Så var jeg dessverre med i "gjengen" her jeg også...

[Lulle369]

Hei,

 

Jeg er en 40 år gammel kvinne som nå føler at hun har gått gravid i snart tre år. Det hele startet i desember 2011, da jeg ble gravid med min vakre datter som vi dessverre mistet i dødfødsel august 2012. Det ble konstatert en blodpropp i morkaken rett ved festet av navlestrengen. Dette gjorde at den ene venen til strengen sprakk.

 

I etterkant ble det påvist antifosfolipid antistoff syndrom hos meg, og legen håpet at supplement med fragmin og albyl-e ville hjelpe meg i påfølgende svangerskap.

 

Nuvel... Ble gravid kort tid etter dødfødselen, men mistet rett etter at vi så hjerteslag. Ventet noen måneder med videre prøving grunnet ny jobb, ble gravid igjen, og mistet på nytt etter at vi så det lille hjertet banke.

 

På grunn av alder stresset jeg med at fertiliteten min sikkert var lik 0, og kontaktet en fertilitetsklinikk som rekvirerte diverse blodprøver. Disse viste at jeg er fruktbar på lik linje med en 30-åring og har mange år igjen. Det hjelper lite når jeg ikke klarer å bære frem et levende barn...

 

I syklusen disse blodprøvene ble tatt ble jeg gravid på nytt, og denne gangen ble jeg satt på både prednisolon og Levaxin. Det siste fordi disse nye blodprøvene viste at jeg også har høy anti-tpo og muligens noe surr med stoffskiftet.

 

Vi var optimistiske, og for 10 dager siden var jeg på en av mange ultralyder i dette svangerskapet. Jeg var da 11 uker, og vi så et vitalt foster som veivet med armer og ben. Alt var såre vel. I går hadde jeg time hos jordmor, uke 12 + 1, og i løpet av tiden etter siste ultralyd hadde fosteret dødd.

 

Ligger her på senga etter utskrapning i dag, og føler meg død innvendig og vet ikke hva jeg skal gjøre. Kroppen min og fysikken har jeg mistet for lengst, og jeg har aldri tid til å hente meg inn før jeg blir gravid på nytt - for deretter å miste. Mentalt er jeg også rimelig ødelagt. Alt av tiltak ble satt i gang denne gangen, og alt så ut til å gå bra. Før fosteret igjen døde.

 

Jeg gikk IKKE på Crinone, som så mange gjør, da blodprøver viste høyt progesteronnivå. Ei heller HCG-stimulerende midler (siste HCG-prøve ble tatt da jeg var 10+0 og var på over 200.000).

 

Nå tenker jeg at jeg vil komme meg igjen. Gå ned noen kilo før vi eventuelt starter på nytt. Trene litt og bli mentalt "opplagt". Prøvingen tar på, og "gravid" har vært eneste tema i de (snart) tre årene vi har vært sammen. Ikke får vi reist noe sted, ikke drar jeg på stranda med denne ødelagte kroppen, ikke viser jeg meg ute (ref. drar på byen) etc. etc.

 

"Skal vi gidde?" er også tanker som kommer. Få slag etter slag i trynet. Vi har rett og slett nesten bare hatt nedturer etter at jentungen døde. Ikke har jeg jobb heller som følge av dette, og går på arbeidsledighetstrygd (noe som bare dekker regninger og ingenting mer). Men - prøver vi ikke kommer det til å henge over oss som en skygge resten av livet. Prøver vi, og mister, igjen og igjen - kommer dette også til å ødelegge oss. Jeg føler at det ikke finnes noen vinn/vinn situasjon i dette.

 

Det ble innmari rotete skrevet, men måtte bare lire av meg litt. Vet det er mange i dette forumet som har opplevd det samme, og det er kjekt å ikke være alene i det minste.

 

Uansett... Vet ikke om det er fragmin som ikke har effekt på meg, om fosteret var sykt eller hva. Jeg aner virkelig ingenting, og akkurat nå går jeg bare og tenker at det sikkert er noe annet galt med meg - i tillegg til alt det andre.

Endret 20. mars 2014 av Lulle369

[Anonym bruker]

Så trist at du skal havne her. Har selv ikke så mye positivt å komme med. Hører til her inne selv. Jeg har mistet 5 ganger har da testet ut crinone, albyle og klexane, men mister ford. Er så vidt jeg tørr skrive det på din tråd nå, men har nettopp fått en svak positiv test etter sist jeg mistet for 5 uker siden. Skal nå teste ut prednisolon i tilegg. Er ikke positiv denne gang selv. Sitter og er 99 % sikker hvor det kommer til å ende. Er grusom å sitte med en positiv test, men ikke kjenne glede bare kjenne på redsel for en er sikker på hvor det ender.

 

Anonymous poster hash: 3e745...522

[helixxx]

Off. Føler masse med deg. Har 5 abortar bak meg men klarde endeleg å få det til noi februar 2014. Fødte nydelege tvillingar! Eg gjekk på crinone, albyl-e, klexane og prdnisolon. I tillegg gjekk eg på pergotime og eggløysingssprøyte før graviditet. Kanskje det er noko å spørre om du kan prøve??? Eg har ikkje vanskeleg for å bli gravid men fekk likevel hormonkur og tett oppfølging ved eggløysing for å sikre at alt var optimalt. Eg har trua på at det våt,det som skulle til.........fekk oppfølging privat. Ikkje mykje hjelp å få frå det offentlege

[helixxx]

Og sender masse klemmar til deg! Det er vanvittig tøft!

[lenafk]

Sender deg masse varme tanker!!

Dette er ikke akkurat den gruppa man ønsker å være i, men her fins det i hvert fall mange med masse erfaringer som både kan dele, og som forstår sorgen.

 

Meg har til tilsutt satt på assistert befruktning for å ha kontroll på hvordan egg som blir satt tilbake. Har selv mistet 7 ganger, og er 38 år så forstår godt bekymringene på alderen. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å få et barn, men klarer ikke å gi opp håpet ikke enda i hvert fall. Hva som skjer fremover vil tiden bare vise.

For meg ble det faktisk en befrielse å bli satt på assistert befrukning pga at da slapp jeg å tenke så mye og føle at sengekos ble en plikt. Jeg har bestemt meg for å gjennomføre de 3 forsøkene, men pr i dag så tror jeg ikke at jeg kommer til å gå privat etter de. Er nå på andre forsøks runde, første runde endre med EXU. Jeg orker ikke å ha forhåpninger, men tar en dag av gangen.

 

Jeg har antifosfolipid syndrom, lavt stoffskifte og astma, denne gangen vil jeg få full pakke som jeg ser på det progresteron støtte, prednisolon, albyl-e og fragmin.

 

Mitt råd til deg er å ta godt vare på deg selv, slapp av og kom deg til hektene igjen, og føl at du er litt mer klar igjen før du setter i gang. Tenk først på deg selv!!

 

Sender masse klemmer til deg!!