Er det noen her med kort lunte som klarer å la vær å "klikke"

[Anonym bruker]

Uff:( Er så lei meg og fortvilet.

I det siste har jeg blitt mye mer utålmodig og det er ikke alltid jeg klarer å holde temperamentet i sjakk.

I dag "klikket" jeg og ble sint. Det varte ikke mange minutter, men Det gikk utover barnet på 5 år såklart:(

 

Og nå har jeg verdens dårligste samvittighet. Har bedt om tilgivelse og vi har klemmet og kost masse etter det.

 

Så nå trenger jeg hjelp. HVA gjør jeg neste gang jeg kjenner at jeg holder på å "klikke"? Jeg vil ikke st det skal skje igjen.

 

Jeg føler meg som verdens dårligste mamma akkurat nå, og blir veldig takknemmelig hvis dere holder dere saklig:)

 

Anonymous poster hash: d261c...f95

[Anonym bruker]

Hold blodsukkeret jevnt gjennom dagen ved å spise jevnlig. Gjør ikke jeg dette så har jeg tapt slaget...

 

Deretter går du bare ut av situasjonen lenge nok til å trekke pusten og telle til ti før du går inn i situasjonen igjen.

 

Sliter med å ikke klikke selv også, men for meg er det maten som er viktig...

 

Anonymous poster hash: bf567...a78

[Anonym bruker]

Jeg har ekstremt kort lunte og mener oppriktig at det i mange tilfeller skyldes at jeg omgås mange totalt inkompetente idioter.  Mannfolk er spesielt irriterende. Jeg har derimot aldri, og jeg mener ALDRI, eksplodert eller blitt synlig sint på et barn eller på jobb. Noen mennesker (psykisk utviklingshemmede) og alle barn er tilgitt eventuelt "dumme" svar og handlinger fordi de ikke kan noe for det. Prøv å tenk på hvor lite konstruktivt det er å bli sint på et barn. Bit det i deg og få sinne ut gjennom trening, matlaging, aktivitet osv.

Anonymous poster hash: dc091...e97

[Anonym bruker]

Og de fleste opplever den situasjonen du hadde i dag. Ikke torturert deg selv, du har sagt unnskyld og du er klar for å jobbe med det.

 

Ha en fin kveld

 

Anonymous poster hash: bf567...a78

[Anonym bruker]

Hold blodsukkeret jevnt gjennom dagen ved å spise jevnlig. Gjør ikke jeg dette så har jeg tapt slaget...

 

Deretter går du bare ut av situasjonen lenge nok til å trekke pusten og telle til ti før du går inn i situasjonen igjen.

 

Sliter med å ikke klikke selv også, men for meg er det maten som er viktig...

 

Anonymous poster hash: bf567...a78

Gode råd! Tusen takk:)

Jeg har aldri tenkt på at blodsukkeret kan ha noe med det å gjøre. Så det skal jeg absolutt prøve ut. Kommer også til å gå vekk fra situasjonen neste gang.

Dette er i hvertfall noe barnet mitt ikke fortjener å oppleve.

 

Anonymous poster hash: 8de69...e45

[Anonym bruker]

Forlat rommet, hyl i en pute så lenge du trenger det, sett deg deretter ned og tenk gjennom hvorfor du ble så sinna og om du ønsker å løse problemet på en konstruktiv måte. La det gå hvis det i bunn og grunn var en bagatell eller bestem deg for hvordan og når du vil ta saken opp med rette vedkommende. Ikke forlat rommet før du har bestemt deg.

Anonymous poster hash: 7a292...d16

[Anonym bruker]

 

Jeg har ekstremt kort lunte og mener oppriktig at det i mange tilfeller skyldes at jeg omgås mange totalt inkompetente idioter. Mannfolk er spesielt irriterende. Jeg har derimot aldri, og jeg mener ALDRI, eksplodert eller blitt synlig sint på et barn eller på jobb. Noen mennesker (psykisk utviklingshemmede) og alle barn er tilgitt eventuelt "dumme" svar og handlinger fordi de ikke kan noe for det. Prøv å tenk på hvor lite konstruktivt det er å bli sint på et barn. Bit det i deg og få sinne ut gjennom trening, matlaging, aktivitet osv.

 

Anonymous poster hash: dc091...e97

Jeg er selv oppvokst med en mor som oppførte seg ofte sånn mot meg. Hun sa derimot aldri unnskyld.

Man føler seg i hvertfall ekstremt liten og det er en følelse jeg ikke unner noen. Spesielt mine egne barn.

 

Jeg har ikke mye sinne i meg ellers, det er bare det at lunten har blitt mye kortere i det siste og noen ganger skal det lite til for at jeg eksploderer. Men dette er noe som ikke barna mine skal få oppleve mer.

Tusen takk for gode råd:)

 

Anonymous poster hash: 8de69...e45

[Anonym bruker]

Og de fleste opplever den situasjonen du hadde i dag. Ikke torturert deg selv, du har sagt unnskyld og du er klar for å jobbe med det.

 

Ha en fin kveld

 

Anonymous poster hash: bf567...a78

Ja alle har vel sine dager, men det er jo ikke barnet sitt problem synes jeg. Selvom jeg har bedt om unnskydning så vil jeg ikke oppleve dette en gang til.

 

Ha en fin kveld videre du også

 

 

Anonymous poster hash: 8de69...e45

[Anonym bruker]

Nei. Hender jeg tilter.

Men har innført egen time-out. Og merkelig nok har det effekt på barna. Jeg sier, nå er mamma så irritert at hun må ta en time-out. Da blir de ofte nysgjerrige på hvorfor og så ender det med en samtale. (Etter jeg har pauset)

 

Anonymous poster hash: 594d2...c40

[Anonym bruker]

 

Forlat rommet, hyl i en pute så lenge du trenger det, sett deg deretter ned og tenk gjennom hvorfor du ble så sinna og om du ønsker å løse problemet på en konstruktiv måte. La det gå hvis det i bunn og grunn var en bagatell eller bestem deg for hvordan og når du vil ta saken opp med rette vedkommende. Ikke forlat rommet før du har bestemt deg.

 

Anonymous poster hash: 7a292...d16

Nok en gang et godt råd.

Var redd jeg skulle bli slaktet jeg nå, så dette setter jeg stor pris på

Jeg kommer til å forlate rommet og situasjonen neste gang før jeg holder på å eksplodere. Kommer absolutt til å følge dette rådet:)

 

Anonymous poster hash: 8de69...e45

[MrsMilla]

Tror barn har godt av å se at også foreldre er mennesker med følelser som blir sinte. Å hele tiden ha roen og være pedagogiske er det få jeg kjenner som er på ordentlig.

De fleste har sine utbrudd.

 

Når det er sagt så er det forsåvidt forskjell på utbrudd og å "klikke helt".

Jeg har lunte som lett kan tilsi at jeg klikker helt - men har vært klar over dette bestandig, og lært meg å holde meg selv unna det som er "for gæli".

Når jeg kjenner at dette går feil, går jeg ut fra rommet, uansett, og teller til ti før jeg går inn igjen.

[Anonym bruker]

 

Jeg har ekstremt kort lunte og mener oppriktig at det i mange tilfeller skyldes at jeg omgås mange totalt inkompetente idioter. Mannfolk er spesielt irriterende. Jeg har derimot aldri, og jeg mener ALDRI, eksplodert eller blitt synlig sint på et barn eller på jobb. Noen mennesker (psykisk utviklingshemmede) og alle barn er tilgitt eventuelt "dumme" svar og handlinger fordi de ikke kan noe for det. Prøv å tenk på hvor lite konstruktivt det er å bli sint på et barn. Bit det i deg og få sinne ut gjennom trening, matlaging, aktivitet osv.

 

Anonymous poster hash: dc091...e97

Jeg er selv oppvokst med en mor som oppførte seg ofte sånn mot meg. Hun sa derimot aldri unnskyld.

Man føler seg i hvertfall ekstremt liten og det er en følelse jeg ikke unner noen. Spesielt mine egne barn.

 

Jeg har ikke mye sinne i meg ellers, det er bare det at lunten har blitt mye kortere i det siste og noen ganger skal det lite til for at jeg eksploderer. Men dette er noe som ikke barna mine skal få oppleve mer.

Tusen takk for gode råd:)

 

Anonymous poster hash: 8de69...e45

 

 

Det forstår jeg godt og er helt enig. Jeg har selv hatt en mor med rimelig uforutsigbart og eksplostivt sinne og en far som var konstant sint og som slo. Dette har gjort at jeg ALDRI blir sint på barn fordi jeg selv vet hvor vond den følelsen er, man føler seg virkelig som verdens minste person etter å ha blitt nedverdiget slik. Det er likevel slik at de aller fleste sprekker en gang og det går fint. Barnet tar ikke skade av den ene gangen så lenge du erkjenner og unnskylder det etterpå.

Håper du tilgir deg selv og heller tar dette som en fin måte å lære nye metoder for å takle sinne på

 

Anonymous poster hash: dc091...e97

[Anonym bruker]

Tror barn har godt av å se at også foreldre er mennesker med følelser som blir sinte. Å hele tiden ha roen og være pedagogiske er det få jeg kjenner som er på ordentlig.

De fleste har sine utbrudd.

 

Når det er sagt så er det forsåvidt forskjell på utbrudd og å "klikke helt".

Jeg har lunte som lett kan tilsi at jeg klikker helt - men har vært klar over dette bestandig, og lært meg å holde meg selv unna det som er "for gæli".

Når jeg kjenner at dette går feil, går jeg ut fra rommet, uansett, og teller til ti før jeg går inn igjen.

Ja og dette forklarte jeg til barnet. At jeg er selv et menneske og kan bli sint, men min reaksjon i dag ikke var greit.

 

Det er godt å se at det er flere her som har det på samme måten og som klarer å beherske seg. Da er det håp for meg også

 

Anonymous poster hash: 8de69...e45

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg har ekstremt kort lunte og mener oppriktig at det i mange tilfeller skyldes at jeg omgås mange totalt inkompetente idioter. Mannfolk er spesielt irriterende. Jeg har derimot aldri, og jeg mener ALDRI, eksplodert eller blitt synlig sint på et barn eller på jobb. Noen mennesker (psykisk utviklingshemmede) og alle barn er tilgitt eventuelt "dumme" svar og handlinger fordi de ikke kan noe for det. Prøv å tenk på hvor lite konstruktivt det er å bli sint på et barn. Bit det i deg og få sinne ut gjennom trening, matlaging, aktivitet osv.

 

Anonymous poster hash: dc091...e97

Jeg er selv oppvokst med en mor som oppførte seg ofte sånn mot meg. Hun sa derimot aldri unnskyld.

Man føler seg i hvertfall ekstremt liten og det er en følelse jeg ikke unner noen. Spesielt mine egne barn.

 

Jeg har ikke mye sinne i meg ellers, det er bare det at lunten har blitt mye kortere i det siste og noen ganger skal det lite til for at jeg eksploderer. Men dette er noe som ikke barna mine skal få oppleve mer.

Tusen takk for gode råd:)

 

Anonymous poster hash: 8de69...e45

Det forstår jeg godt og er helt enig. Jeg har selv hatt en mor med rimelig uforutsigbart og eksplostivt sinne og en far som var konstant sint og som slo. Dette har gjort at jeg ALDRI blir sint på barn fordi jeg selv vet hvor vond den følelsen er, man føler seg virkelig som verdens minste person etter å ha blitt nedverdiget slik. Det er likevel slik at de aller fleste sprekker en gang og det går fint. Barnet tar ikke skade av den ene gangen så lenge du erkjenner og unnskylder det etterpå.

Håper du tilgir deg selv og heller tar dette som en fin måte å lære nye metoder for å takle sinne på

 

Anonymous poster hash: dc091...e97

Ja og det gjør vondt å tenke på hvordan hun kanskje følte seg i stad.

 

Forhåpentligvis tok hun ikke skade av det, så det er derfor enda viktigere for meg at det ikke skjer flere ganger sånn at hun slipper å føle det jeg følte som liten:)

 

 

Anonymous poster hash: 8de69...e45

[Anonym bruker]

Hmm, har vel ikke så mange gode råd. Det er lett å tenke over hvor dumt og unødvendig det er å bli sint på barna, når en ikke er i en opphetet situasjon. Men når en er midt i situasjonen så er det utrolig vanskelig å holde hodet så kaldt som en vet en burde ha! Veldig frustrerende, da en veit en kommer til å angre etterpå:/

Men hva mener du egentlig med å klikke? For noen så kan jo det bety at en gjøre noe voldelig, som selfølgelig er totalt(!!) uakseptabelt. For min del, når jeg klikker, så er det helst at toneleiet stiger 5 hakk for mye, noe som heldigvis skjer sjeldent.

Men dere, er det virkelig så farlig om barna kan se at foreldrene kan vise alle følelser? Er det ikke verre å lære de at en skal holde følelsene inni seg? Min mann er oppvokst med de holdningene og han tåler svært dårlig at noen viser ekte følelser og frustrasjon(noe som er forbaska irriterende) overfor han. Ha en åpen dialog rundt dette med følelser, ikke kost alt under teppet.

 

Anonymous poster hash: 1409a...371

[Anonym bruker]

Hmm, har vel ikke så mange gode råd. Det er lett å tenke over hvor dumt og unødvendig det er å bli sint på barna, når en ikke er i en opphetet situasjon. Men når en er midt i situasjonen så er det utrolig vanskelig å holde hodet så kaldt som en vet en burde ha! Veldig frustrerende, da en veit en kommer til å angre etterpå:/

Men hva mener du egentlig med å klikke? For noen så kan jo det bety at en gjøre noe voldelig, som selfølgelig er totalt(!!) uakseptabelt. For min del, når jeg klikker, så er det helst at toneleiet stiger 5 hakk for mye, noe som heldigvis skjer sjeldent.

Men dere, er det virkelig så farlig om barna kan se at foreldrene kan vise alle følelser? Er det ikke verre å lære de at en skal holde følelsene inni seg? Min mann er oppvokst med de holdningene og han tåler svært dårlig at noen viser ekte følelser og frustrasjon(noe som er forbaska irriterende) overfor han. Ha en åpen dialog rundt dette med følelser, ikke kost alt under teppet.

 

Anonymous poster hash: 1409a...371

Blir såklart ikke voldelig mot barnet og det kommer aldri til å skje. I så fall hadde jeg aldri aldri tilgitt meg selv og jeg hadde oppsøkt hjelp på dagen!

 

Jeg klarer ikke helt å forklare, men jeg føler meg ikke som meg selv. Jeg blir helt varm i hodet. Toneleiet går opp flere hakk også. Det går fra null til hundre på noen sekunder og så er det over etterpå.

Jeg kastet også noe i gulvet (!) aner ikke hvorfor. Utrolig barnslig oppførsel i hvertfall.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle disse nye følelsene, er ellers en veldig glad person. Og ikke minst en kjærlig mamma.

Jeg kan tenke meg at ingen rundt meg kan se på meg som en sånn person.

 

Jeg synes ikke man skal holde følelser inne, men sånn oppførsel som jeg hadde i stad kommer man seg ingen vei med.

Jeg synes ikke at det er rett å takle ting på med sinne.

Samboeren min har aldri "klikket" sånn før. Han blir sjeldent sint. Han kan heve stemmen sin et hakk og takle det veldig rolig og modent.

 

Anonymous poster hash: 8de69...e45