Gleder meg ikke over graviditeten og ønsker abort.

[Anonym bruker]

Vi har prøvd på nr 3 en stund og har hatt mange SA og 1 MA.

Nå er jeg gravid igjen å det ser ut til

Å gå bra, er i uke 8.

Men helt fra positiv test har jeg hstt helt panikk og tenkt at det er feil å få et barn til og st vi har det bra med bare 2.

Har håpet på ny SA, og føler meg stygg som har slike tanker og trøster meg med at det er hormonene som skaper dette.

MEN jeg hadde det jo ikke sånn med mine to andre svangerskap.

Er bare så deprimert og sitter bare å stirrer tomt ut i luften og hater å være gravid.

 

Hva er dette, bør jeg lytte til kroppen å ta en abort eller er dette hormoner som vil forsvinne???

 

Anonymous poster hash: 57d17...39f

[Love my kidz]

Hei, vet du, det som slår meg er at disse følelsene er en forsvarsmekanisme. Spontanabortene du har opplevd må ha vært en påkjenning, og nå når det ser ut til å gå bra så reagerer du sånn ubevisst.

 

Jeg tror nok du kunne hatt godt av en skulder å gråte til, har du noen som kan støtte deg? Jeg har tro på at dette vil gå over og snart føler det annerledes, dere har jo ønsket dere flere.

 

Klem

[FrukenB]

Støtter det hun over sier her. Tror det er et forsvar mot nye skuffelser og sorg.

 

Tror uansett ingen angrer på det barnet de har fått, man kan jo faktisk ikke tenke seg livet uten det når man har fått det i armene sine. Eller hva...?

 

Lykke til og stor klem

[mammaløve]

Også er det noe som heter svangerskapsdepresjon...noe som kan komme av svangerskapshormonenes påvirkning på følelseslivet vårt. Ta kontakt med helsestasjonen, snakk med en jordmor der, og/eller få snakke med psykologen på helsestasjonen. I tillegg har man så dårlig form i første trimester at det kan være umulig å forestille seg at man skal klare med ett barn til (nå snakker jeg helt og holdent av egen erfaring). Panikken kommer fort snikende når det føles som at man så vidt klarer å holde hodet over vannet med det man allerede har. Men det kan lette utover i svangerskapet! 

 

Om dere i utgangspunktet har ønsket og prøvd på nr. 3, kan det virke som dette er hormoner og/eller en forsvarsmekanisme som skal beskytte deg mot nye skuffelser om det går galt. Jeg er ikke noen abortmotstander, men ta deg god tid før du eventuell fatter en avgjørelse, og forsøk å få snakket med reflektert helsepersonell som kan hjelpe deg å sortere tankene.

[Anonym bruker]

Hei HI. Jeg er i samme situasjon som deg.

Er du her på forumet enda?

Anonymous poster hash: edca5...6bd

[Muriel2]

Føler virkelig med deg. Hadde det på samme måte etter at jeg hadde hatt flere SA etter hverandre og ble gravid igjen. Det er som sagt over sannsynligvis en forsvarsmekanisme som trer inn pga det du har gått gjennom før.. I dag er jeg overlykkelig over at jeg beholdt barnet, kunne ikke tenkt meg livet uten barna mine.

Jeg anbefaler deg og snakke ut med noen som du vet forstår og som vil trøste deg..Det hjalp mye for meg. Det ble gradvis bedre og da jeg kjente liv for første gang begynte jeg sakte å glede meg.. Ønsker deg all lykke til

[Anonym bruker]

 

Hei HI. Jeg er i samme situasjon som deg.

Er du her på forumet enda?

 

Anonymous poster hash: edca5...6bd

 

Er her enda, men ikke orket forumet så mye, det har på en måte gjort ting værre.

er ca 11 uker i dag og ting svinger veldig, føler mesteparten av dagen de samme følelsene, og er livredddddd for at jeg skal ha dette ut svangerskapet og ikke minst etterpå.

Hvordan går det med deg???

 

Tusen takk til alle dere andre for svar <3

 

Anonymous poster hash: 57d17...39f

[Anonym bruker]

 

 

Hei HI. Jeg er i samme situasjon som deg.

Er du her på forumet enda?

 

Anonymous poster hash: edca5...6bd

 

Er her enda, men ikke orket forumet så mye, det har på en måte gjort ting værre.

er ca 11 uker i dag og ting svinger veldig, føler mesteparten av dagen de samme følelsene, og er livredddddd for at jeg skal ha dette ut svangerskapet og ikke minst etterpå.

Hvordan går det med deg???

 

Tusen takk til alle dere andre for svar <3

 

Anonymous poster hash: 57d17...39f

 

 

Jeg er fremdeles i tvil om jeg ønsker å beholdet dette barnet. Jeg vil leve livet mitt, og har et barn fra før som jeg ønsker å følge opp uten at det må dele mammaen sin. Dette høres rart ut, men jeg har vært alene med barnet mitt i nesten fire år. Dette barnet er ikke planlagt, og er fryktelig lei meg i perioder fordi jeg er gravid.

Jeg ønsker egentlig (akkurat nå hvertfall) å kun ha det barnet jeg har. Det som er litt absurd er at jeg har jo ønsket meg barn (men i fremtiden, ikke nå!).

:-(

 

 

Anonymous poster hash: edca5...6bd

[Anonym bruker]

 

 

 

Hei HI. Jeg er i samme situasjon som deg.

Er du her på forumet enda?

 

Anonymous poster hash: edca5...6bd

 

Er her enda, men ikke orket forumet så mye, det har på en måte gjort ting værre.

er ca 11 uker i dag og ting svinger veldig, føler mesteparten av dagen de samme følelsene, og er livredddddd for at jeg skal ha dette ut svangerskapet og ikke minst etterpå.

Hvordan går det med deg???

 

Tusen takk til alle dere andre for svar <3

 

Anonymous poster hash: 57d17...39f

 

 

Jeg er fremdeles i tvil om jeg ønsker å beholdet dette barnet. Jeg vil leve livet mitt, og har et barn fra før som jeg ønsker å følge opp uten at det må dele mammaen sin. Dette høres rart ut, men jeg har vært alene med barnet mitt i nesten fire år. Dette barnet er ikke planlagt, og er fryktelig lei meg i perioder fordi jeg er gravid.

Jeg ønsker egentlig (akkurat nå hvertfall) å kun ha det barnet jeg har. Det som er litt absurd er at jeg har jo ønsket meg barn (men i fremtiden, ikke nå!).

:-(

 

 

Anonymous poster hash: edca5...6bd

 

 

Føler det helt likt som deg... Hvor langt er du på vei???)

og er superstressa fordi jeg har frist til onsdag for kirurgisk abort.

Hadde egentlig time i dag, men fikk utsatt til onsdag pga at jeg er usikker.

Jeg har mest panikk for å starte helt på nytt med en liten en nå som de andre har blitt store, og tenker tilbake på hvor MYE jobb det faktisk er med småbarn, og ikke minst store..

Så kjenner som deg at jeg har lyst å konsentrere meg om de 2 jeg har og ikke la en liten ta all fokuset.

 

MEN dette burde jeg jo tenkt på før jeg ble gravid, Så jeg lurer jo veldig på om dette bare er hormoner som tuller og tøyser med meg?

MEN har også panikk for at det skal fortsette ut svangerskapet og etterpå, føler meg helt rar i hodet av alle tankene og er bare sååå deprimer.

 

Hi......

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 57d17...39f

[Anonym bruker]

Jeg er ikke like lang som deg, er åtte uker .. Jeg har bestilt time til abort ... Og jeg blir letta hver gang jeg tenker på at om kort tid blir jeg meg selv igjen .. Og kan leve et normalt liv. Men er så usikker.? Abort timen er på onsdag.

 

Anonymous poster hash: edca5...6bd

[Anonym bruker]

Jeg blir deprimert når jeg tenker på at jeg er gravid. Jeg har vært ganske nedfor... Så tenker jeg ... Gir det seg, eller ikke??

 

Anonymous poster hash: edca5...6bd

[gutt 2011 <3 jente 2013]

Jeg har samme tankene. Har en som ble 3nå og ei som ble 1. Orker ikke på flere, men ble ggravid uplanlagt. Tenker hver dag på hvor mye enklere alt hadde vært hadde jeg ikke vært gravid igjen. Men vi visste farene ved det vi gjorde, så kan ikke kalle det et uhell. Så det blir nok ikke abort, selv om jeg ikke gleder meg over graviditeten eller noen ting. Sist svangerskap var et rent .... Hadde lungebetennelse halve svangerskapet og hatet at barnet rørte på seg inni meg

[Muriel2]

Jeg blir deprimert når jeg tenker på at jeg er gravid. Jeg har vært ganske nedfor... Så tenker jeg ... Gir det seg, eller ikke??

 

Anonymous poster hash: edca5...6bd

Hei igjen! Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe mer men jeg har tenkt på deg siden jeg leste innlegget i går og klarer ikke å få det ut av hodet. Jeg føler så inderlig med deg for jeg vet hvordan du føler det. Det er ikke lenge siden jeg var i samme situasjon som deg. Jeg orket ikke tanken på å skulle få et barn til, og følte absolutt ingen glede over å være gravid, bare håpløshet .Jeg vet at ingen opplever det helt likt men det jeg kan si er at  for meg ga det seg gradvis etter at jeg bestemte meg for å beholde barnet. Jeg tenker på barnet jeg har som jeg elsker over alt på jord selv om jeg i en periode når jeg ble gravid igjen ikke klarte å føle noe særlig for henne heller. Når man er deprimert virker alt helt meningsløst, og man tror at alt vil være slik fremover. Det er heldigvis ikke sant. Det gir seg gradvis, nå har jeg begynt å glede meg. Det er herlig når den første lille lykkefølelsen over barnet begynner å melde seg. Det jeg vil si er at du trenger å snakke med noen som virkelig kan sette seg inn i hvordan du har det, og som kan hjelpe deg videre. Har du en god jordmor? Jordmoren min har hjulpet meg mye.. Grunnen til at jeg skriver til deg er at jeg har en følelse av at du innerst inne ikke ønsker å fjerne barnet. Jeg er demed redd for at du vil angre i ettertid når depresjonen har gitt seg. Men uansett hva du velger så vil jeg at du skal vite at jeg tenker på deg og håper at du snart vil føle glede over livet igjen.

[Anonym bruker]

 

Jeg blir deprimert når jeg tenker på at jeg er gravid. Jeg har vært ganske nedfor... Så tenker jeg ... Gir det seg, eller ikke??

 

Anonymous poster hash: edca5...6bd

Hei igjen! Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe mer men jeg har tenkt på deg siden jeg leste innlegget i går og klarer ikke å få det ut av hodet. Jeg føler så inderlig med deg for jeg vet hvordan du føler det. Det er ikke lenge siden jeg var i samme situasjon som deg. Jeg orket ikke tanken på å skulle få et barn til, og følte absolutt ingen glede over å være gravid, bare håpløshet .Jeg vet at ingen opplever det helt likt men det jeg kan si er at  for meg ga det seg gradvis etter at jeg bestemte meg for å beholde barnet. Jeg tenker på barnet jeg har som jeg elsker over alt på jord selv om jeg i en periode når jeg ble gravid igjen ikke klarte å føle noe særlig for henne heller. Når man er deprimert virker alt helt meningsløst, og man tror at alt vil være slik fremover. Det er heldigvis ikke sant. Det gir seg gradvis, nå har jeg begynt å glede meg. Det er herlig når den første lille lykkefølelsen over barnet begynner å melde seg. Det jeg vil si er at du trenger å snakke med noen som virkelig kan sette seg inn i hvordan du har det, og som kan hjelpe deg videre. Har du en god jordmor? Jordmoren min har hjulpet meg mye.. Grunnen til at jeg skriver til deg er at jeg har en følelse av at du innerst inne ikke ønsker å fjerne barnet. Jeg er demed redd for at du vil angre i ettertid når depresjonen har gitt seg. Men uansett hva du velger så vil jeg at du skal vite at jeg tenker på deg og håper at du snart vil føle glede over livet igjen.

 

 

For et fantastisk svar Muriel2 Tusen takk<3

 

Du skrev utrolig mye jeg trengte å høre, og det beste var nok det at du en periode også ikke følte så mye for ditt nåværende barn, jeg har det helt likt:( Blir nesten sint på meg selv som kan føle så lite om dagen for de rundt meg, skyr alle nesten som pesten og orker ikke kontakt, vil helst bare ligge i sengen alene, mannen har jeg også kastet ut av soverommet,, han er jo kjempesøt og forståelsesfull da, men barna mine vet jo ingenting om hva som foregår:(

Jeg har bestilt abort og avbestillt 3 ganger allerede, klarer ikke tanken på abort og klarer ikke tanken på å bære barnet frem, blir jo helt rar av å være så splittet og ubetsemmelig.

Frist for abort er nå på mandag og det stresssssser meg at jeg da etter det ikke har valget lenger...

Prøvde meg i 2 babybutikker for å titte litt på babyklær og utstyr, følelsene tok helt overhånd i negativ rettning, hold på å kaste opp, kald svettet, hjertebank og full panikk,,,måtte bare reise rett hjem å puste ut.

Skjønner ikke hva som skjer med meg, hadde det jo overhode ikke sånn de andre gangene jeg gikk gravid med de barna jeg har og er jo livredd for at dette skal vedvare.

Hadde jeg bare vist at dette gikk over så hadde jeg holdt ut, men jeg vet jo ike det:(

 

Hi...

 

Anonymous poster hash: 57d17...39f

[Muriel2]

så

 

 

 

Jeg blir deprimert når jeg tenker på at jeg er gravid. Jeg har vært ganske nedfor... Så tenker jeg ... Gir det seg, eller ikke??

Anonymous poster hash: edca5...6bd

Hei igjen! Jeg hadde ikke tenkt å skrive noe mer men jeg har tenkt på deg siden jeg leste innlegget i går og klarer ikke å få det ut av hodet. Jeg føler så inderlig med deg for jeg vet hvordan du føler det. Det er ikke lenge siden jeg var i samme situasjon som deg. Jeg orket ikke tanken på å skulle få et barn til, og følte absolutt ingen glede over å være gravid, bare håpløshet .Jeg vet at ingen opplever det helt likt men det jeg kan si er at  for meg ga det seg gradvis etter at jeg bestemte meg for å beholde barnet. Jeg tenker på barnet jeg har som jeg elsker over alt på jord selv om jeg i en periode når jeg ble gravid igjen ikke klarte å føle noe særlig for henne heller. Når man er deprimert virker alt helt meningsløst, og man tror at alt vil være slik fremover. Det er heldigvis ikke sant. Det gir seg gradvis, nå har jeg begynt å glede meg. Det er herlig når den første lille lykkefølelsen over barnet begynner å melde seg. Det jeg vil si er at du trenger å snakke med noen som virkelig kan sette seg inn i hvordan du har det, og som kan hjelpe deg videre. Har du en god jordmor? Jordmoren min har hjulpet meg mye.. Grunnen til at jeg skriver til deg er at jeg har en følelse av at du innerst inne ikke ønsker å fjerne barnet. Jeg er demed redd for at du vil angre i ettertid når depresjonen har gitt seg. Men uansett hva du velger så vil jeg at du skal vite at jeg tenker på deg og håper at du snart vil føle glede over livet igjen.

 

 

For et fantastisk svar Muriel2 Tusen takk<3

 

Du skrev utrolig mye jeg trengte å høre, og det beste var nok det at du en periode også ikke følte så mye for ditt nåværende barn, jeg har det helt likt:( Blir nesten sint på meg selv som kan føle så lite om dagen for de rundt meg, skyr alle nesten som pesten og orker ikke kontakt, vil helst bare ligge i sengen alene, mannen har jeg også kastet ut av soverommet,, han er jo kjempesøt og forståelsesfull da, men barna mine vet jo ingenting om hva som foregår:(

Jeg har bestilt abort og avbestillt 3 ganger allerede, klarer ikke tanken på abort og klarer ikke tanken på å bære barnet frem, blir jo helt rar av å være så splittet og ubetsemmelig.

Frist for abort er nå på mandag og det stresssssser meg at jeg da etter det ikke har valget lenger...

Prøvde meg i 2 babybutikker for å titte litt på babyklær og utstyr, følelsene tok helt overhånd i negativ rettning, hold på å kaste opp, kald svettet, hjertebank og full panikk,,,måtte bare reise rett hjem å puste ut.

Skjønner ikke hva som skjer med meg, hadde det jo overhode ikke sånn de andre gangene jeg gikk gravid med de barna jeg har og er jo livredd for at dette skal vedvare.

Hadde jeg bare vist at dette gikk over så hadde jeg holdt ut, men jeg vet jo ike det:(

 

Hi...

Anonymous poster hash: 57d17...39f

 

Så godt og høre fra deg igjen. Har tenkt mye på deg i dag.. Du må ikke ha dårlig samvittighet eller være sint på deg selv på noen måte for at du føler som du gjør. Man kan ikke styre tankene sine når man er deprimert. Jeg følte det heller ikke sånn da jeg var gravid med jenta mi, derfor forsto jeg ikke hva som skjedde da jeg begynte å få alle de negative tankene og følelsene denne gangen. Det jeg forstår er at det ikke har noe med om det er riktig å få barn eller ikke.. Nå begynner jeg jo å føle kjærlighet for den lille inne i magen min, det hadde jeg ikke trodd for en liten stund siden. Jeg har noen litt vanskelige dager nå også, men jeg er ikke nede i avgrunnen lenger. Det viktigste jeg gjorde føler jeg var å snakke om det, sette ord på de vanskelige følelsene, så ta en dag av gangen først.. Så godt og høre at du har en god og forståelsesfull mann som er der for deg. Det har jeg også og det har også vært med på å gi meg styrke i den vanskelige tiden som har vært. Mye av frustrasjonene mine gikk desverre utover han og til dels datteren min. Jeg har hatt dårlig damvittighet for det men jeg vet at jeg ikke klarte å styre tankene eller følelsene mine i den tiden.Jeg prøvde utenom samtalene med jordmor og etterhvert med mannen min å finne på andre ting å gjøre som fikk tankene mine bort fra at jeg var gravid. Nå har jeg ikke hatt så mye symptomer denne gangen utenom at magen har blitt stor så dermed har det vært mulig.. Jeg vet ikke hvordan det er for deg, men jeg vet at det alltid er en vei ut av depresjon. Hvis jeg på noen måte kan være til hjelp nå fremover uansett hva du måtte velge de neste dagene, må du bare si ifra.