Har du dystymi?

[Anonym bruker]

Leste et svar at ei hadde det. Begynte å lese litt og syns dystymi ramset opp hele livet mitt egentlig.

 

Kan du fortelle om hvordan hverdagen deres er og hvordan dette påvirker deg?

 

 

Anonymous poster hash: 8de7a...03e

[Anonym bruker]

Dytt

Anonymous poster hash: 8de7a...03e

[Anonym bruker]

Jeg har blitt diagnosert med dystemi. Min hverdag er preget av en evig tomhetsfølelse, en likegyldighet over det meste. Sønnen min er det eneste som gir meg glede, og noe å stå opp for om morningen. Rollen som mor takler jeg uten problem - men når jeg ikke er mamma, har jeg imgen identitet - jeg aner ikke hvem jeg er, og ikke har jeg tiltak til å finne det ut heller.

Jeg har også en underliggende ustabil personlighetsfortstyrrelse. Jeg går på høye doser medisiner mot depresjon ( max dosering på cipramil og lamictal).

Min egen identitet er kun et tomt skall med puls. Jeg har på en måte resignert. 

Anonymous poster hash: e061c...c7c

[Anonym bruker]

Det var jeg som skrev det på innlegget.

 

Jeg fikk diagnosen dystymi gjennom en psykiater jeg hadde terapi med for noen år siden.

 

Tomheten er nøkkelordet for hvordan jeg pleier å ha det. Det går i perioder. I noen dager har jeg det helt ok, andre ganger har jeg lyst å dø(bokstavelig talt). Gikk med selvmordstanker i noen perioder. Men visste at jeg ikke kom til å gjøre det. Det var bare en trang til å forsvinne fra alt på en måte.

 

Jeg er aldri entusiastisk, synes jeg er litt kjedelig som person,... Klarer nesten aldri å glede meg til noe. Det eneste som vekker følelser hos meg er barna mine. Jeg gjør alt for dem. Men går konstant med dårlig samvittighet og negative tanker fordi jeg ikke tror jeg er bra nok for dem.

 

Jegser gan ske ned på meg selv og tror at alle andre gjør det også. Jeg klarer ikke å få venner. Jeg føler at jeg er fra en annen verden.

 

Det er så mye.. Men dette er noe av det som jeg føler.

 

 

 

Anonymous poster hash: ef6cc...90b

[Anonym bruker]

Fikk diagnosen for 12 år siden. Psykologen jeg hadde da beskrev det bra. Det regner nesten hele tiden, men i ny og ne så kommer solen tittende frem. Så kommer regnet igjen. 

 

Jeg er ganske tung i humøret hver dag. Melankolsk. En evig lett depresjon, men jeg har også tilbakevennende tunge depresjoner. I tillegg til dette har jeg generalisert angstlidelse, altså konstant angst og bekymringer daglig. Husker ikke at jeg noen gang har hatt en hel dag uten angst. Denne lidelsen har jeg hatt siden jeg var barn. 

Anonymous poster hash: 8ecc7...1ad

[Anonym bruker]

 

Jeg har blitt diagnosert med dystemi. Min hverdag er preget av en evig tomhetsfølelse, en likegyldighet over det meste. Sønnen min er det eneste som gir meg glede, og noe å stå opp for om morningen. Rollen som mor takler jeg uten problem - men når jeg ikke er mamma, har jeg imgen identitet - jeg aner ikke hvem jeg er, og ikke har jeg tiltak til å finne det ut heller.

Jeg har også en underliggende ustabil personlighetsfortstyrrelse. Jeg går på høye doser medisiner mot depresjon ( max dosering på cipramil og lamictal).

Min egen identitet er kun et tomt skall med puls. Jeg har på en måte resignert.

 

Anonymous poster hash: e061c...c7c

Den følelsen av å ikke ha identitet har jeg og.

 

Jeg gikk forresten på fontex i mange år. Sluttet pga svangerskapet og prøver nå å la være å begynne å bruke den igjen.

 

Anonymous poster hash: ef6cc...90b

[Anonym bruker]

 

Fikk diagnosen for 12 år siden. Psykologen jeg hadde da beskrev det bra. Det regner nesten hele tiden, men i ny og ne så kommer solen tittende frem. Så kommer regnet igjen.

 

Jeg er ganske tung i humøret hver dag. Melankolsk. En evig lett depresjon, men jeg har også tilbakevennende tunge depresjoner. I tillegg til dette har jeg generalisert angstlidelse, altså konstant angst og bekymringer daglig. Husker ikke at jeg noen gang har hatt en hel dag uten angst. Denne lidelsen har jeg hatt siden jeg var barn.

 

Anonymous poster hash: 8ecc7...1ad

Har litt angst og, og slo litt høyt på paranoia (hehe) og på tvangstanker.

 

Anonymous poster hash: ef6cc...90b

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen

 

Jeg er 25 og kan kjenne meg igjen i mye av det dere skriver. Var vel i syvende klasse jeg utviklet sosial angst som gjorde at jeg trakk meg tilbake. Sliter med å ringe og ta tlf fra ukjente. Vanskelig med å få meg venner.

 

Har noen få venner, men kunne egentlig klart meg uten dem. Mye skuespill. Samme gjelder familie. Klarer meg fint uten dem, men møter dem så klart pga barnet.

 

Det jeg sliter mest med er at jeg føler det samme for barnet mitt. Det er lyspunkter, men ofte må jeg ta meg selv i nakken og vise følelser.

 

Jeg har stor selvtillit, men er av den stille personen. Prater når jeg er i humør til det. Jobber er sosial med arbeid i team og flere hundre kunder innom om dagen. Ikke noen problemer med å ta tlf der. Elsker jobben min, men på privaten slår den sosiale angsten inn.

 

Hatt en periode med sterk depresjon som varte et år. Fikk aldri noe hjelp bortsett fra zoloft.

 

Det eneste jeg føler følelser for og lidenskap er for min samboer og alle mine tidligere kjærester. Hvert noen intense forhold med mye følelser.

 

Dette plager meg fælt med gutten min. Jeg venter på psykolog hjelp, men er noe vente tid.

 

Kan jeg ha dystymi?

 

For føler aldri den tomheten slipper. Følt det sånn siden jeg var 10.

 

Hi

Anonymous poster hash: 8de7a...03e

[Anonym bruker]

Dytt

Anonymous poster hash: 8de7a...03e