ut hva hun hadde gjort).

 

Det er vanskelig å ikke ha en mor man kan stole på og støtte seg til. Jeg har dessverre ingen gode råd til deg, men du har min sympati..

 

Anonymous poster hash: a392d...2bd

[Anonym bruker]

Min samboer kommer fra et slikt "broket" hjem. Alkohol. Bastard(mor sagt selv). Følte seg ikke elsket.

Han tok til slutt et valg og brøt. Dette da moren gikk til angrep på meg også. Dette er 10 år siden, og de har enda ikke noe kontakt. Hun er like egoistisk nå som for 30-40 år siden. Ingen anger å spore heller.

Vi får nyheter gjennom andre søsken og det er bare bråk med de andre. De få gangene han har møtt henne på disse årene har bare gjort det verre. Hun anklaget ham for å slå henne/ville drepe henne. Bare tull, andre hadde vært der og sett hva som skjedde..

 

Det er sårt at barna ikke får ha kontakt med bestemor, men noen mennesker er vel født så spesielle at de ikke klarer å innse sine feil, selv når de er pensjonister

 

Samboeren min angrer ikke på valget daglig, men når vi begynner å snakke om familien blir det at et savn kommer til overflaten. Han har likevel ingen planer om å ta kontakt, han mener hun fortjener å ha en broket familie.

Anonymous poster hash: cd391...29c

[Anonym bruker]

Ja, men veldig forskjellig situasjon enn deg. Jeg er minst i søskenflokken og den eneste som ønsker å kutte kontakten helt. Den eneste grunnen til jeg fortsatt har kontakt er at jeg på en rar måte syns synd på henne, og at det er "uakseptert" å kutte kontakten med sin egen mor. Hun er ikke slem eller ond, bare veldig ego og irriterende.

 

Ungene kjenner henne nesten ikke (bor endel timer unna) og jeg ville aldri latt henne være barnevakt for dem, hun kan finne på å legge seg hvis hun er trøtt, låse seg inn på rommet og ta seg en lur liksom.. Hun kalte også min 6 år gamle sønn ting (egoist, sutreunge etc) sist hun passet dem (5 år siden), noe hans 3 år gamle bror gjentok lenge etterpå (dette var grunnen til at jeg fant ut hva hun hadde gjort).

 

Det er vanskelig å ikke ha en mor man kan stole på og støtte seg til. Jeg har dessverre ingen gode råd til deg, men du har min sympati..

 

Anonymous poster hash: a392d...2bd

 

Takk for svar alle sammen. Skjønner godt dere med alkoholproblematikk i bildet, det er nesten så jeg ikke bør klage likevel, vi har heldigvis vært fri for det. 

 

Kjenner meg igjen i det du skriver, #4, selv om situasjonen er ulik. Min mor har vel aldri kalt sønnen min noe, men viser veldig tydelig at hun ikke er spesielt interessert eller synes særlig om han. 

Det er heller ikke noe rus eller psyk involvert, bare ren skjær egoisme, jeg tror ikke jeg vet om noen mer egoistisk person. 

Jeg har aldri brydd meg så mye om dette før, men etter at sønnen min kom tærer det virkelig på meg. Og nå er han blitt noen år, så det går tydeligvis ikke over heller :/

 

Anonymous poster hash: fbcb5...ecd

[Anonym bruker]

Jeg kuttet kontakten med min mor for litt over 8 år siden. Var egentlig en bagatell som utløste det. Har ikke hatt en traumatisk oppvekst. Hun har bare irritert meg lenge. Er veldig egoistisk og ufin. Aldri stilt opp for meg.

Har aldri savnet henne. Og de minste vet ikke om henne engang. De få gangene jeg har møtt på henne bare overser hun meg, men ingenting som overrasker meg med henne.

Hun har kuttet kontakten med sin eneste søster også. Kun fordi hun sa hun oppførte seg merkelig og egoistisk.

Skulle gjerne hatt en engasjert og støttende mor, men slik er det nå engang ikke. Har heldigvis en fantastisk svigermor!

Anonymous poster hash: f7d41...c8b

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok savnet mamma litt, i hvert fall i sitasjoner der det tidligere har vært naturlig for meg å snakke med henne. Vi har aldri vært fortrolige og jeg har aldri snakket med henne om følelser, men har en del overflatiske interesser til felles og hadde et litt venninneaktig forhold da jeg var i slutten av tenårene/begynnelsen av tyveårene. 

Men det hadde sikkert vært verdt det uansett, hadde det ikke vært for lillebror. 

 

Har en flott svigermor jeg også, men vi har ikke fått et sånt helt nært forhold som jeg savner. 

Anonymous poster hash: fbcb5...ecd

[Anonym bruker]

Har det ikke likt, men tenkte med en gang på at broren din kan komme til deg innimellom også? Så kan du heller følge han hjem eller noe? Det må være fælt..god klem til deg ♡ vet forresten moren din hva hennes oppførsel har gjort/gjør med deg?

 

Anonymous poster hash: 7ccef...016

[Anonym bruker]

Har det ikke likt, men tenkte med en gang på at broren din kan komme til deg innimellom også? Så kan du heller følge han hjem eller noe? Det må være fælt..god klem til deg ♡ vet forresten moren din hva hennes oppførsel har gjort/gjør med deg?

 

Anonymous poster hash: 7ccef...016

Takk Ja, vi har han her innimellom. Mest når mamma trenger barnevakt. Jeg skulle gjerne sagt nei iblant, men vi vil ha han her så da blir det sånn. Men vi kan bli flinkere til å invitere han og ta initativ selv, det har du rett i

 

Hun vet nok ikke det nei, hun er så navnebeskuende at hun ikke enser andre. Jeg har ymtet frempå om noen ting fra barndommen i blant, men da ender det med manipulerende tårer av typen "ingenting jeg gjør er bra nok for deg"  :/

 

Anonymous poster hash: fbcb5...ecd