Jeg klarer ikke helt å glede meg....

[Ulvemamma]

Jeg har ønsket meg flere barn siden datteren min var ca 2 (Hun blir 12 i år), men siden jeg har vært redd for å oppleve flere brudd med barn involvert så har jeg ikke turt. Før nå.

 

Det er snart tre uker siden vi fant ut at vi var gravide, og den lørdagen og søndagen var den kommende pappaen (Hans første) helt i hundre, og vi var kjempeglade.

Han var opptatt av å få alt på plass (Vi bor ikke sammen, og eier hvert vårt hus), og så gira over at han ikke skjøt med "løskrutt".

Men etterpå så har det bare forsvunnet.

 

Når det kommer til å flytte sammen så hverken gjør eller sier han noe konkret. Han bare konstaterer at det er viktig å få ting på plass, har aldri ordentlig spurt meg om jeg vil flytte inn hos han, og engasjerer seg ikke i hva som må gjøres hos meg før eventuelt salg. Han kommenterte selv en gang at han hadde litt dårlig samvittighet for han hadde jo aldri snakket ordentlig med meg om det, bare gått utifra at vi skulle flytte sammen hos ham. Men har ikke fulgt opp i ettertid, selv om jeg flere ganger har kommentert at jeg synes det er vanskelig å flytta fra mitt, og til noe som ikke føles mitt i hele tatt. Da han så to-do-listen min ang huset så kommenterte han at han kunne flytte de tingene som kunne flytte opp til ha, i allefall. Bare jeg viste ham hva som skulle flyttes. Det var det han viste initiativ til å gjøre. På en liste som inneholdt både litt maling, og legge gulv på et lite rom.

Så jeg føler meg litt overveldet over at jeg tydeligvis må gjøre alene. Samtidig som graviditeten stjeler all energien min. Jeg er sliten hele tiden, og lurer på hvordan jeg skal få gjort alt dette.

 

Og når det kommer til graviditeten så snakker vi ikke om det. Det blir ikke nevnt, med mindre jeg bringer det på bane, og da virker han nesten litt uinteressert. Han sier selv at han blir sikkert mer gira når det begynner å synes, men betyr det da at jeg skal sitte alene med alle bekymringene frem til da?

Han gjør ikke noe for å tilegne seg informasjon selv, sier at det sikkert er nok å lese det som jeg har sendt ham link til på mail. Samtidig som han sier at han leser mailen mest på jobb, og han kan liksom ikke sitte og lese slikt på jobb i tilfelle noen kommer inn. Så selv om jeg har forklart flere ganger at det er så lenge siden jeg var gravid sist at jeg føler jeg begynner på nytt, og at jeg må lete opp all infoen på nettet selv så engasjerer han seg ikke.

Og han bruker mye tid på nettet, men gjerne på å se på villmarksutstyr og villmarksvideoer.

Han kan spør meg hvordan jeg har hatt det på jobb, eller hvordan dagen min har vært, men spør meg aldri hvordan formen er.

 

Jeg bekymrer meg mye mer denne gangen, og prøver å si det, men han hører ikke etter. Når jeg forsøker å fortelle at jeg er bekymret for graviditeten, eller salget av huset og at det er så mye å tenke på, så spør han ikke hva jeg er bekymret for mtp graviditeten, og når det kommer til det andre så blir jeg omtrent "avfeid" med at han også har mye å tenke på.

Det han tenker på er det økonomiske for sin egen del i nærmeste fremtid (Han har nettopp tatt over huset sitt, og synes det er litt vanskelig med budsjett og betalingsplaner osv. Men jeg jobber med regnskap og har hjulpet ham og forklart det jeg kan), ommbygging av garasjen til treningshall, trenersituasjonen i klubben han er trener i, og opplæring og trening innen sikkerhet på jobben, da dette er hans ansvar og det er litt kurs og samlinger akkurat nå.

Når han forteller om sine bekymringer så kommer jeg med konstruktive ideer og tanker, forslag til hvordan jeg kan hjelpe (Har allerede tatt på meg administrativt ansvar i idrettsklubben hans), uten å komme med mitt eget. Når jeg forteller at jeg er bekymret spør han ingenting, kontrer bare med alt han selv har å tenke på. Så jeg orker ikke fortelle om bekymringer og tanker lenger. Føler meg bare avvist av at han ikke spør om en ting, og orker ikke å alltid få alle hans bekymringer i retur.

 

Jeg synes alt er så vanskelig. Jeg prøver å forklare, men når ikke frem. Føler meg masete og krevende. Ikke har jeg noen andre å snakke med heller, da han ikke vil at vi skal si det til noen, og jeg bor langt unna familie og de nærmeste vennene mine. Jeg har ingen å dele entusiasme eller bekymringer med, og da minker det bare mer og mer på det ene, og øker tilsvarende (minst) på det andre...

Har flere ganger forsøkt å si til ham at jeg føler meg så alene om dette, men får da bare til svar at jeg er jo ikke det, han er jo rett der...

 

Alt dette går jo utover snella jeg har hjemme også. Hun ser jo at jeg er sliten hele tiden, og at humøret ikke akkurat er det beste. Hun spør meg om jeg er lei meg osv, og det skal jo ikke være noe hun trenger å bekymre seg for...

 

Jeg synes dette er så tungt og vanskelig, og det blir bare tyngre og tyngre. Kjenner ingen glede over graviditeten, har ikke noe hastverk med å flytte, og tar nesten meg selv i å lure på om dette var så lurt i det hele tatt...

 

Dette ble veldig langt, men måtte bare få lettet litt på hjertet. Føler meg så alene, og dette var eneste stedet hvor jeg følte jeg kunne dele dette.

[Anonym bruker]

Huff, jeg har det sånn som deg, nesten. Min samboer vil ikke snakke om dette, jeg har til og med sagt til han at jeg føler meg så alene om dette. Og at jeg svikter så mange. (dette var ikke planlagt).

Føler meg veldig trist og nedenfor til tider. og denne kvalmen plager meg voldsomt mye, jeg kunne ha kost meg og levd livet som normalt hadde det ikke vært for denne kvalmen. Og han jeg bor med tror meg nesten ikke :-(

Det er ikke alltid så lett med disse mannfolka, og det er jo faktisk NÅ vi trenger dem aller mest...

Klem til deg.

Anonymous poster hash: cbb43...054

[Ulvemamma]

_{Jeg er veldig heldig sånn sett, da jeg gikk med frøken fryd kastet jeg opp tre måneder i strekk, denne gangen får jeg bare litt kvalme innimellom, og har ikke kastet opp en eneste gang.}

_{Men sist var jeg 18 år, kastet opp hele tiden i tre måneder, men likevel så utrolig glad hele tiden.}

_{Selv med alle utfordringene jeg visste som lå å venta så gledet jeg meg virkelig til mamma.}

_{Denne gangen har jeg full jobb, hus, bil, ring på fingeren (Den kom kjapt etter en positiv test gitt) og alle grunner til å være mer klar.}

_{Likevel er jeg bare nedfor og trist, og ensom.}

 

_{Mannfolka er vanskelige, men tror ikke dem mener det vondt (Vet at min ikke gjør det i allefall), og da kan man nesten ikke bli sint heller.}

 

_{Send meg gjerne en pm, om du trenger noen å snakke med, øse bekymringer på. Aner ikke hvor du bor, alder osv, men plutselig er man nærmere enn man tror. =)}

[mammaløve]

Jeg har hatt de samme tankene, men bor vel og merke sammen med mannen min fra før. Han har vært minimalt interessert, og egentlig bare virket irritert over at jeg har klaget over kvalme og trøtthet. Jeg har egentlig bare ønsket han dit peppern gror, for han har bare irritert meg, så sånn sett er du i en ideell situasjon sett fra mitt ståsted

 

Men nå når graviditeten har "modnet litt" og han fikk se den lille sprellen på tidlig UL, har det gått seg litt til. Misforstå meg rett, han sitter ikke akkurat og nileser på graviditetsnyheter eller gir meg fotmassasjer, men han tar meg seriøst og viser litt mer empati. Jeg tror ikke de klarer å sette seg inn i det som skjer inne i oss disse mennene. Når jeg tenker meg om, så husker jeg at jeg var frustrert over akkurat det samme sist vi ventet barn. Da var han i tillegg en partyløve, og tok seg stadig vekk en skikkelig heisatur på byen til min enorme frustrasjon.

 

Jeg stresser med at vi har for liten bil til tre barn, og at vi mangler ett soverom i huset. Badet skulle vært pusset opp, og kjøkkenet synger absolutt på siste verset. Alt dette ville jeg ha på plass før det kom et nytt familiemedlem. Men mannen kunne ikke tatt det mer med ro....han sitter og erter meg og ler når jeg lanserer bilplaner, eller diskuterer soveromsløsninger. Jeg kunne ha gitt han truserøsk noen ganger!!

 

Det høres ut som egentlig har en engasjert og glad, vordende far der. Han kommer nok til å ta det igjen etter hvert når han begynner å skjønne alvoret. Har han barn fra før? Kanskje han ikke helt klarer å sette seg inn i det som skal skje? Jeg tror du gjør lurt i å gi han konkrete, klare beskjeder om hva du trenger fra han. Det høres ut som han har noen tusen jern i ilden, så kanskje han rett og slett ikke har tid til å hjelpe deg med oppussing og hussalg? Gi han beskjed om å prioritere! Og kanskje du kan hjelpe til med å sette av tid der dere kan sette dere ned sammen og snakke om det som skal skje? Vær ærlig om følelsene dine, og forklar at måten han er på gjør at du ikke klarer å glede deg. Be han om å trygge deg, og være der for deg, barnet som kommer, og jenta di som snart skal bo sammen med han. Det kan være en konkret oppgave en mann vil ta på seg med stolthet.

 

Jeg tror det skal gå kjempebra med dere! De første tre månedene er noe dritt med dårlig form og lite overskudd, men jeg håper du også er heldig og får overskuddet tilbake i 2. trimester. Du skal uansett ikke klare alt alene! Om det skal bli noe flytting, får han trå til Men det kan føles litt lettere i 2. trimester....krysser fingre for dere!!

Endret 26. mars 2014 av mammaløve