Noen som har barn fra før? Som får "dårlig samvittighet?"

[Anonym bruker]

Jeg har et barn fra før, på tre år. Jeg har så dårlig samvittighet! Nå har kvalmen kommet også... og føler jeg setter barnet i andre rekke.... også når den nye babyen kommer blir jo treåringen satt i andre rekke da også, på en måte. Har så dårlig samvittighet, og kjenner jeg allerede nå savner livet med bare han .. Sikkert hormonell og denne kvalmen tar snart knekken på meg, det ødelegger nok mye av gleden akkurat det, det kommer sikkert til å gå over, håper jeg.

Anonymous poster hash: eeae3...c96

[DramaMama]

Jeg kjenner litt på det samme som deg. Jenta vår er bare 10 mnd, vi har akkurat funnet ut at jeg er gravid igjen, og jeg kjenner små stikk av usikkerhet - hun burde fått ha mamman sin for seg selv så mye lenger... Men jeg har heldigvis en utrolig flink og engasjert far til mine, så jeg trøster meg med at de alltid vil ha et fang å sitte på og en hånd å holde i, selv om de er to.

[trippeltopp]

Jeg ser den, samtidig tror jeg dette er noe vi kanskje føler på mer enn barna selv. Tenkte mye på dette da vi fikk nr to, men så kjapt at førstemann hadde godt av å ikke alltid komme i første rekke. Jeg tror nok det er sunt å tilpasse seg, vente på tur og dele med andre..så etter fn stund så jeg at det vi trodde var det beste for eldstemann (og som vi hadde dårlig samvittighet for å "ta fra ham") egentlig var å gjøre ham en bjørnetjeneste, og at det beste for ham på sikt var nettopp det motsatte. Bare tenk deg selv hva det gjør med et menneske å bestandig være i sentrum for all oppmerksomhet... det var ihvertfall vår opplevelse (og misforstå meg rett: ingen her får mindre kjærlighet og omsorg selv om det har kommet søsken i hus..for DET har man alltid nok av til både ett og to og tre barn)

[tromsøjenta]

Jeg har heller hatt dårlig samvittighet mtp at vår gutt lett kunne endt opp som enebarn... Han har lenge snakket om "når jeg blir storebror, så...". Mange i barnehagen har fått småsøsken. Vi har prøvd å lage søsken i lang tid og nå endelig klart det (dersom alt går bra).

 

Jeg tror gutten vår har veldig godt av å få et søsken som han kan gi kjærlighet og omsorg til og dele hverdagslige opplevelser med etter hvert. Jeg vil likevel tro det kommer til å bli litt sjalusi med baby i hus.

[Anonym bruker]

Jeg har deg helt likt! Er litt nedfor pga dette. Har du fortalt det til 3 åringen?

 

Anonymous poster hash: ba334...f1b

[Anonym bruker]

Vill tipse om dette blogginnlegget: http://www.susannekaluza.com/?p=6883

Jeg fikk barn nr 2 for 7 mnd siden og hade de samme tankene som dere har ovenfor min treåring. Når jeg leste dette ble alt såå mye bedre:) leste den når den lille var 1 mnd å ønsket at jeg lest den før.

 

Håper den hjelper dere også. Storesøster er kjempe stolt å den lille elsker henne å alt hun gjør. Det er helt fantastisk å se de sammen.

 

Anonymous poster hash: 3f0b4...a4a

[Anonym bruker]

Jeg har det helt likt som deg. Jeg tippa helt over her en dag jeg skulle være alene hjemme med jenteungen noen timer også ringte jeg mammA for å høre om ho kunne ha ho noen timer. I det jeg kom med spørsmålet til mamma spruta tårene i alle retninger. Skal jeg få et barn til også klarer jeg ikje å ta meg av ho jeg har fra før Av en gang. Fikk så dårlig samvittighet. Men nå har jeg prøvd å si til meg selv at denne tilstanden hvor jeg er så dårlig vil gå over for håpentlig vis snart. For jenteungen elsker jeg over alt på jord. Heldigvis bor jeg med faren som er forståelsesfull og stiller opp der jeg har sviktet litt de siste ukene

 

Anonymous poster hash: da59e...056

[Anonym bruker]

Jeg har deg helt likt! Er litt nedfor pga dette. Har du fortalt det til 3 åringen?

 

Anonymous poster hash: ba334...f1b

Nei, det har jeg ikke..

 

Anonymous poster hash: 68001...075

[Anonym bruker]

Å få søsken er jo en stor gave Og jeg har også tenkt litt sånn at førstemann burde ha mammaen sin for seg selv for en stund, men tenk på søsken nr 2 og 3, de får jo aldri hatt mamma for seg seg selv

Anonymous poster hash: c6cba...feb

[Ulvemamma]

_{Jeg har mye dårlig samvittighet. Er nå 6+5, og sliten _hele_ tiden. Jenta mi er ikke avhengig av meg på den måten, hun er 11, men hun ser at jeg ikke er i form, og spør meg ofte om jeg er lei meg.}

_{Hun bli ikke sjalu, hun har lenge hatt lyst på søsken hos mamma også (Har to småsøsken hos pappa på ca 1 og 3 år), men jeg har ikke turt å få barn igjen før nå pga jeg ikke vil oppleve flere brudd med barn.}

_{Jeg har egentlig få plager, bortsett fra sliten i korsryggen, og så utrolig sliten, men siden jeg og forloveden ikke bor sammen ennå så er det så utrolig mye å tenke på. Er også mye mer bekymret denne gangen, og føler ikke at pappaen helt deltar i det som er hittil.}

_{Og det å måtte lese meg opp til alt på nytt (alene), samt bekymringene og forberedelsene til salg av hus osv stjeler den lille energien jeg har.}