Noen som har skolebarn med tvangshandlinger og ekstremsomling som ikke skyldes trassighet?

[Anonym bruker]

Hvordan har dere fått hjulpet barnet med dette?

 

Her er det klin umulig å komme seg ut døren enkelte dager da barnet f.eks. begynner å kle av seg alle klærne og kle på seg igjen dersom "noe" blir feil. Dette "noe" kan være at jeg sier noe forsiktig mens barnet kler på seg eller spiser, eller annet.

 

Barnet blir helt totalt hysterisk og vettskremt dersom det blir hindret i å utføre handlingen, og sier at det får en følelse innvendig av at alt i livet vil gå galt om det ikke gjør dette.

Det sliter noe enormt på oss, men atferden er nesten bare til stede når det kun er oss to, selv om min datters venninne forteller at hun har slike ritualer ved påkledning på skolen også. Men hverken lærer eller andre ser ut til å ha lagt merke til dette der.

 

Barnet er ellers svært intelligent, godt likt og har gode sosiale evner.

 

 

Anonymous poster hash: ab482...3b6

[Anonym bruker]

skaff barnet hjelp før det blir verre!

Anonymous poster hash: d899b...b64

[Anonym bruker]

Alle klær med høy hals, strømpebukser, og klær som har litt metall (barnet har alltid hatet lukten av metall: knapper, glidelåser, penger, nøkler osv) i seg er dessuten helt utelukket. I tillegg til flere andre klær som er helt fine men som er helt feil i følge barnet. Kun omtrent 10 % av en større garderobe brukes dermed og jeg blir helt fortvilet.... Har ikke råd til å kjøpe ny garderobe hver gang noe nytt er problematisk, og har heller ikke tid til å ha kamper om morgenen annen hver dag om dette....

Anonymous poster hash: ab482...3b6

[Anonym bruker]

 

skaff barnet hjelp før det blir verre!

 

Anonymous poster hash: d899b...b64

 

 

Hvor er rett instans da? Merkelig nok er enkelte dager helt uproblematiske, mens mange andre er et mareritt uten at det er noen objektiv forklaring på det. Jeg kan en del om dette i teorien, men har aldri vært borte i det i praksis annet enn da jeg jobbet i hjemmetjenesten og hadde enkelte brukere der med slikt. Kan ingenting om hva som kan hjelpe barn spesifikt med slikt...

 

Anonymous poster hash: ab482...3b6

[Anonym bruker]

Ta med barnet ditt til fastlegen. Dette er faktisk ganske vanlig i "mild" grad, mens andre lider sterkere av det. Mange vokser det av seg etter hvert. Ha god tid om morgenen slik at dere ikke blir lidende av det dersom klærne må av og på igjen. Fastlegen vil hjelpe dere med hvordan dere skal gå fram videre.

Anonymous poster hash: e33d8...141

[Anonym bruker]

Har fire barn i hus og alle har de forskjellige vaner og ting de må gjøre om morran. Ting kan fort gå i ball, så her prøver vi foreldre å gjøre minst mulig slik at de styrer selv og det fungererr veldig bra.

 

De skal være ferdig påkledd til de kommer ut i stua rundt halv åtte. Da lager jeg frokost og skolemat, de sier hva de vil ha mens de greir litt hår og ordner småting. Når klokka er åtte skal de pakke skolesekken og gjøre seg klare. De er flinke til å titte på klokka selv, slik at det er sjeldent jeg må si noe. Ti over åtte skal de ut av huset, men jeg vet at de rekker skolen fint om de ikke kommer seg ut før ti på halv så har litt å gå på. Men etter vi begynte å ikke styre med de om morran og de må fikse ting selv har det blitt veldig mye enklere. Ingen krngling om generen er feil, eller de mener jeg maser for mye eller noe. Det er en helt annen morgen enn hvordan det var før. De har fått ansvar, og det har de vokst veldig på. Mener jeg de har for lite tøy på seg så sier jeg det, men de tar det siste valget men jeg sier at blir de syke pga for lite tøy så har jeg ingen sympati om de blir syke. Da tar de med seg en jakke hvertfall, og jeg syns det er ganske morsomt når jeg ser de tar den på borte i svingen. (Mamma er Litt lur alikavel gitt)

 

Jeg hadde også litt tvangsting jeg måtte gjøre når jeg var liten, har vel det enda. Men er ikke noe som styrer hverdagen min, det er det ikke med ungene heller nå som de kan ordne seg selv. De gjør ting likt hver dag, men veldig deilig å slippe den kampen som var. Den var jo helt unødvendig, og jeg ser st vi var sene med å gi slipp.

 

Anonymous poster hash: eb5cd...448

[MammantilNurket]

 

Hvordan har dere fått hjulpet barnet med dette?

 

Her er det klin umulig å komme seg ut døren enkelte dager da barnet f.eks. begynner å kle av seg alle klærne og kle på seg igjen dersom "noe" blir feil. Dette "noe" kan være at jeg sier noe forsiktig mens barnet kler på seg eller spiser, eller annet.

 

Barnet blir helt totalt hysterisk og vettskremt dersom det blir hindret i å utføre handlingen, og sier at det får en følelse innvendig av at alt i livet vil gå galt om det ikke gjør dette.

Det sliter noe enormt på oss, men atferden er nesten bare til stede når det kun er oss to, selv om min datters venninne forteller at hun har slike ritualer ved påkledning på skolen også. Men hverken lærer eller andre ser ut til å ha lagt merke til dette der.

 

Barnet er ellers svært intelligent, godt likt og har gode sosiale evner.

 

 

 

Anonymous poster hash: ab482...3b6

Hei, jeg har vært borti dette i jobbsammenheng. Ta kontakt med fastlegen deres så fort som mulig og be om en henvisning til BUP.

Om det er en trøst fikk barna hjelp og det ordnet seg etterhvert, men det er viktig å ta tiden til hjelp.

Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg har hatt noen samtaler med barnevernet fordi barnet har kommet en del for sent på skolen, og mange ganger så har det helt korrekt skyldtes at jeg ikke har våknet av vekkerklokkene fordi jeg har hatt periodevise søvnproblemer. Og barnet kan selv lett sove mellom 12- 14 timer dersom det ikke vekkes eller gleder seg veldig til noe dagen etter, selv om det har lagt seg klokken 20.00. Slik har det alltid vært.

 

Skal ikke si det for sikkert, men da jeg nevnte at noe av forsentkommingene skyldtes somling og atferd ved barnet selv (skolen ser ikke denne atferden) så fikk jeg inntrykk av at det kanskje ble reagert med oppgitthet og oppfattet som at jeg forsøkte å "skylde på barnet" og at det var noe de oppfattet som et dårlig tegn hos foreldre...

 

De ser ut til å tenke at forsentkommingene skyldes dårlige rutiner jeg må ha for barnet er jo tilsynelatende så flinkt på skolen til å følge beskjeder og jobbe fint (men forteller meg hvordan det har det inni seg på skolen ved leggetid i blant og beskriver indre uro, kjedsomhet og samtidig for mange tanker i hodet på en gang i timene).

Men ja; ting forverres helt klart av dårlig tid og av at jeg stresser barnet med for mange beskjeder på en gang, så mye er helt klart noe jeg må jobbe med også. Men jeg ser jo at det ikke bare er der det ligger, og det gjør meg fortvilet og bekymret.

 

Men dermed så sa jeg egentlig ingenting mer om det i samtalene med barnevernet. Jeg blir isteden sittende å nikke og smile og ville være samarbeidsvillig og klander meg selv, - mens jeg inni meg tenker at de skulle ha visst, og at jeg for både meg og mitt barns skyld nok bør si noe og sørge for å bli tatt på alvor. For jeg føler at forslagene deres  til hvordan jeg kan bedre forsentkommingene er ganske på siden av hva det i stor grad handler om....

 

Det skal sies at det har vært mye i livet til barnet den seneste tiden som er stressende, og selv om jeg skåner det etter beste evne er det dessverre ikke alt som er til å unngå. Jeg ser at det nok har medvirket til at atferden har eskalert ytterligere....

 

Som sagt lengre opp så har jeg et barn jeg generelt er veldig stolt av, som er omtenksomt og godhjertet, veldig aktivt og som er både ekstremt intelligent (barnet skårte 114 på mensatesten på nettet (!) da det fikk ta den som seksåring, selv om det delvis kan skyldes flaks også) og er veldig klokt/ reflektert.

 

Men jeg tenker ofte at hvis noen hadde filmet oss over noen dager, så hadde de fått bakoversveis.

 

Anonymous poster hash: ab482...3b6

[Anonym bruker]

Jeg var slik da jeg var lita, og jeg har bare blitt verre med årene. Foreldrene mine gjorde jobben sin, men det gjorde dessverre ikke psykologen. Hun mente det var trass og at jeg var bortskjemt og at de heller burde le av meg. Flott dame.

Det ødela meg for resten av livet, hele den opplevelsen der. Det er viktig at jenta di får hjelp.

Anonymous poster hash: e1dd9...851

[Anonym bruker]

Fastlege og henvisning til BUP

 

Min hadde veldig mye rart for seg på morgningen, var ett mareritt!

Ikke bare hjemme, hele skoleveien var H#### å gå.

Vi klarte å løse det langt om lenge,med små tilbakefall innimellom. Han går i 6 klasse nå. Han har fortsatt taxi til og fra skolen

 

Så anbefaler virkelig å få hjelp

 

Anonymous poster hash: 4752f...ed8

[Anonym bruker]

Har fire barn i hus og alle har de forskjellige vaner og ting de må gjøre om morran. Ting kan fort gå i ball, så her prøver vi foreldre å gjøre minst mulig slik at de styrer selv og det fungererr veldig bra.

 

De skal være ferdig påkledd til de kommer ut i stua rundt halv åtte. Da lager jeg frokost og skolemat, de sier hva de vil ha mens de greir litt hår og ordner småting. Når klokka er åtte skal de pakke skolesekken og gjøre seg klare. De er flinke til å titte på klokka selv, slik at det er sjeldent jeg må si noe. Ti over åtte skal de ut av huset, men jeg vet at de rekker skolen fint om de ikke kommer seg ut før ti på halv så har litt å gå på. Men etter vi begynte å ikke styre med de om morran og de må fikse ting selv har det blitt veldig mye enklere. Ingen krngling om generen er feil, eller de mener jeg maser for mye eller noe. Det er en helt annen morgen enn hvordan det var før. De har fått ansvar, og det har de vokst veldig på. Mener jeg de har for lite tøy på seg så sier jeg det, men de tar det siste valget men jeg sier at blir de syke pga for lite tøy så har jeg ingen sympati om de blir syke. Da tar de med seg en jakke hvertfall, og jeg syns det er ganske morsomt når jeg ser de tar den på borte i svingen. (Mamma er Litt lur alikavel gitt)

 

Jeg hadde også litt tvangsting jeg måtte gjøre når jeg var liten, har vel det enda. Men er ikke noe som styrer hverdagen min, det er det ikke med ungene heller nå som de kan ordne seg selv. De gjør ting likt hver dag, men veldig deilig å slippe den kampen som var. Den var jo helt unødvendig, og jeg ser st vi var sene med å gi slipp.

 

Anonymous poster hash: eb5cd...448

 

Takk for tipsene, men vi har egentlig ikke så verst rutiner fra før som barnet skal kjenne mener jeg, så jeg føler ikke at det er der det mest ligger... og vi står nå i tillegg opp 20 minutter tidligere enn før. Rutinene har alltid vært morgenvask og toalettbesøk, påkledning, frokost, ytterklær og komme seg ut døren. Det hjelper bare lite mange dager når ingenting av dette blir begynt på eller fullført....

 

Barnet har kunnet klokken siden det var fire- fem år, og vil i teorien for all del ikke komme for sent, men skjønner overhodet likevel ikke alltid tidsbegrepet i praksis. Enhver kommentar fra meg om at "Nå må du kle på deg for nå er klokken snart kvart på åtte" eller " nå må du rett og slett bevege på deg ut av badet og begynne påkledningen hvis ikke kommer du for sent på skolen!" fører ofte ingensteds. 

 

I blant har mas/ å gjenta beskjeden strengt flere ganger faktisk effekt, men ofte resulterer det bare i at barnet putter fingrene i ørene for å ikke høre, eller at det stresset og fortvilet i steden begynner med ritualer som å kle av og på seg og begynne helt fra begynnelsen...

 

En sjelden gang sier barnet at det somler fordi det ikke vil på skolen, og det snakker i blant som jeg nevnte lengre opp om at ingen vet hvordan det egentlig det inne i seg når det er der og at det mange ganger ikke klarer å tenke men bare konsentrerer seg om å sitte helt stille. Samtidig elsker barnet læreren sin som er en veldig dyktig dame, elsker å gjøre ting riktig og få ros for noe, trives vanligvis godt sosialt, samt er blid nesten hver dag det hentes.

 

Hvis jeg sier flere ganger at vi nå kommer til å komme for sent hvis ikke barnet skynder seg, så kan det si at jeg bare lyver (!), men er etterpå helt på gråten og sier sjokkert at det trodde jeg bare tullet...

Uansett hvor mange ganger dette gjentar seg, så ser det altså ikke helt ut til å gi noe særlig læring, til tross for at barnet egentlig elsker å være tidlig ute og er så lykkelig når vi klarer det.

 

I går sa jeg at dersom vi kommer i tide en uke til på skolen slik vi klarte forrige uke, så skal barnet som belønning få et blad på fredag- noe det gledet seg veldig til. Men det hadde null effekt i dag morges på somlingen eller for å unngå at barnet "begynner på nytt".... Og nå har jeg da ikke heller noe lokkemiddel for resten av ukens morgener, siden hun allerede i dag mistet den potensielle belønningen .

 

Andre ganger går alt underlig nok ganske greit, og det er ingen enkelt synlig forklaring på hvorfor noen dager er ganske ok og andre helt like morgener med samme mengde søvn natten før fulle av somling og/ eller rare tvangshandlinger og rene mareritt for oss begge... Distraksjon som f.eks. gjester i huset ser ut til å hjelpe noe, da er det mye mindre av det.

 

Det gjelder egentlig ikke bare morgener, men også flere andre situasjoner hvor det er snakk om å forlate huset og skulle rekke noe som helst nå det siste halvåret...

 

Ellers er barnet som sagt helt herlig på de fleste andre områder. Det oppfattes utad av både klassevenner og mine venner som et ganske så normalt barn som både er snill, smart, fantasifull, aktiv, flink til å leke med andre barn, vanligvis empatisk og god til å kommunisere, det har god forståelse av egne følelser, det kan både føye seg og ta ledelsen, og kommer godt over ens med de fleste små og store. .

 

Det er på hjemmebane disse tingene er problematiske og det er noe barnet ser ut til å skamme seg litt over, men likevel ikke klare å slutte med når det blir stresset.

Og jeg blir så frustrert og stresset selv i blant når dette pågår at jeg ender opp med å kjefte og smelle, og det naturligvis lite bedre....

 

Beklager, dette ble visst også veldig langt.

 

 

Anonymous poster hash: ab482...3b6

[Anonym bruker]

 

Jeg var slik da jeg var lita, og jeg har bare blitt verre med årene. Foreldrene mine gjorde jobben sin, men det gjorde dessverre ikke psykologen. Hun mente det var trass og at jeg var bortskjemt og at de heller burde le av meg. Flott dame.

Det ødela meg for resten av livet, hele den opplevelsen der. Det er viktig at jenta di får hjelp.

 

Anonymous poster hash: e1dd9...851

 

 

Uff da! Ja, det fantes visst dessverre ikke så mye kunnskap om slikt tidligere, har jeg forstått. Har selv opplevd at et eldre familiemedlem av den gamle skolen påsto at jeg skjemte bort barnet ved å løfte det for ofte og holde det for mye da det var 7- 8 måneder gammelt, for jeg gjorde det visst alt for godt vant da... .

 

Kan jeg spørre på hvilken måte det har blitt verre for din del? Og hva som eventuelt har hjulpet deg noe som voksen dersom du har fått hjelp for det nå? Jeg er ganske bekymret akkurat nå om dagen kjenner jeg...  

 

Anonymous poster hash: ab482...3b6

[Anonym bruker]

Rett instans er PPT. Ta kontakt med skolen for å be om utredning. Kan være autistiske trekk / tourettes uten tics. Dersom dette har vedvart en stund, er det på høy tid å ta kontakt. 

Anonymous poster hash: 9ccb0...746

[Anonym bruker]

( NB tvangshandlinger kan lett eskalere, og dersom det ikke er borte innen 12 års alder er det stor sjans for at dette blir vedvarende hele voksenlivet. Dette skaper store problemer for mennesker med disse lidelsene.. Det er kategorisert som psykisk sykdom)

Anonymous poster hash: 9ccb0...746

[Anonym bruker]

Jeg har et barn med Tourette syndrom og måtte nesten le litt av gjenkjennelse her. Soft signs på Tourette er blant annet:

 

*Somling

*Engstelig/angst

*Griser uvanlig mye med mat

*Litt rigid oppførsel

*Kverulerende

*Mye mareritt/dårlig søvn

*Klossete grovmotorisk

*Overfølsom på ting som lyd, lys, klær el.

 

Nesten 60% av alle med Tourette har OCD (tvang). Vår barn har lite av det man først og fremst tenker på som tics, og selv om han har hatt dette siden 5-6-årsalder, så fant vi først ut av det da han ble 11 år. Ikke alle tics er så lette å se, spesielt ikke for et utrent øye. Jeg ville undersøkt dette litt.

Anonymous poster hash: 0472a...178

[Superdolly]

Jeg er enig i rådene du har fått om å ta kontakt med fastlegen og få henvisning til BUP. Sånn bortsett fra det har jeg noen kommentarer til det du skriver.

 

Endre litt på beskjedene dine, slik at de ikke blir så negativt fokusert. I stedet for å si "nå må du kle på seg, for ellers kommer vi for sent" kan du si "nå må du ta på deg buksa." En ting om gangen, og helt konkret. Vennlig stemme. Når barnet har gjort det du sier kan du ta neste punkt på lista. "Nå må du ta på deg genseren."

 

Og så kan du jo enkelt lage et belønningsskjema. I stedet for å si "hvis vi kommer tidsnok hver dag denne uka" kan du si "hver gang vi kommer tidsnok får du et klistremerke på dette arket her. Og når du har fem klistremerker får du et blad." Da trenger ikke barnet å miste muligheten for belønning bare fordi det gikk galt en dag, det får en ny sjanse i morgen. Det kan lett se hvor lenge det er igjen til belønningen kommer. Og du har fortsatt muligheten til å motivere med belønningen.

 

Og pøs på med ros. Selv om det virker banalt og du innerst inne er litt irritert fordi barnet egentlig burde klare dette her, så pøs på med ros de gangene noe går greit. Og sleng gjerne inn en overraskende belønning også av og til. "Vet du, i dag var du så rask og flink til å kle på deg at når jeg henter deg i ettermiddag skal du få..." (Sett inn passende belønning.) Rett og slett for å unngå at alt får et negativt fokus.

 

Men aller viktigst: Skaff hjelp til dette barnet.

[Anonym bruker]

Unnskyld meg, men tror dere at belønning funker på en med tvangshandlinger? Da tror jeg nok ikke dere vet hva dette er. Har det selv og stress og mas/formaninger fra andre gjør det bare verre. Det hjelper nok ikke å få et blad eller masse ros hvis det er OCD. Det bunner i indre uro og engstelighet, så dere kan vel tenke dere til det selv. Hvis du ikke forstår hva det er (noe de færreste uten tvangstanker gjør) så bør du nok overlate det til noen andre å hjelpe.

 

Når det er sagt så går det an fungere helt normalt med tvangstanker/handlinger bare det ikke utarter seg og blir skikkelig ille eller sender deg over i en depresjon. Jeg har veldig høy mestrings-/funksjonsevne og klarer meg bra med mastergrad, jobb osv. Det å være "nevrotisk" kan også hjelpe en karrieremessig ved at en er veldig nøye, perfeksjonistisk og i en del tilfeller en del smartere enn resten. Men dette gjelder selvsagt hvis det er en mild grad av det. 

 

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: c182e...cf3

[Anonym bruker]

 

 

Jeg var slik da jeg var lita, og jeg har bare blitt verre med årene. Foreldrene mine gjorde jobben sin, men det gjorde dessverre ikke psykologen. Hun mente det var trass og at jeg var bortskjemt og at de heller burde le av meg. Flott dame.

Det ødela meg for resten av livet, hele den opplevelsen der. Det er viktig at jenta di får hjelp.

 

Anonymous poster hash: e1dd9...851

 

 

Uff da! Ja, det fantes visst dessverre ikke så mye kunnskap om slikt tidligere, har jeg forstått. Har selv opplevd at et eldre familiemedlem av den gamle skolen påsto at jeg skjemte bort barnet ved å løfte det for ofte og holde det for mye da det var 7- 8 måneder gammelt, for jeg gjorde det visst alt for godt vant da... .

 

Kan jeg spørre på hvilken måte det har blitt verre for din del? Og hva som eventuelt har hjulpet deg noe som voksen dersom du har fått hjelp for det nå? Jeg er ganske bekymret akkurat nå om dagen kjenner jeg...  

 

Anonymous poster hash: ab482...3b6

 

 

OCD kan kureres, men det kan også bli "kronisk" om man ikke tar fatt i det raskt. Jeg gikk ubehandlet i mange år og derfor har det blitt vanskelig å snu tankegangen, om du skjønner.

Mine tvangstanker har gått fra å være slik som datteren din til å bli invalidiserende med ekstrem bakteriefrykt. Men som sagt: Dette var etter mange, mange år uten behandling.

Skal begynne med eksponeringsterapi nå.

 

Anonymous poster hash: e1dd9...851