Han vil jeg skal ta abort. Jeg ønsker å beholde. Kan jeg sende denne teksten til han? (Samme som i Abort)

[Anonym bruker]

Først av alt... Håper jeg ikke støter noen med dette innlegget. Det er iallfall ikke hensikten. Men min sit slik den er nå, så det ut som om denne gruppen ble den mest passende. Iallfall.. Min "bedre halvdel" gjennom mange mange år, ønsker ikke det barnet som ev kommer. Jeg er i beg av 30 årene, han i beg av 40 årene. Ingen har barn fra før.

 

Han ga KLAR beskjed om at han forsvinner hvis jeg beholder. Jeg måtte og holde tett om at han var far. Ønsker at jeg skal gi han dette skriftlig.

 

Jeg har grått mine tårer, og tenkte at jeg kan ikke leve med å "ødelegge" livet hans (som han selv sier) ved å beholde barnet. Han mener barnet ikke kommer som barn bør komme. Jada, vi har hatt våre tvister, og vært opp og ned. MEN det er ifht temaet barn... Familie. Intet annet. Og nå tror jeg faktisk han tror at jeg har lurt han. Vet der fins damer som er gale, men jeg har faktisk ikke det lurt han. Men gravid er jeg, og hadde ønsket å kjent noe glede....

 

Han et helt fastlåst... Beholder jeg pakker han og jeg kommer ikke til å høre mere fra han. Fant et dikt ("kroppen"ett eller annet tror jeg det het) fra et ufødt barn til mamma.... Jeg endret det litt,,, kan jeg sende det til han? Eller er jeg bare ond da med tanke på at han ikke i noen omstendigheter ønsker barn...

 

Her er teksten...

 

Pappa, jeg er bare 8 mm lang, men jeg har alle mine organer. Mamma, jeg elsker lyden av din stemme, alltid når jeg hører den rører jeg på mine ben. Lyden av ditt hjerte er min favoritt vuggesang.

 

Uke 3:

Pappa, idag lærte jeg meg hvordan jeg skal patte på min tommel. Hvis du kunne se meg, kunne du definitivt fortalt at jeg er en baby! Mamma, jeg ikke stor nok til å forlate mitt hjem enda, det er så varmt og godt her inne! Du er så trygg, her vil jeg være litt til..

 

Uke 4:

Vet du hva Pappa, jeg er en jente! Jeg håper det gjør deg glad! Jeg vil bare at du skal være glad! Jeg liker ikke når du gråter, stemmen er så trist.. Det gjør meg også trist, og jeg gråter med deg, selv om du ikke kan høre meg. Du er pappaen min, helten min, jeg er glad i deg Pappa...

 

Men jeg hører også mamma... Jeg liker ikke når hun gråter, stemmen er så trist. Jeg gråter med henne, selv om hun ikke kan høre meg. Men ikke vær redd Pappa, jeg skal være snill med mamma, jeg skal passe på. Helt til vi møtes, men når vi møtes, passer du på meg da Pappa?

 

Uke 5:

Pappa, håret mitt har startet å gro! Det er veldig kort og fint, men jeg ønsker meg mye av det! Jeg ønsker meg håret til mamma. Er det i orden Pappa? Jeg har arvet mye annet fra deg. Jeg har øyne som deg Pappa!

 

Jeg bruker mye av min tid til å øve meg. Jeg kan snu på hodet, krølle fingrene og tærne, og strekke armene og beina. Jeg er ganske god til det. Håper du er stolt av meg Pappa.

 

Uke 6:

Mamma... Du var hos doktoren idag. Han løy til deg! Han sa jeg ikke er noen baby, men jeg ER en baby, mamma! Pappa... Stopp henne! Jeg er DIN baby! Jeg tenker og føler..

 

Mamma, hva er abort?

 

Uke 7:

Pappa.... Jeg kan høre doktoren igjen. Jeg liker han ikke. Han virker så kald og hjerteløs. Noe trenger seg inn i mitt hjem. Doktoren kaller det en nål. Mamma, hva er det? Det brenner!! Pappa, vær så snill å stopp han!! Jeg kommer meg ikke bort fra det! Mamma!!! HJELP MEG!!! Vær så snill...

 

Uke 8:

Pappa, jeg er okei, jeg er i gode hender, jeg er blitt fortalt om abort.....

Hvorfor ville du ikke ha meg Pappa? Hvorfor gjorde du dette Mamma......?

 

Pappa, du et fremdeles helten min, jeg er glad i deg. Mamma, du er fremdeles tryggheten min, jeg er glad i deg. Jeg elsker dere, men får dere aldri tilbake.

 

Pappa... Jeg fikk aldri åpnet mine øyne, du lot meg aldri se solen skinne.

Jeg får aldri høre din fornøyde latter, eller kjenne din varme.

Mamma... Jeg fikk aldri se ditt smil, kjenne din kjærlighet.

Men jeg vil alltid huske dere... aldri glemme.

Jeg vil alltid sørge, sørge over alt som ikke ble, sørge fordi jeg aldri fikk ikke velge. Det gjorde du Pappa... Hvorfor gjorde du dette mamma?

 

Anonymous poster hash: 8b9bd...d93

[lottepotte]

Hei kjære vakkre deg
Jeg har vært i akkurat samme situvasjon selv. Jeg var kommet så langt som i uke 18 før jeg fant ut at jeg var gravid, og da var det for sent med en abort. Men samboer var fast bestemt på at vi kunne søke på særskilt grunnlag fordi jeg har diabetes og vi er ganske så unge. Prøvde å fortelle han at dette er ikke tilfelle, og at det var ingen vei tilbake. Han fortalte at hvis ikke søknadden ble godkjent av nemnd og lege, så ville han gå fra oss og han ville ikke engang stå på papiret. Ukene gikk og søknadden hadde blitt sendt, og vi fikk avslag. 

Vi bodde litt borte fra hverandre i noen uker, og når nyheten spredte seg og kompisser og bekjente av han begynte å gratulere fikk han opp øynene og det værste sjokket var over. Nå gleder han seg til å bli far mer enn noen annen! 

Jeg håper mannen din snur slik som det gjorde med meg og min!